Lyden av eksploderende granater flerrer nattestillheten, og bakken rister. For Armin Scheiderbauer føles bombardementet som et jordskjelv.
Den 20 år gamle adjutanten i tyske Wehrmachts 472. grenaderregiment har kvelden før roet nervene med rikelige mengder schnapps.
Nå våkner han ør og fortumlet til lyden av det fiendtlige angrepet. Scheiderbauer presser seg ned i skyttergraven som han og kameratene bemanner utenfor byen Vitebsk i Hviterussland.
Datoen er 22. juni 1944, og han merker seg at klokken er 03.05.
Tidspunktet er ikke tilfeldig. Tre år tidligere – nesten på minuttet – begynte «Operasjon Barbarossa», Nazi-Tysklands invasjon av Sovjetunionen. Nå er gjengjeldelsens time kommet.
Brakene som runger gjennom Scheiderbauers verkende hode, er begynnelsen på en omhyggelig planlagt sovjetisk storoffensiv. Målet er å knuse de tyske styrkene i Hviterussland for å bane vei til Berlin og den endelige seieren.
Den røde armés utgangspunkt for operasjonen sommeren 1944 er gunstig. Tyskerne, som i invasjonens første år gikk fra seier til seier, har siden vinteren 1942-1943 fått merke hvordan krigslykken har snudd.
Wehrmacht led nederlag ved Stalingrad, der tusenvis av soldater bukket under for en nådeløs russisk vinter.
Deretter var tyskerne på retrett. Den tyske nordre hærgruppe måtte gi opp beleiringen av Leningrad, som ble befridd 27. januar 1944, og også på Krim ble de tyske styrkene – samlet i søndre hærgruppe – sendt på tilbaketog.
Bare én hærgruppe har sovjetstyrkene ennå ikke klart å ta et oppgjør med:
I Hviterussland står midtre hærgruppe med rundt 600 000 soldater under generalfeltmarskalk Ernst Busch.
Knappe tre år tidligere hadde Stalin evakuert store deler av sovjetregjeringen fra Moskva da tyskerne nærmet seg.
Han kalte derfor offensiven i 1944 for «Operasjon Bagration», etter Pjotr Bagration, en general som i 1812 forsvarte Moskva til siste blodsdråpe mot Napoleons invasjonshær.
Skinnmanøvrer lurte tyskerne
«Operasjon Bagration» var en del av en storstilt offensiv som de allierte lederne, Josef Stalin samt USAs president Franklin D. Roosevelt og Storbritannias statsminister Winston Churchill hadde planlagt i Teheran året før.
De vestlige allierte ville i et fremstøt som skulle få navnet «Overlord», landsette styrker i Normandie (D-dagen) og derfra tvinge tyskerne på tilbaketog.
Imens skulle Stalin presse tyskerne mot vest. Hvor den sovjetiske operasjon skulle sette inn, var imidlertid en dyp hemmelighet som ikke engang Stalins nærmeste allierte ble innviet i.
Via sin egen etterretningstjeneste visste Stalin at tyskerne var klar over at noe var i gjære. Nazistene hadde imidlertid ingen anelse om at midtre hærgruppe i Hviterussland var målet.
Tvert imot var den tyske hærledelsen overbevist om at de sovjetiske styrkene ville slå til mot Ukraina, der Den røde armé tidligere på året hadde gjort store fremstøt.
Den sovjetiske generalstaben, Stavka, sørget for at tyskerne forble i villfarelsen. I mai 1944 innførte Den røde armé en rekke oppfinnsomme tiltak for å lure tyskerne.
Falske radiomeldinger om troppebevegelser samt oppstilte etterligninger av våpen – såkalte attrapper – ble brukt for å styrke tyskernes feilaktige tro på at Ukraina ville være hovedmålet under det kommende angrepet.
Mest krefter brukte russerne på byen Chisinau (i dagens Moldova). Her stilte Den røde armé tilsynelatende opp en rifledivisjon, to artilleridivisjoner og et stridsvognkorps.
I virkeligheten utgjorde etterligninger en vesentlig del av stridsvognstyrken, og hver divisjon besto bare av rundt hundre mann, som blant annet sto for å sette opp liksom-feltkjøkken.
For virkelig å lure tyskerne fløy Den røde armés flyvåpen over området med mange fly – tilsynelatende i et forsøk på å holde Luftwaffe unna.
