Pearl Harbor: Døden kom fra himmelen

Klokken 07.49 ga Fuchida radiooperatøren beskjed om å sende ut det avtalte kodesignalet til de andre flyene. «To, to, to,» skrattet signalet – en forkortelse av «tosugeskiseyo» – angrip!

Første mål var luftbasen Wheeler Field 15 km nordvest for Pearl Harbor.

Fra stor høyde dykket Val-stupbombere ned og avleverte lasten sin, mens lavtflygende Zero-jagere åpnet ild med 20-mm maskinkanoner. Bygninger, hangarer og amerikanske fly på bakken ble knust til pinneved.

Sjefen for Wheeler Fields, oberst W.J. Flood, uttalte senere at de japanske jagerne fløy så lavt at han kunne se gullet i pilotenes tenner.

For amerikanerne var det utenkelige i ferd med å skje. Stillehavsflåten var under angrep, og USA i ferd med å bli tvunget inn i andre verdenskrig.

Krigen skulle vinnes første dag

Opptakten til de japanske flyenes ankomst var flere års spenninger mellom den asiatiske stormakten og USA.

Siden 1937 hadde Japan ført erobringskrig mot Kina, der amerikanerne hadde store økonomiske interesser.

Den aggressive japanske utenrikspolitikken bekymret regjeringen i Washington, og rapporter om ufattelige grusomheter mot kineserne vakte samtidig stor avsky i den amerikanske offentligheten.

Som en advarsel flyttet stillehavsflåten derfor i 1940 base fra USAs vestkyst til Hawaii – nærmere Japan. Men budskapet ble ignorert, og i september samme år rykket japanske styrker også inn i Fransk Indokina.

President Roosevelt svarte med å stoppe salget av olje til Japan – en voldsom provokasjon sett med japanske øyne, for landet var dypt avhengig av amerikanske oljeleveranser.

Allerede i januar 1941, nesten et år før angrepet på Pearl Harbor, forutså øverstbefalende for den japanske flåten krigens utbrudd.

«En konflikt med USA er uunngåelig», noterte admiral Isoroku Yamamoto i et brev. Japanerne skulle ødelegge amerikanernes flåte og «avgjøre krigen allerede første dag».

I Yamamotos hode hadde tankene omkring en dristig aksjon mot flåtebasen på Hawaii så smått begynt å ta form.

Den ble snart utførlig beskrevet, og gjennom resten av 1941 forberedte japanerne seg på et angrep ned til minste detalj.

Operasjonen kunne bare gjennomføres fra luften med fly fra japanske hangarskip, men selv denne metoden ga store problemer.

For vannet i Pearl Harbor var så grunt at de japanske torpedoene ville treffe havbunnen når de ble sluppet fra fly. Ingeniørenes løsning var å montere trefinner på torpedoene for å gi dem ekstra oppdrift i vannet.

En annen utfordring var bombe-angrep fra stor høyde. Under de første øvelsene traff bare ti prosent av bombene mål, men intensiv trening og bedre samarbeid mellom pilot og bombeskytter bar frukter.

Andelen fulltreffere steg til hele 80 prosent.

Imens kartla en spion tilknyttet det japanske konsulatet i Honolulu stillehavsflåtens bevegelser, antall skip ved basen og daglige rutiner.

Det han ikke kunne observere ved selvsyn, leste han i avisen, for den lokale pressen skrev flittig om skipenes aktiviteter.

Planen settes i gang

Mens de japanske angrepsforberedelsene høsten 1941 gikk inn i sin avgjørende fase, førte japanske og amerikanske diplomater ennå forhandlinger.

Japanerne forlangte at USA innstilte all støtte til Kina og åpnet oljekranene­, mens amerikanerne krevde at Japan trakk seg ut av Kina og Fransk Indokina.

«Det er et ultimatum», protesterte Japans statsminister Tojo Hideki mot de amerikanske betingelsene – og han hadde ikke tenkt å gi etter.

Forhandlingens tid var forbi, og i slutten av november 1941 snek japanske skip seg ut av flåtehavnene i mindre grupper. De samlet seg høyt mot nord, og herfra sto angrepsflåtens seks hangar­skip og deres eskorte ut i det frådende vinterhavet.

Ruten gjennom de barske farvannene skulle minimere risikoen for å møte skip underveis, og dersom styrken likevel møtte fremmede fartøyer, hadde kapteinene ordre om å senke dem. Amerikanerne måtte ikke advares.

