Höss ble ekspert på konsentrasjonsleirer da han arbeidet for Theodor Eicke.

© Ullstein Bild, Wikipedia & Shutterstock
Krig - Andre verdenskrig

Rudolf Höss bygget Hitlers dødsfabrikk

I 1940 får Rudolf Höss i oppdrag å etablere konsentrasjonsleiren Auschwitz. Han er verken fanatiker eller psykopat. Bare blind lydighet gjør ham til historiens verste massemorder.

Det er en sliten og forkommen Rudolf Höss som tar avskjed med verden 16. april 1947. Borte er for lengst den iskalde, super-effektive leirkommandanten som få år tidligere­ – iført sin plettfrie SS-uniform – spankulerte gjennom et imperium av lidelse og død han selv hadde skapt.

Den Höss som nå skritter tungt foran de fremmøtte, er kledd i en uformelig, skitten jakke og et par altfor store bukser. Hendene er bundet på ryggen. Regnskapets time er omsider kommet, nå venter bare døden.

Da han trer opp på skammelen under løkken, kan han se ruinene av dødsleiren som han selv har bygd opp og styrt i årevis. En leir som for ettertiden mer enn noe annet har blitt stående som et symbol på nazismens verste forbrytelser – Auschwitz.

Like ved siden av galgen som polske myndigheter har bygd for anledningen, ligger et av leirens første gasskamre.

Det var her Rudolf Höss perfeksjonerte gassingsmetoden som drepte mer enn én million jøder fra hele Europa. Utenfor leirens piggtrådgjerde kan han skimte den grå villaen der han har delt så mange gode stunder med sin kone og deres fem barn.

Hva Höss tenker i disse siste minuttene, vet ingen. Men som den eneste nazistiske dødsleirkommandanten skrev han en selvbiografi før han døde. Den gir et uhyggelig innblikk i hvordan en arbeidsom, pliktoppfyllende og kjærlig familiefar med egne ord ble «historiens største ødelegger av menneskeliv».

Far lærte unge Höss å adlyde ordrer

Mannen som endte med å bli nazistenes største massemorder, ble født i 1901 i kurbyen Baden-Baden. Rudolfs far var en sterkt religiøs, pensjonert oberst som oppdro sønnen med streng disiplin:

«Jeg ble hele tiden opplært til å følge ønsker og ordrer fra foreldre, lærere, prester og så videre, og at jeg ikke måtte la noe distrahere meg i forhold til den plikten», skrev Rudolf­ Höss da han mange år senere satt og ventet på å få dommen.

Ifølge ham selv hadde han ingen lekekamerater som barn. Hans beste venn ble derfor ponnien Hans. Utbruddet av verdenskrigen i 1914 fikk den ensomme gutten til å drømme om soldatlivet, og to år ut i krigen ble han tatt opp i hæren som 16-åring.

Etter krigen kom Höss hjem som en herdet krigsveteran. Her oppdaget han at foreldrene var døde og hjemmet oppløst. Bitter over livets motgang vendte han seg mot fellesskapet som aldri hadde sviktet – soldatkameratene.

Höss vervet seg i de nasjonalistiske frikorpsene som i de kaotiske årene etter første verdenskrig kjempet mot kommunistene. Og i 1922 meldte han seg inn i den sterkeste av de nasjonalistiske gruppene, nazistpartiet, ledet av en annen krigsveteran, Adolf Hitler. Dermed var Höss' skjebne beseglet.

I 1934, året etter Hitlers maktover-takelse, ble Höss oppsøkt av Heinrich Himmler, lederen for Hitlers personlige vaktkorps, Schutzstaffel. Himmlers organisasjon, kjent som SS, var også ansvarlig for vaktholdet av fangene i regimets nyopprettede, såkalte konsentrasjonsleirer, der politiske motstandere ble sperret inne. Møtet resulterte i et tilbud som Höss ikke kunne avslå.

SS trengte folk med Höss’ erfaring, forklarte Himmler. Han kunne garantere rask forfremmelse og god lønn.

Höss lot seg overtale og ble kort etter overført til nazistatens første, permanente konsentrasjonsleir, Dachau. Leiren ble styrt av kommandanten Theodor Eicke, som lærte Höss den mest effektive måten å styre en konsentrasjonsleir på:

«Alle som viser den minste antydning til sympati overfor fangene, skal forsvinne fra våre rekker øyeblikkelig», erklærte Eicke.

