Paul Schmidt er tolk i det tyske utenriksdepartementet og er til stede i Berlin 3. september 1939 – to dager etter Nazi-Tysklands angrep på Polen.
Stemningen i utenriksdepartementet er spent ettersom Hitler ikke har svart på det britiske og franske kravet om å trekke tilbake styrkene.
Utenriksminister Ribbentrop ønsker ikke å motta den britiske beskjeden og sender i stedet tolken Paul-Otto Schmidt over til den britiske ambassadøren Neville Meyrick Henderson.
Det var etter midnatt da den britiske ambassaden ringte for å fortelle at Henderson hadde mottatt instrukser fra London og bedt Ribbentrop om å motta ham i utenriksdepartementet.
Det var tydelig at denne meldingen ikke kunne inneholde noe hyggelig, og at det muligens kunne være et ultimatum. Derfor viste ikke Ribbentrop den minste lyst til å motta den britiske ambassadøren. Jeg sto tilfeldigvis i nærheten av ham.
Paul Schmidt (i midten) tolker for den franske statsministeren Édouard Daladier og Adolf Hitler under München-konferansen i september 1938.
Paul-Otto Schmidt (1899–1970)
Paul-Otto Schmidt tjenestegjorde på vestfronten under 1. verdenskrig før han begynte å studere språk i Berlin.
Etter endt utdanning ble Schmidt ansatt som tolk i det tyske utenriksdepartementet – en jobb han hadde fra 1923 til 1945. Her ble han kjent for å beherske flere språk, bl.a. fransk og engelsk.
I løpet av sin karriere fungerte han som oversetter under avgjørende verdenshistoriske begivenheter, bl.a. for den franske presidenten under München-avtalen i 1938, under den britiske krigserklæringen i 1939 og under Frankrikes kapitulasjon for Nazi-Tyskland i 1940.
Schmidt var kjent for sin enestående hukommelse, og etter krigen ble han brukt som vitne i Nürnbergrettssakene, der en rekke toppnazister ble dømt for krigsforbrytelser.
«Du kan motta ambassadøren i mitt sted», sa han til meg.
«Bare spør engelskmennene om det passer dem, og si at utenriksministeren ikke er tilgjengelig klokken 9.»
Engelskmennene takket ja, og derfor fikk jeg beskjed om å ta imot Henderson neste morgen.
Etter de siste dagenes arbeidspress forsov jeg meg søndag 3. september 1939 og måtte ta drosje til UD.
Jeg rakk akkurat å se Henderson gå inn i bygningen da jeg kjørte over Wilhelmplatz.
Jeg benyttet en sideinngang og sto på Ribbentrops kontor klar til å ta imot Henderson presis klokken 9. Da han kom inn, så han veldig alvorlig ut og rakte meg hånden, men takket nei til invitasjonen til å sette seg og ble i stedet høytidelig stående midt i rommet.
«Jeg beklager at jeg på instruks fra min regjering er nødt til å overrekke den tyske regjering et ultimatum» Den britiske ambassadøren Nevile Henderson.
«Jeg beklager at jeg på instruks fra min regjering er nødt til å overrekke den tyske regjering et ultimatum», sa han med tung stemme, og så, mens vi begge fremdeles sto, leste han opp det britiske ultimatumet.
«Det har gått over 24 siden det ble bedt om øyeblikkelig svar på advarselen av 1. september (Frankrike og Storbritannia hadde forlangt at Tyskland skulle stanse angrepet på Polen øyeblikkelig, red.), og siden har angrepene på Polen tiltatt i styrke.
Dersom Hans majestets regjering ikke har mottatt tilfredsstillende forsikringer om opphør av alle aggressive aksjoner mot Polen og tilbaketrekking av tyske styrker innen kl. 11 britisk sommertid, vil det fra det tidspunktet være krig mellom Storbritannia og Tyskland.»
Da han var ferdig med å lese, ga Henderson meg ultimatumet og sa farvel idet han sa: «Jeg er oppriktig lei for at jeg må overrekke deg et slikt dokument, spesielt siden du alltid har vært veldig glad for å hjelpe.»
Jeg uttrykte også min beklagelse og tilføyde et par personlige ord. Jeg har alltid hatt den største respekt for den britiske ambassadøren.
Så tok jeg ultimatumet og gikk til rikskanselliet, der alle ventet spent på meg. De fleste av ministrene og partiets førende menn var samlet i lokalet ved siden av Hitlers kontor.
Det ble en del oppstuss, og det var ikke lett å komme seg inn til Hitler i det tilstøtende lokalet.
Hitler betrakter tyske soldater som marsjerer inn i Polen i september 1939. Nabolandets hær måtte kapitulere etter fem uker.
Samtidig i Polen: Tyskland angriper
To dager før Schmidts møte med den britiske ambassadøren hadde nesten to millioner tyske soldater rullet over Polens grense – offisielt for å beskytte den tyske minoriteten i byen Danzig, men i realiteten for å legge nabolandet under seg.
Til tross for hard motstand klarte ikke den polske hæren å bremse fienden, og da Sovjetunionen bestemte seg for å invadere Polen fra øst 17. september, var landets skjebne beseglet.
Polen kapitulerte 6. oktober, men da hadde Frankrike og England erklært krig mot Nazi-Tyskland.
Verdenskrigen hadde begynt.
Da jeg kom inn i neste rom, satt Hitler ved skrivebordet, og Ribbentrop sto ved vinduet. Begge så forventningsfullt opp.
Jeg stoppet et stykke fra Hitlers skrivebord og oversatte deretter den britiske regjeringens ultimatum langsomt. Da jeg var ferdig, var det helt stille.
Hitler satt urørlig og stirret frem for seg. Han var ikke rådvill, som det siden ble sagt, og han var heller ikke rasende, slik andre hevder. Han satt helt stille og urørlig.
Etter en pause som syntes å vare en evighet, vendte han seg mot Ribbentrop, som hadde blitt stående ved vinduet.
«Hva nå?» spurte Hitler, vill i blikket, som om han antydet at utenriksministeren hadde villedet ham om Englands sannsynlige reaksjon.
Ribbentrop svarte stille: «Jeg antar at franskmennene vil stille et lignende ultimatum før en time er omme.»
Jeg trakk meg tilbake etter å ha gjort min plikt. Til dem i forværelset som forlangte svar fra meg, sa jeg: «Engelskmennene har nettopp gitt oss et ultimatum. Om to timer vil det herske krigstilstand mellom England og Tyskland.» Også i forværelset ble denne nyheten fulgt av fullstendig taushet.
Göring snudde seg mot meg og sa: «Måtte Gud forbarme seg over oss hvis vi taper denne krigen!»
Goebbels sto i et hjørne, oppgitt og selvopptatt. Overalt i rommet så jeg sterkt bekymrede blikk, også blant de mindre viktige partifolkene.