Flåten var rundt 1500 km øst for Japan da det innløp en radiomelding fra admiral Yamamoto på fastlandet 2. desember: «Bestig Niitaka-fjellet».

Det var signal om at marinens sjef, admiral Nagumo, skulle åpne sine forseglede ordrer. «Vår keiser har besluttet å gå til krig mot USA», begynte befalingen, som fastsatte datoen for angrepet.

Ignorerte radarsignaler

Søndag 7. desember litt over klokken sju om morgenen fanget en amerikansk radarstasjon ved nordspissen av Oahu opp et kraftig signal ute over havet. Men beskjeden nådde ikke lenger enn til vakthavende offiser.

Han gikk ut fra at radaren hadde registrert de seks B-17-bombeflyene som var på vei fra det amerikanske fastlandet.

Overraskelsen var derfor komplett da det begynte å regne bomber over luft­basen Wheeler Field midt på Oahu. Eksploderende drivstofftanker satte fyr på de lange rekkene av jagerfly parkert tett i tett.

I løpet av få minutter angrep grupper av japanske kampfly mange av de andre luftbasene på Oahu for å sikre totalt herredømme på himmelen.

Slagskipene var hovedmålet

I sitt Kate-bombefly ledet Mitsuo Fuchida den første angrepsbølgen på 183 fly.

Som en av keiserrikets høyest respekterte piloter var han den ideelle mannen til oppgaven. Han forente et mildt og forstandig vesen med dødbringende effektivitet bak stikka, i tillegg til taktisk og strategisk begavelse.

Fuchida hadde koordinert alle forberedelser til luft­angrepet og var nå selv på plass på himmelen høyt over målet. Klokken 07.53 sendte radio­operatøren hans beskjeden «tora, tora, tora» til angrepsflåten.

Med signalet bekreftet Fuchida at angrepet var i gang, og at japanerne hadde oppnådd total overraskelse.

Få minutter senere nådde luftarmadaen frem til selve Pearl Harbor. Rundt 90 flåtefartøyer av forskjellig størrelse lå i havnen, men for japanerne var nøkkelmålet rekken på åtte kraftig pansrede og tungt bevæpnede slag­skip.

Angriperne regnet dem for en større trussel enn den amerikanske stillehavsflåtens tre hangarskip, som alle var borte fra havnen denne morgenen.

Ved å sette alle slagskipene ut av spill så de japanske lederne for seg at de fra begynnelsen ville svekke USAs vilje til å slåss – og sikre seg det militære overtaket i minst et halvt år frem.

Amerikanerne kjente seg trygge i Pearl Harbor og hadde verken lagt torpedonett ut i havnen eller satt opp sperreballonger.

Dermed kunne de japanske Kate-bombeflyene fritt fly inn i lav høyde med sin dødbringende last. De fem meter lange torpedoene brøt vannoverflaten mens skumsprøyten sto, og kjølvannet etter dem trakk striper i retning av de oppankrede slagskipene.

Kort etter fikk en serie eksplosjoner de store metallskrogene til å skjelve.

Tok feil av pilot

På luftbasen på øya Ford Island midt i havnebassenget sto kommandørkaptein Logan Ramsey i kommandosenteret da et fly brakte tett forbi.

Ramsey trodde først at det var en av de unge amerikanske pilotene som prøvde å vise seg frem, stikk i strid med reglementet. «Få nummeret på den fyren der», snerret offiseren ut i lokalet.

Så hørte Ramsey drønnet fra en bombe det dykkende flyet hadde sluppet.

«Glem det. Det er en japaner», utbrøt han og løp inn i radiorommet, der han sendte følgende beskjed: «Luftangrep, Pearl Harbor. Dette er INGEN øvelse».

Klokken 07.58 gikk meddelelsen ut på alle lokale frekvenser, mens japanske fly svermet rundt målene. Samtidig var 49 Kate-bombefly under innflyging i tre kilometers høyde, bevæpnet med 800 kg panserbrytende bomber.

Klokken litt over åtte trakk bombeskytterne i utløserne, og maskinenes last begynte sitt fall ned mot de svekkede slagskipene.

Fra sin plass høyt oppe på himmelen så Fuchida lysglimtet fra en enorm eksplosjon under seg. En tykk søyle av røyk og ild skjøt én kilometer opp i luften, og øyeblikket etter ble flyet hans kastet rundt av trykkbølgen.

En bombe hadde boret seg gjennom slagskipet USS Arizonas to armerte dekk og antent forreste ammunisjonsmagasin. Sidene på skroget ble revet opp som en blikkboks.

