Allerede før møtet 8. mai 1942 kunne SS-offiseren Bernhard Krüger fornemme at noe stort var i gjære. Han var blitt innkalt til et «presserende møte» og skulle stille hos sjefen for SS’ etterretningstjeneste for utlandet, Walther Schellenberg.
Krüger trådte inn på sin overordnedes kontor i Berlin. Rommet lignet en mellomting mellom et fort og en kommunikasjonssentral.
Det hadde en direkte telefonlinje til Adolf Hitler, lampene var utstyrt med hemmelige mikrofoner, og fotoceller i veggen kunne avsløre ubudne gjester. Som en siste sikkerhetsforanstaltning hadde Schellenberg fått to maskinpistoler bygd inn i skrivebordet sitt, rettet mot den besøkende.
«Jeg har bedt Dem komme for å gi Dem en viktig ordre fra Reichsführer SS», sa Schellenberg, med henvisning til SS-lederen Heinrich Himmler. «Denne ordren krever at alle nødvendige midler tas i bruk øyeblikkelig for å fremstille britiske pundsedler».
Hensikten var å slippe de falske pengene ut over England slik at sivile briter fikk fatt i dem og brukte dem. Den store pengemengden ville skape inflasjon, få økonomien til å bryte sammen, og dermed svekke Storbritannias kampkraft.
«Arbeidskraften skal hentes i konsentrasjonsleirenes tilgang på fanger av jødisk herkomst», la Schellenberg til.
Fingerferdige håndverkere
Beslutningen om å bruke falske penger som våpen i krigen var tatt av høytstående SS-folk allerede høsten 1939, to uker etter krigsutbruddet.
Men ingen hadde sett for seg hvor store vanskeligheter prosjektet kom til å møte. Først i 1942 hadde spesialister på papirfabrikken Hahnemühle fremstilt en perfekt forfalskning av det spesielle lerretspapiret som den britiske nasjonalbanken Bank of England brukte.
Nå måtte det gå unna. Bernhard Krüger fikk sendt ut en befaling til de større konsentrasjonsleirene:
«Dere skal omgående informere om alle jødiske fanger innenfor grafiske fag, spesialister i papir og andre fingerferdige håndverkere (for eksempel frisører)», het det i teleksen.
Bank of England brukte en papirtype som tyskerne umulig kunne få fingrene i. Det tok mer enn ett år å forske seg frem til en brukbar erstatning. Forfalskningen var en svært krevende jobb for de tyske papirarbeiderne.
Pengesedler av gamle kluter
Første skritt i falskmyntneraksjonen var å finne ut hvilket papir britene brukte. SS-folk sendte britiske sedler til analyse på flere tekniske høyskoler. Ekspertenes svar var entydig:
Sedlene var laget av lerret (vanlig lin). Derfor bestilte SS flere tonn lin i Tyrkia, og fikk laget den første prøveseddelen, men den kjentes helt feil. Forskerne gjorde flere mislykkede forsøk på å tilsette forskjellige kjemikalier.
Til slutt innså de hvor feilen lå: Britenes lerret var brukt!
Det tyrkiske linet ble straks fordelt som pussekluter på fabrikker i Berlin. Deretter ble det samlet inn igjen, renset og bearbeidet til papir.
Et nytt team med spesialister gikk i gang med å kopiere de britiske vannmerkene, som fremsto i en spesiell kombinasjon av lyse og mørke merker i papiret. I desember 1940 visste SS omsider nok om det britiske papiret.
Selve produksjonen av seddelpapiret ble lagt ut til papirfabrikken Hahnemühle ved Hannover. Fabrikken, som var grunnlagt i år 1584, hadde ekspertisen som trengtes for å fremstille spesialpapir.
Før papirarbeiderne ble installert i en fabrikkbygning nord for Berlin, måtte de sverge aldri å snakke om oppdraget sitt.
I løpet av det neste året gjorde de flere forsøk på å finne ut hvordan pengesedlene kunne fremstilles i praksis.
Prosessen avslørte en rekke britiske hemmeligheter. Det viste seg blant annet at de originale sedlene var belagt med kjemikalier som ga kanten et fluorescerende skjær når den ble våt.
Våren 1942 kunne Hahnemühle endelig starte produksjonen.
