Nordiske frivillige i nazistenes elitegruppe

Heinrich Himmlers visjon

«Jeg har til hensikt å hente germansk blod fra hele verden; å røve og stjele det der jeg kan. Regimentet bærer ikke navnet Germania for ingenting. Mitt mål er at styrken innen to år skal bestå utelukkende av ikke-tyske germanere."

Disse ordene fra Heinrich Himmler er hentet fra SS-lederens dagboksnotater i november 1938 og omtaler en av de opprinnelige avdelingene i SS. Sitatet forteller tydelig hvilken visjon Himmler hadde for sin nazistiske elitestyrke: Et samlingssted for frivillige ikke-tyske germanere som ønsket å delta i kampen for det storgermanske riket som var nazistpartiets egentlige mål.

Regiment Nordland og Westland

I kjølvannet av angrepet på Norge og Danmark den 9. april 1940, og den påfølgende lynkrigen mot Tysklands vesteuropeiske naboer, ble det dannet to nye regimenter – Nordland og Westland. Tanken var at frivillige fra de nylig okkuperte områdene skulle danne ryggraden i disse ferske enhetene. Høsten 1940 ble regimentene Nordland, Westland og Germania samlet i SS-Divisjon Wiking.

Waffen-SS hadde på dette tidspunktet utviklet seg fra Førerens personlige livvaktstyrke til en multinasjonal
germansk folkehær. Himmler mente at det fantes et godt rekrutteringsgrunnlag for denne hæren blant de 120 millioner europeere av germansk blod som levde utenfor Tyskland.

Lederne av Waffen-SS skjønte raskt at det krevde en svært aktiv rekrutteringsinnsats for å fylle på regimentene med et tilstrekkelig antall frivillige. Det ble derfor etablert en sentral rekrutteringsenhet for å organisere dette arbeidet. Det konkrete vervingsarbeidet i de okkuperte landene ble stort sett utført av lokale nazister som kjente de lokale forholdene.

Skulle bekjempe kommunismen

Ververnes fremste argument, som ikke minst ble aktuelt etter Nazi-Tysklands angrep på Sovjetunionen sommeren 1941, var at de som lot seg verve som soldater i Waffen-SS ville få sjansen til å bekjempe kommunismen. Striden handlet ikke om tysk imperialisme, het det, men om en alleuropeisk kulturkamp mot barbariet i øst. Frykten for kommunismen var på denne tiden utbredt over hele kontinentet som en følge av Stalins terrorpolitikk på 1930-tallet.

Frykten for kommunismen var en fellesnevner for mange europeere, og ble brukt av tyskerne for å rekruttere menn til tysk krigstjeneste. Kampen for å redde Europa fra den røde trusselen ble brukt som hovedargument i vervingskampanjene helt fram til slutten av krigen.

En halv million frivillige i SS

Det ble aldri etablert noen komplette Waffen-SS-regimenter med bare ikke-tyske frivillige. Nordland og Westland besto aldri av mer enn 40 prosent utlendinger. Resten var tyskere. Men det betyr ikke at vervingsarbeidet var mislykket. Et betydelig antall frivillige sluttet seg til Waffen-SS, selv om Himmlers håp om rene ikke-tyske avdelinger aldri ble innfridd.

Omlag 50 000 nederlendere, 40 000 belgiere, 20 000 franskmenn, 6 000 nordmenn, like mange dansker, ett tusen finner og ca. 200 svensker marsjerte under nazistenes banner i striden for den storgermanske staten.Frivillige fra andre land enn Tyskland var så mange at man på østfronten kunne etablere særskilte nasjonale enheter som Frikorps Danmark og Den norske legion. I tillegg var det et stort antall østeuropeiske frivillige. Da krigen var over hadde mer enn en halv million soldater fra de tyskokkuperte eller nøytrale landene i Europa kjempet i tysk uniform på østfronten.

SS-enheter på østfronten

Fra tysk side var man veldig klar over at de frivilliges innsats ville betale seg mer dersom de ble satt inn i øst snarere enn mot de vestallierte. Det ville ha vært problematisk å sende de frivillige for å kjempe mot soldater fra nasjoner de følte en kulturell samhørighet med.

De aller fleste utenlandske soldatene i Waffen-SS var enige om at den største trusselen mot hjemlandene deres kom fra Sovjetunionen. De deltok derfor gjerne i krigen på østfronten.

