Tyske motorsykkelsoldater utgjør mange steder fortroppen i det tyske angrepet.

© AKG Images
Krig - Andre verdenskrig

Øyenvitneskildring fra invasjonen av Polen

Tyskland er en militær stormakt, likevel virker soldatene nervøse, for i Polen befinner Europas femte største hær seg. For å overraske polakkene erklærer ikke Hitler krig, men sender styrkene sine over grensen uten varsel. Vi følger fire øyenvitner til invasjonen.

Den 27 år gamle tyske løytnanten Hans von Luck nyter de varmende strålene fra augustsolen. Så kaster han et siste blikk på de grønne åsene rundt Bad Kissingen i det sentrale Tyskland.

Lenger ute i horisonten kan han skimte Rhön-fjellene, der han tilbrakte vinteren på ski. Men von Luck skal ikke på ferie – sammen med sine menn marsjerer han mot øst til Øvre Schlesien i Tsjekkia, som Tyskland annekterte tidligere på året.

Offisielt skal von Luck på øvelse, men ingen av mennene i troppen hans tviler et sekund på at det virkelige målet deres er Polen. Snart skal de i krig. Heller ikke befolkningen lar seg lure.

«Skal dere til Polen?» er spørsmålet i hver eneste vesle landsby de marsjerer gjennom.

«Selvfølgelig ikke, vi skal bare på øvelse,» lyver von Luck igjen og igjen.

Øst i Polen er 22-åringen Franciszek Kornicki urolig. Han er på en ukes perm, og det meste av tiden spankulerer han stolt rundt i uniformen fra det polske flyvåpenet.

For en fattig fyr er de stilige klærne en luksus, og hele familien Kornicki beundrer den nye garderoben hans. Men gleden skal ikke vare evig. Årsaken holder han i hånden:

«Innfinn deg straks ved enheten din», er den korte instruksen fra flyvåpenet. Kornicki har lenge fryktet at den beskjeden skulle komme, for tyskernes retorikk har blitt merkbart hardere de siste ukene.

Dag 1: Tusenvis av tyske soldater krysser den polske grensen

Hans von Luck: Ved femtiden om morgenen 1. september 1939 befinner von Lucks tropp seg nær Gleiwitz lengst øst i Tyskland.

Herfra kan han se inn over den polske grensen. I likhet med resten av invasjonshæren har von Luck fått ordre om å krysse grensen til Polen ved daggry.

Soldatene går bort for å skyve grensebommen til side, men den enslige polske tolleren ved kontrollposten åpner skremt bommen for dem. Von Luck speider etter den polske hæren, men forgjeves. Så langt øyet kan se virker alt fredelig.

Wladyslaw Szpilman: Szpilman ser forvirret på klokken. Den er 06.00, og pianisten fra Polens nasjonale radio har akkurat blitt vekket av brak og eksplosjoner. Lydene er ikke spesielt sterke, og må komme fra et sted utenfor Warszawa, tenker Szpilman.

Det er nok bare militæret som avholder en av sine mange øvelser, konkluderer han. Han vurderer å legge seg til å sove igjen, men strekker seg i stedet etter boken sin for å lese litt før frokost. I åttetiden slår Szpilmans mor opp døren til soverommet hans. Hun er uvanlig blek, og stemmen brister:

«Opp med deg, krigen...krigen har begynt». Sjokkert hopper Szpilman ut av sengen, får på seg klærne og begir seg til radiostasjonen.

På husveggene henger allerede plakater med nyheten om krigsutbruddet, og folk diskuterer dem opphisset. Szpilman ser en grå-håret herre miste besinnelsen. Mens mannen leser plakaten, blir han stadig rødere i ansiktet. Den eldre herren roper til de som står rundt:

«De angrep oss...! UTEN VARSEL! Slik går det ikke an å oppføre seg», sier han hoderystende.

Heinz Guderian: Overalt langs den polske grensen er bildet det samme, stridsvogner og motorisert infanteri trenger frem uten å vike for noe.

Oppe i det nordvestlige Polen er general Guderian med helt fremme sammen med sitt 19. armékorps. 50 meter foran generalens pansrede personellkjøretøy slår en granat plutselig ned. Sjåføren senker farten. Jordspruten står til alle kanter.