En billett ut av Auschwitz
Bernhard Krüger visste at jødene var en spesielt velegnet arbeidskraft til oppgaven som bar hans navn – «Operasjon Bernhard». De var høyt kvalifiserte, og de kunne uten videre ryddes av veien når operasjonen var avsluttet.
Bernhard Krüger ble i 1942 satt til å lede nazistenes falskmyntneri med kodenavnet «Operasjon Bernhard».
En av fangene som var interessant for Krüger, var den slovakiske jøden og typografen Adolf Burger. Etter den tyske okkupasjonen av Slovakia i 1938 gikk Adolf Burger under jorden, og laget mengdevis av falske katolske dåpsattester til landets jøder, slik at de unngikk å bli deportert til konsentrasjonsleirene.
Gestapo kom på sporet av Burger og fikk ham sendt til konsentrasjonsleiren Auschwitz. For hver måned som gikk ble Burger mer og mer utsultet og forhutlet. Han fikk vite at hans 23 år gamle kone Gisela var sendt i gasskammeret. Nå innstilte han seg på å dø selv.
En dag fikk han ordre om å melde seg hos leirkommandant Rudolf Höss. Burger kunne bare komme på én grunn til innkallelsen. Gasskammeret.
«Fange Burger?» spurte Höss.
«Stilling – typograf?» «Ja!»
«Herr Burger, det er behov for eksperter som Dem i Berlin. De skal dit», sa Höss med mild stemme.
Det var første gang på 18 måneder at Adolf Burger ikke ble tiltalt som «fange nummer 64 401». Likevel var han full av bekymring for hvor han nå skulle sendes hen.
Andre utvalgte fanger var ivrigere. De ville gjøre alt for å komme vekk fra den sikre død i konsentrasjonsleirene.
Da en nederlandsk litograf i Auschwitz ble utpekt, skyndte hans venn Max Groen seg å si at han også hadde arbeidet i faget. Det var en desperat løgn. Likevel kalte Krüger ham inn:
«Hva vet De om retusjering?»
Max Groen husket en bok han hadde bladd i. «Amerikansk retusjering», stotret han frem.
«Å, De mener positiv retusjering», sa Krüger. Max Groen fikk bli med.
Fangene ble transportert til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, 30 kilometer nord for Berlin. Leiren var ikke en vanlig utryddelsesleir. Den leverte arbeidskraft til våpenindustrien og til byggeprosjekter. Likevel forekom det vilkårlig vold og henrettelser.
Adolf Burger ble ført til en egen avdeling i leiren, skjult bak et høyt plankegjerde. Her lå brakke 18 og 19.
De falske pundsedlene var så godt laget at Bank of England etter krigen bestemte at det skulle utstedes nye sedler – denne gangen med sikkerhetstråd.
Britannia-medaljongen
var full av mikroskopiske feller.
Revet Kant:
Det krevde et eget håndlag å få til den helt riktige, frynsete kanten.
Datoen:
Utstedelses-datoen er avgjørende for seddelens serienummer.
Underskrift
med to viktige små prikker.
Vannmerke:
Et fragment av en bokstav skal bekrefte at serienummeret er korrekt.
Falskmyntnerne samles
Etter hvert som de håndplukkede fangene ankom Sachsenhausen, informerte Krüger dem om oppdraget. De skulle lage falske dokumenter og pass – men først og fremst millioner av britiske pund.
Arbeidet var ytterst hemmelig, gjentok han. Ingen kunne ha kontakt med noen utenfra. Derfor hadde brakke 18 og 19 egne vakter og egen lege. Og så minnet Krüger dem om at han hadde reddet dem alle fra «den visse død» i utryddelsesleirene.
«De som gjør godt arbeid behøver ikke å frykte noe. En dag er krigen over, og da vil dere kunne forlate disse brakkene. Dere forstår sikkert at vi ikke kan gi dere full frihet. Arbeidet deres må for alltid forbli en hemmelighet. Gjør et godt arbeid, og vår seier vil belønne dere», lovet Krüger.
Han hadde fått installert et komplett falskmyntnerverksted – eller snarere en fabrikk – med gravørverksted, fotolaboratorium, opptellingsrom og seks moderne trykkpresser, fire av dem av nyeste modell, Monopol Type 4.
