*Den 6. august 1945 stiger solen opp over en klar blå himmel over Hiroshima. Intet tyder på at denne dagen vil prente navnet på byen inn i verdenshistorien for alltid.
Men kl. 8.15 lokal tid slipper amerikanske piloter en atombombe over den sørjapanske byen med sine ca. 350 000 innbyggere. De altødeleggende konsekvensene beskrives av den japanske legen Michihiko Hachiya, som befinner seg ca. en kilometer fra episenteret når atombomben treffer.*
Det var en stille og vakker morgen. Glitrende løv reflekterte sollyset fra en skyfri himmel og dannet en behagelig kontrast til skyggene i hagen mens jeg stirret fraværende ut gjennom husets brede dører som åpnet mot sør.
Iført undertrøye lå jeg utmattet på stuegulvet fordi jeg nettopp hadde tilbrakt en nattevakt på sykehuset.
Plutselig skremte et sterkt lysglimt meg – og så enda et. Jeg rakk å tenke at dette lyset kanskje var forårsaket av et magnesium-bluss eller gnister fra en passerende vogn.
Dr. Hachiya nedtegner en av de første øyenvitneberetninger om atombomben over Hiroshima. Hans beretning blir utgitt i 1955, da en amerikansk journalist får kontakt med Hachiya.
Michihiko Hachiya (1903-1980)
Michihiko Hachiya var en japansk lege som overlevde atombombingen av Hiroshima i 1945 og førte dagbok over opplevelsene sine.
Han var direktør for et sykehus i byen og bodde i nærheten av sykehuset omtrent en kilometer fra eksplosjonens episenter.
Etter at bomben eksploderte, klarte Hachiya å kjempe seg frem til et sykehus i nærheten, hvor han fikk behandling. Få dager senere begynte han å hjelpe de tusenvis av andre som led av smertefulle brannsår eller begynnende strålesyke.
Legens dagbok dekker perioden fra 6. august 1945 til 30. september 1945 og ble utgitt i 1955. Hachiya ble værende i Hiroshima hele livet til han døde i 1980.
Utsikten, som bare et øyeblikk før hadde vært så lys og solrik, var nå mørk og diset. Gjennom støvet kunne jeg skimte en trepilar som hadde støttet det ene hjørnet av huset mitt. Det hellet vanvittig, og taket hang faretruende lavt.
Jeg prøvde instinktivt å komme meg ut av huset, men murbrokker og nedfalt tømmer blokkerte veien. Jeg klarte til slutt å ta meg ut i hagen, og først her oppdaget jeg til min overraskelse at jeg var helt naken. Så rart! Hvor var buksene mine og undertrøyen min?
En stor splint stakk ut fra et sår i låret mitt, og noe varmt piplet i munnen min. Leppen min hadde en revne, oppdaget jeg da jeg kjente etter. I halsen satt et stort glassfragment som jeg løsnet.
Blodet begynte å sprute. Hadde halspulsåren min blitt kuttet? Ville jeg blø i hjel? Plutselig ble jeg forferdet og begynte å rope på kona mi:
«Yaeko-san! Yaeko-san! Hvor er du?»
Jeg fant Yaeko-san blek og redd, klærne hennes revet og blodflekkete. Da jeg så henne, avtok panikken min og jeg prøvde å roe henne ned.
«Vi skal nok klare oss», utbrøt jeg. «La oss komme oss ut herfra så fort vi kan».
Hun nikket og jeg gjorde tegn til henne at hun skulle følge etter meg.
Etter tyve eller tretti skritt var jeg nødt til å stoppe. Pulsen hamret, hjertet banket, og beina ga etter under meg.
Ferden mot sykehuset gikk uendelig sakte og beina mine, stive av tørket blod, nektet å bære meg lenger. Styrken til å fortsette forlot meg, så jeg ba min kone, som var nesten like hardt skadet som meg, om å fortsette alene.
Yaeko-san så meg inn i ansiktet et øyeblikk, så snudde hun seg og begynte å løpe mot sykehuset.
I august 1945 har Stalin fått nyss om oppfinnelsen av atombomben. Russerne installerer lytteutstyr i den amerikanske ambassaden i håp om å vriste ut hemmeligheten bak den.
Russerne tjuvstarter den kalde krigen
Tilliten mellom USA og Sovjetunionen er på et lavpunkt allerede før 2. verdenskrig er over. Den 4. august 1945 – to dager før atombomben over Hiroshima – forærer russiske diplomater en plakett til de ansatte på den amerikanske ambassaden i Moskva.
Det amerikanerne ikke vet, er at plaketten inneholder en av verdens første avlyttingsmekanismer, som siden blir døpt «The Thing».
De neste syv årene avlytter KGB dypt hemmelige samtaler i ambassaden om alt fra effekten av atombomber til opplysninger om spioner. Russerne bruker informasjonen til å rulle opp amerikanske spionnettverk i Sovjetunionen.
En følelse av fryktelig ensomhet overveldet meg, og jeg må ha besvimt, for det neste jeg husker var at såret på låret mitt hadde sprukket opp, og blodet sprutet ut. Jeg presset hånden mot det blødende området og etter en stund stoppet blødningen.
Jeg prøvde å bevege meg igjen og jeg kom til en åpen plass hvor jeg kunne skimte de tåkete konturene av sykehuset. Humøret steg fordi jeg visste at nå ville noen finne meg; og hvis jeg skulle dø, ville i det minste kroppen min bli funnet. Jeg stoppet for å hvile. Etter hvert kom tingene rundt meg i fokus.
Jeg så mennesker som lignet vandrende gjenferd. Andre beveget seg som fugleskremsler, armene holdt ut fra kroppen med underarmene og hendene dinglende ned. Dette undret meg helt til jeg plutselig skjønte at de hadde blitt brent og holdt armene ut fra kroppen for å hindre den smertefulle friksjonen av overflater som gnisser mot hverandre.
Da så jeg en naken mann, og det gikk opp for meg at, slik tilfellet var med meg, noe merkelig hadde berøvet ham klærne. En gammel kvinne lå nær meg med et lidende uttrykk i ansiktet; men det kom ikke en lyd fra henne.
Og slik var det med alle jeg så – Hiroshima var fylt av stillhet.
Kort etter kommer Michihiko Hachiya frem til sykehuset hvor han arbeider. Klærne hans er blåst og brent vekk av kraften i atombomben, men til alt hell overlever Hachiya. Rundt 75 000 av Hiroshimas 350 000 innbyggere mister livet i angrepet.