Rommels siste oppdrag

Erwin Rommel er Nazi-Tysklands største krigshelt. Etter seire i Nord-Afrika setter Hitler ham til å styrke Atlanterhavsvollen, som skulle gjøre en D-dag umulig. For Rommel begynner et kappløp med tiden.

Erwin Rommel er Nazi-Tysklands største krigshelt. Etter seire i Nord-Afrika setter Hitler ham til å styrke Atlanterhavsvollen, som skulle gjøre en D-dag umulig. For Rommel begynner et kappløp med tiden.

Frihedsmuseet, Shutterstock

Danmark får besøk av en krigshelt den 4. desember 1943. Hitler har gitt Erwin Rommel ordre om å styrke Atlanterhavsvollen, som skal holde allierte styrker ute av Europa, og feltmarskalkens første inspeksjonsreise går nordover.

“Om ettermiddagen seilte vi over til Fanø, som kontrollerer innseilingen til Esbjerg”, skrev admiral Friedrich Ruge senere i sine memoarer.

Ruge vet at Esbjerg er den eneste havnebyen på den danske vestkysten som er stor nok til å forsyne en invasjonshær og derfor er et mulig mål for de alliertes forventede landgang.

Kommandanten på Fanø har sendt 1000 mann ut i båter – de skal spille rollen som landgangsstyrke under en invasjonsøvelse. Stranden de angriper, forsvares av soldater og fire kanoner som for effektens skyld skyter med skarpt.

Granater buldrer over hodet på landgangsstyrken, men strandens høyt lovpriste forsvarsstillinger makter ikke å stoppe “invasjonen”. Angriperne etablerer lynraskt et brohode. Øvelsen er grusomt pinlig for kommandanten på Fanø, men svært lærerik for Rommel og staben hans:

"Til vår overraskelse eksisterte Atlanterhavsvollen bare noen få steder." Admiral Friedrich Ruge, Rommels ekspert på sjøkrig

“Den helt flate, brede stranden, så velegnet til amfibisk og luftbåren landgang, gjorde sterkest inntrykk på oss. Det sto skremmende klart at store mengder soldater og krigsmateriell på kort tid kunne konsentreres på steder som dette”, noterte Ruge.

Det er sådd en mistanke i Rommels stab. Hvis forsvaret har like store mangler på andre kyster, er Hitlers massive forsvarsverk, Atlanterhavsvollen, et rent fata morgana. Rommel må straks i gang med å forbedre Hitlers vern mot invasjon. Arbeidet blir et kappløp med tiden.

Europas bolverk var bare juks

Fra Danmark bega Rommel og staben hans seg til Frankrike. Langs hele kysten så de bare spredte stillinger. Mange av dem var ikke engang kapslet inn i betong. Fiendtlig beskytning ville lett kunne sette tyskernes kanoner ut av spill.

“Til vår overraskelse eksisterte Atlanterhavsollen bare noen få steder. Filmavisenes bilder av vollen som den tyske offentligheten fikk se gang på gang, kom nesten utelukkende fra området omkring Calais-Boulogne”, jamret Ruge.

Det var stilt opp noen tunge kanoner som skulle støtte den planlagte tyske landgangen i Storbritannia, men da Hitler tapte luftkrigen om England i 1940, fikk det ham til å avblåse invasjonen. Deretter ignorerte han Atlanterhavsvollen. Det samme gjorde feltmarskalk Gert von Rundstedt, som ble utnevnt til tysk øverstkommanderende i vest i 1942.

Von Rundstedts mangel på interesse og ressurser gjorde at arbeidet med kystforsvaret stort sett lå brakk i tre år, men i slutten av 1943 fikk tyskerne akutt bruk for et effektivt bolverk, for de allierte hadde begynt å planlegge D-dagen.

Rommel leverte sin rapport om Atlanterhavsvollens mangler, og Hitler satte ham siden under von Rundstedt. Helten fra krigen i Nord-Afrika fikk ansvaret for forsvaret av kysten mellom Nederland og Bretagne – Frankrikes vestligste punkt.

