Bløff lurte Hitler: Fikk avgjørende betydning for 2. verdenskrig

Et kort øyeblikk stivner de ved synet av den døde mannen. Liket, som er iført en uniform fra Royal Marines, er tydeligvis i ferd med å gå i oppløsning.

Løytnant Jewell bøyer seg ned over den døde kroppen for å kontrollere at alle detaljer er i orden. Likets fingre – låst fast i dødskrampe – holder fast rundt dokumentmappen med etterretningstjenestens dokumenter.

De hemmelige dokumentene i mappen beskriver de alliertes planer for den kommende invasjonen i Sør-Europa. Vel å merke falske dokumenter som er beregnet på å falle i tyske hender for å lure tyskerne til å tro at invasjonen kommer til å foregå et helt annet sted enn det som er planlagt.

Kjeden som holder mappen fast til likets belte sitter korrekt, og dokumentene er på plass. Jewell trekker pusten dypt og begynner å blåse luft i den døde majorens redningsvest.

Da han er ferdig tar de fem mennene av seg luene sine og ber en kort bønn.

Så senker de forsiktig liket ned i det kjølige vannet i Middelhavet, og gir det et forsiktig puff som sender kroppen på den siste reise med tidevannet inn mot den sørspanske kysten.

“Major Martin” var dratt i krigen. Om han ville greie oppgaven ville tiden vise.

Sicilia er militært knutepunkt

En måned tidligere – i mars 1943 – hadde allierte styrker beseiret restene av Rommels Afrikakorps, og kontrollerte nå hele Nord-Afrika.

Neste skritt for de amerikanske og britiske troppene var å krysse Middelhavet og få fotfeste i Sør-Europa.

Det mest innlysende stedet for en invasjon var Sicilia. Øya midt i Middelhavet spilte en nøkkelrolle, for så lenge den var på tyske hender var all seilas gjennom Middelhavet forbundet med store farer.

Tyskerne var også klar over øyas strategiske betydning. I den tyske hærledelsen var forberedelsene begynt for å befeste middelhavsøya etter
Afrikas fall.

For å sikre invasjonen var de allierte nødt til å avlede tyskernes oppmerksomhet. De måtte tro at angrepet kom til å bli satt inn et annet sted, slik at de svekket forsvaret av Sicilia.

Hemmelig møte

I løpet av våren 1943 arbeidet den britiske etterretningstjenesten konsentrert med planer som kunne lure tyskerne til å tro at Sicilia ikke var de alliertes invasjonsmål i Sør-Europa.

En gang i uken møttes en liten gruppe folk fra Storbritannias forskjellige etterretningstjenester i London for å klekke ut den perfekte plan for å lure tyskernes generaler.

Under forsøket på å tenke ut en villedningsplan for det kommende angrepet på Sicilia, fikk marineetterretningsoffiseren Ewen Montagu en idé.

“Hva om vi fikk tak i et lik, kledde det ut som stabsoffiser, og utstyrte den døde offiseren med fortrolige papirer som tydelig viser at vi planlegger å angripe et annet sted?”

Ideen ble øyeblikkelig godkjent i gruppen, og operasjonen fikk kodenavnet “Mincemeat” (tradisjonelt britisk kakefyll). Samme dag ble de første beslutningene tatt:

Liket måtte se ut som om det stammet fra et styrtet fly, og hadde drevet i land på den sørspanske kysten nær byen Huelva.

Byen ble valgt av to årsaker: Strømforholdene gjorde det enkelt å få et lik til å skylle opp på kysten, og britene visste at en høytstående tysk agent i byen samarbeidet med de fascistiske myndighetene.

Vann i lungene

Etter det innledende møtet fikk Montagu ansvaret for “Operation Mincemeat” og gikk i gang med det videre arbeidet.

Det Montagu gjorde var å kontakte en rettsmedisiner, Sir Bernard Spilsbury, for å undersøke hvordan liket av en person som har druknet etter en flystyrt ser ut.

Det viktigste av alt er at lungene til den omkomne må være fylt med vann for å simulere drukning. I tillegg må liket selvfølgelig bære preg av det harde møtet med vannflaten.

