Ørkenreven Rommel: Suksessen ble hans død

Oddsene ser umulige ut da Erwin Rommel ankommer Nord-Afrika i 1941. Han skal stoppe de fremadstormende britene, og Tysklands italienske allierte er ikke til hjelp. Krigslist blir pansergeneralens sterkeste våpen, og snart hører fienden til blant Ørkenrevens største beundrere. Men en konfrontasjon med Hitler koster ham dyrt.

Getty Images & Ullstein Bild

Allerede før han åpner munnen kan Lucie Rommel se på ektemannen at noe er riv ruskende galt. Paret er i sitt hjem nær byen Ulm, og de har to offiserer på besøk. General Erwin Rommel har nettopp kommet ut fra stuen, der han har snakket med gjestene.

«Om et kvarter er jeg død», sier han sammenbitt. Det er 14. oktober 1944, og offiserene har informert ham om at han er mistenkt for å ha deltatt i attentatet mot Hitler 20. juli. Rommel har fått to valgmuligheter. Dersom han mener at han er uskyldig, kan han bli med til Berlin og stå til ansvar overfor føreren. Eller han kan begå selvmord nå, og med det redde ettermælet sitt og sikre familien sin mot hevn.

Rommel vet at han i realiteten bare har én mulighet. Selvmord. Tilbudet om å tale sin sak i Berlin er bare et dekke som han ikke kommer til å overleve. Han har uttrykt sin misnøye med Hitlers strategier én gang for mye.

«De har med seg noe gift», forteller Rommel sin kone gjennom 28 år. «De sier at det bare vil ta tre sekunder før den virker».

Lucie trygler ham fortvilet om å kjempe imot, men møter ham til slutt i en taus omfavnelse. Ingen ord kan hjelpe nå. Da deres 15-årige sønn, Manfred, kommer inn i rommet, snur Rommel seg mot gutten og sier rolig:

«Det er ulidelig at jeg må dø nå for egen hånd. Men huset er omringet, og Hitler anklager meg for høyforræderi. På grunn av det jeg har oppnådd i Afrika har jeg fått lov til å dø ved å ta gift. Hvis jeg aksepterer det, vil dere, min familie, bli skånet, slik staben min også blir skånet».

Deretter går Rommel taust ut. Han tar sønnen i hånden en siste gang, og setter seg inn i baksetet på en bil som venter foran huset. Den forsvinner nedover innkjørselen uten at Rommel ser seg tilbake.

Etter fem minutters kjøring svinger sjåføren inn til siden. Rommel svelger giften, og et øyeblikk senere er Tysklands legendariske Ørkenrev død.

Spesialist på lynangrep

Mytene og historiene om Rommel fikk for alvor vind i seilene da han ble leder for Afrikakorpset i Libya i 1941. Men de første legendene oppsto allerede under første verdenskrig, da demonstrerte sin enestående forståelse av mulighetene på slagmarken.

Sørtyskeren Rommel begynte etter sin fars ønske på offisersskole i 1910, 18 år gammel. Han ble løytnant og hadde kommandoen over en tropp da han fikk sin ilddåp 22. august 1914.

Stedet var en fransk landsby ved navn Bleid. Rommel hadde rykket frem gjennom tett tåke, og ved de første husene ga han enheten ordre om å skjule seg mens han fortsatte med tre mann.

Lenger inne i landsbyen så han 15 franske soldater som satt og spiste frokost. Rommel og hans tre ledsagere åpnet ild, og før fiendene kunne komme seg i dekning, var to-tre av dem felt av skudd. Uredd stormet Rommel da frem med sine menn.

Men da de ble møtt av et kuleregn fra de andre husene i landsbyen, snudde tyskerne på en femøring. Stedet var okkupert av langt flere enn de soldatene Rommel og speiderne hans hadde sett.

Tilbake hos resten av enheten vurderte Rommel situasjonen:

«Skulle jeg vente på forsterkninger eller storme byen med mine menn?» skrev han siden om de to valgmulighetene. «I situasjonen fremsto det siste som det riktige».