Feltmarskalken visste godt hvordan han ville forsvare kysten. Ideen hadde han fra ørkenkrigen:

“I våre kamper mot britene lærte vi at store minefelter med stillinger spredt i dem er ekstremt vanskelige å innta. Dessuten er minerte soner spesielt godt egnet til en bemanning av hjelpetropper eller reserveenheter”, sa Rommel til en offiserskollega.

Rommel var en inspirerende hærleder. I Nord-Afrika utrettet han mirakler med tyskernes afrikakorps.

© Historical/Getty Images

Britene fryktet Ørkenreven

Rommel hadde skapt seg et navn i Afrika. Både de allierte og tyskerne holdt ham for et strategisk geni og en formidabel leder.

Fra 1941 til 1943 ledet Erwin Rommel de tyske og italienske styrkene i Nord-Afrika med stort hell. Hjemme ble han ellers regnet for Hitlers skjødehund som bare hadde fått jobben fordi han sto føreren nær. Men seier på seier beviste at Rommel var en mester til lynkrig.

Stridsvognene hans slo til der motstanderen minst ventet det, og britiske krigskorrespondenter begynte å omtale ham som “Ørkenreven”. Hitler belønnet Rommel med forfremmelser, og han ble Tysklands yngste feltmarskalk i en alder av bare 50 år.

Den unge feltmarskalken drev britene helt tilbake til El Alamein i Egypt, bare 120 km fra den strategisk viktige havnebyen Alexandria. Men her forhindret minefelter og forsyningsproblemer ham i å fortsette, og samtidig fikk han en leverinfeksjon.

Rommel var hjemme i Tyskland til behandling da britene satte inn et motangrep, og deretter fulgte et over 2500 km langt tilbaketog. I 1943 hadde det tyske afrikakorpset ikke flere fluktveier og kapitulerte i Tunis, men Rommel var ikke blant fangene. Hitler hadde kalt ham hjem før det endelige nederlaget.

Midt i minefeltene plasserte britene stillinger med panservernkanoner og noen ganger også stridsvogner. Rommel aktet å snu om på rollene så eksplosive dødsfeller og kryssild ventet når det var britenes og amerikanernes tur til å angripe.

“Det vil kreve at vi anlegger en befestet og minert sone fra kysten og åtte-ti km inn i landet, og som forsvares mot både havet og landsiden”, skrev Rommel.

Tyskerne langs stranden måtte være i stand til å dekke ryggen sin, for det ville trolig bli sluppet ned fallskjermsoldater bak dem.

Dødssonen skulle ikke stoppe en stor invasjonsstyrke, den hadde til formål å forsinke fienden så tyske reserver kunne få tid til å rykke frem.

Generaler undervurderte fienden

Rommel hadde planen sin klar, men hans Hærgruppe B kunne ikke vinne uten støtte. Dertil var troppene spredt over et for stort område, så Rommel forlangte at tyske panserreserver skulle plasseres så tett bak kysten at de kunne nå frem i løpet av få timer og avgjøre slaget på stranden.

VIDEO: Elver av betong ble til Atlanterhavsvollens bunkere

Men von Rundstedts panser-general Geyr von Schweppenburg var helt uenig i denne strategien. Han ville i stedet la de allierte gå i land og gi dem plass til å nærme seg Paris. Da ville tyskerne utslette dem i et stort motangrep. På den måten ville fienden lide enorme tap og kanskje til og med oppgi krigen.

Men den strategien bygget på stor uvitenhet, mente Rommel. Geyr von Schweppenburg og mange andre generaler hadde bare kjempet på østfronten siden 1941, og deres oppfatning av britene og amerikanerne var foreldet.

“Våre venner østfra aner ikke hva de har i vente. Her dreier det seg ikke om fanatiske horder som drives i store masser frem mot våre linjer uten å bekymre seg om tapene”, sa Rommel til en kollega.

Britene hadde lært av de mange feilene sine i 1940 og 1941. Dessuten hadde de og deres amerikanske allierte masser av kanoner, stridsvogner og spesielt fly som kunne spolere store tyske operasjoner på landjorden.