Så kommer nok en granat hvislende og slår ned 50 meter bak bilen. Guderian innser at den neste blir en fulltreffer, og beordrer sjåføren til å ta en skarp sving. Sjåføren er allerede nervevrak, mister kontrollen over kjøretøyet og braser i full fart ned i en grøft.

Til tross for pansringen er kjøretøyet totalvrak, og Guderian må komme seg vekk fra frontlinjen og tilbake til stabens hovedkvarter til fots. Begynnelsen på felttoget har utviklet seg til litt av et antiklimaks for hjernen bak Nazi-Tysklands pansrede styrker.

Guderian skaffer seg raskt et nytt kjøretøy og begir seg igjen mot frontlinjen. Her har fremrykkingen gått i stå ved elva Brda. Offiserene har tydeligvis glemt ordrene om å krysse elva raskt. Rasende konfronterer Guderian en offiser, men han mener at elva ikke kan krysses nå.

I fullt raseri forlater Guderian mannen, men blir snart i bedre humør da en løytnant forteller at fienden står svakt i området. Den unge offiseren har til og med sørget for at tyske tropper bevokter en bro som kan brukes til å krysse elva.

Guderian gir sjåføren ordre om å kjøre mot broen. Da han kommer frem, ser han noen av sine egne soldater gjemme seg bak en gammel eik hundre meter fra vannet. En rekke tyske stridsvogner avfyrer kanonene sine i tilfeldige retninger.

Guderian får stanset skytingen, og beordrer i stedet stridsvognene til å krysse broen. Polske sykkelinfanterister er de eneste som forsvarer broen, og de overgir seg etter lette kamper.

Adolf Hitler inspiserer styrkene sine i Polen allerede på invasjonens femte dag.

© Ullstein/Polfoto

Hans von Luck: I sør har løytnant von Luck og hans tropp fra 7. pansrede oppklaringsregiment rykket hele 15 kilometer inn i Polen, men de har ennå ikke møtt fienden. Deres oppgave er å finne fienden slik at fly og stridsvogner kan sette inn et målrettet angrep.

Fremrykningen minner om en fredelig øvelse, helt til illusjonen omsider blir brutt. I en skog blir de møtt av flammende maskingevær og mortergranater. Granatsplinter fyker forbi på kloss hold og får blader og greiner til å fly rundt.

Von Luck blir kvalm, og det vrenger seg i magen på ham. Ingen av de utallige øvelsene han har vært på har forberedt ham på å være midt i et inferno av eksploderende granater og knatrende maskingevær.

En lett panservogn gir straks soldatene litt dekningsild, nok til at von Luck kan gjøre mennene sine klar til angrep. Idet han skal til å gi ordren, faller en menig soldat død om like ved siden av ham. Von Luck kjenner en stikkende angst, men roper:

«Gruppe 1 og 2, angrip». Ingen følger ordren. Mennene er skrekkslagne og stirrer i stedet på den livløse kameraten. Von Luck innser at han må trosse sin egen dødsangst og selv gå foran og lede angrepet.

«Følg meg», roper han og løper frem. Lettet konstaterer løytnanten at mennene gjør som de får ordre om. Men de kommer ikke langt før massiv beskytning tvinger dem i dekning.

Da mørket senker seg, konkluderer divisjonens øverstkommanderende at et stormløp mot de polske stillingene vil være for farlig. I stedet innleder pansrede kjøretøy og artilleri et nådeløst bombardement av polakkene.

«Et makabert skue», konstaterer løytnant von Luck, mens ammunisjon med sporlys trekker fargestrålende streker over nattehimmelen.

Heinz Guderian: Det er riktig nok helt normalt at hæren er nervøs på krigens første dag, men Guderian blir likevel målløs da han hører det øverstkommanderende for 2. motoriserte divisjon forteller ham over radioen.

Han ber sin underordnede om å gjenta beskjeden. Jo, det stemmer. Mannen forteller at styrkene hans trekker seg tilbake på grunn av et polsk rytterangrep.

