Borgporten slår igjen bak kaptein Patrick Reid med et middelaldersk drønn. Det er 7. november 1940, og han stiger inn på de ujevne brosteinene i den innerste gården i borgen Colditz. Fangegården.
Patrick Reid er en senete 30 år gammel brite som ble tatt til fange i Frankrike da krigen begynte.
Sammen med fem landsmenn forsøkte han å slippe ut av den tidligere krigsfangeleiren han satt i, Laufen ved Salzburg i Østerrike. Men alle ble pågrepet og sendt til Colditz, som Hermann Göring har erklært som fluktsikker.
Herfra slipper ingen ut, mener den tyske riksmarskalken. Her skal alle de allierte krigsfangene med offisersrang som har forsøkt å rømme fra andre leire, plasseres under spesielle sikkerhetsforhold.
Görings vurdering av Colditz er ikke grepet ut av løse luften: Borgen fra 1000-tallet er bygd på toppen av en klippe, så det er umulig å grave en tunnel under den.
I motsetning til alle andre bygninger i det mørklagte tyske riket, er borgen badet i flomlys om natten slik at vaktene raskt skal kunne oppdage fanger som prøver å fire seg ned langs murene.
Sist, men ikke minst, er Colditz' beliggenhet i Tyskland en stor fordel; hvis noen virkelig klarer å slippe ut av borgen, er det fremdeles flere hundre kilometers farlig reise gjennom det gjennom-kontrollerte og militariserte diktaturet før de kommer seg i sikkerhet i nøytrale land som Sveits eller Sverige.
Reid og de fem andre britene fra Laufen-leiren ser seg om i den trange lufte-gården. Den er helt omkranset av høye murer som strekker seg flere etasjer opp, men i vinduene er det liv.
“Anglicy! Anglicy!” – engelskmenn, engelskmenn, roper noen polske krigsfanger. Velkomsten er overstrømmende, for polakkene gleder seg til å få selskap og høre nytt utenfra.
Flukt er den beste kuren mot kjedsomhet
Livet som krigsfange i Colditz er ensformig, og maten er elendig.
Dagen begynner med oppstilling i gården. Her blir fangene talt opp og leirledelsens direktiver forkynt. Etterpå kan fangene gjøre hva de vil; ballspill, musikk, hobbyarbeid eller samtaler.
Det er ingen som lider virkelig nød, men alle har en deprimerende visshet om at tyskerne stormer frem på slagmarken, og at friheten trolig ligger langt inn i fremtiden.
Kl. 18 er det ny oppstilling for fangene, og tre timer senere blir dørene til cellene deres låst.
I den utsiktsløse tilværelsen kan det virke som om eneste mulighet for å komme hjem til sine kjære og vende tilbake til kampen mot nazistene, er å rømme.
Forberedelsene fyller dem også med håp, er en mental utfordring og krever ferdigheter de færreste hadde før de ble tatt til fange. Flukttankene holder motet oppe.
Patrick Reid ser med mild forakt på medfanger som kaster bort tiden med ballspill og boksing. For ham er flukt den mest utfordrende sporten av alle.
Innsatsen er høy – livet. Men belønningen – friheten – er verd alle farene.
Håpet om flukt holder ham og mange av kameratene hans opptatt.
De fleste av dem har havnet i Colditz nettopp fordi de tidligere har forsøkt å flykte, og det at borgen går for å være fluktsikker virker bare som en ekstra utfordring.
Reid begynner å foreta observasjoner. Han undersøker borgen, og det viser seg raskt at tyskerne – på tross av de mange sikkerhetsforanstaltningene – har oversett en hel del fluktmuligheter.
Det er fullt mulig å komme seg over muren, for den 900 år gamle borgen er på ingen måte bygd som et fengsel.
I perioder har den huset Sachsens kongefamilie, og før krigen tjente den som mentalsykehus. Overalt fins det ubenyttede rom, glemte kloakkanlegg og mørke hjørner der de kraftige tyske lyskasterne ikke trenger inn.
Fangene åpner en tunnel under matsalen
Da Reid oppdager en bortgjemt lem i gulvet i matsalen stiger motet hans for alvor.
Polakkene har lært ham å bruke en dirk, og ved hjelp av den greier han å slippe ut av cella, over luftegården og inn i den avlåste matsalen.