“De dristige panserangrepene fra krigens første år er et avsluttet kapittel”, erklærte Rommel. Han var en mester i tysk lynkrig, men i Nord-Afrika hadde han opplevd hvordan luftangrep forhindret troppene hans i å forflytte seg.

Nå var intelligent forsvar Tysklands eneste sjanse, mente han.

VIDEO: Se Rommels tale på Atlanterhavsvollen

Men hverken Rommel, Geyr von Schweppenburg eller von Rundstedt fikk bestemme strategien. Det gjorde Hitler. Han blandet seg i alle detaljer, og sjefene i vest kunne ikke flytte en eneste én av sine egne divisjoner uten at føreren hadde godkjent det.

Hitler elsket festningslinjer og store byggeprosjekter, men han likte det også når Geyr von Schweppenburg snakket om et stort tilintetgjørelsesslag som ville avgjøre krigen i vest. Derfor traff ikke føreren noe valg.

Frankrike forvandles til en felle

Rommel fikk aldri plassert reservene der han ville ha dem. Men han hadde Hitlers fulle støtte til utbygging av Atlanterhavsvollen, så fort det kunne la seg gjøre. Hans ingeniørsjef Meise ga seg til å regne på hvor mange miner det var bruk for hvis planen skulle settes ut i livet:

“Til første fase, som er et 1000 m bredt belte langs kysten og et tilsvarende belte inne i landet, kreves det ti miner per meter. Det blir 20 mill. miner i hele Frankrike. I alt vil hele Frankrike kreve omtrent 300 mill. miner.”

Tyske tallerkenminer inneholdt 5,5 kg TNT sprengstoff. Eksplosjonen ødela lette panserkjøretøyer og blåste larveføttene av tunge stridsvogner.

© SEWilco/Public domain

Da Rommel kom, lå det bare 1,7 mill. miner i jorden, og den månedlige forsyningen lød på ynkelige 40 000. Produksjonen i Tyskland var stigende, men det gikk ikke fort nok til å dekke behovet. Tyskerne hadde imidlertid erobret svært mye fransk sprengstoff, så Hærgruppe B fremstilte 11 mill. miner selv.

Rommel måtte prioritere hvor de knappe ressursene skulle settes inn, og han reiste utrettelig frem og tilbake langs kysten i Nord-Frankrike for å lede arbeidet.

Han mente at kysten ved Calais var det opplagte målet for en alliert invasjon.

“Her vil de ha mest støtte fra sitt langtrekkende artilleri, den korteste sjøruten til angrepet og forsyningene samt de beste forutsetningene for å bruke luftstyrkene sine", resonnerte Rommel.

Normandie var et opplagt mål

Den bretonske halvøya lengst mot vest egnet seg ikke til en fiendtlig invasjon, for store deler besto av klipper. Normandie hadde imidlertid brede strender, og her sto det ingen tunge kanoner som dem i betongbunkerne ved Calais. Dette kunne friste de allierte.

Gerd von Rundstedt og Erwin Rommel i samtale. De to hærførerne tilhørte Nazi-Tysklands elite – i alt utnevnte Hitler 26 feltmarskalker (på tysk: Generalfeldmarschall).

© Bundesarchiv, Bild 101I-718-0149-18A / Jesse / CC-BY-SA 3.0

Rommel besøkte Normandie i slutten av januar 1944, og han var ikke tilfreds med det han så. Det var anlagt forsvarsstillinger, men de lå altfor spredt. Noen steder var det 3,5 km mellom dem, og ingen lot til å ha det spesielt travelt med å gjøre noe med problemet.

“Generelt utfører ikke troppene nok arbeid for å gjøre ferdig stillingene. Tidspresset blir undervurdert”, skrev Rommel irritert.

Fire tyske divisjoner dekket den utsatte kysten i Normandie. Men to av dem ble holdt i reserve, og det betydde at de to divisjonene ved havet skulle dekke hhv. 90 km og 200 km. Dessuten måtte begge bruke mye krefter på trening fordi erfarne soldater hele tiden ble overført til østfronten og erstattet av grønne rekrutter.