«Har De noensinne hørt om pansrede styrker som er blitt slått av fiendtlig kavaleri?» roper general Guderian rasende inn i røret.

«Nei, nei», forsikrer den ulykkelige mannen. Han lover å gjøre alt for å holde stillingen. Guderian slenger på røret.

Dag 2: Polens gamle jagerfly er håpløst langsomme

Franciszek Kornicki: Mens Kornicki banner over sitt utdaterte jagerfly, greier nok et tysk fly å komme seg unna i luften over byen Lodz. Han rekker bare å få ferten av det tyske jagerflyet før det er borte like fort som det kom.

Kornicki vet at det polske PZL P.7, med en toppfart på 330 km/t, spredte frykt i begynnelsen av 1930-årene. Men nå er motstanderen det topp moderne jagerflyet Messerschmitt Bf-109, og det kan komme opp i hele 640 km/t.

Plutselig – ved et rent lykketreff – flyr en tysker inn i skuddlinjen hans. Besluttsomt trykker Kornicki på avtrekkeren og fyrer av en kort salve, men da han tar sikte og vil skyte igjen, går maskingeværet i baklås. Kornicki banker raskt liv i våpenet og manøvrerer P.7-
flyet sitt til en ny angrepsposisjon.

Han ligger nå svært gunstig plassert, og kan med stor sannsynlighet forvente sin første fulltreffer i kamp noensinne.

Men idet han går inn i et stup mot halen på det tyske flyet, ryker selen hans! Kornicki faller bokstavelig talt ut av flyet og styrter mot bakken. Fallskjermen virker heldigvis, så mens han langsomt daler mot bakken, tenker han på hvordan han skal fortelle sine overordnede at han har mistet et fly.

Kornicki vet at ethvert fly – selv et utrangert et – er uvurderlig i kampen mot det tyske flyvåpenet, som har tilgang til over fem ganger så mange fly.

Hans von Luck: Polakkene som ga von Lucks divisjon så mange problemer, har forduftet i løpet av natten. Løytnanten stirrer nå på de forlatte stillingene.

Det minner om en scene fra en skrekkfilm. Døde polakker og hester ligger i et blodig virvar. De forlatte husene brenner fremdeles. Samme deprimerende syn møter von Luck i de neste landsbyene de inntar. Luftwaffe har effektivt ryddet vei for divisjonen hans.

Dag 3: Den polske hæren presses tilbake overalt i landet

Franciszek Kornicki: I Lodz sitter Kornicki på flystasjonen der han nå fungerer som sambandsoffiser. Hans nye oppgave er å sortere meldingene om fiendtlig aktivitet og bare gi skvadronen sin beskjed om større tyske angrep.

I teorien bør bare enkelte etterretninger gå videre, men akkurat nå er polakkene presset overalt, og Kornicki har det travelt.

Wladyslaw Szpilman: Vantro lytter Szpilman til nyhetssendingene på radio. Han hadde forventet at den polske hæren ville drive fienden raskt tilbake, ettersom tyskernes stridsvogner ifølge regjeringens propaganda skulle være laget av pappesker og kjøre på lightergass.

Men nå meier tyske soldater – som ifølge samme propaganda skulle være kledd i papir – altså ned all motstand.

Regjeringens løgner er nesten ikke til å holde ut, men Szpilman har ennå ikke gitt opp håpet, for ifølge ryktene kommer Storbritannia og Frankrike i løpet av dagen til å erklære Tyskland krig. Derfor lytter han nå konsentrert til radiosendingen.

Så kommer nyheten han har håpet på. Nyhetssendingen blir avbrutt av Polens nasjonalsang, og den britiske følger like etter. Polen er ikke lenger alene, forteller oppleseren.

Storbritannia har erklært Tyskland krig. Szpilmans mor har tårer i øynene, og hans vanligvis så stolte far gråter åpenlyst.

Dag 5: Hitler inspiserer troppene sammen med Guderian

Heinz Guderian: I løpet av krigens første fem døgn har tyskerne gått fra seier til seier. Ved siden av Guderian sitter nå selveste Adolf Hitler, som har kommet på uanmeldt visitt for å inspisere
hærens fremskritt med egne øyne.

