Operasjon Frankton: Kajakker senket Hitlers lasteskip
I desember 1942 blir ti britiske marinesoldater satt på vannet utenfor Frankrikes kyst. I mørket skal de padle inn i Bordeaux havn og minelegge tyske lasteskip. Foran dem venter en ti mil lang kajakktur og 1300 kilometers flukt gjennom fiendeland.

Det dristige kajakkoppdraget fikk stor oppmerksomhet etter krigen, og ble filmatisert i 1955.
Operasjon Frankton blir realitet
De har forberedt seg i månedsvis. Først på sjøen ved Portsmouth, og senere på ubåtbasen Holy Loch i Skottland, der den spesialkonstruerte kajakken er testet i all slags vær. Nå – 30. november 1942 – er treningen over for de tolv utvalgte britiske marineinfanteristene som sitter tett sammen i ubåten HMS Tuna og ser avventende på major Herbert Hasler.
Den erfarne offiseren er mannen bak det dristige oppdraget, som har fått kodenavnet Operasjon Frankton.
"Nå er det alvor. Jeg har ikke kunnet si noe før nå, men vi har nettopp startet en operasjon mot fienden. Vi skal utføre jobben vi har øvd på de siste fire månedene. Jeg har valgt dere fordi jeg er sikker på at dere vil greie å utføre oppdraget", innleder Hasler.
Svaret er total taushet. De har akkurat blitt kastet ut i en oppgave som lett kan komme til å koste dem livet – uten at de har fått anledning til å ta farvel med familie og venner.
Stemningen skifter raskt fra engstelse til forventningsfull spenning da Hasler starter gjennomgangen av angrepsplanen på en tavle. Oppdraget går ut på å padle inn i havnen i Bordeaux og senke så mange tyske lasteskip som mulig. Majoren tegner et kart over området der elven Gironde munner ut i Atlanterhavet, og opplyser at ubåten kommer til å sette dem av omtrent 16 kilometer sør for elvemunningen. Derfra skal de følge kysten og padle oppover selve elven, der en padletur på vel 95 kilometer venter.
De kan bare padle i mørket, og de må gå inn til elvebredden så snart de første solstrålene viser seg, sier Hasler. Han viser dem luftfotografier over området, og forklarer ruten. Tidevannet i Gironde er sterkt, og kajakkene kan bare brukes når tidevannsstrømmen er på vei fra havet og inn mot Bordeaux. Hver etappe må derfor planlegges nøye.
Selve angrepet skal finne sted den andre uken i desember, når det nesten ikke er lys fra nymånen.
Ifølge Hasler betyr ikke mangelen på lys at britene kan kjenne seg trygge. Tyskerne overvåker kysten med lyskastere, og seks minesveipere, to bevæpnede trålere og et stort antall torpedobåter patruljerer jevnlig innseilingen til Gironde. På land utgjør dessuten et kanonbatteri og en radarstasjon en trussel. Britene risikerer også å bli oppdaget fra luften, ettersom det er tre flybaser i det tyskokkuperte området.
"Dere må holde både øyne og ører åpne, og gjemme dere godt i dagslys", advarer Hasler, og ser på dem etter tur.
Sersjant Samuel Wallace sier det som alle sammen tenker: "Hvordan kommer vi oss tilbake?"
"Det kommer jeg til nå", svarer Hasler. Han forklarer at ubåten ikke kan vente på dem. Tyskerne kommer nemlig til å finkjemme både elvebreddene og sjøen utenfor elvemunningen når bombene i Bordeaux er detonert. Flukten må derfor foregå over land. Målet er Spania. Derfra er det fritt leide til England.
"Dere har alle fått en veske med fluktutstyr, og planen er at vi skal få hjelp av et fransk fluktnettverk. Men hvert lag må trekke seg tilbake på egen hånd", fastslår Hasler.
To menn må bli med tilbake
Etter en uke nærmer ubåten HMS Tuna seg kysten av Frankrike om morgenen 6. desember. De fleste av Haslers menn har vært sjøsyke, men nå er det den klaustrofobiske mangelen på plass og frisk luft som plager dem. Derfor er skuffelsen stor da kapteinen forteller at han ikke vil kunne gå til overflaten før neste kveld. Kapteinen mener det er altfor mange fiskebåter i farvannet, og han har heller ikke kunnet fastslå ubåtens nøyaktige posisjon.
Neste kveld gir kapteinen endelig grønt lys. Mennene gjør klar kajakkene, og tar på seg klærne de skal ha på seg under oppdraget. Ansiktene blir smurt inn med svart kamuflasjefarge.
Klokken 19.30 går HMS Tuna opp til overflaten. Ubåtkapteinen er førstemann på broen, der den skarpe kulden slår mot ham. Kapteinen gir en kort ordre ned til kontrollrommet: «Opp med kajakkene!»
En luke blir åpnet, og de første mennene og kajakkene deres kommer til syne. Det viser seg at den ene kajakken har fått en stor flenge i lerretet i den ene siden da den ble presset gjennom den trange luken.
"Jeg er redd for at du ikke kan bli med. Skyv kajakken ned igjen. Du blir nødt til å dra tilbake med ubåten", sier Hasler til den ene av de to soldatene som skulle padle kajakken. Nyheten får medpadleren hans til å ta til tårene.
Hasler konstaterer at det nå bare er fem kajakker igjen. Han kryper ned for å hente sin egen kajakk, som han skal padle i sammen med menig Bill Sparks.
Klokken 20.20 er alle kajakkene på vannet. Hasler vinker til ubåtkapteinen, og så setter de kursen mot kysten.
De fem kajakkene glir gjennom den rolige sjøen i formasjon. Temperaturen nærmer seg frysepunktet, men de ti mennene får raskt varmen i seg ved å padle. Etter hvert løser musklene seg opp etter dagene i den trange ubåten.