Operasjon Valkyrie: 20. juli 1944 – den dagen Hitler måtte dø

Luften i rommet er varm, og oberst Claus von Stauffenberg svetter i uniformen. Han er ferdig med den ene bomben og legger den i mappen sin, men han må rekke å gjøre i stand en til. Konferansen skal holdes i Hitlers trebrakke, og for å være sikker på å ta livet av Hitler må han bruke to kilo sprengstoff.

Det tar tid, for han har bare en hånd. Han har nettopp lagt den andre pakken med sprengstoff klar på bordet da døren plutselig blir slått opp i ryggen på ham. En oversersjant som er sendt for å skynde på Stauffenberg, ser forbauset på at han bakser med noen tunge gjenstander. I panikk nøyer Stauffenberg seg derfor med å legge den ene sprengladningen i mappen. Den andre, uarmerte bomben stapper han ned i vesken til adjutanten sin.

Så skynder han seg til møtet. I hånden bærer han mappen med bomben. Han kjenner seg trygg på at de denne gangen kommer til å klare å drepe Hitler. Det er bare slik han kan forhindre at krigen fortsetter – og knuser det Tyskland han elsker.

Men begeistringen ble kortvarig. Allerede året etter ble Stauffenberg skremt av det nye styrets metoder, da et internt oppgjør blant nazister i 1934 munnet ut i de brutale drapene på en rekke SA-ledere. Kort etter overvar Stauffenberg som representant for regimentet sitt et offisielt anti-jødisk foredrag, og forlot salen i protest. Han tok også avstand fra SS' brutale pøbelmetoder, men som tysk offiser var det fjernt for ham å gjøre opprør mot landets øverste ledelse. Han hadde ikke bare sverget troskap til Tysklands folk og hær, men også til landets fører personlig – Adolf Hitler.

Da krigen brøt ut gjorde Stauffenberg sin plikt, ble forfremmet og dekorert for sitt mot. I april 1943 ble han alvorlig såret i et alliert luftangrep. Han mistet venstre øye, høyre hånd og to fingre på den venstre, og han kunne ikke lenger gjøre aktiv fronttjeneste. Mens han var hjemme på rekonvalesens fikk han kontakt med en krets av offiserer som delte hans stigende bekymring for krigens utvikling.

Kretsens sentrale figur het Henning von Tres­ckow. Fra 1943, da krigen begynte å gå dårlig for tyskerne og de tyske tapstallene på østfronten steg, utvekslet de kritiske offiserene stadig oftere synspunkter. De var etter hvert overbevist om at Hitler ikke var Tysklands helt og frelser, men førte folket sitt stadig dypere ned i krigens hengemyr.

Da nederlaget rykket nærmere, ble løsningen mer innlysende: Diktatoren måtte dø, og nazistene fjernes fra makten. Flere ganger sto et medlem av kretsen parat i nærheten av Hitler, bevæpnet med sprengstoff eller skytevåpen, men uten å ha hellet med seg. Hitler var ikke bare beskyttet av en heldig stjerne, kunne det se ut til, han endret også ofte planene sine i siste øyeblikk. Og da krigslykken gikk Tyskland imot, unngikk han folkemengdene han før hadde oppsøkt så ivrig.

De alliertes invasjon i Normandie og russernes storming av østfronten tvang imidlertid kuppledelsen til å overveie om et statskupp gjorde noen forskjell hvis nederlaget likevel var nært forestående. Stauffenberg rådførte seg med Tresckow, som befant seg på østfronten, og Tresckow svarte:

“Attentatet skal utføres, koste hva det koste vil. Det kommer ikke lenger an på det praktiske formålet, men på at den tyske motstandsbevegelsen overfor verden og historien har våget det avgjørende skrittet.”

Den 20. juli ble Stauffenberg som nyutnevnt oberst kalt fra Berlin til krigsråd hos Hitler i førerhovedkvarteret Wolfsschanze – Ulveskansen – øst i Preussen. Stauffenberg forberedte seg spesielt på sin egen hemmelige dagsorden – å myrde føreren med to kilo sprengstoff.

Deretter ville han ta flyet til Berlin og slutte seg til resten av Tres­ckow-kretsen, som sto klar til å gripe makten og informere befolkningen. Som ny regjering ville offisers-kretsen også snarest mulig ta kontakt med de allierte, før enda flere tyske soldater og sivile ble drept.

I en sky av røyk og støv blir et lik båret ut på en båre, dekket av Hitlers kappe. Stauffenberg er ikke et øyeblikk i tvil. Hitler er død.