De kjører i Hitlers bil, og Guderian forklarer underveis. Ved byen Graudenz nord i Polen stanser bilen ved de sprengte broene over elva Wisła. Hitler stirrer imponert på en ødelagt polsk artilleristilling.

«Er det noe våre stupbombere står bak?» spør han.

Guderian legger merke til Hitlers overraskede uttrykk da føreren hører at det var stridsvognenes verk. Hitler spør om tapstallene så langt. 150 døde og 700 sårede, opplyser Guderian.

Hitler lar seg nok en gang imponere, og forteller at hans regiment under første verdenskrig mistet 2000 soldater den første dagen. Ved solnedgang forlater føreren igjen Polen.

Dag 6: Tyske bombefly ødelegger Polen fra luften

Franciszek Kornicki: Selv om Kornickis skvadron har trukket seg tilbake til Drwalew i nærheten av Warszawa, føler han seg ovenpå.

Kamuflert i utkanten av en skog står nemlig flyet han har fått tildelt. Flygeren kan kjempe igjen, og da betyr det ikke så mye i den store sammenhengen at han må bakse med en av de utdaterte P.7-jagerne – et fly er et fly.

Men gleden blir kortvarig. Ved middagstid dukker det opp tre tyske bombefly, og Kornicki og tre andre flygere spurter mot hver sitt jagerfly.

De tre andres fly starter straks, men Kornickis fly bare hoster og harker. Motoren er helt gåen. En frustrert Kornicki blir nødt til å forlate sitt såkalte jagerfly og følge med fra bakken mens kameratene skyter ned de tre tyske bombeflyene.

Senere på dagen blir Kornicki i enda dårligere humør da han kjører lastebil mot Widzew for å hente flere fly til skvadronen sin. I veikanten ligger resultatet av de tre tyske bombeflyenes tokt
tidligere på dagen – ødelagte kjøretøy på rekke og rad samt sju døde kamerater.

De polske stridsvognene var en farlig motstander, men landet hadde altfor få av dem til å stoppe invasjonen.

© Topfoto/Polfoto

Dag 7: Regjeringen må flykte fra Warszawa

Wladyslaw Szpilman: Like før daggry blir Szpilman og familien vekket av kraftig banking på hoveddøren. Utenfor står naboen med ryggsekken på.

Før han rømmer byen, vil han advare Szpilmans familie om at tyskerne nærmer seg Warszawa. Regjeringen har forlatt byen, og alle friske menn bør begi seg ned til hærens nye forsvarslinje langs den østlige bredden av Wisła.

Szpilman bestemmer seg raskt for at han vil bli i byen uansett hva som skjer. Hvis han skal dø, vil han helst dø hjemme i nærheten av familien sin. Ved åttetiden forlater Szpilman leiligheten.

Byen er ikke til å kjenne igjen. Alle butikker har satt skodder for vinduene, og trikkene står. Flere titall biler fyller i stedet gatene. Bilene er stappfulle og kjører i retning Wisła.

Spredte grupper av soldater subber udisiplinert gjennom gatene. Det slår Szpilman at nederlagsstemningen er risset inn i ansiktene deres. Her er det i hvert fall ikke snakk om en effektiv og presis militærmaskin.

Dag 9: Polakkene barrikaderer seg i hovedstaden

Wladyslaw Szpilman:I utkanten av Warszawa graver Szpilman sammen med tusenvis av andre frivillige grøfter som skal stoppe tyskernes stridsvogner.

Arbeidet foregår midt i en park og ville egentlig ha vært ganske behagelig, tenker Szpilman – hvis det altså ikke hadde vært for tyskernes artilleri. Heldigvis slår granatene ned et godt stykke unna, men det er uhyggelig å vite at han kan dø når som helst.

Polens hovedstad er skremmende fort i ferd med å bli omringet av tungt utrustede tyske enheter.

Dag 15: Den polske hæren på flukt fra fienden

Franciszek Kornicki:Kornicki er frustrert over at han etter hvert har tilbrakt mer tid på bakken enn i luften. Denne dagen er intet unntak.