Fangene var lettet over å ha kommet vekk fra utryddelsesleirene – i Sachsenhausen ble de til og med behandlet forholdsvis bra, med større matrasjoner, egen seng, et skap til personlige eiendeler, og tillatelse til å gå med sivile klær.
Samtidig visste fangene at de bar på en hemmelighet som nazistene ville gjøre alt for å beskytte.
«Jeg var overbevist om at jeg ikke kom til å overleve», forklarte Burger i et intervju etter krigen.
«Da jeg gikk gjennom porten, visste jeg at jeg ville bli drept før eller senere. I min myke seng hadde jeg bare en tanke: Jeg er en død mann på permisjon». Mennene hadde mistet familie og venner i leirene. Nå øynet noen av dem en sjanse til å få hevn.
En boktrykker fra Berlin, Max Bober, forsøkte å overtale de andre til å sabotere opplegget ved å slurve og arbeide tregt: «Vi har et våpen i hendene som vi er nødt til å bruke», mente han.
De fleste fangene avviste ideen, og konsentrerte seg om å overleve: «Her bor vi under tak og slipper å se folk fryse i hjel», sa Artur Tuppler, en av de andre falskmyntnerfangene. «Vi bør prøve å gjøre det beste ut av situasjonen».
De andre fangene i Sachsenhausen hadde ingen anelse om hva som foregikk i brakke 18 og 19.
Banken godkjenner sedlene
Ingen av dem hadde vært falskmyntnere før krigen. Mens de prøvde seg frem, lærte de håndverket, og ble fortrolige med gravering og trykketeknikk.
De måtte finne britenes hemmelige sikkerhetsmerker på pengesedlene. Særlig den såkalte «Britannia-medaljongen» (bildet av en kvinne i flagrende kjole øverst til venstre på seddelen) drev dem til vanvidd med sine mikroskopiske detaljer og skjulte merker.
Alt måtte være perfekt, var ordren fra Krüger. For hvert forsøk ble fangene bedre, og sedlene mer nøyaktige.
Det utmattende arbeidet foregikk i to skift, og maskinene gikk uten stans. Bunker av fempundsedler, tipundsedler, 20-pundsedler og 50-pundsedler veltet ut av trykkeriet.
Alle sedlene ble gransket nøye og sortert etter kvalitet. Deretter ble de registrert og buntet som i en ekte bank. Pengelageret het «Bank of England».
Men Krüger var ikke fornøyd før sedlene hadde bestått testen. En dag i 1943 ble en fange under bevoktning sendt til Riksbanken i Berlin med en mappe full av falske penger.
Sedlene skulle veksles for å finne ut om bankkassereren gjennomskuet forfalskningen. Hver eneste seddel ble akseptert.
Nazistenes hemmelige pengefabrikk
Skjult bak et tre meter høyt gjerde lå de to brakkene som huset «Operasjon Bernhard». Falskmyntnerverkstedet var så hemmelig at selv ikke de bevæpnede vaktene som patruljerte foran gjerdet, visste hva som
foregikk.
Som en ekstra sikkerhetsforanstaltning ble vaktene hyppig skiftet ut og sendt til østfronten. De i alt 140 fangene kunne bevege seg fritt i brakkene sine, og trekke frisk luft i luftegården, men verden utenfor fikk de ikke se.
Slik sikret lederen av falskmyntneriet, SS-offiseren Bernhard Krüger, at operasjonen forble en hemmelighet helt frem til krigen var slutt.
De syke blir henrettet
Et av de første vilkårene fangene måtte venne seg til, var den totale isolasjonen midt i den ellers overbefolkede leiren. En dag brøt det ut brann i taket på en av brakkene.
Vakter med maskinpistol hindret fangene i å flykte, og brannfolk utenfra i å komme inn og hjelpe. For å redde livet måtte fangene i all hast organisere sin egen brannslukning.
Samtidig hang uvissheten hele tiden over hodene på dem. Sykdom og arbeidsulykker kunne bety døden, for Krüger nektet å sende noen til behandling på sykestuen. Det kunne sette den topphemmelige operasjonen i fare. I stedet ble de syke drept.