Frivillige indiske tropper var i en overgang utplassert på Atlanterhavsvollen i Nederland. De ca. 4500 mann var primært vervet blant krigsfanger fra kampene i Nord-Afrika.

© Bundesarchiv, Bild 101I-263-1580-06 / Wette / CC-BY-SA 3.0

Lenger bak sto tyskernes 21. panserdivisjon. Dens stridsvogner var den eneste mobile styrken i denne delen av Normandie. Hvis fienden gikk i land, var divisjonen neppe sterk nok til å stoppe dem på egen hånd.

Tyskernes kappløp med tiden

Lønnede arbeidere, krigsfanger, tvangsarbeidere og tyske soldater slet ved Atlanterhavsvollen da det ble vår i 1944. Bunkere ble støpt, miner gravd ned, og strendene ble fylt med forhindringer.

“Vi blir sterkere dag for dag og uke for uke. Fiendens offensiv har tilsynelatende blitt forsinket. For oss er hver eneste dag verd en formue”, skrev Rommel til sin kone. Han mente fremdeles at angrepet ville komme ved Calais, og her hadde tyskerne nesten fullført arbeidet.

I brevene hjem og i samtaler med folkene i staben sin uttrykte han stigende optimisme. Og Hitler var mer tilfreds med ham enn han hadde vært året før, da Rommel hadde dristet seg til å anbefale en fredsavtale med de allierte. I en samtale med propagandaminister Goebbels sa Hitler:

“Rommel brenner av sinne og hat, og han har viet alle sine krefter og alle sine evner til å fullføre forsvaret ved Calais. Han er igjen den krigeren han en gang var.”

© Shutterstock

Belgiske porter stoppet stridsvogner

Som navnet antyder, var de 3 m brede og 2 m høye jerngitrene en belgisk oppfinnelse. Tyskerne satte opp over 23 000 av dem på franske strender.

Det var umulig for stridsvogner å forsere forhindringene, og de stengte effektivt de få veiene som førte bort fra stranden. Tyskerne plasserte dem også i vannkanten så amfibiske stridsvogner ble nødt til å kjøre rett mot tyske kanonstillinger.

© Shutterstock

© Frihedsmuseet

Tsjekkiske pinnsvin tålte eksplosjoner

Tyskerne overtok den enkle tsjekkiske oppfinnelsen som besto av et x-formet metallstykke med et støttebein. I likhet med belgiske porter skulle den nesten 1,5 m høye forhindringen stoppe stridsvogner.

De seksbeinte pinnsvinene ble noen ganger fremstilt av gamle jernbaneskinner og hadde den store fordelen at de ikke gikk i stykker under et bombardement. Nedslag nær pinnsvinene fikk dem bare til å trille, og de utgjorde en vanskelig forhindring uansett hvilken vei de vendte.

© Frihedsmuseet

© Bundesarchiv, Bild 101I-719-0243-33 / Jesse / CC-BY-SA 3.0

Trestammer skulle velte landgangsbåter

Det primitive hinderet ble plassert på havbunnen nær strandkanten. Tyskerne kalte det Hemmbalken – hemmende stokker.

De var bygget av digre trestammer, og når et alliert landgangsfartøy seilte opp på en av de skrånende stokkene, ville det velte over på siden og kaste alle soldatene som var om bord i vannet. Mange Hemmbalken ble forsynt med miner. De spredte død og ødeleggelse når fartøyer traff dem.

© Bundesarchiv, Bild 101I-719-0243-33 / Jesse / CC-BY-SA 3.0

Både Rommel og Hitler hadde store forventninger til det vidundervåpenet som ville bli sluppet løs mot Storbritannia i juni. Den jetdrevne bomben V-1 rommet 850 kg sprengstoff og kunne nå London og mange andre mål i Sør-England.

Hvis de alliertes invasjon slo feil, ville tyskernes bombeoffensiv etter hvert tvinge britene i kne. Men Hitler visste ikke at Rommel også grublet over en alternativ løsning på krigen. Via sin stabssjef Hans Speidel hadde han kommet i kontakt med en gruppe tyske offiserer som ville rydde Hitler av veien.