Rommel stormet inn i Bleid med troppen, og utnyttet overraskelsesmomentet til å drive franskmennene ut av byen. Kampen lærte ham en viktig lekse: I kamp var styrkeforholdet mindre viktig enn mot, initiativ og besluttsomhet.

Under første verdenskrig oppdaget Rommel også hvor uorganisert og svak en enhet på flukt er. Det utnyttet han blant annet i slaget om Longarone, som ble utkjempet i Nord-Italia i 1917. Rommel hadde på det tidspunktet kommandoen over rundt 500 spesialtrente fjellsoldater, som han førte frem i så høyt tempo at de utmanøvrerte en langt større styrke av italienere.

Operasjonen endte med at en italiensk divisjon på 10 000 mann overga seg, fordi styrkene trodde de var omringet. Tyskerne mistet seks mann.

Bilene var uunnværlige Rommel elsket å være ute blant sine underordnede. Soldatene ropte «Rommel an der Spitze» når han dukket opp blant en­hetene i forreste linje. Hans foretrukne transportmiddel var et halvbeltekjøretøy med radio-utstyr, slik at han kunne ha tett kontakt med enhetene sine.

© BARCH 101I-784-0249-04A

Ørkenreven gikk i land

Nøyaktig samme initiativ på grensen til dumdristighet ble Rommels kjennetegn i Nord-Afrika under andre verdenskrig. Han var i mellomtiden blitt general og hadde ledet en panserdivisjon med enorm suksess i Frankrike i 1940.

Rommels åpenlyse talent var årsaken til at det ble ham Hitler sendte til Nord-Afrika i februar 1941 for å berge italienerne. Hitlers allierte hadde forsøkt å erobre Egypt fra britene, men led selv et katastrofalt nederlag. Halvparten av kolonien Libya gikk tapt, og tyske forsterkninger måtte sendes raskt over Middelhavet for å hindre britene i å ta resten. Oppdraget var defensivt, og Rommels ordrer var at han ikke skulle innlede en offensiv mot fienden.

Den tyske generalen hadde dessuten bare en liten styrke å sende i kamp. Panservåpenet besto av bare 150 stridsvogner, og mange av dem var små og lette modeller som ikke egnet seg til angrep på slagkraftige fiender.

Rommel gjorde sitt ytterste for å få styrken sin til å se stor og imponerende ut. Italienernes hovedby, Tripoli, var full av overløpere som leverte militære opplysninger til britene. Derfor ga han straks etter ankomst ordre om at det skulle avholdes en stor tysk parade.

Alle Rommels stridsvogner rullet gjennom byen med brølende motorer og en sky av eksos etter seg. Når hver enhet nådde utkanten av Tripoli, svingte den rundt og vendte tilbake til startpunktet via småveier. Deretter kjørte panserkolonnen en tur til over paradeplassen. Britenes agenter rapporterte derfor at tyskerne hadde med seg mengder av stridsvogner til Nord-Afrika.

Rommel brukte samme taktikk da han i strid med sine ordrer angrep de britiske styrkene. Bak stridsvognene kjørte lastebiler, personellkjøretøy og traktorer, som til sammen sendte en gigantisk støvsky til værs. Noen av de små kjøretøyene hadde fått påmontert treplater for å se ut som ekte stridsvogner på avstand.

Britene forlot stillingene sine, og trakk seg tilbake, nesten uten motstand.

Britene klarte ikke holde følge

Hitler og den tyske overkommandoen hadde satt Rommel i en uvanlig situasjon i forhold til hans allierte. General Italo Gariboldi, øverstkommanderende for den italienske hæren i Nord-Afrika, hadde høyere rang og langt flere soldater enn Rommel.

Etter en rekke italienske nederlag var det imidlertid utenkelig at en seierrik tysk panserleder skulle underkastes den ubehjelpelige militærmaktens kontroll. Arbeidsdelingen ble derfor at Gariboldi formelt hadde den overordnede styringen, mens Rommel til gjengjeld fikk kontroll over de mest mobile italienske enhetene. I praksis gjorde det tyskeren til sjef, for bare mobile styrker hadde kampverdi i Nord-Afrikas ørkenlandskap.

Med sitt vesle tyske Afrikakorps og de italienske støttetroppene tok han offensiven, stikk i strid med ordrene hjemmefra.