Det ble skjebnen til en ung lærer fra Polen som forsøkte å skjule at han hadde tuberkulose. Da han en dag hostet blod, gjorde Krüger kort prosess. I alt sju syke fanger ble henrettet under «Operasjon Bernhard».
Men Krüger var svært bevisst på ikke å opptre for brutalt. Fangenes humør skulle holdes oppe. Han visste av erfaring at misfornøyde arbeidere kunne sinke produksjonen.
Fangene hans hadde et svært sterkt insitament til å forsinke arbeidet. Så lenge operasjonen var i gang, holdt de seg i live.
Operasjonen skifter formål
Krüger bestemte seg for å kombinere pisk og gulrot. Fangene skulle disiplineres med trusler, og motiveres med håp. Han ville vinne tilliten deres med en bonus for godt arbeid – hviledag om søndagen, tobakksrasjoner og bedre mat.
Han fikk til og med satt opp et bordtennisbord på gårdsplassen mellom de to brakkene, og han tillot fangene å høre på tysk radio.
«Det var en nervepirrende tid», har den norske fangen og typografen Moritz Nachtstern fortalt om oppholdet. «Hvis de stengte fabrikken, ville ikke veien til krematoriet være lang for oss».
Nazistene stoppet ikke falskmyntneriet. Tvert i mot. De hadde fått en ny idé. I stedet for å slippe pengene over England og skape økonomisk kaos, skulle de brukes til å skaffe Tyskland fordeler i krigen.
Landet manglet desperat utenlandsk valuta til å kjøpe våpen og råstoffer for – og å betale sine utenlandske agenter med. Med de nesten perfekte falske sedlene hadde landet fått millioner av pund til rådighet.
Til å lede denne delen av operasjonen hentet SS inn den kjente svindleren, nazisten, spionen og våpenhandleren Friedrich Schwend.
Gjennom ekteskapet med en baronesse hadde han skaffet seg adgang til samfunnets øverste sirkler. Under krigen levde han et luksusliv i Italia. Nå bygde han opp et nettverk med rundt 50 mann som vekslet falske penger hos godtroende banker i Sveits og avviklet handlene i nøytrale stater.
«Vi kunne få tak i alt det var mangel på under krigen – fra amerikanske jeeper til flasker med jod», skrøt Schwend etter andre verdenskrig.
Krüger åpner et dollarverksted
«Mine herrer!» Bernhard Krüger gjorde sin entré i forfalskningsverkstedet der fangene arbeidet. Det var i september 1944, og falskmyntneriet hadde foregått i omtrent to år. «Fra i dag av skal vi også lage dollarsedler!»
Beslutningen falt sammen med ankomsten til en ny fange. I august 1944 ble en radmager og fillete 57 år gammel russer med pokerfjes ført inn i leiren.
«Jeg er falskmyntner av yrke, og selv blant mine fiender er jeg anerkjent som en kunstner i mitt fag», fortalte Salomon Smoljanov.
«Nå har vi eksperten vår», jublet Krüger begeistret, men Tysklands krigslykke hadde snudd. Allerede 6. juni 1944 hadde fangene hørt Radio Berlins rapporter om de alliertes «kujonaktige angrep» – det som senere ble kjent som D-dagen.
Fangene visste at tiden var i ferd med å løpe ut. I stedet for å yte sitt beste senket de tempoet og ventet på avslutningen.
Bombene regnet over Berlin. Kanskje ville Sachsenhausen også bli utslettet av et nådig bombeangrep, håpet fangene. Det ville være bedre enn døden i gasskammeret.
Forfalskningen av dollarsedler kom aldri skikkelig i gang. 200 sedler ble det til. En dag i mars 1945 rullet Krügers Mercedes gjennom leirporten.
«Mine overordnede i Berlin har bestemt at fabrikken skal flyttes til et sikrere sted», fortalte han.
Fangene fikk 36 timer til å pakke hele falskmyntnerfabrikken ned i kasser og laste dem på et tog. Til det siste fryktet de henrettelse, men SS hadde forberedt en komfortabel transport: oppvarmede kuvogner med hauger med høy, slik at fangene kunne hvile på vei sørover til Redl-Zipf-leiren ved Salzburg.
Her var det meningen at produksjonen skulle gjenopptas i en gruvegang. Krüger avla fangene et siste besøk. Han så sliten ut.
