Borgporten slår igjen bak kaptein Patrick Reid med et middelaldersk drønn. Det er 7. november 1940, og han stiger inn på de ujevne brosteinene i den innerste gården i borgen Colditz. Fangegården.
Patrick Reid er en senete 30 år gammel brite som ble tatt til fange i Frankrike da krigen begynte.
Sammen med fem landsmenn forsøkte han å slippe ut av den tidligere krigsfangeleiren han satt i, Laufen ved Salzburg i Østerrike. Men alle ble pågrepet og sendt til Colditz, som Hermann Göring har erklært som fluktsikker.
Herfra slipper ingen ut, mener den tyske riksmarskalken. Her skal alle de allierte krigsfangene med offisersrang som har forsøkt å rømme fra andre leire, plasseres under spesielle sikkerhetsforhold.
Görings vurdering av Colditz er ikke grepet ut av løse luften: Borgen fra 1000-tallet er bygd på toppen av en klippe, så det er umulig å grave en tunnel under den.
I motsetning til alle andre bygninger i det mørklagte tyske riket, er borgen badet i flomlys om natten slik at vaktene raskt skal kunne oppdage fanger som prøver å fire seg ned langs murene.
Sist, men ikke minst, er Colditz' beliggenhet i Tyskland en stor fordel; hvis noen virkelig klarer å slippe ut av borgen, er det fremdeles flere hundre kilometers farlig reise gjennom det gjennom-kontrollerte og militariserte diktaturet før de kommer seg i sikkerhet i nøytrale land som Sveits eller Sverige.
Reid og de fem andre britene fra Laufen-leiren ser seg om i den trange lufte-gården. Den er helt omkranset av høye murer som strekker seg flere etasjer opp, men i vinduene er det liv.
“Anglicy! Anglicy!” – engelskmenn, engelskmenn, roper noen polske krigsfanger. Velkomsten er overstrømmende, for polakkene gleder seg til å få selskap og høre nytt utenfra.
Flukt er den beste kuren mot kjedsomhet
Livet som krigsfange i Colditz er ensformig, og maten er elendig.
Dagen begynner med oppstilling i gården. Her blir fangene talt opp og leirledelsens direktiver forkynt. Etterpå kan fangene gjøre hva de vil; ballspill, musikk, hobbyarbeid eller samtaler.
Det er ingen som lider virkelig nød, men alle har en deprimerende visshet om at tyskerne stormer frem på slagmarken, og at friheten trolig ligger langt inn i fremtiden.
Kl. 18 er det ny oppstilling for fangene, og tre timer senere blir dørene til cellene deres låst.
I den utsiktsløse tilværelsen kan det virke som om eneste mulighet for å komme hjem til sine kjære og vende tilbake til kampen mot nazistene, er å rømme.
Forberedelsene fyller dem også med håp, er en mental utfordring og krever ferdigheter de færreste hadde før de ble tatt til fange. Flukttankene holder motet oppe.
Patrick Reid ser med mild forakt på medfanger som kaster bort tiden med ballspill og boksing. For ham er flukt den mest utfordrende sporten av alle.
Innsatsen er høy – livet. Men belønningen – friheten – er verd alle farene.
Håpet om flukt holder ham og mange av kameratene hans opptatt.
De fleste av dem har havnet i Colditz nettopp fordi de tidligere har forsøkt å flykte, og det at borgen går for å være fluktsikker virker bare som en ekstra utfordring.
Reid begynner å foreta observasjoner. Han undersøker borgen, og det viser seg raskt at tyskerne – på tross av de mange sikkerhetsforanstaltningene – har oversett en hel del fluktmuligheter.
Det er fullt mulig å komme seg over muren, for den 900 år gamle borgen er på ingen måte bygd som et fengsel.
I perioder har den huset Sachsens kongefamilie, og før krigen tjente den som mentalsykehus. Overalt fins det ubenyttede rom, glemte kloakkanlegg og mørke hjørner der de kraftige tyske lyskasterne ikke trenger inn.