Storm fikk tyskerne til å slappe av

Det nærmet seg slutten av mai 1944, og den allierte invasjonen fra vest lot fremdeles vente på seg. Rommel besøkte Caen i Normandie og advarte soldatene mot å føle seg for trygge.

“Mine herrer, jeg kjenner englenderne fra Afrika og Italia. Og jeg kan fortelle dere at de vil velge et sted å gå i land hvor de regner med at vi ikke er forberedt på en invasjon. Det vil være her, på dette stedet.”

Hittil hadde Rommel konsekvent utpekt Calais som mål for en alliert invasjon. Kanskje hadde han begynt å tvile, eller også ville han bare motivere soldatene, for det sto ennå igjen mye arbeid å utføre på denne kysten.

Alle visste at invasjonen måtte være nær forestående, for fiendtlige fly bombet for fullt i Nord-Frankrike, og de neste dagene ville fullmåne og tidevannsforholdene være optimale for en landgang. Men Rommel ble beroliget da han så værmeldingen den 4. juni.

Sterk vind utelukket en operasjon i de neste par dagene, og etter det ville ikke fienden få sjansen igjen før i slutten av måneden. Med god samvittighet satte han seg inn i stabsbilen som kjørte ham mot Sør-Tyskland for å feire sin kones 50-års fødselsdag.

D-dags-flåten dukket uventet opp utenfor kysten av Normandie den 6. juni 1944.

© United States Coast Guard

Og Rommel var ikke den eneste som senket skuldrene. I Normandie ble de tyske hovedkvarterene tømt. Høytstående offiserer satte kursen mot Bretagne for å være med på en øvelse nå som invasjonsfaren var over for denne gangen.

Hitler stoppet stridsvognene

Telefonen ringte hjemme hos familien Rommel omtrent kl. 10.15 den 6. juni. Stabssjef Hans Speidel fortalte opphisset at de allierte var i ferd med å gå i land. Speidel hadde allerede bedt overkommandoen om å sette inn panserreservene.

Han hadde til og med befalt 12. SS-panserdivisjon å kjøre mot kysten selv om den ikke sto under Hærgruppe Bs kommando. Men en kontraordre fra høyeste hold hadde stoppet stridsvognene.

Ingen fikk flytte seg uten Hitlers tillatelse, og han kom ikke til å stå opp før sent på formiddagen. Omtrent samtidig satte Rommel seg inn i bilen sin og skyndte seg til Frankrike.

© Claus Lunau/Historie

Kystbatterier dekket strendene

Langs den besatte Atlanterhavskysten lå de tyske batteriene så tett at kanonene kunne beskyte invasjonsflåten uansett hvor de allierte forsøkte å sette i land tropper.

Tyskernes største kanoner kunne treffe mål i en radius av over 40 km, mens mellomstore kanoner dekket en mindre del av havet. Bare kyststrekninger hvor bratte skrenter eller klipper forhindret allierte styrker i å gå i land, fikk ingen kystbatterier.

“Det er tvilsomt om Rommel kunne ha gjort noe med situasjonen om han så hadde vært i hovedkvarteret sitt,“ forklarte admiral Ruge senere.

Hærgruppe B, som voktet kysten ved Calais, hadde ingen rolle å spille i disse kritiske timene da alt avhang av de tyske sjefene i Normandie, og ikke minst Hitlers beslutninger.

Føreren nølte fatalt, for han trodde at landgangen i Normandie bare var en avledningsmanøver som skulle trekke tyske styrker bort fra Calais før de alliertes hovedstyrke invaderte. Rundstedt og Rommel mente også dette, men ba likevel inntrengende om forsterkninger til Normandie.

Først midt på ettermiddagen friga Hitler de første enhetene, og de hadde så lang vei til kysten at ingen av dem nådde frem samme dag.

Rommel trodde at han i det minste kunne bruke sin egen 21. panserdivisjon på slagets første dag. Men det viste seg at stridsvognene befant seg for langt unna.

I tiden før 2. verdenskrig utviklet den tyske marinen en rekke kraftige kanoner til krigsskipene sine. Mange av kanonene havnet på Hitlers Atlanterhavsvoll.