Auschwitz skulle huse polske fanger

I september 1939 brøt andre verdenskrig ut, da Hitlers tropper invaderte Polen fra vest. Tusenvis av polske nasjonalister og bolsjeviker ble arrestert etter erobringen. Det store antallet fanger krevde plass, og løsningen ble å bygge nye konsentrasjonsleirer i Polen.

Våren 1940 ble Höss, som i mellomtiden hadde steget i SS-hierarkiet, sendt til det sørvestlige Polen for å peke ut et passende sted til en leir. Ikke langt fra den lille, polske byen Oswiecim – på tysk Auschwitz – fant han en nedslitt kaserne som passet perfekt. Kasernen lå skjult for verden rundt, kunne lett utvides,­ og gjennom området gikk det flere jernbanelinjer.

Auschwitz-planen falt i god jord hos Himmler, som utnevnte Höss til kommandant for den nye leiren.

«På kortest mulig tid skulle jeg bygge en leir til 10 000 fanger», skrev den overveldede Höss, som innså at det var en gigantisk oppgave.

Leirens fanger skulle omdanne sumpområdet rundt leiren til landbruks-jord som tyske kolonister kunne dyrke.

Ifølge Höss selv var planen å behandle fangene best mulig for å få dem til å arbeide mest effektivt: «Jeg antok at jeg ville være i stand til å gi dem bedre innkvartering og forpleining enn i andre leirer», skrev han senere.

I all hast fikk den nyslåtte kommandanten satt opp gjerder, reist vakttårn og bygd et krematorium. Men kasernens gamle, fuktige mursteinsbrakker fikk han ikke gjort så mye med før de første fangetransportene i juli 1940 rullet inn. Som konsekvens ble fangene innkvartert under kummerlige forhold.

Leirkommandantens egen tilværelse sto i skrikende kontrast til fangenes levevilkår. Höss og familien hans flyttet inn i en herskapelig villa like utenfor leirområdet. Villaen var omgitt av en tre meter høy mur, som delvis skjulte den overfylte leiren på den andre siden.

«Familien min hadde det godt i Auschwitz. Barna hadde en lys og lett barndom, mens min kone nøt sin paradisiske­ blomsterhage,» forteller Höss i sine erindringer.

Utenfor familiens lille lykkeland så virkeligheten ganske anderledes ut.

Auschwitz I var bygd for 10 000 fanger og senere utvidet til å huse enda flere. Fangene ankommer leiren i spesialtog med lukkede krøttervogner.

© Shutterstock

Fanger spiste hverandre

Höss hadde planer om at Auschwitz skulle være en leir med bedre forhold enn alle andre, men den ble snart beryktet for ekstrem brutalitet og høy døds-rate blant fangene. Ifølge Höss skyldtes det at han brukte så mye tid på arbeidet med å bygge ut Auschwitz at fangene ble overlatt til vaktene i leiren, og det var ikke alltid de fulgte hans ordrer:

«Jeg måtte bittert erkjenne at alle mine gode intensjoner og forhåpninger ble lagt i ruiner av de menneskelige manglene og ærgjerrigheten hos mennene og offiserene jeg hadde fått tildelt», skriver han.

Brutte visjoner eller ei, Auschwitz ekspanderte voldsomt under Höss. Flere underleirer kom til i det som raskt forvandlet seg til et leirkompleks med en jevn tilstrømming av nye fanger.

Etter Tysklands invasjon av Sovjetunionen sommeren 1941 fikk Höss i oppdrag å bygge en ny leir fem kilometer fra den opprinnelige. Auschwitz II, også kjent som Auschwitz-Birkenau, skulle være større enn alle andre leirer og ha plass til 100 000 russiske krigsfanger.

Opprinnelig var ideen at krigsfangene selv skulle bygge leiren, men de fleste viste seg for medtatt av sult til å kunne arbeide effektivt. Selv Höss var sjokkert over deres tilstand:

«De døde som fluer på grunn av sin svekkede fysiske tilstand eller på grunn av den minste sykdom. Kroppene deres maktet ikke lenger å bekjempe dem. Jeg så talløse russere dø mens de prøvde å spise poteter eller neper».

