Polakkenes oppstand ble knust
På ettersommeren 1944 ble Nazi-Tysklands styrker trengt tilbake på alle fronter. I vest holdt britene og amerikanerne på å befri Frankrike, og i øst hadde Den røde armé rykket helt inn i Polen. Da satte den polske motstandsbevegelsen seg fore å drive ut de tyske okkupantene fra Warszawa før russerne kom.
Opprørere fra den polske Hjemmearmeens bataljon Gustaw forsvarer en gate i sentrum av Warszawa.
Det er om ettermiddagen den 1. august 1944. Noen polske motstandsfolk stormer mot et tysk materiallager i Warszawa. De hopper over gjerdet som omgir lageret og skyter flere forfjamsede tyskere. To tyske
soldater forsøker å flykte, men de slipper ikke unna. En ung tysk soldat barrikaderer seg inne på et av lagrene og plaffer løs mot angriperne. Med en velplassert håndgranat sprenger polakkene døra til boden og dreper tyskeren. Deretter forsyner de polske motstandsfolkene seg av det mili-tære utstyret.
Det kommer de til å få bruk for i den store oppstanden som den polske motstandsbevegelsen nettopp har innledet i Warszawa.
Ville hindre sovjetstyre
I januar 1944 hadde Den røde armé gått over den gamle polsk-sovjetiske grensen fra 1939. I byen Lublin ble det innsatt en provisorisk sovjetkontrollert polsk regjering siden Stalin ikke anerkjente den polske eksilregjeringen i London.
Fra polsk side fryktet man en sovjetisk maktovertagelse, og fra London lød ordren til den polske motstandsbevegelsen Armia Krajowa (Hjemmearmeen): befri Warszawa før Den røde armé kommer.
Militært var opprøret rettet mot nazistene, men politisk mot kommunistene. Den 31. juli sendte Hjemmearmeens leder Tadeusz Bór-Komorowski ut ordren om opprøret. 45 000 motstandsfolk var rede, men mindre enn halvparten av dem hadde noe våpen. Ammunisjonen deres rakk bare til to, maks tre dagers kamp. Alt kom med andre ord an på overraskelsesmomentet.
Dyre suksesser
Da opprøret brøt ut, var det viktig for Hjemmearmeen å ta kontrollen over forråd, elverk, broer og ferdselsårer fort. Det var også viktig enten å danke ut eller isolere tyske militære og sivile staber.
De fire første dagene av opprøret greide Hjemmearmeen å erobre forråd, et elektrisitetskraftverk og noen sentrale bygninger, blant annet domstolen og et fengsel. Men angrepet mot Gestapos forhørssentral og politihovedkvarteret ble ingen suksess. De klarte heller ikke å innta flyplassen eller de jernbane-stasjonene og broene som ble angrepet.
Tross store tap klarte polakkene å besette sentrum, Stare Miasto (Gamlebyen) og flere andre bydeler. Men i Praga var tyskerne for sterke, og allerede den 3. august ble de polske motstandsgruppene i området nødt til å gå under jorden igjen.
Tyske soldater rykker fram under kampene mot Hjemmearmeen i Warszawa.
Jevn byen med jorden!
Umiddelbart etter at opprøret hadde brutt ut i Warszawa ga SS-sjefen, Heinrich Himmler, ordre om at byen skulle jevnes med jorden og samtlige polakker drepes, helt vilkårlig. Ekstra politistyrker, hjelpetropper og en avdeling som besto av tyske kriminelle ble sendt til Warszawa. SS-generalen Erich von dem Bach-Zelewski, som ble utnevnt til ansvarlig for slaget mot polakkene, hadde til slutt 50 000 soldater til sin disposisjon.
Den 5. august innledet tyske enheter et massivt motangrep. Den første oppgaven var å få slått en kile midt i den polske frontlinjen, mellom bydelene Wola og Ochota.
