De mannlige kollegene så ned på kvinnene, men Stalin mente at de var god reklame.

© Polfoto/RIA Novosti & Mary Evans

Nazistene fryktet Stalins flygende natthekser

Stalin er desperat. Nazistene står like utenfor Moskva, og han har eliminert mange av kampflygerne sine i et anfall av paranoia. Han bestemmer seg for å bruke kvinnelige flygere – kalt natthekser.

22. juni 2018 av Natasja Broström

Marina Raskova trekker pusten dypt og trykker ned dørhåndtaket. Hun trer inn foran skrivebordet og ser Sovjetunionens leder, Josef Stalin, i øynene. 

Raskova legger frem saken sin: Hun og mange andre kvinner brenner etter å bli kampflygere og forsvare fedrelandet.

«Kvinnene stikker uansett til fronten. De tar saken i egne hender, og det er verre hvis de stjeler et fly for å nå frem», sier Raskova, med henvisning til en hendelse der to uerfarne kvinner styrtet i døden med et stjålet fly.

Stalin sukker. Siden Nazi-Tysklands invasjon fem måneder tidligere har Ras-kova rent ned dørene hos det sovjetiske militæret. Verken forsvarsdepartementet eller partitoppene har sluppet unna 29-åringen. 

Hun er landskjent som en dristig langdistanseflyger med flere rekorder. Med sterk vilje og utholdenhet har kjendisen albuet seg gjennom byråkratiet og nådd frem til selveste Stalin. Den kommunistiske lederen nøler, men gir til slutt sin støtte med en formaning til Raskova:

«Husk at kommende generasjoner aldri vil tilgi oss tap av jenter».

Titusener søker om opptak

Et par dager etter – 8. oktober 1941 – utsteder Stalin Ordre 0099. Den gir tillatelse til etableringen av Flygergruppe 122, som utelukkende skal bestå av kvinnelige kampflygere.

Oppfordringen om å melde seg sendes via Radio Moskva og i telegrammer til de tekniske universitetene, til flyklubber og til ungdomsorganisasjonen Komsomol. 

Raskova trenger 300 frivillige, men postsekk etter postsekk blir levert på kontoret hennes i Moskva, mens titusener melder seg på de lokale vervekontorene. 2000 søkere med teknisk eller praktisk erfaring blir kalt inn til intervju. 

En av dem er 17-årige Nadja Popova, som har fløyet i en amatørklubb i et år. Under samtalen tester den nyutnevnte major Raskova henne på alle tenkelige måter:

«Du er sikkert ikke så heldig at du blir drept. Du blir kanskje så forbrent at selv ikke din mor kjenner deg igjen. Du kan bli blind, miste en arm eller et bein. Er det virkelig det du vil?»

Nadja nikker bestemt, hvorpå Raskova smiler og sier «velkommen». 

Lidija Litvjak ble kjent som «Stalingrads rose». Den vakre jagerflygeren satte mange mannlige flygere til veggs, men det oppsiktsvekkende flyet ble hennes død.

© All Over Press

Intensiv trening

Fire dager senere samles de 300 utvalgte kvinnene på Sjukovskijs militærakademi for flyvåpenets ingeniører i Moskva. Her får de utlevert uniformer og støvler i herrestørrelse. 

I tåen på støvlene stapper de avissider fra Pravda og Isvestija. Kvinnene må inntil videre leve med ulltrøyer som når til knærne, og bukser som kan trekkes opp over brystet. Lyden av hysterisk kvinnelatter kan høres over hele området.

Dagen etter er det avreise. De skal ta tog til treningsleiren i byen Engels i det sørvestlige Russland. Jernbanenettet er i ferd med å bryte sammen på grunn av tyskernes bomberaid, og toget må ofte vente på et sidespor når et møtende tog skal passere.

Det hender at vognen deres blir stående igjen på sidesporet, og major Raskova må med de offisielle papirene i hånden skaffe transport med biler eller lastebiler til neste stasjon. 

Men veiene er fulle av flyktninger, soldater og militære kjøretøy, og den 700 kilometer lange reisen fra Moskva tar derfor en hel uke. Raskova bruker tiden på å forberede kvinnene på strabasene de har i vente:

«Slapp av, og sov. Sørg for å få så mye søvn som mulig. Dere får bruk for det».

I Engels skal de 300 kvinnene lære på et halvt år det flygeraspiranter vanligvis bruker to-tre år på.