Antall fanger var så enormt at Höss hadde store problemer med å gi dem bare et minimum av mat. Sulten gjorde de sovjetiske fangene desperate. I flere tilfeller fant Höss' vakter lik av russere som var blitt drept av sine medfanger og delvis spist.

Samtidig fikk Höss nå ordre om å finne ut hvordan man mest effektivt kunne kvitte seg med arbeidsudyktige krigsfanger. Han følte et visst ubehag, men en ordre var en ordre. Etter forsøk med ugressmidlet Zyklon B bestemte Höss at en del av krematoriet i Auschwitz skulle omgjøres til gasskammer. I september 1941 ble 900 russere jaget inn i kammeret før giftgassen ble pumpet inn gjennom hull i taket.

«Da gassen ble sendt inn, ropte noen ­‘Gass!’ og det brøt ut et voldsomt leven og rabalder. Men dørene motsto presset», skriver Höss.

Hans største bekymring var ikke henrettelsen, men at krematorieovnene ikke greide å ta unna det store antallet lik. Det skulle imidlertid bli mye verre.

Auschwitz skulle utslette jøder

Det voldsomme arbeidspresset gjorde Höss kald og fjern i selskap med andre, og han var som regel aldri hjemme før sent på kvelden. Men ifølge husholdersken til en av hans offiserer som besøkte villaen, tok han seg alltid tid til å leke litt med barna:

«Han kysset dem og pratet så koselig til dem. Men så snart han var ute av huset, var han en helt annen person. Han sa ikke et ord til meg».

Sommeren 1942 ble Höss kalt til Berlin til et skjebnesvangert møte med øverstbefalende for SS, Heinrich Himmler. Han hadde en ny oppgave til ham.

«Alle jøder innenfor vår rekkevidde skal drepes i løpet av denne krigen. Hvis vi ikke utsletter jødedommens biologiske fundament nå, vil de en dag utslette det tyske folk», erklærte Himmler.

Ifølge SS-lederen var Auschwitz med sine jernbanelinjer til det okkuperte Europa et ideelt sentrum for det planlagte folkemordet. De russiske krigsfangene som den nybygde kjempeleiren opprinnelig skulle huse, var blitt sendt til andre leirer for å arbeide med våpenproduksjon. I stedet fikk Höss ordre om å omdanne Auschwitz-Birkenau til nazistenes største utryddelsesleir.

Det var en rystet Höss som forlot Berlin samme dag – mest av alt fordi han innså hvor mange praktiske problemer Himmlers ordre innebar. Selve utryddelsesprogrammet satte han imidlertid ikke spørsmålstegn ved:

«Om masseutryddelsen av jødene var nødvendig eller ei, var noe jeg ikke kunne tillate meg å ha en mening om, for jeg manglet den nødvendige oversikten», skrev han senere.

Den oppgitte kommandanten trøstet seg i stedet med at hans forsøk med gassing av russiske krigsfanger hadde vært vellykkede, og at metoden nå kunne brukes til å utrydde jødene.

I 1942 ble Auschwitz omdannet til en utryddelsesleir. Her ble tusenvis av jødiske menn, kvinner og barn daglig sendt direkte fra transporttogene til gasskamrene.

© Us Holocaust Memorial Museum

Et humant massemord

De neste ukene arbeidet Höss dag og natt med å forberede Auschwitz-Birkenau til massemord. Litt vest for leiren fikk han blant annet bygget om to forlatte bondegårder til gasskamre, der det største kunne ta hele 1200 mennesker.

Fasilitetene var dermed på plass da det første toget med rundt 1000 jøder rullet inn. En gruppe SS-leger sorterte dem ved ankomsten.

En tredjedel, såkalt sterke og sunne jøder, ble utvalgt til å arbeide, mens de resterende 638 ble sendt direkte til gasskammeret. Ifølge Höss hadde han fått skrevet «desinfeksjonsrom» på dørene til dødskammeret for å berolige ofrene. Samtidig fikk ofrene beskjed om å legge fra seg eiendelene sine slik at de lett fant dem igjen når de kom ut fra badet.