Han setter seg straks inn i den ventende bilen, som med hans adjutant Werner von Haeften bak rattet skal føre ham til flyplassen for å nå flyet til Berlin. Her har de planlagt å slutte seg til de andre deltakerne i komplottet. På vei til flyplassen kaster de to offiserene den uarmerte bomben inn i et skogholt.

Hitler anser sin mirakuløse redning som et bevis på at høyere makter vil sikre at han fullender Tysklands skjebne. Mens kaoset brer seg i brakken, går han til sin private bunker for å skifte klær. Han skal snart møte den italienske fas­cistlederen Mussolini, som er ventet med toget samme ettermiddag.

Basert på nødplan

Imens står flere enn hundre sammensvorne klare til å fortsette kuppet som skal avslutte nazistenes redselsregime. Første ledd i kjeden er Erich Fellgiebel, sjef for signalkorpset. Fellgiebels oppgave er å ringe fra førerhovedkvarteret til sine medsammensvorne i Berlin og rapportere at attentatet er vellykket. Deretter skal han sperre Wolfsschanzes kommunikasjonssentral, slik at nazistene ikke kan komme i kontakt med omverdenen.

I Berlin forbereder kuppmakerne seg på å la reservehæren overta kommandoen. Formelt skal ordren sendes ut av Fried­rich Fromm, Stauffenbergs overordnede som sjef for reservehæren. Fromm er ikke med i sammensvergelsen, men han vet hva som foregår, og han har antydet at han støtter kuppet.

Reservehærens maktovertagelse er utformet på bakgrunn av en omfattende alarmplan med kodenavnet “Wal­küre”. Planen er offisielt godkjent av Hitler og meningen er at den skal tre i kraft hvis det bryter ut opprør blant Tysklands millioner av krigsfanger, utenlandske tvangsarbeidere og internerte i konsentrasjonsleirene. Ifølge planen skal reservehæren gripe makten, sikre regjeringshovedkvarteret i Berlin og nedkjempe “indre uroligheter” i landet.

De siste månedene har Stauffenberg omarbeidet “Valkyrie” til en nøyaktig dreiebok for motstandsfolkenes maktovertagelse, der reservehæren utgjør den militære makten bak kuppledelsens ordrer. Samtidig har Stauffenberg bygd et nettverk i de 18 tyske forsvarskretsene og valgt ut en rekke lojale “sambands-offiserer” til å utføre lokale oppgaver.

Han har også fått kontakt med den sivile motstandsbevegelsen, som har vært med på å utforme grunnlaget for et nytt Tyskland etter Hitler. Kuppet skal innledes med at det blir erklært unntakstilstand som forklaring på at reservehæren griper makten. Deretter skal reservehæren avvæpne SS og politiet samt ta ministre og partiledere til fange. Reservehæren skal også ta over radiostasjonene og sende ut erklæringen om unntakstilstanden.

Erklæringen lover også at krigen vil bli avsluttet gjennom en forhandlingsløsning; at folket vil bli involvert i å skrive en ny forfatning; og at de ansvarlige for nazistyrets forbrytelser vil bli straffet. Erklæringen skal skaffe befolkningens støtte til kuppet og sikre ro og orden.

Få minutter etter at bomben eksploderer i Hitlers brakke, begynner de omhyggelig uttenkte planene imidlertid å falle fra hverandre. Fra Wolfsschanze må en bestyrtet Fellgiebel underrette sine medsammensvorne i Berlin om at “det har skjedd noe fryktelig! Føreren lever!”. Deretter bryter den nazistiske ledelsen alle forbindelser fra Wolfsschanze. Bare de mest høytstående nazistene kan nå komme i kontakt med omverdenen.

Imens kjører Stauffenberg intetanende mot flyplassen. Flyet hans letter klokken 13.15, og i de to timene turen til Berlin varer er det ikke mulig å få tak i ham. Nyheten om at Hitler er i live tikker inn klokken 13.25, bare ti minutter etter at Stauffenbergs fly ruller ut på startbanen i Øst-Preussen.

De sammensvorne offiserene som holder til i reservehærens kontor i Bendler­block i Berlin, blir rammet av handlingslammelse. Generalløytnanten som har mottatt Fellgiebels beskjed om det feilslåtte attentatet, går til lunsj uten å si noe til de andre, og tiden går uten at Valkyrie-planen blir satt i verk.