Akkurat nå humper han av gårde som passasjer i bilen til øverstkommanderende. Folkene fant i det minste bensin til turen, tenker Kornicki. Det har enheten manglet de siste seks dagene.

Hele den polske hæren er på flukt fra de ustoppelige tyskerne, og først rundt 30 mil sørøst for Warszawa stanser den vesle gruppen i byen Hrubieszów for å få seg et raskt kveldsmåltid.

Hrubieszów ligger ikke langt fra landsbyen der Kornicki vokste opp, så i stedet for å bruke tiden på å spise, sporer han opp en venn av familien og legger igjen litt penger til fattige slektninger. Etter en stund fortsetter ferden østover.

Kjøreturen er et mareritt. Den utmattede sjåføren sovner stadig bak rattet, og passasjerene må gang på gang redde situasjonen ved å ruske liv i mannen.

Dag 16: Dekningsilden forpurrer angrepet på Brest

Wladyslaw Szpilman: Luften er full av støv, og Szpilman har problemer med å trekke pusten. Samtidig virket det som om taket i tilfluktsrommet kan rase sammen hvert øyeblikk og begrave de ufrivillige beboerne i et berg av bygningsrester.

Dette er uutholdelig, tenker Szpilman. Det er bedre å bli hjemme i familiens loftsleilighet, selv om alle vinduene er knust under det tyske bombardementet, som nå er i full gang igjen etter flere dagers pause.

Heinz Guderian: Uten å ha møtt nevneverdig motstand er general Guderian nå i det østlige Polen, der styrkene hans har lagt en jernring rundt byen Brest. De polske styrkene har forskanset seg i byens kastell, der de etter beste evne forsøker å utsette det etter hvert uunngåelige nederlaget.

Dagen før klarte polakkene å bremse tyskernes angrep ved å sperre veien inn til festningen med en utbrent stridsvogn, men i dag forventer Guderian at de beleirede omsider skal bli presset til å gi opp.

Tyskerne sender først frem de pansrede personellkjøretøyene – like bak følger infanteristene. Foran soldatene hagler granatene og tvinger polakkene til å søke ly.

Dermed kan tyskerne uhindret rykke frem mot de fiendtlige stillingene. Kastellets ytterste voller faller raskt, men deretter mister angrepet momentum.

Guderian befinner seg selv et sted blant de angripende og oppdager med gru årsaken: Artilleriets granater faller ikke lenger foran tyskerne – men midt blant dem. Sårede tyskere jamrer høylytt, mens de vifter med armene for å få bombardementet til å stoppe.

Guderian beordrer raskt adjutanten sin tilbake for å dirigere artilleriets dekningsild i en annen retning. Men på vei mot artilleristene blir adjutanten truffet av en kule fra en polsk snikskytter og faller om, dødelig såret. Like etter trekker de tyske styrkene seg tilbake fra kastellet. Tapstallene er enorme.

Skytteren i et tysk Heinkel He 111-bombefly gjør seg klar til å slippe sin farlige last over en polsk by.

© Bridgeman

Dag 17: Sovjetunionen faller polakkene i ryggen

Franciszek Kornicki: Lange rekker av militære kjøretøy snegler seg av sted mot grensebyen Zaleszczyki i det sørøstlige Polen. I én av bilene – en splitter ny Opel – sitter en sjokkert Kornicki og prøver å fordøye det «forræderske» bakholdsangrepet som Sovjetunionen satte inn tidligere på dagen.

Russerne har gjort det utenkelige og inngått en allianse med sin ideologiske erkefiende, Nazi-Tyskland, om delingen av Polen.

Igjen blir det polske folk knust mellom stormaktene, tenker Kornicki, og bestemmer seg for at nazistene og kommunistene skal bekjempes for enhver pris. Men først må han komme seg trygt til Romania, dit restene av den polske hæren er blitt beordret.

Kornicki hadde egentlig tenkt å fly til nabolandet, men en desperat kollega stjal flyet hans, og tvang ham dermed til å ta den lange turen i bil.

Med den farten de holder nå er redningen langt unna, og da solen går ned, kan Kornicki og medpassasjerene hans ennå ikke skimte grensen. Situasjonen blir enda verre da en strøm av kjøretøy kommer mot dem fra grensen.