Under lemmen finner han en gammel krypkjeller. Den går mot yttermuren av borgen.
Tyskerne har forutsett denne faren og murt igjen krypkjelleren, men etter flere netters arbeid greier Reid og et par kamerater å fjerne de tunge steinene.
På den andre siden av muren støter de på jord. De begynner å grave ut en tunnel under den smale plenen utenfor borgmuren.
Like før de bryter gjennom jordoverflaten legger de en lem under gressmatten – porten til friheten.
Grunnplan over Colditz
I British Museums arkiver fant den britiske etterretningstjenesten en grunnplan over Colditz.
Den ble smuglet inn til fangene i borgen.
1: En bro fører over en tørrlagt vollgrav og frem til borgporten.
2: Tyskernes gård.
3: Fangenes port.
4: Fangenes luftegård.
5: Fangenes matsal. Her forsøkte 12 å rømme via en tunnel som endte i gresset utenfor.
6: Fangenes kjøkken, herfra slapp Patrick Reid og hans kamerater ut på taket av et uthus.
7: Fangene kom seg usett over tyskernes gård og krøp ned i et kjellerrom.
Tauet er laget av sammenbundne lakener
Natt til 30. mai 1941 står 12 briter og polakker klar til å prøve seg.
Først lister Reid seg over gårdsplassen til matsalen og åpner lemmen som dekker inngangen til tunnelen.
I ly av mørket kommer de andre elleve etter. De fordeler forsyningene av oppspart boksemat levert av Røde Kors mellom seg.
Alle er kledd i sivile klær som de har sydd for hånd av gamle uniformer og tyske kluter. Alle tar plass i tunnelen og holder seg klar.
Med seg har de et reip av sammenbundne lakener; når de har kommet gjennom tunnelen, skal de fire seg de 10-15 metrene ned langs klippen Colditz ligger på.
De skal forbi de tyske vaktpostene og forsere en fire meter høy mur før de begir seg ut på den lange vandringen mot friheten.
Reid løfter opp gresstorven. Nå gjelder det. I det samme blir han blendet av en tysk lyskaster.
Over ham står en vakt klar med pistolen rettet mot ham:
“Opp med hendene!”
I tunnelen bak Reid kommer de andre og aner ingenting. “Tilbake, tilbake,” roper Reid til kameratene, mens den tyske vakten gjør mine til å skyte ned i hullet.
I vinduer og på plenen vrimler det av tyskere, blant dem lederen av vaktlaget:
“Vi har visst om det hele tiden,” sier han triumferende. “Jeg håper virkelig vi har plass til alle sammen i isolasjonscellene.”
Fangene står i kø for å rømme
De 12 pågrepne må sone en måned hver i isolasjon som straff for rømningsforsøket. Straffen er i henhold til Genève-konvensjonen, som tyskerne i Colditz i det store og hele forholder seg til.
Fangene i borgen er for det meste polske, britiske, kanadiske, belgiske, franske og nederlandske offiserer. Russiske offiserer kommer aldri til Colditz, for tyskerne ser på dem som undermennesker.
Og ettersom Sovjetunionen ikke har underskrevet Genève-konvensjonen blir russiske fanger brukt til slavearbeid. I begynnelsen av 1941 er det 500 fanger i Colditz – og de færreste har gitt opp håpet om å slippe unna.
Fangene begynner snart å samarbeide på tvers av nasjonal bakgrunn mens de forbedrer teknikkene og utveksler erfaringer og kunnskap.
I perioder er det så mange fluktforberedelser i gang samtidig at hvert land er nødt til å utpeke en betrodd fluktoffiser som får innsikt i de øvrige landenes planer.
I en periode påtar Reid seg oppgaven, selv om det betyr at han ikke kan rømme selv.
Ikke sjelden må Reid si at “Den går ikke, min venn” når ivrige landsmenn presenterer fluktplanene for ham. “En franskmann har allerede patent på planen. Du blir nødt til å vente.”
Linoleumsgulv brukt til falske stempler
For den årvåkne fangen viser Colditz seg å romme flere gode ressurser: Metallrammene til sengene kan brukes som verktøy. Kaffeerstatning og andre dagligvarer egner seg godt til å farge klær med, og ved hjelp av blyrør fra vannforsyningen er det mulig å støpe til forveksling like tyske uniformsknapper – hvis flukten krever en forkledning med tysk uniform.