På kasernen følger dagene et fast skjema: først gymnastikk og marsj i en time, så frokost. Deretter blir kvinnene undervist – eller indoktrinert – i det rette kommunistiske sinnelag av en kommissær fra partiet. Flyleksjonene varer i opptil 14 timer. 

I tillegg må de lære å skyte, og får undervisning i teori og luftkamptaktikk samt fly- og motorlære. 

I april 1942 henger major Raskova opp en navneliste: Bare en tredjedel av de 300 håpefulle kvinnene har fått oppfylt drømmen om å bli jagerflyger. Resten blir bombeflygere, navigatører, radiotelegrafister eller mekanikere.

Nadjas veninne Larissa Rasanova må «nøye seg» med tittelen navigatør:

«Jeg var flyger, med mye erfaring. Likevel endte jeg med den kjipeste jobben. Jeg følte meg totalt ydmyket».

Klippes som menn

Raskova organiserer flygergruppen i tre skvadroner: Jagerregiment 586 får det moderne jagerflyet Jak-1 til rådighet. 

Bomberegiment 587 skal fly bombeflyet Pe-2, mens Nattbomberegiment 588 kommer til å sette livet på spill i veteranflyet Po-2. 

Selv om den utrangerte modellen maksimalt kan fly i omtrent 150 km/t – samme hastighet som de fleste flyene under første verdenskrig – er det lavtgående biplanet perfekt for nattlige tokt, fordi det kan fly svært lavt og under de tyske radarene.

Da skvadronene våren 1942 er klare til kamp, tikker det inn en ordre fra leirkommandanten som får mange av kvinnene til å uroe seg: De skal klippes.

En av mekanikerne har langt, korngult hår til livet, og om kvelden sitter hun og grer håret igjen og igjen. Ingen tør nærme seg henne med en saks.

Med Raskovas tillatelse skjuler kvinnen håret under bereten.

To dager senere dukker en general opp på en uventet inspeksjon. Han stopper foran mekanikeren, stirrer henne i øynene og tar av henne bereten. Det lange, gylne håret flommer ut. 

Kvinnene holder pusten, men generalen bryter ut i latter og vinker major Raskova til seg:
«Hvorfor har ikke alle jentene håret sånn? Bortsett fra hun her ser de ut som gutter alle sammen. En kvinne uten hår er som en hest uten manke».

Måtte bo i fjøs

Like etter blir de tre skvadronene sendt til forskjellige frontavsnitt. Nattbomberegiment 588 skal under ledelse av major Jevdokija Bersjanskaja gjøre tjeneste
i det sørlige Kaukasus.

Været er vakkert og vindstille da kvinnene fra 588 flyr i V-formasjon mot sin nye base. Plutselig dukker det opp et par fiendtlige fly. 

I panikk bryter flere formasjonen og nødlander i en bjørkeskog. De fiendtlige flyene åpner heldigvis ikke ild, og flyr bare forbi.

Etter en stund våger de noe rystede kvinnene å fortsette. Ved ankomst forstår de hvorfor flyene ikke skjøt. De var ikke tyske. De mannlige kollegene deres i Den røde armé ville bare «ønske dem velkommen».

Ydmykelsen svir, og innkvarteringen hjelper ikke det spor på stemningen: Kvinnene skal bo i et tomt fjøs. Selv etter intens skrubbing og skuring forsvinner ikke fjøslukten. Mennene døper kvinnenes kvarter «Den flygende ku».

Ankomsten fører dessuten til at kommandanten på basen ikke anser kvinnene som kampklare. Til Bersjanskajas store ergrelse må de derfor bli på bakken en lang stund. Moralen er på bunn. 

Nadja Popova var en av de første kvinnene som meldte seg til krigstjeneste i flyvåpenet. Hun overlevde krigen.

© Polfoto/RIA Novosti

Luftkamp krever sine første ofre

En juninatt får kvinnene i Nattbombe-regiment 588 omsider sjansen. Tre Po-2-fly setter kursen mot en tysk base i Dnepropetrovsk i Ukraina. 

Under vingene på hvert av de spinkle flyene av tre og seilduk er det festet to bomber som til sammen veier 400 kilo. Alle er anspent. Denne testen har de ventet på lenge.