Det viste seg å være vanskelig å skaffe et lik som kunne leve opp til kravene. For etterretningsmannen Montagu var det et paradoks å stå midt i en krig, omgitt av lik, uten å greie å fremskaffe et som kunne brukes.

Men så dukket liket av en 34-årig alkoholiker opp. Mannen var død av lungebetennelse etter å ha fått i seg rottegift. Dødsårsaken medførte at det var væske i lungene, normalt et tegn på drukning.

Enda viktigere var det at de få etterlatte gikk med på å stille liket til rådighet for hæren uten å stille spørsmål.

Foreldrene til den døde mannen fikk vite at liket skulle brukes i tjeneste for en god sak, og at den døde etterpå kom til å få en verdig begravelse.

Liket ble deretter frosset ned, mens den britiske etterretningstjenesten gikk i gang med de øvrige forberedelsene.

Snedige brev lurer tyskerne

Ewen Montagu og gruppen hans fabrikkerte en rekke dokumenter som skulle overbevise tyskerne om at det forelå planer om en forestående invasjon i Hellas og på Sardinia.

Det viktigste dokumentet major Martin skulle ha med seg i mappen var et personlig brev fra generalløytnant sir Archibald Nye, visesjef for britenes øverste hærledelse, til general sir Harold Alexander, som var britisk øverstkommanderende i Nord-Afrika.

I en innforstått kameratslig tone, typisk for den britiske overklassen, skrev Archibald Nye i brevet om de kommende troppebevegelsene i Nord-Afrika og Middelhavet. Mellom linjene kunne tyskerne lese at de allierte planla to invasjoner.

En operasjon i vest med kodenavn “Brimstone” og en i det østlige Middelhavet med kodenavn “Husky”.

I virkeligheten var “Husky” kodenavnet for den faktiske invasjonen av Sicilia, men håpet var at tyskerne ville oppfatte alle radiomeldinger om “Husky” som en del av den falske operasjonen.

Som et genialt psykologisk knep beskrev sir Archibald Nye hvordan britene kom til å foreta et skinnangrep på Sicilia, for å avlede tyskernes oppmerksomhet fra de egentlige invasjonene mot Hellas og Sardinia.

Det andre brevet major Martin hadde med seg var et brev fra sjefen for de britiske operasjonene, lord Louis Mountbatten, til admiral Andrew Cunningham, som var marinens øverstkommanderende i Middelhavet.

Brevet skulle underbygge det første brevet og utdype major Martins identitet som en ekspert som skulle hjelpe med de forestående marineoperasjonene i Middelhavet.

I brevet hadde Montagu lagt inn en spøkefull antydning om at Sardinia var målet i vest: “La meg få Martin tilbake når angrepet er over. Kanskje han kan ta med noen sardiner – de er rasjonerte her”.

For å øke historiens troverdighet måtte William Martin ha en rang som var høy nok til at han kunne være kurer for et topphemmelig dokument.

Ettersom han var for ung til å være major, ble han i stedet gjort til kaptein med midlertidig rang av major.

Major Martin på nattklubb

En ting var alle de praktiske detaljene – uniformen, mappen og ID-kortene. Noe annet var å få William Martin, major i den kongelige marine, født i Cardiff i 1907, til å virke troverdig.

Derfor ble han utstyrt med personlige brev og papirer som skulle hjelpe tyskerne til å forestille seg Martin som en virkelig person.

Han fikk en forlovede ved navn Pam, som han hadde møtt et par måneder tidligere. I lommen hadde han kjærlighetsbrev fra henne og et fotografi som i virkeligheten forestilte en ung sekretær i MI5.

Han bar også på en kvittering for sin nylig innkjøpte forlovelsesring, som enda ikke var betalt.

For å understreke at Martin var et menneske med feil som alle andre, ble han utstyrt med et purrebrev fra banken, og et identitetskort han hadde glemt å fornye.

Major Martin ble dessuten en mann som likte å more seg. I lommene hadde han en invitasjon til en fasjonabel nattklubb, to brukte kinobilletter og en kvittering fra et ukelangt hotellopphold.