Først da Stauffenberg ringer fra flyplassen i Berlin med beskjed om at Hitler er død, utløser general Olbrichts stabssjef, Mertz, på eget initiativ en del av Valkyrie-ordren. Men det får ikke general Olbricht beskjed om, og han ber derfor Stauffenbergs overordnede, sjef for reservehæren Friedrich Fromm, iverksette nødplanen. Fromm har i mellomtiden ringt til Wolfsschanze og hørt at Hitler er i live, og han nekter å utløse alarmen.

Da det går opp for ham at Mertz allerede har iverksatt sin del av ordren utenom kommandolinjen, blir han rasende og truer med å fengsle Mertz. I stedet blir Fromm selv satt i husarrest av Stauffenberg, som nå har kommet frem.

Erklæringen når aldri folket

Mens motstandsfolkene ivrig diskuterer om Hitler er død eller ikke, er de enige om i hvert fall å gå videre med planen. De går i gang med å få erklæringen som skal forberede maktovertagelsen distribuert i radio og aviser, men det viser seg å være vanskeligere enn ventet.

Først må tekstene kodes, deretter sendes ut med fjernskriver. Arbeidet forsinker kuppet ytterligere. Motstandsgrupper okkuperer Berlins radiostasjoner, men de radiokyndige som skal hjelpe til med teknikken når ikke frem, og uten dem er ikke kuppmakerne i stand til å betjene senderne.

Resultatet er at erklæringen om at Hitler er død og freden på vei, aldri blir sendt ut i eteren. I stedet fortsetter stasjonene å sende populærmusikk.

Forvirrede soldater

Førerhovedkvarteret derimot har ingen problemer med å få frem budskapet. Klokken 18.28 sender radiostasjonene ut en spesialmelding som forteller om attentatet og at Hitler overlevde. Imens arbeider Hitlers nærmeste medarbeidere med å sikre kontrollen med alle militære og politiske avdelinger – og med å sirkle inn de skyldige.

Forvirringen hos hærens enheter er total. Mange steder tikker meldingen fra førerhovedkvarteret i Øst-Preussen inn samtidig med de forsinkede ordrene fra kuppmakernes hovedkvarter i kontorbygningen Bendler­block i regjeringskvartalet i Berlin.

Grupper fra reservehæren, som Valkyrie-ordren har sendt på gaten, får kontraordre og haster tilbake til kasernen. Panserbataljonen som skal beskytte de sammensvorne i Bendler­block, melder seg som avtalt, men kommandanten aner uråd, og alle snur igjen. Også den andre enheten som skal støtte kuppmakernes maktovertagelse, Vaktbataljon Grossdeutschland, vakler.

Her har ikke Stauffenbergs folk fått full kontroll. Kommandanten, Hans Otto Remer, er ivrig nazist og har like før gjort seg bemerket ved å la sine menn delta i et propagandaopptrinn for Goebbels i stedet for å slukke branner etter et luftangrep.

Nå kontakter Remer Goebbels for å finne ut hva det er som foregår. Goebbels får tak i Hitler, som over telefonen inntrengende ber Remer om å “gjenopprette ro og orden i rikets hovedstad; om nødvendig med vold”.

Remer sender straks folkene sine ut i byen for å samle de gruppene som omsider har møtt frem for å støtte motstandsfolkene, og han sender også en kampgruppe til Bendler­block, der Stauffenberg fortsatt forsøker å holde kuppet i gang. Stauffenberg er klar over at spillet er tapt, men sitter hele kvelden ved telefonen og prøver å godsnakke med støttespillerne sine, som faller fra en etter en når de hører at Hitler fortsatt er i live.

En typisk reaksjon er den fra en Hitler-kritisk feltmarskalk: “Ja, hvis bare svinet hadde vært død …”

“Det er over”

Imens samler en gruppe tungt bevæpnede Hitler-tro offiserer seg i Bendler­block, og med støtte fra Remers tropper overmanner de raskt motstandsfolkene.

Stauffenberg avbryter telefonsamtalen sin med ordene: “Bødlene tramper allerede i korridoren. Det er over.” Og da han legger på røret hører en sekretær ham si til seg selv: “De har alle latt meg i stikken.” Få minutter senere blir han pågrepet.

Hitlers støttespillere befrir Fromm fra husarresten, og han gjennomfører straks en standrett mot hovedmennene bak kuppet. Stauffenberg og hans adjutant Haeften, general Olbricht, Olbrichts stabssjef Mertz og general Ludwig Beck blir alle dømt til døden. Beck rekker å skyte seg og blir slept halvdød ut på gårdsplassen i Bendler­block.

Sammen blir kuppmakerne stilt opp foran en grushaug og i lyset fra frontlyktene på et militærkjøretøy blir de skutt en etter en av underoffiserer fra vaktbataljonen. Claus von Stauffenbergs siste ord er: “Leve det hellige Tyskland.”