De kunne skyte langt, men hadde vanskelig for å treffe mål langt borte. Til gjengjeld tvang de fiendtlige skip til å holde avstand, for siden de var montert på fast grunn, var de tross alt mer presise enn kanoner på et gyngende skipsdekk.

© akg-images/Sammlung Foedrowitz

Det tyngste tyske skytset

  • Kaliber: 40,6 cm
  • Rekkevidde: 42 km
  • Oppstilt i: Norge og Frankrike
  • Oppgave: Fra Calais bombarderte tyskerne Sør-England. I Norge beskyttet tre av kanonene innseilingen til Narvik.

© akg-images/Sammlung Foedrowitz

© Bjoertvedt

Samme type som på slagskipet Bismarck

  • Kaliber: 38 cm
  • Rekkevidde: 36 km
  • Oppstilt i: Norge, Danmark og Frankrike
  • Oppgave: Sammen med minefelter sperret Batteri Vara ved Kristiansand og Batteri Hanstholm i Danmark Skagerrak for allierte skip.

© Bjoertvedt

© Lars Erik Brattås

Kanontårn fra slagskipet Gneisenau

  • Kaliber: 28 cm
  • Rekkevidde: 40 km
  • Oppstilt i: Norge og Nederland
  • Oppgave: F.eks. holdt Austrått fort i Norge fiendtlige skip ute av Trondheimsfjorden.

© Lars Erik Brattås

© Mads Winther/Ritzau Scanpix

Den tyske marines standardkanon

  • Kaliber: 15 cm
  • Rekkevidde: 23 km
  • Oppstilt i: Norge, Danmark, Nederland, Belgia og Frankrike
  • Oppgave: Laget sperreild over minefelter, havneinnløp og fjordmunninger.

© Mads Winther/Ritzau Scanpix

Dessuten var de på vei mot britiske fallskjermstyrker som var sluppet før hovedkvarteret fikk dem omdirigert til kysten. Dyrebar tid gikk tapt. I kveldingen gikk omsider en kolonne til motangrep, og de klarte nesten å bryte gjennom til havet, men så gikk solen ned. De allierte var i land.

Hovedkvarter sprang i luften

Timene etter de alliertes landgang var avgjørende. Det hadde Rommel sagt helt siden han fikk kommandoen over Hærgruppe B, men fienden klarte å komme i land på alle sine fem invasjonsstrender.

Bare på den blodige Omaha Beach holdt noen tyske stillinger ennå stand.

Britene regnet Rommel for å være lur som en rev, men på D-dagen ble det taktiske geniet overrumplet.

Selv om kysten i Normandie hadde blitt befestet i tide og etter Rommels planer, ville det likevel ikke ha forhindret invasjonen. Det hadde hele tiden vært meningen at bunkere og minefelt bare skulle forsinke fienden tilstrekkelig til at tyske stridsvogner kunne nå frem mens fienden var mest sårbar. Men panserdivisjonene kom ikke frem i tide.

Allierte soldater kalte Ørkenrevens oppfinnelse "Rommels asparges".

© Carsten Yttesen/Historie

Rommels oppfinnelse skulle dekke Atlanterhavsvollens rygg

Rommel forutså ganske korrekt at før den allierte invasjonen ble satt i gang, ville fallskjermstyrker bli sluppet ned bak Atlanterhavsvollen. Den første bølgen ville bestå av fallskjermsoldater, etter dem ville store glidefly lande med kanoner, kjøretøyer og flere soldater.

Rommel hadde tenkt å gi dem en grusom velkomst.

Mottrekket hans gikk ut på å fylle alle velegnede landingssoner med stolper. På hver kvadratkilometer åpen mark ble 1000 to til fire meter lange trestokker eller ståldragere banket ned i bakken – og et edderkoppnett av piggtråd forbandt dem med hverandre.

Det ble festet en sprengladning til toppen av hver tredje stolpe. Hvis glidefly prøvde å lande, ville stolper og piggtråd flå de sårbare skrogene av tre og seilduk fra hverandre.