«I dag bærer jeg ennå uniform. Hvem vet hva som skjer de neste par dagene?» spurte han, og la kameratslig armen om skulderen på Smoljanov. «Jeg har gitt ordre om at dere skal flyttes til et sikkert sted til dere blir befridd».
Falskmyntnerne på frifot: 5. mai 1945 var marerittet endelig over. Fangene kunne forlate leiren og dra tilbake til hjemlandene sine.
I virkeligheten hadde SS planlagt å begrave fangene levende i gruvegangen, men det ble det aldri noe av før amerikanerne befridde leiren.
Max Groen, som hadde løyet seg til en plass i «Operasjon Bernhard», møtte en amerikansk sersjant. Amerikaneren begynte å snakke om familien sin og trekke bilder opp fra uniformslommen. Groen kastet et raskt blikk på dem.
«Bare gi meg en sigarett», sa han.
I 1959 fisket nyhetsmagasinet Stern millioner av falske pund opp fra Toplitz-sjøen. Sedlene stammet fra «Operasjon Bernhard».
Millioner av pund dumpet i innsjø i fjellene
De siste dagane av krigen kom flere lastebiler kjørende til Toplitz-sjøen. Folk i området så hvordan SS-folk dro ut i båt og slapp tunge kasser i vannet.
Ryktene svirret om innsjøen Toplitzsee, 80 kilometer øst for den østerrikske storbyen Salzburg. Under andre verdenskrig hadde den tyske marinen en hemmelig forskningsenhet her, for å utvikle nye våpentyper.
I de siste dagene av krigen kom flere store lastebiler oppover den smale skogsveien til Toplitz-sjøen med tunge, vanntette kasser. Lokalbefolkningen ble utkommandert for å slepe kassene ned til bredden av innsjøen. Der sto tyske soldater klare til å ta kassene ut i båter for å dumpe dem på 100 meters dyp.
Det antas at kassene inneholdt stjålet gull og edelsteiner, kontanter og viktige dokumenter som nazistene ville skjule til seinere bruk.
I 1950-årene bestemte journalisten Wolfgang Löhde fra det tyske uke-magasinet Stern seg for å grave i saken. Han oppsøkte øyevitner, konsentrasjonsleirfanger og krigsforbrytere, og fant ut at en rekke nazister slapp unna etter krigen med falske pass laget av fangene fra Sachsenhausen.
Sommeren 1959 fikk Löhde tillatelse fra østerrikske myndigheter til å sende dykkere ned i Toplitz-sjøen. De fant snart sju kasser som inneholdt 73 millioner falske britiske pund og nazistiske dokumenter – også dokumenter som omhandlet «Operasjon Bernhard».
Saken ble lagt lokk på
Mer fikk ikke Wolfgang Löhde gjort før redaktøren beordret ham hjem fra det journalistiske gravearbeidet i Østerrike. Hvorfor det skjedde er fremdeles uklart.
Kanskje var saken blitt for kontroversiell for den unge vesttyske staten fordi dokumentene fra innsjøen ville kunne avsløre alle samfunnsstøttene som var blitt rike ved hjelp av falske penger laget i Sachsenhausen.
I tiårene som fulgte ble Toplitz flere ganger undersøkt av dykkere. De fant falske pundsedler hver eneste gang, men de andre antatte skattene befinner seg fortsatt i innsjøens varetekt.
Derfor er Toplitz-sjøen fortsatt et populært mål for forskere og skatte-jegere som håper å finne nazistenes skjulte hemmeligheter.
Etterskrift
Etter at fangene var satt fri bestemte Adolf Burger seg for å vie livet til kampen mot nazismen. Hans bok «The Devil’s Workshop» fra 1997 er filmatisert («Falskmyntnerne i Sachsenhausen»). Den fikk en Oscar i 2008.
Operasjonens leder, SS-offiseren Bernhard Krüger, ble tatt til fange av de allierte, men gikk deretter under jorden. I flere år skjulte han seg hos fabrikk-sjefen hos sin gamle papirleverandør, Hahnemühles.
Han kom seg unna rettsforfølgelse for historiens største falskmyntneri, og for henrettelsen av sju syke fanger. Krüger døde i 1989.