Eksplosjonen var så kraftig at lufttrykket blåste flammene i et nærliggende verkstedsskip ut som lysene på en bløtkake. I løpet av noen sekunder var store deler av Arizona omspent av flammer, og det stolte 185 meter lange skroget begynte på sin korte reise til bunnen av havnen.

Hundrevis av menn var fanget inne det glohete skipet, og av Arizo 1400 mann store besetning omkom 1177 i den største katastrofen i den amerikanske marinens historie.

Høyt hevet over de grusomme scenene i havnen kunne Fuchida tilfreds konstatere at den første japanske angrepsbølgen hadde rammet de amerikanske slagskipene og luftbasene hardt.

Mens de andre flyene returnerte til hangarskipene, ble han værende over Pearl Harbor, klar til å observere den neste angrepsbølgen. De 168 flyene hadde lettet fra hangarskipene en time etter første bølge og nærmet seg nå raskt fra nord.

Utenfor flåtebasen hadde lamslåtte sivile blitt vitner til de dramatiske scenene. Noen trodde det var en øvelse, andre fryktet at en japansk landgang var på vei.

Stupbombere avsluttet angrepet

Litt over klokken ni kom den andre japanske angrepsbølgen inn over Pearl Harbor. For amerikanerne hadde det første sjokket gitt seg, og nå var luftvernskytset i havnen bemannet.

Gråsvarte skyer fra eksploderende granater fylte himmelen rundt de japanske flyene, mens amerikanske piloter fikk et lite antall uskadde jagerfly på vingene.

Den japanske kommandørløytnanten Takashige Egusas 78 Val-stupbombere hadde angrepets vanskeligste oppgave. De skulle dykke ned gjennom en voldsom amerikansk sperreild og tykk olje-røyk fra brennende fly og skip og treffealle slagskip som hadde unnsluppet den første bølgens bomber.

Under dem forsøkte USS Nevada å slippe ut av havnen. Som det eneste av de åtte var slagskipet fortsatt i stand til å manøvrere, tross en fulltreffer fra en torpedo.

23 Val-stupbombere dykket og slapp sine 250-kg bomber over dekket, og etter en serie eksplosjoner begynte Nevada å ta inn vann.

For å redde skipet fra å gå til bunns ga kapteinen ordre om å kjøre det store skroget på grunn. Stillehavsflåtens siste slagskip var reddet, men kom ikke til å seile igjen på en lang stund.

USA gikk til krig

Da flyene i den andre japanske angrepsbølgen satte kursen tilbake mot hangarskipene sine mot nord, senket stillheten seg over Pearl Harbor.

Ved 11-tiden fløy Fuchida en siste runde over havnen og noterte omhyggelig hvilke skip flystyrkene hans hadde truffet.

To timer senere landet lederen for luftangrepet trygt på hangarskipet Akagi, der han og admiral Nagumo diskuterte om det skulle sendes ut en angrepsbølge til.

Nagumo tok en beslutning om at flåten hadde gjort nok, og ga ordre om å seile mot Japan.

De amerikanske tapene var svimlende. 2390 døde, 21 senkede eller kampudyktige krigsskip, 171 ødelagte fly og 159 skadde. Japanerne hadde bare mistet 29 fly og 64 mann.

Dagen etter angrepet tok USAs president Franklin D. Roosevelt ordet i kongressen i Washington. Talen er i ettertid kjent som «the Infamy Speech»: «I går, 7. desember 1941 – en dag som vil minnes i skjensel», begynte presidenten, og fortsatte ved å be kongressen om å anerkjenne at USA var i krig med Japan.

Det var en formalitet, for den japanske ambassadøren hadde allerede avlevert en krigserklæring dagen før. 11. desember fulgte Tyskland og Italia etter, og USA var nå trukket inn i andre verdenskrig.

Ved hjemkomsten til Japan fikk Fuchida personlig æren av å informere keiser Hirohito om angrepet.

I løpet av krigen ledet offiseren flere store operasjoner og slapp utrolig nok levende fra både det store japanske nederlaget ved Midway og atombomben i Hiroshima.

Isolert sett var angrepet på Pearl Harbor en stor suksess som eliminerte de amerikanske slagskipene.

Men det skulle vise seg at fly fra hangarskip og ikke skipskanoner kom til å herske på vannet under krigen i Stillehavet. Samtidig betydde angrepet at den amerikanske opinionen støttet en lang og utmattende krig.

Japan hadde vekket en sovende gigant som keiserriket ikke kunne måle seg med i det lange løp.