Himmelen over konsentrasjonsleiren Theresienstadt var blå og skyfri. Torget i leiren var forvandlet til en festplass. Foran en kafé spilte et jødisk orkester svingende jazz, mens små barn i nye klær moret seg i en karusell.
“Dere vil få se livet i en normal by,” sa leirens jødiske “leder”, da han ønsket representantene fra Røde Kors velkommen til Theresienstadt.
Tilsynelatende hadde han rett. De besøkende fikk lov til å undersøke leiren på egen hånd, og i åtte timer kunne de snakke med de internerte jødene og undersøke alt på ruten sin, uten at det på noe tidspunkt ble grepet inn.
Butikker, parker, sykehus og private hjem så ut til å være i skjønneste orden. Husene var nymalte, og det var blomsterbed overalt.
Utsendingene var imponert over den rene byen, helsetjenestene og fritidstilbudene. Høydepunktet på rundturen var oppføringen av en barneopera, skrevet av en av fangene.
Røde Kors hadde kommet til Theresienstadt den 23. juni 1944 for å undersøke forholdene for de internerte. Etter lange forhandlinger med nazistene hadde besøket endelig blitt noe av.
For tyskernes vedkommende skulle besøket tilbakevise ryktene om jødeutryddelse en gang for alle. De hadde derfor valgt Theresienstadt, som ikke var en dødsleir.
Den fungerte snarere som en slags getto for internering av spesielt privilegerte jøder – for eksempel vitenskapsmenn og kulturpersonligheter.
Leiren hadde et omfattende kulturliv med konserter og foredrag. Men dødeligheten var skyhøy, arbeidet utmattende, og de fleste gikk konstant sultne. Derfor anstrengte nazistene seg til det ytterste for å imponere Røde Kors.