Ved å bestikke vaktene kan fangene låne originale tyske identitetspapirer og kopiere dem.
Linoleumet fra gulvene i borgen viser seg å være glimrende til å gravere falske stempler i, og selv et fotoapparat til passbilder kan fangene konstruere ved hjelp av brilleglass.
Patrick Reid og kameratene gravde en tunnel under denne lemmen. Tyskerne fattet mistanke, men fant den først etter fluktforsøket.
Noen fluktforsøk er forberedt over lang tid, andre skjer spontant. Frem til 1945 registrerer tyskerne mer enn 300 fanger som førsøker å rømme.
For hvert forsøk som mislykkes blir oppmerksomheten skjerpet, og enda et smutthull lukket. I perioder må så mange fanger straffes med isolasjon at det er to eller flere i ene-cellene i borgen.
Genève-konvensjonen forbyr riktig nok mishandling av fangene, men de pågrepne flyktningene må passe på likevel.
Har en fange f.eks. stjålet en sykkel under fluktforsøket, truer en militærdomstol og i ytterste konsekvens henrettelse. Derfor gjelder det å holde tett.
Enhver innrømmelse om fluktmetoder vil ikke bare sette rømlingenes eget liv i fare – den kan også lede tyskerne på sporet av en fluktmulighet som
de ikke har tenkt på.
Tyskerne mistenker at det bygges en tunnel, og lenge er de overbevist om at Patrick Reids tunnel fører helt opp til britens celle.
I dagevis leter de tyske vaktene forgjeves etter tunnelen og avhører fangene. Vaktene greier ikke å se for seg at fangene ganske enkelt låste seg inn i matsalen med en dirk laget av et stykke metall. Noe de heller ikke skal vite.
Reid foretrekker å tie under forhørene, lyve tør han ikke. Med oppdiktede forklaringer risikerer han å lede oppmerksomheten over på fluktplanene til andre fanger.
Første bud for fanger som har blitt tatt for rømningsforsøk er å holde kjeft, holde ut isolasjonen og om mulig gå i gang med forberedelsene til neste forsøk.
En av fangene når Wien
Etter hvert blir det å rømme en så vesentlig del av hverdagen i Colditz at mange fanger har en egen “fluktpakke” til rådighet med alle slags typer redskaper, som f.eks. en liten sum tyske penger og falske papirer.
Pengene er smuglet inn av nyankomne fanger eller de har ligget skjult i hjelpepakkene som humanitære organisasjoner gir til fangene.
Hvis anledningen byr seg kan fangen trive med seg pakken sin og stikke av. For eksempel greier løytnanten Peter Allen å gjemme seg inne i en halmmadrass da tyskerne skal kjøre bort ubenyttede madrasser.
En dag bestemmer tyskerne at fangene har altfor mange personlige eiendeler på cellene sine. Fangene får beskjed om å pakke alt overflødig ned i Røde Kors-kassene som hver måned blir levert i leiren.
Kassene skal på lager. RAF-piloten Dominic Bruce bestemmer seg for å gjemme seg i sin kasse, og greier å komme seg ut av lagerrommet. Det eneste tyskerne finner i kassen er en lapp med en hilsen fra Dominic Bruce:
“Jeg holdt ikke ut luften i Colditz”.
Både Dominic Bruce og Peter Allen ble tatt til fange igjen, men Allen kom seg helt til Wien, der han søkte hjelp på det amerikanske konsulatet. Her ble han avvist.
Også Reid gjør et par forsøk i løpet av 1942. Hver gang blir han tatt og straffet med isolasjon. En gang prøver han til og med å bryte ut av isolasjonscellen:
Ved hjelp av en skjult slissefil bryter han gjennom celle-taket, men han rekker ikke å bli ferdig med arbeidet, og neste morgen, da vakten tar runden, blir han avslørt.
Disse seks britene forsøkte i 1940 å stikke av fra Laufen-leiren i Østerrike. De ble kjent som “The Laufen Six” og sendt til Colditz.
Reid er i ferd med å miste motet
Da høsten setter inn i 1942 må Reid innse at rømningssesongen er så godt som over. I den kalde årstiden er det nærmest umulig å gjemme seg i åpent landskap.