«Sturm, Schwung, Wucht» var hans kampmotto, som ble gjentatt igjen og igjen overfor de tyske offiserene – angrep, vending, kraft.

Hver gang britene stanset opp og dannet en forsvarslinje, demonstrerte Rommel i praksis hva ordene betydde. I stedet for å angripe frontalt fant Rommel en vei utenom, slik at han kunne slå til på flanken. Hans evne til å lese landskapet var overlegen, og gang på gang måtte britene se seg slått av en motstander som kjempet i et langt høyere tempo enn dem selv.

Først da Rommels forsyningslinjer ble for lange og kjøretøyene gikk tom for drivstoff, måtte han stanse offensiven. Det oppsto en stillstand til de tyske lagrene var fylt opp. Da kunne Rommel igjen rykke frem, innta byen Tobruk i et dramatisk slag og trenge helt frem til el-Alamein, bare ti mil fra den store egyptiske havnebyen Alexandria. Underveis oppsto legender om «Ørkenreven» Rommel, som fikk nærmest mytisk status.

De tyske og italienske soldatene i frontlinjen opplevde gang på gang hvordan generalen deres var med helt fremme i forreste linje. Han levde, svettet, sov og spiste som sine menige. Flere ganger når han kjørte helt nær fronten i kommandobilen, traff han på britiske patruljer og slapp unna med ren flaks. Motet hans vant respekt hos soldatene.

Rommel kalte soldatene «mine afrikanere», og de omtalte ham hengivent som Erwin. De delte en felles opplevelse av å være langt hjemmefra og nærmest glemt av resten av den tyske hæren.

Mennene visste godt at Nord-Afrika ikke sto fremst i køen når stridsvogner, bensin og nye forsyninger skulle fordeles mellom Nazi-Tysklands mange fronter. Men det tålte de, for de hadde til gjengjeld den uovervinnelige Erwin.

«Rommel utstrålte denne merkelige magiske styrken som skinte ned på soldatene – helt ut til den forreste infanterist», skrev krigskorrespondent Hans Gert von Esebeck om Rommels betydning for kampmoralen.

Erwin Rommels raske fremrykning i de eksotiske omgivelsene var godt stoff i tysk krigs­propaganda.

© Getty Images

Ørkenreven var avisenes helt

Uvanlig nok i en krigssituasjon var det ikke bare på Aksemaktenes side av fronten Rommel ble beundret. Når britiske soldater satt i skyttergropene, snakket de om den tyske pansergeneralen med en blanding av frykt og nesegrus beundring.

De menige følte ikke at de kjempet mot tyskerne eller italienerne. De kjempet mot Ørkenreven, som var sluere, smartere og raskere enn de britiske generalene.

Stemningen kom til uttrykk i et nytt begrep, nemlig «å ta en Rommel» – doing a Rommel. Britiske soldater brukte uttrykket om handlinger som var usedvanlig snedige.

Historier om den tyske offiserens evner spredte seg fra Nord-Afrika til Europa og Nord-Amerika. I Tyskland ble Rommel flittig brukt i propagandaen, og rapporter om hans innsats var ofte en del av ukerevyene. Men beundringen snek seg også inn i de alliertes medier.

«Rommel lærer britene om taktikk», het det blant annet i avisen New York Times etter en serie nederlag i juni 1942. George Patton, en ennå ganske ukjent amerikansk stridsvogngeneral, uttalte i et stort intervju at han godt kunne tenke seg å kjempe mot «The Champ» – Mesteren. Interessen ble så stor at den amerikanske generalen Dwight Eisenhower måtte protestere i 1943:

«Rommel er en stor general, men han er ingen supermann», slo han fast, mannen som var satt til å lede de alliertes innsats mot Nazi-Tyskland. Ordene var en reaksjon på at New York Times hadde forsøkt å forklare sine lesere hvordan seieren skulle vinnes.

«Det er han her vi skal slå», erklærte teksten ved siden av et foto av Rommel. Selv Churchill lot seg rive med:

«Han er en modig og dyktig motstander – en stor general».