«Snu, Den røde armé er bare et par kilometer unna», roper en av de møtende til Kornicki.

Nedtrykt snur gruppen og kjører mot broen i grensebyen Kuty.

Heinz Guderian: De tyske styrkene har inntatt det gjenstridige kastellet i byen Brest, men Guderian er likevel irritert. Foran ham står nemlig en ung russisk offiser fra Den røde armé og gir ham ordre om å forlate den hardt tilkjempede byen.

Om fem dager skal Brest overdras til Den røde armé på grunn av avtalen som Tyskland og Sovjetunionen har inngått rundt delingen av Polen, forteller den unge russeren ham.

Det er ikke egentlig avtalen, men mer den korte tidsfristen, som irriterer Guderian. Hvordan skal han rekke å transportere de mange sårede soldatene og skadde tyske stridsvognene tilbake til tyskernes område?

Pakten ble i hvert fall ikke forhandlet på plass med en soldat til stede, tenker Guderian bittert.

Dag 18: Den polske hæren flykter over grensen til Romania

Franciszek Kornicki: Klokken har nettopp passert midnatt da Kornicki og soldatkameratene når frem til grensebyen Kuty. Igjen må de sitte stille i en kilometerlang kø, og de kjemper for å holde seg våkne.

Mennene er imidlertid utmattet etter den strabasiøse flukten, og sovner så tungt at de ikke engang hører tyven som benytter sjansen til å stjele bilens reservedekk.

Kornicki skjenker ikke tyven en tanke da han omsider våkner. For endelig begynner kolonnen å bevege seg. Da Kornicki omsider når over grensen, skyller lettelsen inn over ham. Det er en ny begynnelse, tenker han.

Hans von Luck: Med unntak av enkelte motstandslommer har de polske styrkene
i hele landet gitt opp kampen. Von Luck behøver ikke beskyttelse og kjører bare rundt med en tolk og en ordonnans.

Like ved en liten landsby møter de tre mennene en ung kvinne i uniform. Hun sikter på dem med en maskinpistol, men de får overmannet henne før hun rekker å trykke på avtrekkeren.

«Tilhører du en kvinnelig bataljon eller er du partisan?» spør von Luck.

Kvinnen svarer ikke. Øynene hennes lyser av hat, men hun fører likevel de tre tyskerne mot et hus. Da de kommer inn, ser von Luck at kvinnens mann – en polsk offiser – ligger alvorlig såret. De får raskt buksert mannen opp i bilen og transporterer ham til behandling på et tysk feltsykehus.

Da de kommer frem, takker kvinnen von Luck. Det er de første ordene hun har sagt på hele turen. Så legger hun til:

«Hvorfor kan dere ikke bare la oss være i fred? Nå kommer russerne også – deres allierte og våre fiender. Men De skal vite at Polen ikke er tapt ennå».

Dag 21: Død og ødeleggelse preger Warszawas gater

Wladyslaw Szpilman: Szpilman kjemper seg gjennom Warszawa for å komme seg på jobb. Døde mennesker og hester ligger spredt utover i gatene, mens flammene slikker gjennom hele kvarterer.

Den tyske bombingen har ødelagt byens vannverk, dermed kan ingen gjøre noe for å stanse flammehavet. Heller ikke på radiohuset kan Szpilman føle seg trygg.

Tysk artilleri beskyter alle strategisk viktige bygninger i hovedstaden, og hver gang radioen begynner en sending, svarer tyskerne med et heftig bombardement.

Dag 22: Tyskland og Sovjetunionen feirer erobringen av Polen

Heinz Guderian: Smilende tar Heinz Guderian imot den sovjetiske generalen Semjon Krivosjejn. Til alt hell kan russeren litt fransk, og de to mennene kan derfor avtale overleveringen av Brest på sivilisert vis.

Uten diskusjon gir Krivosjejn ham ekstra tid til å transportere alt det skadde utstyret tilbake til de tyske områdene. Det eneste tyskerne må etterlate er forsyninger tatt fra polakkene.