Han har allerede innstilt seg på enda en vinter i fangenskap da han blir kontaktet av to medfanger, major Ronald Littledale og kapteinløytnant Billy Stephens.
De har en idé: I nattens mulm og mørke vil de åle seg fra kjøkkenet og ut på taket av et uthus, og flykte. Så enkel er planen – og så uferdig, for uthuset står i gården til det tyske vaktpersonalet.
Reid tror ikke på planen men slår til likevel – i det minste vil han sikre at det ikke skjærer seg for kameratene. Han får lov til å velge en fluktmakker og spør Howard Wardle, som var med i tunnelen fra matsalen.
Wardle er pilot i Royal Air Force og ble skutt ned over Tyskland i april 1940. Etter et mislykket fluktforsøk fra Spangenberg-leiren nær Kassel kom han til Colditz.
“Jeg har ikke annet å gjøre frem til krigen slutter, så det er greit for meg,” sier Wardle da han hører om planen. “Jeg er enig i at det sikkert ikke går, men vi kan ikke la være å forsøke likevel.”
Om kvelden 14. oktober 1942 sniker de fire seg forbi vakten i gården og kommer seg inn gjennom et kjøkkenvindu. De går gjennom det mørke rommet og kommer til et vindu med gitter foran.
Nettene i forveien har Reid fjernet hindringene slik at de fire mennene kan krype ut på taket av uthuset. Fra tyskernes vinduer er det lett å oppdage dem, men det er ingen som gjør det.
“Er det ingen som ser ut av vinduene nå for tiden,” tenker Reid, før han kommer seg i sikkerhet bak en ventilator.
Reinhold Eggers, sjef for sikkerheten i Colditz, 1940-45.
Tyskerne ble advart om flukten fra matsalen
Fluktforsøket til de 12 som ville rømme fra matsalen ble røpet av en tysk vakt. Like før de skulle gjennomføre forsøket hadde de gitt vakten 100 reichsmark for å spille uoppmerksom, men han gikk til sikkerhetssjefen for Colditz og fortalte om tilbudet.
Da de 12 britiske og polske offiserene steg ned i tunnelen, var tyskerne klar til å pågripe dem alle.
Og vakten? Han beholdt sine 100 mark. Han fikk ekstra permisjon, ble forfremmet og fikk tildelt en orden. “Det var verd hele greia,” fortalte Reinhold Eggers etter krigen.
Sikkerhetssjefen, som hadde en fortid som skolelærer, lot seg more av fangenes oppfinnsomhet. Og ikke sjelden måtte han erkjenne at tyskerne ikke greide å holde tritt med fangenes stadige påfunn.
Det tyskerne visste om fluktmetoder fikk de kjennskap til gjennom informasjon fra pågrepne fanger som ble sendt tilbake til Colditz.
Eggers' folk var heller ikke alltid pålitelige. Med tiden ble de svake og korrupte. De nye vaktene greide ikke å gjennomskue fangenes mange triks og ble også lurt.
De fire flyktningene må kaste klærne
Mennene kommer til tyskernes gård og legger seg i dekning i en sjakt nær en veranda.
Det er meningen at Reid skal dirke opp en dør – den har tidligere gitt en flyktende fange adgang til friheten. Men nå vil ikke låsen gi etter, og de fire mennene må se seg om etter en annen vei ut.
De kryper under verandaen og kommer til et kjellerrom som de kommer seg inn i uten en lyd.
Reid tenner en fyrstikk for å undersøke forholdene. Det er ingen utvei, bare en luftkanal med gitter foran.
“Det er en blindvei,” hvisker Reid. “Jeg er forferdelig lei for det, men det er ikke noe vi kan gjøre.”
Febrilsk begynner de fire mennene å overveie andre muligheter, men det fins ingen. Alt virker håpløst.
I desperasjon går Reid tilbake til luftekanalen. Der legger han merke til at det er mulig å bøye gitteret, men passasjen er svært trang.
“Der er en liten mulighet for at vi kan komme gjennom. Det er forsøket verd, men vi blir nødt til å ta av oss alle klærne,” sier han til de andre og som første mann åler han seg gjennom hullet.
Klærne har han pakket sammen til en bylt som de andre rekker ut til ham.
