Operasjon Barbarossa tok Stalin på senga

De ser på klokken, sjekker våpnene en siste gang og sender tanker hjem til familien, mens den første fuglesangen møter de skjerpede sansene.

Minuttet etter blir spenningen utløst. Mens Luftwaffes fly setter kursen mot mål bak Den røde armés linjer, får artilleriet ordre om å åpne ild.

Langs hele fronten innleder tusenvis av tyske kanoner et øredøvende bombardement. Svart og gul røyk fyller luften, og den umiskjennelige eimen av krutt når den tyske offiserens nesebor.I 15 nådeløse minutter tordner kanonene. Så hører Knappe den karakteristiske poppende lyden av en signalgranat, og kort etter farger lyset fra granaten morgenlandskapet rødt.

Knappes artillerister stanser det hektiske arbeidet ved kanonene. Nå skal infanteriet innlede stormløpet på de sovjetiske forpostene. De fryktede tyske stridsvognene vil snart følge etter – spydspissen i operasjon Barbarossa, Hitlers angrep på Sovjetunionen.

Med 3,7 millioner tyske, finske, italienske, rumenske, slovakiske og ungarske soldater er invasjonen historiens største militære operasjon.

Allerede etter noen ukers kamper ser resultatet ut til å bli nok et eksempel på den tyske blitskrigens fryktinngytende effektivitet.

Akkurat som i Polen i 1939 og Frankrike i 1940, hamrer de tyske panserdivisjonene dypt inn bak fiendens linjer, mens Luftwaffes fly fjerner alle hindre foran dem. By etter by faller for den overveldende kraften i angrepet.

Hitler ville utrydde kommunismen

Allerede i 1925-26, i tobindsverket Mein Kampf, hadde den nazistiske føreren beskrevet sin drøm om å knuse Sovjetunionen. Han ville eliminere kommunismen, underlegge seg de slaviske folkeslagene, og åpne de mektige områdene i øst for tysk kolonisering.

Planleggingen av operasjon Barbarossa begynte i største hemmelighet sommeren 1940. På det tidspunktet var det nazistiske Tyskland og Stalins diktatur bundet sammen i et fornuftsekteskap.

De to regimene var ideologiske dødsfiender, men med Molotov-Ribbentrop-pakten i 1939 lovet de å ikke angripe hverandre, og avtalte å dele Sentral-Europa mellom seg.

Hestehandelen med Stalin hadde sikret ro mens Tyskland erobret Polen og undertvang Vest-Europa, men halvveis ute i 1940 var den ikke nyttig lenger.

Hitler besluttet uten skrupler å bryte avtalen med Sovjetunionen, som han hadde gjort med så mange andre traktater i årene før. Nå ville han utrydde kommunismen en gang for alle og ødelegge den siste makten som kunne hindre total tysk dominans på det europeiske kontinentet.

Seier over Sovjetunionen ville også gi ham kontroll over Ukrainas enorme landbruksproduksjon, og en endeløs strøm av olje fra feltene i Kaukasus.

Forberedelsene til operasjon Barbarossa fant sted i en atmosfære av uhemmet overmot i den tyske generalstaben. Samme vår hadde Tyskland tatt innersvingen på den franske hæren på bare seks uker, selv om den ble regnet som verdens sterkeste.

Hitler og hans generaler regnet med en enda enklere seier i Sovjetunionen, for her ville de stå overfor «slaviske undermennesker», ifølge den nazistiske ideologien.

Den røde armé hadde bekreftet alle Hitlers fordommer med sin elendige innsats i vinterkrigen. Her angrep 500 000 mann Finland i november 1939, men felttoget ble en katastrofe.

Stalins styrker led det ene ydmykende nederlaget etter det andre mot de standhaftige finnene. Bare massiv tallmessig overlegenhet gjorde at Sovjetunionen vant en beskjeden seier fire måneder senere.

Det tyske hovmodet førte til en angrepsplan som trakk store veksler på det tyske krigsapparatet. Generalene så bort fra at fabrikkene umulig kunne rekke å levere så mange stridsvogner som de forventet. De ignorerte også alle advarsler om at forsyningene ikke kunne holde følge hvis panserdivisjonene rykket så raskt og langt frem som operasjonsplanene beskrev.