Med en lykt i hånden beregner navigatøren avstanden til målet ved hjelp av kart og stoppeklokke, og holder flygeren oppdatert underveis. Like før de er over målet gir navigatøren et signal, og flygeren setter motoren på tomgang slik at flyet kan sveve så godt som lydløst nedover i mørket.

Første fly slipper ut et par fallskjermbluss som lyser opp landskapet. Deretter trekker flygeren i utløsersnoren og bombene faller. Eksplosjonene som følger får flyet til å riste.

Operasjonen må fullføres før flyene blir fanget av tyskernes lyskastere. I det blendende prosjektørlyset kan flygeren miste orienteringen, og da blir det lavt-flygende flyet et enkelt bytte for luftvernartilleriet. 

Flyene dykker derfor under prosjektørenes lyskjegle, før de vender nesen hjemover. Under dem står flere vitale bygninger i flammer.

På basen feirer kvinnene ilddåpen, og major Bersjanskaja er fornøyd:

«Dette viste virkelig mennene hva vi er laget av».

Men begeistringen kjølner da det siste flyet ikke dukker opp. Først etter krigen får kvinnene svar på hva som skjedde. Folk i landsbyen hadde funnet et fly som hadde nødlandet på et jorde. 

I flyet satt det to døde kvinner. Begge hadde blødd i hjel. Prosjektiler fra tysk luftvernartilleri hadde gått rett gjennom den tynne seilduken i flyet.

Kvinnene kalles natthekser

Til tross for kvinnenes utrangerte fly lærer tyskerne snart å frykte de nattlige angrepene. For bombeflyene kommer helt lydløst, og dermed kan tyskerne aldri kjenne seg trygge.

Et resultat er at de tyske soldatenes selvtillit får seg en knekk når nedskutte fly avslører en besetning av «simple husmødre».

Tyskerne begynner å kalle de kvinnelige flygerne som stadig forstyrrer nattesøvnen deres, for natthekser. De mener også å vite at kvinnene har fått sprøyter med et kjemisk middel som gjør at de kan se i mørket.

Nattheksene flyr opptil 18 ganger hver natt fordi flyene bare kan ha med to bomber per tokt. Prisen er høy. Mange ser kamerater styrte brennende mot jorden. 

For å gjøre vondt verre har flygerne signalraketter om bord, som eksploderer i flammene og forvandler cockpiten til et dødelig inferno av røde og grønne lys. Hvis det skjer, kan flygerne bare håpe på en rask død.

Ryktene om nazistenes tortur og voldtekter får kvinnene til å frykte nødlanding bak fiendens linjer. Flere sparer den siste kulen i pistolen de har med til seg selv, mens andre sverger på å styrte i døden sammen med navigatøren.

Etter åtte måneder i kamp får Bomberegiment 588 den utmerkelsen kvinnene har higet etter.

Nadja Popova jubler sammen med de andre da skvadronen hennes blir utnevnt til 46. Garderegiment. Det er en ære som plasserer dem blant eliten. Men gleden får en besk bismak da major Raskova samme år styrter under en rutineflygning i dårlig vær.

Med «heksenes» hjelp blir Krim og Hviterussland befridd i 1944, og i mai året etter bomber skvadronen de siste motstandslommene rundt Berlin. Da de en dag hviler i et gårdshus, går døren opp. En mekaniker roper: «Seier, jenter! Seier! Krigen er over!»

Kvinnene i Nattbomberegiment 588 utførte mer enn 23 000 tokt og slapp over 3000 tonn bomber.

Da regimentet var på sitt største, besto det av 80 flygere og navigatører. 23 fikk hederstittelen Sovjetunionens Helt, mens 30 døde i kamp. «Nattheksene» ble en av krigens høyest dekorerte enheter i Den røde armé.

Kvinnene i Nattbomberegiment 588 spilte en stor rolle for Sovjetunionen, men under andre verdenskrig var de bare en liten brikke i det store puslespillet. Du kan samle alle brikkene med et abonnement på HISTORIE – for vi gir deg de største dramaene og de mest overraskende detaljene fra krigen i hvert eneste nummer.

Kjøp et abonnement her - eller gi et gavekort til en du er glad i.   

Les mer

Anna Krylova: Soviet Women in Combat, Cambridge University Press, 2010. Bruce Myles: Night Witches, Mainstream Publishing, 1981. Amy Goodpaster Strebe: Flying for her Country, Praeger, 2007. Reina Pennington: Wings, Woman & War, University Press of Kansas, 2001.

Kanskje du er interessert i