Polakkene forsvarte seg hardnakket, men på sikt hadde de ingen mulighet til å holde ut mot tyskernes stridsvogner og artilleriild. Hver eneste bygning ble pepret med tyske granater og satt i brann. Hjemmearmeens soldater ble ubønnhørlig presset bakover, mot Stare Miasto.
Dødsskvadroner
Samtidig med kampene herjet drapsavdelinger i Wola og Ochota. Russiske soldater i tysk tjeneste og tyske kriminelle plynd-ret, voldtok og drepte.
Drapsavdelingene trengte til og med inn på et sykehus og tok livet av flere pasienter. En 14 år gammel jente husker hvordan hun og moren hennes ble jaget ned i sykehusets kjeller, hvor det allerede var fullt av lik: «De beordret meg og mor til å klatre over likene. Mor gikk først, og jeg så hvordan SS-mannen skjøt henne i bakhodet. Jeg gikk etter henne, og jeg falt sammen uten å vente på soldatens skudd. Han skjøt like fullt, men jeg ble bare såret i skulderen."
Den tyske frammarsjen var ubarmhjertig. På bare en eneste uke ble 45 000 sivile og sårede opprørere drept. Ikke før den 12. august utstedte von dem Bach-Zelewski en ordre om at sivile og soldater som var tatt som krigsfanger, skulle behandles på en korrekt måte.
To uker inn i opprøret kontrollerte den polske motstandshæren fremdeles flere bydeler. Tyskernes neste trekk var å skjære av forbindelsene mellom dem. Deretter siktet de seg inn på å gjenerobre Stare Miasto, Hjemmearmeens viktigste høyborg. Området ble forsvart av ca 7000 polske soldater, hvorav halvparten var bevæpnet. Tyskerne satte inn minst dobbelt så mange.
Medlemmer av Hjemmearmeen kommer til hektene etter flukten gjennom kloakkene.
Slaget om Gamlebyen
Kampene om området ble innledet 19. august. De polske motstandsfolkene utnyttet smugene og de smale gatene godt når de forsvarte seg. Ved hver barrikade, gate og bygning avverget de tyske angrep. Tyskerne tente på hele kvartaler. Flybombing og artilleri forvandlet Stare Miasto til en ruinhaug. Soldater og sivile ble begravd i ruinene.
En polsk sykepleier skrev: «De graver fremdeles fram mennesker fra rasmassene, men som oftest er de bevisstløse. Vi leter etter livstegn: svak pust, lav puls, hvert eneste lite tegn som gjør det mulig å redde et menneske. Det uhyggeligste er barnas skjebne – disse små, blodige kroppene."
Kampene om Stare Miasto var intense, men tyskerne var altfor overlegne.
De polske styrkene som forsvarte Stare Miasto led hele tiden under stor mangel på ammunisjon, næringsmidler og medisiner.
Forsøk på å etablere kontakt med polske styrker i andre bydeler mislyktes. Da ble det besluttet å evakuere hver eneste kampdyktig soldat fra området gjennom avløpssystemet. En av soldatene som gikk ned i kloakkene forteller: «Det var helt mørkt og skremmende stille. Det virket som om vi var helt avskåret fra utenverdenen – og livet. Stanken var plagsom." Over 4000 greide å komme seg ut via kloakkene. Den 2. september var slaget om Stare Miasto slutt. Flesteparten av de sårede polske soldater som ble etterlatt, ble henrettet av tyskerne.
Over 100 000 sivile ofre
For Warszawas 800 000 sivile innbyggere førte opprøret til både stolthet og sorg. Det er ingen tvil om at flertallet ønsket oppstanden velkommen.
Sivilbefolkningen hjalp til med å bygge barrikader og skyttervern samt peke ut tyske stillinger. De laget mat til Hjemmearmeens soldater, tok seg av sårede og fungerte som kurerer mellom forskjellige stridende enheter ettersom Hjemmearmeen ikke hadde kommunikasjonsutstyr. Unge gutter og jenter utsatte seg for livsfare hver dag når de løp mellom de forskjellige stabene med viktige meldinger.
Tyskerne knuste oppstanden på to måneder.