Den eneste grunnen til at angrepet på Sovjetunionen ble utsatt, var problemer på Balkan. Hitlers italienske allierte hadde invadert Hellas, men felttoget utviklet seg snart til en katastrofe. Mussolinis armeer ble sendt hodekulls på flukt, og grekerne fikk britiske forsterkninger.

Operasjon Barbarossa måtte utsettes fra 15. mai 1941 til 22. juni, slik at Wehrmacht fikk tid til å rydde opp i kaoset på Balkan. Åtte dager før den endelige «Barbarossa-dagen» holdt Hitler hoff for militærledelsen i rikskanselliet i Berlin.

Han lyttet interessert til generalenes planer, før han ga sin egen vurdering av situasjonen: Den røde armé kom til å yte hard motstand, men felttoget burde ikke ta mer enn seks uker.

Listet seg frem til grensen

Mens de høye herrer skålte i sjampanje i Berlin, var det slutt på det søte liv for menig Hans Roth.

Den 28 år gamle soldaten måtte forlate det behagelige garnisonlivet i Zamo´c´s, en by sørøst i Polen, med en vakker markedsplass og overdådige barokke bygninger. Enheten hans hadde fått ordre om å rykke frem mot elva Bug for å spionere på det sovjetiske grenseforsvaret.

På den andre siden av elva så han Sovjetunionens røde fane med hammer og sigd vaie over trærne. Bunkere og maskingeværstillinger var mindre enn hundre meter unna. Hvis en overivrig sovjetisk vaktpost oppdaget patruljen, kunne han plaffe ned Roth og kameratene hans med en eneste salve:

«Kan det hende at vi bare er syndebukkene», noterte han mistroisk i dagboken, «som skal slaktes av russerne som påskudd for det tyske angrepet?»

Roths patrulje krøp rundt i busker og kratt langs elvebredden for å kartlegge de sovjetiske stillingene. Fra den andre siden av vannet hørtes lyden av panserkjøretøy tydelig.

«Russerne må være i ferd med å gå i stilling», konkluderte Roth. De røde hadde muligens ant uråd.

Roth var spent på hvilken mottagelse som ventet dem på den andre siden av Bug. Men han tvilte ikke på at Tyskland ville seire når det først braket løs. For skogene bak ham var i all stillhet i ferd med å bli fylt med tyske stridsvogner, kanoner og et stort antall soldater.

Rykter om angrepsdatoer spredte seg blant soldatene i forreste linje. 19. juni noterte Roth i dagboken sin:

«Hurra! Tidenes største slag begynner i overmorgen!» Han følte seg like seierssikker som Hitler i Berlin.

Angrepet inntraff imidlertid først 22. juni. Klokken 03.15 flerret kanonilden morgenluften, mens Roth og kameratene hans krøp sammen i de skjulte skyttergropene, bleke og besluttsomme. Snart skulle infanteriet krysse elva og bane vei for panserstyrkenes fremrykning inn på sovjetisk territorium.

Minuttene gikk, og på slaget 03.30 hørtes endelig lyden av en skingrende fløyte – signalet! Hans Roth spratt opp av gropen og sprintet de 20 metrene bort til gummibåtene som var brakt ned til elvebredden i ly av mørket.

Soldatene kom seg raskt over på den andre siden, men nå hadde fienden bemannet et maskingevær. Knatrende salver fikk de første mennene til å falle livløse om.

Tyskerne kjempet seg innbitt frem over piggtrådsperringene og brakte våpenet til taushet. Roths gruppe satte kursen mot bunkerne lenger fremme. Operasjon Barbarossa var i gang.

Stalin tatt på sengen

For Stalin kom invasjonen som et sjokk. Til tross for flere advarsler hadde han helt til nå trodd at tyskerne tidligst kom til å være klar til et angrep i 1942. Egentlig regnet den sovjetiske diktatoren med at det ikke ville bli noe av det.

