Operasjon Bagration: Stalins hevn over Hitler

Sommeren 1944 bruker Stalin villedning og overrumpling til å lure tyskerne til å tro at det neste store angrepet vil finne sted i Ukraina. Imens står 1,6 mill. sovjetiske soldater klare til et overraskelsesangrep i Hviterussland som skal knuse fienden en gang for alle.

Sommeren 1944 bruker Stalin villedning og overrumpling til å lure tyskerne til å tro at det neste store angrepet vil finne sted i Ukraina. Imens står 1,6 mill. sovjetiske soldater klare til et overraskelsesangrep i Hviterussland som skal knuse fienden en gang for alle.

Sputnik/Bridgeman Images

Lyden av eksploderende granater flerrer nattestillheten, og bakken rister. For Armin Scheiderbauer føles bombardementet som et jordskjelv.
Den 20 år gamle adjutanten i tyske Wehrmachts 472. grenaderregiment har kvelden før roet nervene med rikelige mengder schnapps.

Nå våkner han ør og fortumlet til lyden av det fiendtlige angrepet. Scheiderbauer presser seg ned i skyttergraven som han og kameratene bemanner utenfor byen Vitebsk i Hviterussland.

Datoen er 22. juni 1944, og han merker seg at klokken er 03.05.

Tidspunktet er ikke tilfeldig. Tre år tidligere – nesten på minuttet – begynte «Operasjon Barbarossa», Nazi-Tysklands invasjon av Sovjetunionen. Nå er gjengjeldelsens time kommet.

Tre kjappe om "Operasjon Bagration"

Fronten:

"Operasjon Bagration" foregikk over en 1000 km lang front.

Soldater:

Mer enn 1,6 mill. sovjetiske soldater deltok. Overfor russerne sto 650 000 tyskere.

Erobringer:

Underveis inntok Den røde hær viktige tyske bastioner som Minsk, Tallinn og Vilnius.

Brakene som runger gjennom Scheiderbauers verkende hode, er begynnelsen på en omhyggelig planlagt sovjetisk storoffensiv. Målet er å knuse de tyske styrkene i Hviterussland for å bane vei til Berlin og den endelige seieren.

Den røde armés utgangspunkt for operasjonen sommeren 1944 er gunstig. Tyskerne, som i invasjonens første år gikk fra seier til seier, har siden vinteren 1942-1943 fått merke hvordan krigslykken har snudd.

Wehrmacht led nederlag ved Stalingrad, der tusenvis av soldater bukket under for en nådeløs russisk vinter.

Deretter var tyskerne på retrett. Den tyske nordre hærgruppe måtte gi opp beleiringen av Leningrad, som ble befridd 27. januar 1944, og også på Krim ble de tyske styrkene – samlet i søndre hærgruppe – sendt på tilbaketog.

Bare én hærgruppe har sovjetstyrkene ennå ikke klart å ta et oppgjør med:

I Hviterussland står midtre hærgruppe med rundt 600 000 soldater under generalfeltmarskalk Ernst Busch.

Knappe tre år tidligere hadde Stalin evakuert store deler av sovjetregjeringen fra Moskva da tyskerne nærmet seg.

Han kalte derfor offensiven i 1944 for «Operasjon Bagration», etter Pjotr Bagration, en general som i 1812 forsvarte Moskva til siste blodsdråpe mot Napoleons invasjonshær.

Ledelsen ignorerte advarsler

Villedningen virket. I ly av mørket gjennomførte Den røde armé krigens mest massive opphopning av materiell i Hviterussland.

Nærmere 5800 stridsvogner, 7800 kampfly og 33 000 stykk artilleri og morterer ble samlet ubemerket.

Bare i løpet av de tre første ukene av juni rullet hele 75 000 togvogner med soldater, våpen, ammunisjon og forsyninger inn i området bak frontlinjen.

Villedning og overrumpling av fienden har alltid spilt en rolle i krig. Men i Sovjetunionen opphøyet strategene de militære bløffene, maskirovka, til en selvstendig del av krigføringen.

Hitler
© Shutterstock

Villed om hensikten

Strategisk: På det overordnede plan handlet maskerovka-strategien om å skjule angrepsmålet for fienden. Den russiske generalstaben, Stavka, brukte bl.a. radiomeldinger til å la Hitler tro at Den røde hær ville slå til i Ukraina.

Sovjet Operation Bagration
© Getty Images

Utnytt mørket

Operasjonelt: I alt flyttet Den røde hær syv hærer, 11 luftkorps og tusenvis av stridsvogner og artillerienheter – uten at tyskerne ante uråd Metodene var enkle: De fleste soldatene ble ført frem med nattog, og togene unnlot å kjøre helt frem til frontlinjen, men stoppet 50-100 km unna.

kamuflasje sovjet
© REIBERT INFO

Kamufler skytehullene

Taktisk: Soldatene kamuflerte omhyggelig skytehullene sine og unngikk så vidt mulig å bevege seg i terrenget i dagslys. Selv bading foregikk i det skjulte etter mørkets frembrudd.

Tyskernes uvitenhet hadde delvis praktiske årsaker. Luftwaffe manglet fly til rekognosering etter tre års utmattende krig på østfronten.

Mange av flyene som fortsatt kunne gå på vingene, var dessuten omdirigert til Ukraina i påvente av det forestående angrepet.

Heller ikke opplysninger fra sovjetiske krigsfanger eller observasjoner fra soldater i felten kunne få de øverste tyske offiserene ut av villfarelsen.

