Himmelen over konsentrasjonsleiren Theresienstadt var blå og skyfri. Torget i leiren var forvandlet til en festplass. Foran en kafé spilte et jødisk orkester svingende jazz, mens små barn i nye klær moret seg i en karusell.
“Dere vil få se livet i en normal by,” sa leirens jødiske “leder”, da han ønsket representantene fra Røde Kors velkommen til Theresienstadt.
Tilsynelatende hadde han rett. De besøkende fikk lov til å undersøke leiren på egen hånd, og i åtte timer kunne de snakke med de internerte jødene og undersøke alt på ruten sin, uten at det på noe tidspunkt ble grepet inn.
Butikker, parker, sykehus og private hjem så ut til å være i skjønneste orden. Husene var nymalte, og det var blomsterbed overalt.
Utsendingene var imponert over den rene byen, helsetjenestene og fritidstilbudene. Høydepunktet på rundturen var oppføringen av en barneopera, skrevet av en av fangene.
Røde Kors hadde kommet til Theresienstadt den 23. juni 1944 for å undersøke forholdene for de internerte. Etter lange forhandlinger med nazistene hadde besøket endelig blitt noe av.
For tyskernes vedkommende skulle besøket tilbakevise ryktene om jødeutryddelse en gang for alle. De hadde derfor valgt Theresienstadt, som ikke var en dødsleir.
Den fungerte snarere som en slags getto for internering av spesielt privilegerte jøder – for eksempel vitenskapsmenn og kulturpersonligheter.
Leiren hadde et omfattende kulturliv med konserter og foredrag. Men dødeligheten var skyhøy, arbeidet utmattende, og de fleste gikk konstant sultne. Derfor anstrengte nazistene seg til det ytterste for å imponere Røde Kors.
De fysiske forholdene var bedre i Theresienstadt enn i dødsleirene. Likevel døde en fjerdedel av fangene av sult og sykdommer.
Skulle imponere
Før besøket ble leiren pusset kraftig opp på overflaten. Gatene fikk navn i stedet for nummer, de innsatte ble satt til å male husene og vaske veiene med såpevann. Sykehuset fikk nytt utstyr – det fungerte ikke, men det så overbevisende ut.
Det ble anlagt parker og bygd butikker – eller: butikkvinduer, for det var ingenting bak fasaden. Tidspunktet for besøket var nøye planlagt: Det måtte være om sommeren, slik at naturen viste seg fra sin beste side.
Forberedelsene gikk lenger enn som så. Theresienstadt var overbefolket, så før besøket ble flere tusen jøder sendt til dødsleirene. De gjenværende ble instruert i hva de skulle si til Røde Kors. Kritikk av forholdene ville bli straffet med døden.
Nazistenes fikk lønn for strevet. “Byen gjør et lyst og vennlig inntrykk,” het det i rapporten. Enkelte av de internerte jødene ga uttrykk for hjemlengsel, i rapporten ble det vurdert som det største problemet folk hadde.
Etter krigen holdt utsendingene fast ved at nazistenes bedrag var så overbevisende at ingen kunne ha gjennomskuet det.
De fleste av jødene som hadde spilt en rolle i bedraget, ble sendt til dødsleirene etter besøket fra Røde Kors.
I løpet av 2. verdenskrig døde rundt 34 000 jøder i Theresienstadt, og etter krigen ble en del av området gjort om til gravplass.
Fra fort til fengsel
Theresienstadt ble opprinnelig bygd som fort og garnisonsby på slutten av 1700-tallet. Anlegget ligger cirka 6 mil nord for Praha og var en del av Østerrike-Ungarns forsvarsverker.
Fortet fikk imidlertid aldri noen militær betydning, men det ble senere brukt som fengsel. Under første verdenskrig fungerte Theresienstadt som krigsfangeleir.
Der satt blant andre Gavrilo Princip, som hadde utløst krigen ved å skyte den østerriksk-ungarske tronfølgeren Franz Ferdinand.
I 1940 overtok nazistene anlegget og brukte en del av det først som fengsel, og fra slutten av 1941 til mai 1945 som konsentrasjonsleir.
Etter krigen ble fortet en periode brukt av de allierte til å internere tyske og østerrikske krigsfanger. I dag er stedet gjort om til museum. Garnisonsbyen i nærheten er nå en sivil landsby.