Stalin var mistroisk av natur, men likevel følte han seg helt overbevist om at hans kollega i Berlin var altfor avhengig av sovjetiske råvarer til å starte en krig.

De siste to årene hadde faste leveranser av olje, mineraler og matvarer holdt Wehrmacht og det tyske krigsmaskineriet i gang. Det falt ikke Stalin inn at Hitler kunne finne på å ta de dyrebare ressursene selv med rå makt.

De røde styrkene var midt i en større omorganisering, og ble tatt fullstendig på sengen. I løpet av den første dagen ødela Luftwaffe 1811 sovjetiske fly, herav 1489 på bakken. Da de tyske infanteristene rykket frem, møtte de fullt opplyste forposter, dekorert med Stalin-portretter og røde flagg.

Bare noen få steder hadde rykter om tyske troppebevegelser fått de sovjetiske enhetene til å skjerpe beredskapen. Mange bunkere var verken ferdigbygde eller fullt bemannet, og overalt manglet det våpen.

Sovjetiske reserver kom raskt til frontlinjen. Politimannen Nikolaj Jangtsjuk var utplassert i Brest ved Bug, et stykke nord for stedet Hans Roth hadde gått over tidligere på morgenen. Her opplevde han en typisk scene da tusen mann ankom togstasjonen.

«Får vi ikke noe gevær?» spurte de nyankomne soldatene.

«Bare kom dere frem til fronten», var beskjeden. «Dere finner nok noen gevær der».

Soldatene hadde ikke noe annet valg enn å gå ubevæpnet frem. I stillingene måtte de vente til noen ble truffet slik at de kunne overta våpnene deres.

KART – Her er planen for å innta Sovjetunionen:

Garnisonen i Brests gamle festning var heller ikke klar til å motstå det tyske angrepet. På papiret hadde anlegget fra 1800-tallet 8000 sovjetiske soldater innkvartert, men om morgenen 22. juni var bare det 3500 mann til stede.

Det var søndag, freden hadde hersket på grensen frem til nå, og mange av soldatene hadde fått perm.

Nikitina Artsjinova var gift med en offiser og bodde i festningens østlige fort. Her ble hun brått vekket av lyden av eksploderende bomber og granater. Hun kastet en frakk over seg og stormet barbeint ut på gaten sammen med barna sine. Utenfor stoppet hun brått da hun ble vitne til et marerittaktig syn.

Over hodene på dem svermet tyske bombefly. Bombelasten lot de falle mot festningen.

Menn, kvinner og barn løp forvirret rundt for å finne et sted å søke dekning. På bakken like foran Artsjinova lå den unge sønnen og konen til en løytnant. Begge var døde.

Alt gikk etter planen

Planen for operasjon Barbarossa var angrep langs tre akser. Armégruppe Nord skulle gjøre fremstøt gjennom de baltiske landene med kurs mot Leningrad.

I motsatt ende av fronten var Armégruppe Sør klar til å erobre Sovjetunionens kornkammer Ukraina. Mellom de to sto Armégruppe Sentrum. Med over halvparten av de tyske panserdivisjonene skulle den gigantiske styrken rykke raskere og lenger frem enn de to andre.

Foran Moskva ville stridsvognene svinge mot sør og nord og trenge dypt inn bak de sovjetiske enhetene som sto overfor Armégruppe Nord og Sør. Den røde armé skulle omringes og tilintetgjøres.

Militære planer overlever sjelden møtet med slagmarkens realiteter, men i offensivens første uker gikk alt som smurt for den tyske krigsmaskinen. Nok en gang utmanøvrerte panserstyrkene en fiende som på papiret var sterkere.

Den røde armé hadde flere stridsvogner, fly og kanoner. Den nye sovjetiske T-34-stridsvognen viste seg dessuten å være langt bedre enn alt tyskerne hadde i sitt arsenal. Det var bare i infanteri at den tyske invasjonshæren var tallmessig overlegen.

Men Wehrmachts virkelige styrke var utdannelse, erfaring og effektiv radiokommunikasjon. De sovjetiske motstanderne hadde få radioer, og de fleste stridsvognene måtte kommunisere ved hjelp av signalflagg.