Fra tid til annen lot de sovjetiske flyene imidlertid tyskerne slippe gjennom med vilje. Håpet var at de tyske flygerne ville legge merke til de store troppekonsentrasjonene.
Imens sendte russerne soldater med tog og lastebiler fra det sørlige Ukraina, Krim og Baltikum til Hviterussland.
Når de nærmet seg fronten, foregikk transporten i mørke – i nattetimene kjørte nærmere 50 000 lastebiler på de hviterussiske landeveiene.
Hvite markører langs veiene sikret at sjåførene kunne orientere seg. De som ikke nådde frem til bestemmelsesstedet før morgengry, hadde strenge ordrer om å stanse i veikanten, kamuflere kjøretøyet og bli der de var til det mørknet igjen.
Ledelsen ignorerte advarsler
Villedningen virket. I ly av mørket gjennomførte Den røde armé krigens mest massive opphopning av materiell i Hviterussland.
Nærmere 5800 stridsvogner, 7800 kampfly og 33 000 stykk artilleri og morterer ble samlet ubemerket.
Bare i løpet av de tre første ukene av juni rullet hele 75 000 togvogner med soldater, våpen, ammunisjon og forsyninger inn i området bak frontlinjen.
En godt forberedt bløff
Villed om hensikten
Strategisk: På det overordnede plan handlet maskerovka-strategien om å skjule angrepsmålet for fienden. Den russiske generalstaben, Stavka, brukte bl.a. radiomeldinger til å la Hitler tro at Den røde hær ville slå til i Ukraina.
Utnytt mørket
Operasjonelt: I alt flyttet Den røde hær syv hærer, 11 luftkorps og tusenvis av stridsvogner og artillerienheter – uten at tyskerne ante uråd Metodene var enkle: De fleste soldatene ble ført frem med nattog, og togene unnlot å kjøre helt frem til frontlinjen, men stoppet 50-100 km unna.
Kamufler skytehullene
Taktisk: Soldatene kamuflerte omhyggelig skytehullene sine og unngikk så vidt mulig å bevege seg i terrenget i dagslys. Selv bading foregikk i det skjulte etter mørkets frembrudd.
Tyskernes uvitenhet hadde delvis praktiske årsaker. Luftwaffe manglet fly til rekognosering etter tre års utmattende krig på østfronten.
Mange av flyene som fortsatt kunne gå på vingene, var dessuten omdirigert til Ukraina i påvente av det forestående angrepet.
Heller ikke opplysninger fra sovjetiske krigsfanger eller observasjoner fra soldater i felten kunne få de øverste tyske offiserene ut av villfarelsen.
Selv om etterretningsoffiserer forsøkte å advare ham, stolte sjefen for den tyske midtre hærgruppe, Ernst Busch, på hærens overkommando (OKH), som garanterte at angrepet ville komme i Ukraina.
I motsetning til russerne transporterte tyskerne ofte sine soldater i dagslys.
Så sent som en uke før «Operasjon Bagration» beskrev en tysk bataljonsfører det forestående russiske angrepet til den besøkende general Robert Martinek, leder av 39. panserkorps. Generalen, som var på inspeksjonstur, ble overbevist, men måtte erkjenne at advarslene hans aldri ville bli hørt i OKH.
«Den som Gud vil ødelegge, slår han først med blindhet», svarte Martinek resignert bataljonsføreren.
Ny taktikk skremte fienden
Tidlig om morgenen 22. juni, kl. 03.05, braket det løs over hodet på Armin Scheiderbauer. Hærledelsen var overbevist om at det var snakk om et skinnangrep.
Samme morgen følte feltmarskalk Busch seg sikker nok til å forlate sin post for å reise til et møte med føreren på Berghof i Bayern.
Angrepet på Scheiderbauers stilling var imidlertid bare begynnelsen.
Natten mellom 22. og 23. juni gjennomførte Den røde armé rundt tusen flygninger. Med sine langtrekkende fly bombet de blant annet jernbaneanlegg og tyske stillinger langt inne i landet bak fronten.
Neste morgen, 23. juni klokken 05.00, satte russerne inn det neste store angrepet mot tyskerne. Bombardementet varte i to timer.
Luften ble fylt med jord og støv, i takt med at de eksploderende granatene løp som en sperreild frem bak de tyske linjene og tvang soldatene til å krype sammen i stillingene sine.