De allierte ga de tyske sperringene klengenavnet “Rommels asparges”. Men mange var plassert på feil steder, for landingssonene lå stort sett nærmere kysten enn Rommel hadde regnet med. På D-dagen førte Rommels asparges bare til ubetydelige skader.

Den 7. juni ble Geyr von Schweppenburg og stridsvognene hans omsider satt under Rommels kommando. Men motangrepet måtte avblåses. Selv de nærmeste panserstyrkene hadde over 100 km til kysten, og allierte fly kastet seg nådeløst over dem hele veien.

Noen svekkede enheter ble omsider sendt frem den 9. juni, men de ble snart bremset da de møtte hard motstand. Dagen etter jevnet fiendtlige fly sågar Geyr von Schweppenburgs hovedkvarter med jorden.

“Det var skjebnens ironi at nettopp han skulle bli så hardt rammet av de overlegne allierte luftstyrkene. Det at konvensjonelle panseroperasjoner, som hadde vært så effektive i Russland, ikke dugde i Frankrike, var en lekse som ble lært for sent”, skrev Ruge.

Slik Atlanterhavsvollen hadde feilet, fikk også Geyr von Schweppenburg se sin plan om motangrep smuldre.

VIDEO: Allierte fly angrep tyskerne nådeløst

Etter som stridsvognene hans nådde frem, måtte de spres ut for å fylle hull som hele tiden oppsto i fronten. De allierte hadde initiativet, og hver dag landsatte de flere soldater.

Feltmarskalk prøvde krefter med Hitler

Rommels Hærgruppe B innkapslet det allierte brohodet noenlunde i dagene etter landgangen. Men kampene i Normandie kostet tap i et alarmerende tempo.

Fiendtlige fly kastet seg over alt som beveget seg i dagslys, og slagskip utenfor kysten sørget for voldsomme bombardementer. Rommel skildret virkningen i en rapport den 10. juni:

“Opptil 640 kanoner har blitt brukt. Effekten er så voldsom at ingen operasjoner av noe slag kan gjennomføres innenfor dette hurtigskytende artilleriets rekkevidde.”

En uke senere ankom Hitler Rommels hovedkvarter så de to og Rundstedt kunne klekke ut en ny strategi.

Hitler overøste sine feltmarskalker med gaver – for å kjøpe deres troskap.

© Akg-Images/Ritzau Scanpix

Rommel ville bli kvitt Hitler

I 1944 var Rommel klar til å styrte Hitler, men historiske kilder har helt forskjellige tanker om hvor langt feltmarskalken var villig til å gå.

De to feltmarskalkene ønsket en tysk tilbaketrekning, og de oppfordret føreren til å besøke fronten selv så han kunne få et inntrykk av den umulige situasjonen.

Feltmarskalkene mente at fienden burde trekkes lenger inn i landet mens de tyske styrkene reorganiserte. Deretter ville panserdivisjonene gå til motangrep – omtrent som Geyr von Schweppenburg hadde foreslått tidligere det året.

Rommel fortalte senere familien sin at han mente det var svært liten sjanse for å lykkes. Men alt var bedre enn å fortsette den nåværende stillingskrigen.

Neste morgen falt en forvillet V-1-bombe ned nær det tyske hovedkvarteret, og Hitler skyndte seg hjem til Tyskland uten å gi noen nye ordrer.

Sist i juni gjorde Rommel og von Rundstedt et nytt forsøk på å forklare Hitler situasjonen, men føreren holdt innbitt fast på at de tyske styrkene skulle holde stillingene sine og kaste fienden på havet igjen.

Samtalen ble stadig mer opphisset, og da de to feltmarskalkene omsider gikk derfra, regnet begge to med at de ville bli avskjediget.

Mange steder skjulte tyskerne kanonene sine i kulisser som f.eks. skulle ligne bondegårder, fiskerhytter og låver.

© Occupation Archive

Kun von Rundstedt ble sagt opp. Hans stilling som øverstkommanderende i vest ble overtatt av Günther von Kluge, som snart gjennomskuet at Hitlers plan var et luftslott. For tyskerne i Frankrike ventet katastrofen, men Rommel skulle ikke komme til å få oppleve den.