Operasjon Barbarossa fulgte blitskrigens faste mønster, som allerede var grundig utprøvd i Polen og Frankrike.

I løpet av noen få dager slo Armégruppe Sentrum en enorm ring rundt de hviterussiske byene Bialystok og Minsk, der mer enn 300 000 sovjetiske soldater ble avskåret.

Panserdivisjonene overlot fiendene bak seg til det tyske infanteriet, og raste i høyt tempo videre mot Smolensk.

Allerede midt i juni ble storbyen omringet, og to uker etter var den siste motstanden nedkjempet.

Listen over tyskerobrede byer vokste seg lengre nesten daglig: Sjitomir, Tsjernobyl, Uman, Velikie Luki og Tallinn falt, og snart var Leningrad og Kiev også inntatt.

Katastrofen truet i horisonten

Men bak rekken av tyske triumfer begynte problemene å melde seg. Dersom operasjon Barbarossa hadde blitt planlagt i en mindre optimistisk stemning, kunne Hitler og generalene hans lett ha forutsett dem.

Bak de fremstormende panserdivisjonene kjempet det tyske infanteriet konstant for å holde følge.

Soldatene sto opp midt på natten og marsjerte til sent på kveld – som oftest på jordene langs veien, fordi de lange kolonnene med motorkjøretøyer hadde førsteretten til kjørebanen.

Med røde øyne, sprukne lepper og ansiktene smurt inn med svette og støv ble fotsoldatene presset fremover – 30, 40, 50, 60 kilometer om dagen i den stekende sommervarmen, med våpen og oppakning på ryggen. Fra tid til annen ble marsjen avbrutt av intense kamper.

«Det begynner å bli alvor nå», skrev Hans Roth i dagboken sin 13. juli. For første gang på flere dager hadde han fått seg et par timers sammenhengende søvn. I likhet med millioner av tyske soldater på vei østover var han totalt utmattet:

«Jeg kunne grått av raseri og frustrasjon. Ingenting fungerer lenger. Kroppen vil ikke lenger samarbeide. Nervene mine synger som telegraftråder. Får jeg noen gang se hjemmet mitt igjen?»

Kampen om Brest var et illevarslende tegn for tyskerne. Tyske panserstyrker rullet allerede inn i Smolensk over 600 kilometer lenger øst da festningen endelig falt 30. juli 1941.

Den sovjetiske garnisonen hadde da holdt ut i seks uker. Allerede 22. juni hadde den tyske 45. infanteridivisjon trengt inn i det gamle anlegget, men de ble møtt av heftig ild fra skyttere i kjellervinduer, på tak og i trær.

Før kvelden trakk angriperne seg ut igjen etter å ha mistet 311 mann. Det tilsvarte to tredjedeler av divisjonens samlede tap under felttoget i Frankrike året før.

Beleiringen bandt en stor tysk styrke, som på den måten ble forhindret fra å delta i fremrykningen mot øst.

Tapene vokste med foruroligende fart, for til tross for den totale forvirringen i Den røde armés ledelse kjempet Stalins styrker innbitt for hver centimeter sovjetisk jord.

Da tyskerne trengte frem over elva Dubysa i Litauen, og sikret to brohoder på den andre siden, ble de allerede samme natt kastet tilbake over vannet av desperate motangrep.

Neste dag krysset tyske enheter igjen elva. Her fikk de et varsel om hvor bestialsk krigen på østfronten skulle bli.

Den røde armé hadde etterlatt mange av de tyske likene med øynene stukket ut eller kjønnsdelene skåret av.

VIDEO – Se tyskerne angripe under Operasjon Barbarossa:

Tyskerne var «blonde beist»

Med panserdivisjonene i spissen erobret den tyske krigsmaskinen enorme landområder. Men sikkerheten bak fronten ble et stadig større problem, for skogene var fulle av partisaner og isolerte grupper av soldater fra splittede sovjetiske enheter.

De rettet bakholds­angrep mot de sårbare tyske forsyningskolonnene, med last som trengtes ved fronten.«Vi mister flere folk til bandittene enn i selve kampene», skrev en tysk soldat i et brev hjem til familien i begynnelsen av juli 1941.