Etter sperreilden fulgte infanteriangrepet. Her ventet nok en overraskelse på tyskerne.
«Fienden anla en helt ny taktikk. Han angrep ikke som før over en bred front med en tung artilleristyrke, mensatte i stedet inn grupper av infanterister støttet av sterkt konsentrert og kontrollert ild fra tunge våpen. Bak gruppene i stillingene lå stridsvognstyrker. Stridsvognene lå i skjul til de skulle brukes til å bryte gjennom de tyske linjene», het det etterpå i dagsrapporten fra den tyske 9. armé.
Angrepets effektivitet viste seg raskt.
Allerede om ettermiddagen måtte de tyske offiserene innse at 3. stridsvognsarmé ikke kunne holde stand særlig lenge, og at den strategisk viktige byen Vitebsk var truet.
OKH svarte fra Berlin at det ikke var mulig å sende forsterkninger. Hitler mente nemlig fremdeles at hovedangrepet ville komme lenger sør.
Lynkrig sikret overtaket
Til å lede offensiven hadde Stalin valgt noen av sine mest kompetente offiserer – blant andre general Konstantin Rokossovskij, som hadde vært med på å utarbeide angrepsplanen, og marskalk Georgij Zjukov.
Fra begynnelsen gikk alt etter planen. I Vitebsk-området rykket Den røde armés mobile stridsvognenheter raskt frem.
Kraftige tanks med ploger hadde på forhånd, under de innledende bombardementene, ryddet tyskernes minefelt.
Etter bare to dagers kamper var de forsvarende tyske enhetene sendt på en hodekulls retrett.
Allerede 27. juni tog Den Røde Hær Vitebsk, som Hitler havde beordret holdt til sidste blodsdråbe, men styrkerne langs hele fronten rykkede hurtigt frem.
Mod syd anførte Rokossovskij bl.a. et stort fremstød mod tyskerne ved Bobruisk - ca. 150 km sydøst for Minsk.
Angrebet begyndte den 24. juni, men terrænet omkring byen var problematisk. Området var sumpet, hvilket gjorde det svært for soldaterne og deres køretøjer at komme frem.
Tyskerne skulle knuses fullstendig
1: Umuliggjør konsentrert forsvar
Hæren skal rykke frem mot fiendens linjer med flere separate enheter. Styrkene slår samtidig til mot flere punkter på fronten slik at motstanderen ikke kan konsentrere sitt forsvar.
2: Lag hull i frontlinjen
Hvis noen av de angripende enhetene blir presset, settes det inn reserver slik at angrepet kan fortsette til fiendens linje gir etter og det oppstår hull i frontlinjen.
3: Omring fienden
Når det først er slått hull i fronten, skal angrepsstyrkene trenge inn bak fiendens soldater og omringe dem så fort som mulig.
4: Treng inn i baklandet
For å forhindre at fienden får mulighet til å falle tilbake og omorganiserer seg skal den angripende hæren trenge dypt inn i fiendens bakland. Her skal soldatene ødelegge forsynings- og kommunikasjonsveiene ved hjelp av luftstyrker.
Stridsvogner kjørte gjennom sumpen
Russerne nektet imidlertid å la det krevende terrenget stanse fremrykningen – og soldatene var godt forberedt.
Under forberedelsene før offensiven hadde de lært å bygge improviserte flåter og å bruke en slags ski som var utviklet til bruk i sumper og myrer.
I dagene før angrepet anla ingeniørtropper veier og bygde demninger av tre, slik at mannskap og kjøretøy kunne ta seg frem.
Til tyskernes store overraskelse dukket de russiske stridsvognene nå opp fra de myrete omgivelsene – og fra luften fikk de støtte fra jager- og bombefly. 27. juni var alle veier inn til byen Bobruisk sperret, og seks divisjoner av den tyske 9. armé omringet.
Deretter brøt det for alvor løs med luftbombardement. Hele 526 fly, 400 av dem bombefly, angrep de omringede tyskerne. På mindre enn én time slapp flyene 12 000 bomber.
Snart sto byen i flammer – godt hjulpet av brannene tyskerne selv startet; de ville ikke at deres egne forsyningslagre skulle falle på sovjetiske hender.
De fleste tyske soldater slapp snart alt de hadde i hendene og stakk av. For å unngå bombene måtte de flyktende kjøre i sikksakk – ofte med det resultat at hjulene gravde seg ned i gjørma og ble sittende fast.