Beundringen av Rommel nådde i juli 1942 slike høyder at den britiske generalen Claude Auchinleck utstedte en uvanlig ordre til sine offiserer. Han var på det tidspunktet sjef for 8. armé – Storbritannias hær i Nord-Afrika.

«Rommel er ingen supermann», sa Auchinleck. «Og selv hvis han var det, er det uheldig og svært uhensiktsmessig hvis våre menn omtaler ham som om han har overnaturlige krefter. Jeg vil at Rommel skal omtales som en hvilken som helst general. I stedet for at vi kjemper mot Rommel, skal vi understreke at vi kjemper mot tyskerne, aksemaktene eller bare fienden».

Rommel hadde også pene ord å si om britene – de menige, vel å merke:

«Dere kjempet som løver», sa han rosende til en gruppe krigsfanger. «Men dere ble ledet av esler».

Håpet om seier ble slukket

Mens Rommel ble beundret, fryktet og til og med overøst med kjærlighetsbrev fra tyske kvinner, så han på sensommeren 1942 pessimistisk på krigens gang. Fremrykningen hans hadde gått i stå ved el-Alamein, og et desperat forsøk på å bryte gjennom slo feil.

Nå kunne Rommel se hvordan forsterkninger og nye amerikanske våpen gjorde fienden sterkere for hver dag. En britisk offensiv var på vei. Imens led hans egen hær under forsyningslinjer som var så lange at bare en brøkdel av det nødvendige nådde frem.

Rommels helse var også svekket etter lang tid i Afrikas harde klima og et umenneskelig press ved fronten. Den ellers veltrente og solbrune generalfeltmarskalken hadde kronisk mage- og tarmkatarr, luftveisinfeksjoner, kretsløpforstyrrelser og for lavt blodtrykk.

I et forsøk på å komme til hektene dro han hjem for å få behandling i Tyskland, og benyttet anledningen til å møte Hitler. Det var da han for første gang fikk inntrykk av at Tysklands leder hadde et helt urealistisk bilde av situasjonen ved frontlinjen.

De to hadde hatt et nært forhold. Offiserskorpset var fullt av adelsmenn som Hitler hadde stor mistro til, men Rommel var sønn av en lærer. Førerens sympati hjalp generalens karriere på vei.

Til gjengjeld beundret Rommel Hitler for å ha gjort Tyskland mektig igjen etter det store nederlaget i første verdenskrig. I likhet med mange andre tyskere var han også berørt av førerens evne til å rive folk med seg. Men da de møttes høsten 1942, begynte Rommels bilde av Hitler å slå sprekker.

Hitler nektet å se realitetene i øynene, og lovet Rommel mengder av de nye Tiger-stridsvognene, rakettkastere og tonnevis av forsyninger. Rommel skulle snart være tilbake på offensiven.

Men generalen hadde fått tilsvarende løfter før uten at de var blitt innfridd. På møtet, der også Luftwaffe-

sjefen Hermann Göring var til stede, fortalte Rommel hvordan stridsvognene hans ble skutt i filler av amerikanske fly med 40-mm-kanoner. Det fikk Göring til å utbryte:

«Det er umulig. Amerikanerne vet bare hvordan man lager barberblad».

«Jeg kunne ha trengt noen av de barberbladene», svarte Rommel, og la hylsteret fra et amerikansk-produsert 40-mm-prosjektil på bordet. Men det fysiske beviset fikk ingen betydning. På østfronten hadde den tyske hæren innledet en stor offensiv mot Stalingrad, og angrepet slukte alle militære ressurser.

Dødens håndtrykk. Rommel møtte Hitler regelmessig, men med tiden ble han mer og mer kritisk til nazistenes leder. Det var en medvirkende årsak til Rommels død høsten 1944.

© SZ Photo/Scanpix

Angrepets mester på defensiven

Da Rommel kom tilbake til Afrika, var britene i gang med å rive Afrikakorpset hans i stykker. 8. armé hadde fått ny sjef, og general Bernard Montgomery angrep med overlegne styrker. Han kunne sette inn 220 000 mann og 1100 stridsvogner mot Rommels 560 stridsvogner og 115 000 mann.