For de finske frivillige fantes det også en hemmelig avtale mellom den tyske og den finske regjeringen. Finland, som led nederlag i vinterkrigen 1939–40, gikk inn på tysk side i den såkalte fortsettelseskrigen i 1941, men landets regjering tillot også frivillige å søke tjeneste i Waffen-SS. Det var en betingelse at finnene som lot seg verve, skulle settes inn i øst og ikke i vest.

Utenlandske soldater fikk ingen særbehandling, men kjempet side om side med sine tyske medkrigere. Dette framgår tydelig av de mange forferdelige kampskildringene som de hadde med seg hjem. Et eksempel er den danske Waffen-SS-soldaten Georg Rasmussen, som kjempet i Kaukasus sammen med en rekke andre dansker og nordmenn.

SS-skijegerbataljon Norge

I motsatt ende av den gigantiske østfronten kjempet norske spesialstyrker på den finsk-russiske fronten. Krigen i det finske vinterlandskapet krevde innsats fra erfarne skiløpere, noe mange av de frivillige nordmennene var. SS-Skijegerbataljon Norge var blitt etablert som en spesialenhet for rekognoseringsoppdrag langs den lange frontlinjen. De utmerket seg i harde kamper fram til den tyske tilbaketrekningen fra Finland høsten 1944.  

Deretter ble skibataljonen omgjort til en enhet under det tyske sikkerhetspolitiet, og nordmennene kjempet for dem resten av krigen.

Krigsforbrytelser på østfronten

Waffen-SS ble etter hvert beryktet for sin medvirkning i en rekke krigsforbrytelser. Det er helt klart at mange av de frivillige deltok i overgrepene på sivile og krigsfanger. Det er også klart at de visste hva som foregikk siden de tjenestegjorde på de samme stedene og under de samme vilkårene som tyske soldater. Blant oppgavene var vakttjeneste i fange- og konsentrasjonsleirene. Noen ganger samarbeidet de også med tyske innsatsgrupper som utførte massehenrettelser av jøder og andre bak fronten. SS Vaktbataljon Norge ble beryktet for sitt arbeid i de tyskdrevne konsentrasjonsleirene.

Josef Mengele i SS-divisjon Wiking

Men også ved fronten ble frivillige SS-soldater vitne til omfattende krigsforbrytelser. Den danske soldaten Georg Rasmussen skriver blant annet om hvordan ubevæpnede russiske krigsfanger ble henrettet. «Jeg husker ikke om de var 35 eller 55. De hevdet at de var kommet bort fra sine egne, men løytnanten vår ga ordre om at alle skulle skytes. Det var en nygravd grop på stedet som de ble tvunget ned i før de ble skutt alle sammen." Den slags hendelser var helt vanlig på østfronten.

Mange av de nordiske frivillige støtte også, selv om de ikke visste det, sammen med en av de mest beryktede krigsfor-bryterne – Josef Mengele. Den tyske legen som etter krigen ble dømt in absentia for blant annet å ha utført medisinske
eksperimenter på konsentrasjonsleirfanger, tjenestegjorde som feltlege i SS-Divisjon Wiking i 1942. Etter en skuddskade ble Mengele overført til Auschwitz der han senere skulle bli kjent som Dødsengelen.

Nordiske SS-menn for retten

Mengele klarte å flykte til Sør-Amerika etter krigen. Men mange av de nordiske SS-soldatene ble stilt for retten da de kom tilbake til sine hjemland. Etter det tyske nederlaget i mai 1945 hadde de frivillige i Waffen-SS ofte ikke annet valg enn å reise hjem til samfunn der de ble foraktet og stemplet som kollaboratører. De hadde kjempet på den tapende siden og hadde ikke lenger noen beskyttelse fra sine tidligere overordnede.

For de norske og danske frivillige hadde situasjonen endret seg fullstendig. Da de sluttet seg til Waffen-SS hadde de gjort noe som både var fullt ut lovlig og også ønskelig i deres tysk-okkuperte land. Nå hadde nye regjeringer tatt over makten, og nye lover var trådt i kraft. SS-soldatene måtte regne med å bli straffet for sin krigsinnsats på tysk side.

Både i Norge og Danmark ble det vedtatt nye lover som med tilbakevirkende kraft gjorde det til en forbrytelse å ha vært i tysk krigstjeneste. Rundt 4800 nordmenn og omlag 3300 dansker ble dømt for landssvik fordi de hadde kjempet for Waffen-SS. Deres frigjorte hjemland visste å straffe de landsmenn som hadde vært med på den tyske krigsmaskinens framrykning i Europa; en framrykning som hadde forårsaket så mye lidelse og så mange millioner døde på østfronten.