Kampene kostet titusener av sivile livet. Mange innbyggere som søkte ly for det evinnelige bombardementet i sine kjellere, ble levende begravd når bygningene raste sammen. Etter hvert gjorde mangel på vann- og næringsmidler situasjonen enda verre. Den 5. september skrev en av byens innbyggere i dagboken sin at «vi dør bokstavelig talt av sult, smuss, utmattelse og bombardement. Vi har ikke sovet på flere uker...”
Ingen vet hvor mange sivile som ble drept av tyske enheter eller døde i kampene. Overslagene ender gjerne på mellom 150 000 og 180 000. Hundre-tusener ble deportert til konsentrasjons- eller arbeidsleirer.
Teknisk utstyr fløyet inn
Straks det ble kjent i Vesten at opprøret var brutt ut, ble vestallierte bombefly satt inn for å slippe ned teknisk utstyr til den polske motstandsbeveg-elsen. Flyene ble beskutt av tysk luftvern og ble iblant angrepet av jagerfly. Britiske, amerikanske og sørafrikanske bombefly greide likevel å levere hundrevis av tonn teknisk utstyr til Warszawa. Problemet var bare at halvparten av det havnet i tyske hender siden det var umulig for besetningene å slippe beholderne rett over polske stillinger. Fra midten av september sendte også Den røde armé mindre fly som slapp forsyninger, våpen og ammunisjon i små beholdere.
Kamper ved elven Wisła
Da tyskerne hadde knekket motstanden i Stare Miasto, forsøkte de å drive Hjemmearmeen bort fra stillingene ved elven Wisła. Grunnen var at Den røde armé sto utenfor bydelen Praga, og tyskerne var bekymret for at den polske motstandsbevegelsen skulle hjelpe Den røde armé å komme seg over elven. Allerede den 6. september falt forsvaret av bydelen Powisle, og tyske styrker rykket sørover mot Czerniaków. I midten av måned-en hadde sovjetiske styrker inntatt Praga. Blant dem var det også polske enheter under kommando av general Zygmunt Berling. Han trosset Stalins ordre om at ingen styrker måtte sendes over elven for å hjelpe Hjemmearmeen. Natten til den 16. september tok hans soldater seg over elva i små prammer.
Syke og sultende sivile måtte forlate Warszawa etter oppstanden.
Da de sovjetiske offiserene skjønte hva som var skjedd, valgte de likevel å støtte Berling. Derfor fikk neste avdeling av polske soldater som tok seg over elven 17. september, støtte av sovjetisk artilleri som beskjøt tyskerne. Landgang-en mislyktes likevel siden tyskerne var forberedt. Et hundretalls soldater fra Berlings styrker greide imidlertid å komme seg i land og forsterket Hjemmearmeens enheter i Czerniaków. Sammen forsvarte de området til 23. september.
Måtte gi opp
Det polske forsvaret av distriktene Zoliborz og Mokotów brøt sammen i slutten av september. Hjemmearmeens ledelse skjønte at det var meningsløst å fortsette kampene lenger. Det ble innledet kapitulasjonsforhandlinger, og Hjemmearmeen la formelt ned våpnene 2. oktober 1944 – etter 63 dagers voldsomme gatekamper. «Vi mottok nyheten om kapitulasjonen med tårer i øynene”, minnes en soldat. 16 000 polske motstandsfolk var drept, og 25 000 såret. Tyskernes tap var langt mindre, cirka 2000 døde og 9000 sårede.
Soldatene fra Hjemmearmeen ble sendt til forskjellige krigsfangeleirer. Sivilbefolkningen fikk ordre om å forlate Warszawa innen tre dager eller bli skutt. Etter ordre fra Himm-ler ble Warszawa forvandlet til en spøkelsesby. Egne sprengningsenheter ødela bygning etter bygning. Polske minnesmerker og kulturskatter ble rasert. Cirka 90 prosent av byens bebyggelse ble ødelagt.
Den røde armé gikk inn i Warszawa 17. januar 1945. De fant et par tusen overlevende innbyggere i ruinene.