Under tilbaketrekningen gjennom Hviterussland måtte tyskerne etterlate massevis av materiell.
I panikk søkte mange soldater dekning i elva Berezina, der de ble nådeløst beskutt av sovjetsoldater som nærmet seg byen langs den vestlige elvebredden.
«Mange forsøkte å svømme over Berezina, men selv ikke det kunne redde dem», skrev Rokossovskij, mens marskalk Zjukov senere kunne fortelle at «skrekkslagne tyske soldatene løp i alle retninger. De som ikke overga seg, ble drept».
De tyskerne som ble igjen, kjempet til det siste – og først 30. juni kom byen under sovjetisk kontroll. Krigskorrespondenten Vasilij Grossman kom frem til Vitebsk umiddelbart etter erobringen. Han bekreftet at de tyske styrkene var blitt så godt som utslettet i et voldsomt blodbad.
«Lik i hundre- og tusentall dekker veiene, ligger i grøfter og under trærne. Noen steder er kjøretøyene nødt til å kjøre gjennom likene, så tett ligger de», skrev Grossman til Den røde armés avis, Krasnaja Zvezda, Røde Stjerne.
Store tap knekte Wehrmacht
Hitler, Goebbels og andre nazitopper hadde i årevis spydd ut propaganda om sovjetsoldatene som slaviske undermennesker som det ville være enkelt å beseire.
Nå måtte noen bøte for Wehrmachts pinlige nederlag. Allerede 27. juni kalte Hitler derfor feltmarskalk Ernst Busch tilbake til Berghof for å gi ham sparken.
I stedet utnevnte føreren den erfarne generalfeltmarskalk Walter Model som ny sjef for midtre hærgruppe.
Men selv ikke Model, som var kjent for å kunne redde selv de mest desperate militære situasjoner, kunne forhindre russerne i å rulle inn i Minsk.
De sovjetiske styrkene befridde den hviterussiske hovedstaden om kvelden 3. juli. Innbyggerne danset i gatene og ønsket Den røde armés soldater velkommen med blomster.
Til tross for den festlige stemningen var Minsk et trist skue.
«Hviterusslands hovedstad var knapt til å kjenne igjen. Jeg hadde vært der sju år tidligere, og jeg kjente hver eneste gate. Nå lå alt i ruiner. Der det hadde stått hele boligkvartaler, var det nå bare hauger av knust murstein. Folk var et sørgelig syn; de var utmattet og utmagret, og mange av dem gråt», erindret marskalk Zjukov senere.
Til tross for ødeleggelsene var seieren innenfor rekkevidde. Seks dager senere, 9. juli, hadde Den røde armé nedkjempet den siste organiserte tyske motstanden i skogene rundt Minsk.
Zjukov fløy til Moskva for å møte Stalin i hans datsja (landsted) i utkanten av Moskva. Da tyskerne invaderte tre år tidligere, hadde Stalin trukket seg inn i en depresjons-
lignende tilstand, men nå smilte sovjetlederen bredt.
«Stalin var i godt humør og spøkte», sa Zjukov om møtet.
De to mennene feiret seieren behørig med en solid frokost. Ni dager senere avholdt Stalin den offisielle seiersparaden i Moskva, der 50 000 tyske krigsfanger ble fremvist til spott og spe.
Triumfen hadde imidlertid kostet dyrt. Det samlede tapstallet for «Operasjon Bagration» er ukjent, men ifølge historikerne mistet Den røde armé nærmere 180 000 soldater – døde og savnede – mens mer enn en halv million ble såret.
Tyske Wehrmacht hadde mistet minst 300 000 soldater, tilsvarende 25-30 divisjoner. Men de tyske tapene var verre enn tallene viser:
Mens Stalin hadde massevis av friske soldater klar, manglet Wehrmacht etter fem års krig desperat mannskap, og «Operasjon Bagration» gjorde uopprettelig skade på tyskernes styrke.
Armin Scheiderbauer, den tyske soldaten som opplevde «Operasjon Bagration» med kraftige tømmermenn, unnslapp blodbadet ved Minsk og flyktet mot vest.
Året etter ble han såret i kamp og satt to år i en russisk krigsfangeleir. Scheiderbauer nådde til slutt hjem til Wien, mens flere tusen av kameratene hans endte sine dager i Hviterusslands dype skoger og myrer.