Da alle forberedelsene var unnagjort, ble William Martin lagt på et leie av tørris i en sylinderformet metallbeholder, før han ble brakt om bord på ubåten Seraph.

19. april 1943 seilte Seraph ut fra den britiske flåtebasen Holy Loch i Skottland med kurs for Middelhavet.

Spanske fiskere finner britisk lik

Tidlig om morgenen 11 dager senere lempet løytnant Jewell og kollegene hans liket av den falske majoren på sjøen.

Samme ettermiddag fant spanske fiskere liket av William Martin utenfor kysten og overlot ham til lokale myndigheter.

Det gikk akkurat som britene hadde planlagt. Den tyske etterretnings-agenten i Huelva ble øyeblikkelig under-rettet om funnet og skaffet seg tilgang til dokumentene i Martins mappe.

Han fotograferte brevene og sendte bildene til den tyske etterretningstjenesten i Berlin. Brevene ble deretter nøye forseglet igjen og overlevert sammen med liket til den britiske konsulen av spanske myndigheter.

Da Ewen Montagu fikk brevene tilbake kunne han raskt slå fast at de hadde vært åpnet. Begeistret sendte generalstaben samme dag et kort telegram til Winston Churchill, som var i Washington.

I telegrammet sto ikke annet enn den kryptiske beskjeden: “Mincemeat Swallowed Whole” (kakefyllet slukt rått).

Montagu rykket deretter William Martins navn inn i tapslistene i avisen The Times, fordi han regnet med at tyskerne studerte dem nøye.

Tilfeldigvis ble det samme kunngjort i avisen at to andre offiserer hadde omkommet under et flystyrt i havet nær Gibraltar.

At kunngjøringen om de tre dødsfallene ble trykt side om side bidro til å gi inntrykk av at major Martin virkelig hadde styrtet med et fly.

Tyskerne ruster opp i Hellas

Nyheten om dokumentene som var funnet nådde den tyske hærledelsen den 9. mai. De vurderte raskt dokumentene som ekte.

Hærens øverstkommanderende – general Jodl – konkluderte med at en større
alliert landsetting i den vestlige og østlige delen av Middelhavet var under planlegging. Jodl meddelteHitler at de allierte var klare til invasjon i Hellas under kodenavnet “Husky”.

I etterretningsrapporten sto det at målet for operasjonen i det vestlige Middelhavet under kodenavnet “Brimstone” etter all sannsynlighet var Sardinia.

Tyskernes etterretninger nevnte også at de allierte planla et større skinnangrep på Sicilia for å trekke tyske tropper vekk fra de egentlige angrepsmålene.

Frykten for en invasjon fikk tyskerne til å flytte en hel panserdivisjon fra Frankrike til halvøya Peloponnes nær Aten i Hellas.

Den 20. mai ga den tyske marinekommandoen ordre om å legge ut tre minefelt utenfor Hellas. Kort tid etter, i begynnelsen av juni, ble en hel gruppe patruljebåter, minesveipere og torpedobåter som skulle blitt brukt til forsvaret av Sicilia, sendt til Egeerhavet.

Samtidig rustet tyskerne opp i den vestlige delen av Middelhavet. De kalkulerte nå tydeligvis med at Sardinia var de alliertes hovedmål, mens Sicilia ble nedprioritert.

Tyskernes troppebevegelser svekket forsvaret av Sicilia, som lå forholdsvis ubeskyttet da de allierte invaderte klippeøya den 9. juli 1943.

Etter landgangen marsjerte amerikanske og britiske tropper i ilmarsj gjennom Sicilias klippeterreng. Selv da de viktige byene Palermo og Messina falt, var Hitler fremdeles overbevist om at major Martin-dokumentene var ekte.

Føreren regnet det for sikkert at de alliertes hovedinvasjon kom til å komme i Hellas. Han trodde så sterkt på disse opplysningene at han 23. juli – 14 dager etter at allierte tropper var gått i land på Sicilia – utpekte den begavede general Rommel til å lede styrkene i Hellas når hovedangrepet ville komme.

“Operation Mincemeat” var blitt slukt rått.