I løpet av en drøy time greier de tre andre å skubbe og presse seg gjennom kanalen.
Fulle av skrammer kommer de ut på den andre siden, og herfra kan de fire seg ned langs Colditz-klippen ved hjelp av sammenbundne lakener.
Kanskje har de likevel en sjanse – hvis de slipper forbi vaktpersonalets brakker og hundegården.
Kl. 5.15 om morgenen forserer de endelig det siste piggtrådgjerdet.
To billetter til München på 3. klasse
De fire mennene deler seg i to lag – Littledale og Stephens på det ene, Wardle og Reid på det andre – hver for seg skal de forsøke å ta seg til Sveits.
Ingen av dem har noe kart over Tyskland, for de kan fort bli felt av et kart hvis de blir kontrollert av tyskerne. I stedet har de studert den tyske geografien i månedsvis, så de kjenner landets vei- og jernbanenett utenat.
Fangene har brukt flere uker på å konstruere falske identiteter. Under flukten vil Wardle og Reid utgi seg for å være et par flamske betongarbeidere på vei til en byggeplass i Rottweil sørvest i Tyskland.
Flandern, den nordlige, flamsktalende delen av Belgia, er det perfekte skalkeskjulet for to briter som skal kamuflere sin særpregede aksent.
Hvis de blir tatt til fange av en tysk patrulje, vil det være svært vanskelig å finne frem til en flamsk tolk som kan avsløre dem.
Bortsett fra de nødvendige (falske) papirene og en (falsk) tillatelse til å ferdes nær grensen til Sveits har Reid også funnet et fotografi av en fransk kvinne som Reid kan hevde er kjæresten sin, og en avisannonse med jobben han skal ned for å utføre.
Wardle og Reid slipper usett ut av Colditz by og begynner å gå mot sør, mot stasjonsbyen Penig rundt 30 kilometer unna.
Det er en farlig marsj langs trafikkerte veier og forbi flere byer; de to mennene er utmattet, men de håper at ruten er så ulogisk at tyskerne leter andre steder.
Ved daggry neste morgen ankommer de Penig og kjøper billetter til München på 3. klasse.
Turen innebærer et lengre opphold i industribyen Zwickau, der de to mennene skal skifte tog. De oppsøker en kino for å fordrive ventetiden og se nyhetene i den tyske ukerevyen. Hele salen er full av tyske soldater som døser i stolene. Ingen fatter mistanke til de to flamlenderne.
Ekspressen til München viser seg også å være full av soldater. Wardle og Reid må klemme seg inn i folkemengden i gangen i toget. En betjent presser seg frem, han forlanger å se papirene.
“De er utlending,” konstaterer betjenten da han har kontrollert identitetspapiret – Ausweis – Reid har fabrikkert med gotiske bokstaver og stempler laget av Colditz’ linoleumsgulv.
“Jawohl,” svarer Reid.
“Hvor skal De hen?” vil betjenten vite.
“München og Rottweil.” “Hvorfor?”
“Betongarbeid.”
Wardle somler litt med å finne frem de forfalskede papirene sine, og Reid prøver å dra ut tiden med joviale unnskyldninger:
“Vi er sammen. Han er en venn av meg. Han er litt dum, men en fin fyr.” Betjenten fatter ikke mistanke. Han gir dem tilbake papirene, og toget fortsetter gjennom natten mot München.
Etter flukten fra Canada ble den 27 år gamle Franz von Werra feiret som en helt. Få måneder senere døde han i en flyulykke i Belgia.
Tysk fluktkonge fikk Jernkorset
Piloten Franz von Werra stakk av fra to britiske fangeleire. Han ble sendt til Canada, der han hoppet av en fangetransport og kom seg til Tyskland.
Krigen sluttet ikke for Franz von Werra da Messerschmitt-flyet han satt i under luftslaget om England i 1940 ble skutt ned over Kent.
Etter en måneds fangenskap stakk han av fra leiren og var på frifot i fem dager. I den neste leiren sluttet han seg til en gruppe tyske krigsfanger som var i ferd med å grave ut en tunnel.
Von Werra var den eneste som unnslapp leiren.
Han utga seg for å være en nederlandsk RAF-pilot og forsøkte å stjele et fly, men ble pågrepet på nytt. Nå var britene så leie av ham at han ble satt på et fangetransportskip til Canada.