Selv om etterretningsoffiserer forsøkte å advare ham, stolte sjefen for den tyske midtre hærgruppe, Ernst Busch, på hærens overkommando (OKH), som garanterte at angrepet ville komme i Ukraina.

Transport tyskere andre verdenskrig

I motsetning til russerne transporterte tyskerne ofte sine soldater i dagslys.

© OPERATION BAGRATION/SZ PHOTO/BRIDGEMAN IMAGES/SCANPIX

Så sent som en uke før «Operasjon Bagration» beskrev en tysk bataljonsfører det forestående russiske angrepet til den besøkende general Robert Martinek, leder av 39. panserkorps. Generalen, som var på inspeksjonstur, ble overbevist, men måtte erkjenne at advarslene hans aldri ville bli hørt i OKH.

«Den som Gud vil ødelegge, slår han først med blindhet», svarte Martinek resignert bataljonsføreren.

Lynkrig sikret overtaket

Til å lede offensiven hadde Stalin valgt noen av sine mest kompetente offiserer – blant andre general Konstantin Rokossovskij, som hadde vært med på å utarbeide angrepsplanen, og marskalk Georgij Zjukov.

Fra begynnelsen gikk alt etter planen. I Vitebsk-området rykket Den røde armés mobile stridsvognenheter raskt frem.

Kraftige tanks med ploger hadde på forhånd, under de innledende bombardementene, ryddet tyskernes minefelt.

Etter bare to dagers kamper var de forsvarende tyske enhetene sendt på en hodekulls retrett.

Allerede 27. juni tog Den Røde Hær Vitebsk, som Hitler havde beordret holdt til sidste blodsdråbe, men styrkerne langs hele fronten rykkede hurtigt frem.

Mod syd anførte Rokossovskij bl.a. et stort fremstød mod tyskerne ved Bobruisk - ca. 150 km sydøst for Minsk.

Angrebet begyndte den 24. juni, men terrænet omkring byen var problematisk. Området var sumpet, hvilket gjorde det svært for soldaterne og deres køretøjer at komme frem.

Under 2. verdenskrig tok den sovjetiske generalstaben i bruk en ny teknikk: den dype operasjonen. Strategien ble avgjørende for Sovjetunionens enorme suksess under "Operasjon Bagration".

©

1: Umuliggjør konsentrert forsvar

Hæren skal rykke frem mot fiendens linjer med flere separate enheter. Styrkene slår samtidig til mot flere punkter på fronten slik at motstanderen ikke kan konsentrere sitt forsvar.

©

2: Lag hull i frontlinjen

Hvis noen av de angripende enhetene blir presset, settes det inn reserver slik at angrepet kan fortsette til fiendens linje gir etter og det oppstår hull i frontlinjen.

©

3: Omring fienden

Når det først er slått hull i fronten, skal angrepsstyrkene trenge inn bak fiendens soldater og omringe dem så fort som mulig.

©

4: Treng inn i baklandet

For å forhindre at fienden får mulighet til å falle tilbake og omorganiserer seg skal den angripende hæren trenge dypt inn i fiendens bakland. Her skal soldatene ødelegge forsynings- og kommunikasjonsveiene ved hjelp av luftstyrker.

Stridsvogner kjørte gjennom sumpen

Russerne nektet imidlertid å la det krevende terrenget stanse fremrykningen – og soldatene var godt forberedt.

Under forberedelsene før offensiven hadde de lært å bygge improviserte flåter og å bruke en slags ski som var utviklet til bruk i sumper og myrer.

I dagene før angrepet anla ingeniørtropper veier og bygde demninger av tre, slik at mannskap og kjøretøy kunne ta seg frem.

Til tyskernes store overraskelse dukket de russiske stridsvognene nå opp fra de myrete omgivelsene – og fra luften fikk de støtte fra jager- og bombefly. 27. juni var alle veier inn til byen Bobruisk sperret, og seks divisjoner av den tyske 9. armé omringet.

Deretter brøt det for alvor løs med luftbombardement. Hele 526 fly, 400 av dem bombefly, angrep de omringede tyskerne. På mindre enn én time slapp flyene 12 000 bomber.

Snart sto byen i flammer – godt hjulpet av brannene tyskerne selv startet; de ville ikke at deres egne forsyningslagre skulle falle på sovjetiske hender.

De fleste tyske soldater slapp snart alt de hadde i hendene og stakk av. For å unngå bombene måtte de flyktende kjøre i sikksakk – ofte med det resultat at hjulene gravde seg ned i gjørma og ble sittende fast.

Under tilbaketrekningen gjennom Hviterussland måtte tyskerne etterlate massevis av materiell.

© Getty Images

I panikk søkte mange soldater dekning i elva Berezina, der de ble nådeløst beskutt av sovjetsoldater som nærmet seg byen langs den vestlige elvebredden.

«Mange forsøkte å svømme over Berezina, men selv ikke det kunne redde dem», skrev Rokossovskij, mens marskalk Zjukov senere kunne fortelle at «skrekkslagne tyske soldatene løp i alle retninger. De som ikke overga seg, ble drept».

De tyskerne som ble igjen, kjempet til det siste – og først 30. juni kom byen under sovjetisk kontroll. Krigskorrespondenten Vasilij Grossman kom frem til Vitebsk umiddelbart etter erobringen. Han bekreftet at de tyske styrkene var blitt så godt som utslettet i et voldsomt blodbad.

«Lik i hundre- og tusentall dekker veiene, ligger i grøfter og under trærne. Noen steder er kjøretøyene nødt til å kjøre gjennom likene, så tett ligger de», skrev Grossman til Den røde armés avis, Krasnaja Zvezda, Røde Stjerne.