Utsikten, som bare et øyeblikk før hadde vært så lys og solrik, var nå mørk og diset. Gjennom støvet kunne jeg skimte en trepilar som hadde støttet det ene hjørnet av huset mitt. Det hellet vanvittig, og taket hang faretruende lavt.
Jeg prøvde instinktivt å komme meg ut av huset, men murbrokker og nedfalt tømmer blokkerte veien. Jeg klarte til slutt å ta meg ut i hagen, og først her oppdaget jeg til min overraskelse at jeg var helt naken. Så rart! Hvor var buksene mine og undertrøyen min?
En stor splint stakk ut fra et sår i låret mitt, og noe varmt piplet i munnen min. Leppen min hadde en revne, oppdaget jeg da jeg kjente etter. I halsen satt et stort glassfragment som jeg løsnet.
Blodet begynte å sprute. Hadde halspulsåren min blitt kuttet? Ville jeg blø i hjel? Plutselig ble jeg forferdet og begynte å rope på kona mi:
«Yaeko-san! Yaeko-san! Hvor er du?»
Jeg fant Yaeko-san blek og redd, klærne hennes revet og blodflekkete. Da jeg så henne, avtok panikken min og jeg prøvde å roe henne ned.
«Vi skal nok klare oss», utbrøt jeg. «La oss komme oss ut herfra så fort vi kan».
Hun nikket og jeg gjorde tegn til henne at hun skulle følge etter meg.
Etter tyve eller tretti skritt var jeg nødt til å stoppe. Pulsen hamret, hjertet banket, og beina ga etter under meg.
Ferden mot sykehuset gikk uendelig sakte og beina mine, stive av tørket blod, nektet å bære meg lenger. Styrken til å fortsette forlot meg, så jeg ba min kone, som var nesten like hardt skadet som meg, om å fortsette alene.
Yaeko-san så meg inn i ansiktet et øyeblikk, så snudde hun seg og begynte å løpe mot sykehuset.
En følelse av fryktelig ensomhet overveldet meg, og jeg må ha besvimt, for det neste jeg husker var at såret på låret mitt hadde sprukket opp, og blodet sprutet ut. Jeg presset hånden mot det blødende området og etter en stund stoppet blødningen.
Jeg prøvde å bevege meg igjen og jeg kom til en åpen plass hvor jeg kunne skimte de tåkete konturene av sykehuset. Humøret steg fordi jeg visste at nå ville noen finne meg; og hvis jeg skulle dø, ville i det minste kroppen min bli funnet. Jeg stoppet for å hvile. Etter hvert kom tingene rundt meg i fokus.
Jeg så mennesker som lignet vandrende gjenferd. Andre beveget seg som fugleskremsler, armene holdt ut fra kroppen med underarmene og hendene dinglende ned. Dette undret meg helt til jeg plutselig skjønte at de hadde blitt brent og holdt armene ut fra kroppen for å hindre den smertefulle friksjonen av overflater som gnisser mot hverandre.
Da så jeg en naken mann, og det gikk opp for meg at, slik tilfellet var med meg, noe merkelig hadde berøvet ham klærne. En gammel kvinne lå nær meg med et lidende uttrykk i ansiktet; men det kom ikke en lyd fra henne.
Og slik var det med alle jeg så – Hiroshima var fylt av stillhet.
Kort etter kommer Michihiko Hachiya frem til sykehuset hvor han arbeider. Klærne hans er blåst og brent vekk av kraften i atombomben, men til alt hell overlever Hachiya. Rundt 75 000 av Hiroshimas 350 000 innbyggere mister livet i angrepet.