Von Werra satte imidlertid aldri sine bein i leiren. Under en togtransport så han nemlig sitt snitt til å hoppe ut av et vindu.
Han flyktet over grensen til USA, som på dette tidspunktet fremdeles var nøytralt, og dro hjem til Tyskland via Mexico.
Adolf Hitler overrakte ham Jernkorset for den utrolige prestasjonen – og det fortelles at Franz von Werras beretning om de humane britiske fangeleirene fikk tyskerne til å bedre forholdene i sine egne leire.
“Holdt, kom tilbake,” roper kontrolløren
Wardle og Reid ankommer ved daggry. Jernbanestasjonen i München vrimler av folk. Etter noen timers opphold skal de videre til Ulm. De skynder seg å kjøpe billett til Rottweil.
En del av ventetiden tilbringer de i jernbanerestauranten der man kan kjøpe dagens rett uten rasjoneringsmerker.
De to mennene nyter for en gangs skyld å spise seg mette på en overlesset tallerken med grønsaksstuing og bayersk pølse, sammen med et stort krus øl.
Lettere omtåket lar de seg dirigere ned i et tilfluktsrom som alle ventende passasjerer har plikt til å oppholde seg i.
I Ulm skifter de uten problemer til et lokaltog mot Tuttlingen, der de igjen skal skifte – hvis de vil til Rottweil.
Men Wardle og Reid vet at Tuttlingen er mye nærmere den sveitsiske grensen enn Rottweil, og under dekke av å ville ta en liten spasertur går de mot utgangen. Som alltid kontrolleres billetten når passasjerene forlater stasjonen.
De to mennene legger billettene foran kontrolløren og går tankeløst videre.
“Holdt, kom tilbake!” roper kontrolløren
Reid stivner. I sin nervøsitet har han ikke tenkt på alibiet sitt – jobben i Rottweil – og nå truer avsløringen. Han snur seg og ser at kontrolløren bare står og vinker med billettene.
“De har levert fra Dem billettene, men De skal jo videre til Rottweil,” forklarer mannen vennlig og rekker billettene frem. Reid sukker dypt og går videre.
En fri mann – Patrick Reid iført sin forkledning , fotografert like etter ankomsten til Sveits.
Den lange veien til friheten
Det tok Wardle og Reid fire døgn å tilbakelegge de 600 kilometrene gjennom Tyskland, men først i 1952 dro Reid hjem til England.
Etter flukten fra Colditz ble Patrick Reid værende i Sveits. Frem til slutten av krigen var han assisterende militærattaché ved den britiske ambassaden i Bern.
Etter krigen var han med på å iverksette amerikanernes hjelpeprogram Marshall-planen i Europa, og de neste årene arbeidet han i Paris.
Først i 1952 vendte Patrick Reid hjem til England, der han arbeidet som gårdbruker i Sussex i 12 år. Han forsøkte å komme seg inn i politikken, men uten hell.
I stedet ble han forfatter og skrev flere bøker om sine opplevelser i Colditz. Boken “The Colditz Story” var en bestselger og ble siden filmatisert.
De siste metrene før Sveits
Natten tilbringer Wardle og Reid frysende i en skog. De forsøker å unngå mennesker, mens de søker nærmere og nærmere grensen.
Det er søndag, så det er ikke noe oppsiktsvekkende i at to menn går seg en tur. Etter hvert som mørket faller på blir det stadig tydeligere for dem hvor grensen er.
I motsetning til Tyskland er det lys på den sveitsiske siden. Noen få hundre meter fra grensen begynner de å løpe.
Gjennom kratt og over piggtrådgjerder, rett fram. Ingenting kan stoppe dem lenger, bare sveitsiske grensevakter som – frykter de – kan jage dem tilbake.
De setter ned farten og sniker seg det siste stykket.
100 meter på den andre siden av grensen står en lyktestolpe. Tause tar Wardle og Reid hverandre i hånden. På fire døgn har de tilbakelagt 600 kilometer.
Dagen etter når også Littledale og Stephens frem, og Reid kan sende et postkort til kameratene i Colditz med en intern spøk: “Jeg nyter snøen i Sveits. Skulle ønske dere var her.”
Kortet kommer frem.