Rommel beskutt av allierte fly

Tyske kjøretøyer i Normandie ble daglig angrepet av allierte jagerbombere som kretset om på himmelen – på jakt etter bytte. Derfor tilbød en tysk general som Rommel besøkte den 17. juli 1944, at han kunne bytte ut den iøynefallende svarte Horch-stabsvognen med en mer anonym bil.

Men Rommel avslo – en beslutning som fikk store konsekvenser. Klokken 16 ga han seg i vei mot sitt eget hovedkvarter.

Sjåføren kjørte på små veier med trær på begge sider mens han sikksakket mellom utbrente tyske kjøretøyer. Men etter et par timer var han nødt til å driste seg ut på en hovedvei, og sjåføren tråkket gassen i bånn for snarest mulig å komme i sikkerhet i neste skog.

Men britiske piloter hadde lagt merke til bilen, og to Spitfire-jagere stupte ned og tok opp jakten. Da de kom tett innpå, åpnet de ild.

Video: Se flyangrepet på Rommel

20 mm prosjektiler gjennomhullet bilen, og sjåføren ble truffet. Bilen kolliderte med en trestubbe så Rommel ble kastet ut.

“Feltmarskalken ble liggende bevisstløs på bakken. Det rant blod fra atskillige sår i ansiktet, spesielt ved øyet og munnen”, forklarte en stabsoffiser senere.

Rommel hadde fått kraniebrudd, kjeven var brukket, og ansiktet var dekket av sår etter møtet med bilens splintrede frontrute. En fransk lege som tok seg av offeret, tvilte på at Rommel ville overleve.

Men feltmarskalken klamret seg til livet mens amerikanerne innledet det angrepet som omsider skulle få den tyske fronten i Normandie til å bryte sammen og bane vei for fremrykningen mot den tyske grensen.

Hitlers hevn over Rommel

Høsten 1944 fikk Rommel uanmeldt besøk av to generaler fra Hitlers hovedkvarter mens han fremdeles var rekonvalesent i sitt hjem ved Bodensee i Sør-Tyskland.

De opplyste at feltmarskalkens navn var blitt knyttet til Stauffenbergs forsøk på å sprenge føreren i luften i Ulveskansen noen måneder tidligere.

VIDEO: Se når Atlanterhavsvollen blir overkjørt

Ifølge etterforskningen hadde ikke Rommel tatt aktivt del i komplottet, men han hadde kjent til de skumle planene. Og siden han ikke hadde slått alarm, måtte han nå bøte for sin manglende troskap.

Hitlers håndlangere ga Rommel tre valgmuligheter:

Han kunne prøve å forklare seg overfor Hitler eller legge sin skjebne til Folkedomstolen, som besto av rødglødende nazister. I begge tilfeller var en dødsdom uunngåelig. Dessuten ville hevnen ramme alle i Rommels omgangskrets: stabsfolkene som hadde tjent ham trofast, og familien som ville miste hus og eiendom.

Den tredje muligheten var at Rommel tok seg selv av dage. Omstendighetene i forbindelse med hans død ville bli mørklagt, for Hitler kunne ikke la offentligheten få vite at Nazi-Tysklands største krigshelt hadde sympatisert med kuppmakerne.

Rommel visste hva han måtte gjøre. Han tok på seg uniformsfrakken og ble med de to generalene ut til bilen deres.

Nazistene holdt sitt løfte. De løy om Rommels selvmord og ga ham en statsmanns begravelse.

© Bundesarchiv, Bild 183-J30702 / Hoffmann / CC-BY-SA 3.0

Etter en kort kjøretur den 14. oktober 1944 stoppet de på en øde vei. Rommel fikk overrakt en cyanid-kapsel, og sjåføren forlot bilen sammen med generalene. Da de kom tilbake en liten stund senere, hadde passasjeren sunket livløs sammen.

Ifølge nazistenes propaganda døde Rommel av skadene som luftangrepet hadde påført ham, og fire dager senere fikk han en statsmanns begravelse. Da hadde Atlanterhavsvollen for lengst utspilt sin rolle i krigen.