Guderian er lettet. For hans vedkommende er det polske felttoget nå slutt. Forhåpentlig vil Frankrike og Storbritannia etter tyskernes overbevisende seier raskt komme til fornuft og inngå en rimelig fredsavtale, tenker han.

Dag: 23: Kanoner gjør radioen i Warszawa taus

Wladyslaw Szpilman: Igjen løper Szpilman raskt fra oppgang til oppgang for å komme seg på jobb. Når han ikke lenger kan høre hvislende granater, løper han raskt videre.

Da han når frem til kringkastingsbygningen, får pianisten vite at han skal spille et stykke av Chopin. Det skal vise seg å bli det siste stykket levende musikk den polske nasjonalradioen spiller.

Mens Szpilman lar hendene danse over klaviaturet, treffer granatene stadig nærmere. Han kan knapt høre hva han selv spiller.

Warszawas innbyggere gravde skyttergraver og panservogn-sperringer idet tyskerne nærmet seg hovedstaden.

© Granger/Polfoto

Dag 25: Stukaenes bombardement sprer død og redsel

Wladyslaw Szpilman:Øredøvende støy fra eksplosjoner blander seg med skjærende hyl fra Stuka-flyene.

Tyskerne har innledet et massivt luftbombardement for å tvinge Warszawa til å overgi seg. Sammen med ti andre har Szpilman søkt dekning på et lite toalett, der alle ber skjelvende for sine liv.

Dag 28: Tyskerne er mer populære enn russerne

Hans von Luck: Behendig greier von Luck å svinge unna nok en ruinhaug i en av Warszawas istykkerbombede forsteder. Den polske hovedstaden falt dagen før, og løytnanten tenker tilbake på felttoget.

Von Luck er særlig stolt av troppens skredder, som også fungerer som ordonnans. I Bad Kissingen i Tyskland hadde de andre soldatene ertende kalt ham «den vesle skredderen», men under felttoget overgikk han seg selv.

Til tross for tung artilleribeskytning, der de fleste andre søkte dekning, løp den vesle skredderen frem og tilbake med beskjeder mellom frontlinjen og offiserene lenger bak. Ikke rart at ordonnansen ble belønnet med en fortjenst-medalje, tenker von Luck.

Utkanten av Warszawa ligger i ruiner, men i sentrum står husene fortsatt, og hverdagen er så smått i ferd med å gå tilbake til normalen.

Hans von Luck setter seg på en hyggelig kafé på et av byens største hoteller og bestiller seg en drink som om ingenting har skjedd. Tyskerne er tydeligvis mer velkomne i Polen enn russerne, tenker von Luck.

Dag 29: Brennende ruiner og sult møter Warszawas borgere

Wladyslaw Szpilman:Selv om Warszawa overga seg for to dager siden, tør Szpilman først nå bevege seg ut i byens gater. Synet som møter ham er dypt deprimerende. Ved hvert gatehjørne må han bane seg vei forbi barrikader av veltede trikker og brostein.

Lik ligger og råtner i store hauger, og sultende mennesker sleper seg gjennom gatene på jakt etter mat. I mange bygninger ulmer glørne fremdeles.

Szpilman ser to menn i fremmede uniformer komme forbi på en motorsykkel. Begge virker avslappet da de stopper og roper på en forskrekket gutt.

«Marschallstrasse! Marschallstrasse!» roper de. Igjen og igjen spør de om veien til Marszalkowska-gaten, men guttungen forstår ingenting. Så mister de omsider tålmodigheten og kjører videre. Det er de første tyskerne Wladyslaw Szpilman noensinne har sett.

6. oktober – etter 36 dagers kamp – nedkjemper Nazi-Tyskland de siste polske styrkene i landet. Polen blir delt i to og slettet fra kartet. Nazi-Tyskland og Stalins Sovjetunionen okkuperer hver sin del av landet, akkurat slik de avtalte på forhånd.

Les også:

Slag under andre verdenskrig

Blitskrig tvang Europa i kne

7 minutter
Andre verdenskrig

Hitler og Stalin ville utslette Polen

5 minutter
Hitler

ØYEBLIKKET: Føreren får et kyss

1 minutt

Logg inn

Feil: Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
VisSkjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!