Slaget ved el-Alamein ble et uunngåelig tysk-italiensk nederlag, og Rommel måtte starte et tilbaketog som fortsatte helt til Tunisia. I mai 1943 kapitulerte restene av hæren hans. Rommel slapp unna fangenskap fordi Hitler hadde kalt ham hjem, men han tilga aldri føreren at Afrikakorpset ikke ble reddet ut i tide.

I november 1943 fikk Ørkenreven ansvaret for Atlanterhavsvollen, som skulle beskytte det okkuperte Europas kyster mot invasjon – fra Nordkapp til den spanske grensen. Men «Festning Europa» viste seg å være enda et av Hitlers fatamorgana.

Kyststripene var svakt befestet, og Rommel startet et kappløp mot tiden for å legge miner og støpe forsvarsverker før det var for sent. Igjen lovet Hitler forsterkninger og forsyninger som aldri dukket opp.

Atlanterhavsvollen kunne ikke stoppe de allierte da de gikk i land i Normandie i juni 1944. Det lyktes å sperre angriperne inne på en stripe land langs kysten, men Rommel visste at overmakten var for stor. Før eller siden ville fienden bryte gjennom. Som en av noen få tyske offiserer hadde han mot til å konfrontere Hitler.

Føreren lirte av seg en lekse om nye vidundervåpen da de to snakket sammen, men Rommel forlangte å få å vite om Tysklands leder virkelig trodde at krigen fremdeles kunne vinnes.

Spørsmålet gjorde Hitler så rasende at han til slutt slo neven i bordet og skrek til Rommel at han skulle holde seg til militære emner og overlate storpolitikk til ham. Rommel svarte:

«Historien vil kreve av meg at jeg forholder meg til den overordnede situasjonen». Det fikk bare Hitler til å bli enda mer rasende, og han endte med å sende Rommel på dør.

Ifølge nazistene var Rommel innviet i attentatplaner mot Hitler. Han ble tvunget til selvmord, men den offisielle versjonen var at han døde av skader.

© SZ Photo/Scanpix

Attentat kostet Rommel alt

Tilbake ved fronten begynte Ørkenreven å føre fortrolige samtaler om Tysklands fremtid. Til en av sine nærmeste offiserer sa han at dersom ikke Hitler erkjente at han hadde tapt, så «kommer jeg til å åpne den vestlige fronten. Bare én ting betyr noe nå: at amerikanerne og britene kommer til Berlin før russerne».

Han kom imidlertid aldri lenger enn til tanken med den planen. 17. juli 1944 ble stabsbilen hans beskutt av to britiske Spitfire-jagerfly da han var på vei hjem fra fronten i Frankrike.

Sjåføren hans prøvde å kjøre sikksakk, men ble truffet av prosjektiler, og bilen kjørte rett inn i et tre. Rommel ble slengt mot frontruten og fikk flere brudd i hodeskallen, men overlevde.

Tre dager senere, mens Rommel kjempet for livet på sykehuset, utløste en gruppe tyske offiserer en bombe tett på Hitler. Attentatet slo feil, og i de kommende månedene gjennomførte nazistene en brutal utrenskning i hæren.

4980 offiserer og andre innflytelses- rike personer ble henrettet. De færreste hadde hatt noe med attentatet å gjøre, men nazistene brukte anledningen til å slå hardt ned på tvilere. En av dem var Rommel, som var hjemme på rekonvalesens da han fikk besøk i oktober 1944.

«Om et kvarter er jeg død», sa Rommel til sin kone da to offiserer tvang ham til å akseptere selvmord.

To dager senere mottok Lucie Rommel en personlig hilsen fra Hitler.

«Jeg vil med dette overbringe min dypeste medfølelse over tapet av din mann. Feltmarskalk Rommels navn vil for evig være forbundet med de heroiske slagene om Nord-Afrika. Adolf Hitler». Ørkenreven var død.

Les også:

Andre verdenskrig

Britisk spesialstyrke spredte frykt bak fiendens linjer

14 minutter
Hitler

Hvor mye fikk Hitler i lønn?

2 minutter
Andre verdenskrig

Forstå andre verdenskrig på fem minutter

5 minutter
Mest populære

Logg inn

Feil: Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
VisSkjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!