For Hitler ble partisanangrepene et påskudd til å begynne en total utryddelseskrig. Wehrmachts overkommando befalte at lokalbefolkningen skulle terroriseres så kraftig at «den mister enhver vilje til å gjøre motstand». En borger i Minsk beskrev senere tyskernes behandling av sivile:

«Det var SS- og politipatruljer dag og natt, med plutselige husransakninger. Folk ble arrestert for et godt ord, før de forsvant ned i Gestapos kjellere for så å bli ført vekk og skutt. En stemning av konstant frykt gjennomsyret byen».

I tillegg til den beinharde justisen var også plyndring en del av hverdagen på østfronten. Når forsyningene sviktet –noe de gjorde svært ofte – forsynte de tyske soldatene seg med det de måtte komme over. Egg, mel, frukt og hester forsvant, og mye annet ble ødelagt.

De «blonde uhyrene» ble tyskerne kalt i Stalins propaganda, der den nazistiske raseteorien ble snudd om.

Her var ikke Hitlers «ariske» soldater overmennesker, men blodtørstige barbarer. Mange sivile bak den fremrykkende tyske fronten kjente igjen beskrivelsen.

Soldatenes herjinger og den voksende motstanden bak fronten bekymret ikke Hitler. I hans univers tilhørte russere, hviterussere og ukrainere den laverestående slaviske rasen, og de hadde ingen plass i fremtidens tyske tusenårsrike.

Generalene ville endre kursen

I Ulveskansen – Hitlers militære hovedkvarter – hersket det fortsatt optimisme da sommeren var på hell.

Bare et tema kom mellom Hitler og hans generaler, og truet med å spolere idyllen i Øst-Preussens dype skoger: Armégruppe Sentrum hadde trengt dypt inn i Sovjetunionen, og sto nå ved et veiskille.

Panserdivisjonene kunne som planlagt sette kursen mot nord og sør, og avskjære de enorme sovjetiske styrkene som sto overfor de to andre armégruppene. Men i øst lokket et annet mål: Moskva. Valget sto tilsynelatende mellom å knekke ryggen på Den røde armé, eller erobre hjertet av Stalins mektige rike.

Hærens generalstabsjef Franz Halder hadde helt fra starten av operasjon Barbarossa forsøkt å gjøre Moskva til hovedmålet. Byen var et industrielt sentrum, knutepunktet for hele infrastrukturen i det vestlige Sovjetunionen og hadde også stor symbolsk betydning. Men Hitler var av en annen oppfatning.

For ham var Moskva «uviktig» sammenlignet med utsikten til å sette inn støtet som kanskje kunne knekke Den røde armés motstandsevne én gang for alle. Stridsvognene fikk ordre om å følge den opprinnelige planen og dreie av.

Resultatet ble historiens største omringningsslag. I en gigantisk knipetangmanøver gjennom Ukrainas jordbruksland ble mer enn 600 000 sovjetiske soldater fanget i et område på størrelse med Belgia. Snart vaiet hakekorsflagget over den ukrainske hovedstaden Kiev.

Med den store seieren i hus bestemte Hitler seg for likevel å oppfylle Halders ønske. 6. september ga han ordre om å innlede operasjon Taifun – angrepet på Moskva.

Første trinn skulle være et fremstøt på begge sider av byene Vjasma og Brjansk, etterfulgt av en omringning av de siste store sovjetiske troppestyrkene foran Stalins hovedstad.Men nå ble sommer til høst. Regn forvandlet de primitive russiske veiene til innsjøer av gjørme, og lammet all trafikk.

Forberedelsene til angrepet skred langsomt frem, og de logistiske problemene vokste seg større enn noensinne. 30. september kunne offensiven endelig begynne, og som ventet ble store sovjetiske styrker fanget ved Vjasma og Brjansk.

Men det skulle vise seg å bli operasjon Barbarossas siste store seier. Den røde armé var ikke knekt. Tvert imot gjorde den hardere motstand enn noen gang – og nå ventet den iskalde russiske vinteren.