Jakt i omgangskretsen

Allerede før de første motstandsfolkene faller om i grushaugen, er Gestapo i aksjon for å finne flere medskyldige. Snart blir de første arrestert og papirene beslaglagt som spor i saken, mens andre navn kommer frem under avhørene.

Arrestasjonene kommer tett. Mange blir tatt fordi de er familie eller bekjente av hovedmennene bak sammensvergelsen og ikke kan bevise at attentatplanene var ukjente for dem.

I alt ble 180 mennesker henrettet for sin rolle i attentatet, de siste i april 1945, få uker før Tysklands sammenbrudd. Langt flere med forbindelser til sammensvergelsen tilbrakte måneder i konsentrasjonsleir, blant annet Stauffenbergs kone Nina, som var gravid med sitt femte barn. I alt kostet Hitlers krig 55 millioner mennesker livet.

Enkelte av de sammensvorne fortalte alt de visste, i en trassig tro på at rettferdigheten ville skje fyllest. De ble stygt skuffet, for rettssaken var en ren skueprosess. De tiltalte fikk ikke velge forsvarer og mottok ingen utskrift av dommen. Som offiserer var de vant til å være ulastelig antrukket i uniform, men her ble de fratatt slips, belter og til og med kunstige tenner, slik at de framsto som sjuskete og udisiplinerte.

Forhørsleder var overdommer Roland Freisler, som var beryktet for sin ondskapsfulle og truende oppførsel. På bare tre år hadde han dømt 5000 mennesker til døden.

Freisler lot sjelden de tiltalte snakke ferdig før han med skingrende stemme latterliggjorde forsøket på å besvare spørsmålet hans. Likevel bevarte de tiltalte verdigheten, og flere vitnet om nazistyrets forbrytelser.

I alt ble 180 dømt og henrettet etter 20. juli-attentatet. Mange bare fordi de ikke hadde røpet hva de eventuelt visste.

Den talentfulle rytteren avanserte raskt til løytnant i kavaleriet. På østfronten ble Böselager alvorlig såret, og gjorde noen måneder tjeneste som ordonansoffiser for generalfeltmarskalk Günther von Kluge. Her kom han tett på generalstaben, der meldinger fra fronten ble samlet.

“Fem sigøynere spesialbehandlet,” het det i en mystisk melding fra 1942. Böselager måtte spørre en SS-mann, som opplyste ham om massehenrettelsene.

“Det kom flere meldinger om mord, og nå visste jeg at det foregikk på ordre fra toppen.” Böselager begynte å føle avsky for nazismen. Han oppsøkte kritiske offiserer og fikk kontakt med Henning von Tresckow.

Den 13. mars 1943 var Böselager invitert til en middag med Hitler og SS-lederen Himmler i Smolensk. Her var muligheten for å stoppe krigen. Böselager skulle – sammen med fem kamerater – skyte de to nazitoppene. Uheldigvis dukket aldri Himmler opp, og attentatet ble avlyst.

Böselager henter sin gamle Walther PKK frem fra et pengeskap: “Jeg satt rett overfor Hitler. Jeg kunne ha skutt ham.”

Bomber mot Hitler

Samme dag plantet Tresckow “konjakk-bomben” i Hitlers fly – sprengstoffet hadde Böselager skaffet. “Dessverre frøs detonatoren,” beklager Böselager, men han fikk sjansen igjen året etter, da han skaffet sprengstoffet til bomben som Stauffenberg plasserte i Wolfsschanze.

Under “Operasjon Valkyrie” var Böselager tiltenkt en nøkkelrolle: Han skulle føre sine 1200 kavalerister fra Østfronten til Berlin for å okkupere flere sentrale bygninger.

De red i 36 timer, men idet de gikk om bord i flyene i Warszawa, kom den nedslående beskjeden om at kuppet var mislykket.

“Vi blir alle pågrepet og drept,” tenkte Böselager.

Men på mirakuløst vis klarte alle 1200 å slippe ubemerket tilbake til fronten. Resten av krigen levde Böselager i konstant frykt for å bli avslørt. Han hadde alltid en giftkapsel i brystlommen. Den kastet han først 8. mai 1945.

“Det ville ha vært bedre for menneskeheten om Hitler hadde dødd den julidagen i 1944,” slår Philipp von Böselager fast.

Intervjuet ble gjort av Christian T. Jørgensen og Ilkka Ahtiainen fra den finske avisen Helsingin Sanomat.