«Disse tiltakene skulle hindre uro», skriver Höss, som var stolt av at han på denne måten unngikk unødig panikk.

Gassingen ble innledet uten problemer, og etter 25 minutter ebbet de siste desperate skrikene fra kammeret ut. En ventilator ble startet, før et spesialkorps av fanger fjernet likene.

I månedene som fulgte ble tusenvis av jøder gasset i stadig høyere tempo. Höss iakttok ofte de dødsdømte fangene og var særlig fascinert av de kvinnene som øyensynlig hadde en mistanke om at de skulle dø, og som likevel greide å berolige og leke med barna sine. En dag passerte en kvinne ham:

«Hun kom helt innpå meg og hvisket, mens hun pekte på sine fire barn, ‘Hvordan kan du drepe disse vakre barna? Eier du ikke hjerte?’»

Ved en annen anledning innså en gruppe kvinner sin skjebne da vaktene gikk i gang med å lukke gasskammerets dører bak dem: «Jeg så en kvinne prøve å skyve sine barn ut av kammeret, mens hun gråtkvalt ropte, ‘La i det minste mine­ dyrebare barn leve’».

I sine erindringer erkjente Höss at opplevelsene rystet ham, men av hensyn til sine vakter viste han det aldri:

«Overfor dem var jeg nødt til å fremstå som kald og uanfektet av enhver menneskelig­ følelse».

Stanken av brent kjøtt lå overalt

Hjemme i villaen derimot orket ikke Höss alltid å holde masken. Han isolerte seg mer og mer fra kona Hedwig, men tok seg fortsatt tid til å leke med barna og innimellom ta dem med på tur langs elva like ved.

Mismotet hans ble ikke mindre av at det i løpet av 1942 ble stadig tydeligere at Hitlers seier ikke var like innenfor rekkevidde lenger. USA hadde gått inn i krigen på de alliertes side, og tyskerne møtte sterk motstand fra de sovjetiske styrkene.

Samme høst ga Himmler derfor ordre om at utryddelsen heretter skulle foregå på en slik måte at det ikke etterlot noen spor.

I Auschwitz innebar det at de 107 000 likene som hittil hadde blitt kastet i massegraver utenfor leiren, måtte graves opp og kremeres under åpen himmel. De enorme likbålene i nærheten av leiren brant i månedsvis.

«Når vinden blåste opp, kunne lukten av brent kjøtt kjennes flere kilometer unna, noe som fikk hele området til å snakke om brenningen av jødene tross den offisielle motpropagandaen», skriver Höss, som overvåket­ den makabre oppgaven i egen person:

«Jeg var nødt til å stå i timevis i den fryktelige stanken, mens massegravene ble åpnet og lik slept ut og brent».

Jødetransportene fortsatte imidlertid for full styrke, og Höss fikk derfor de jødiske slavearbeiderne til å bygge fire nye, topp moderne krematorier.

I de nye bygningene var hele prosessen samlet under ett tak med egne rom til avkledning, gasskamre og direkte adgang til de enorme krematorieovnene. Massemordet var nå for alvor industrialisert. Hundretusenvis av levende mennesker gikk inn, men det kom ingenting annet enn røyk og aske ut.

Sjef for alle konsentrasjonsleirer

I løpet av 1943 hadde Auschwitz blitt en ren dødsfabrikk, og Höss’ verk dermed fullført. Om vinteren ble han tilbudt stillingen som sjef for konsentrasjonsleirenes sentraladministrasjon, som han etter litt nøling aksepterte.

Höss’ nye kontor lå litt utenfor Berlin, men Höss ba om at Hedwig og barna fikk bli boende i villaen i Auschwitz.

Fra sidelinjen kunne Höss fortsatt følge med på aktivitetene i Auschwitz. Våren 1944 koordinerte han transportene av ungarske jøder til leiren, der de ble likvidert i et forrykende tempo. På bare åtte uker sendte den nye leirledelsen – tett fulgt opp av Höss – 320 000 jøder gjennom gasskamrene.

Massemordet beviste Höss uhyggelige organisasjonstalent og ble høydepunktet for Auschwitz' utryddelseskapasitet.

Utpå høsten ble det stadig mer åpenbart at krigen var tapt, og Himmler ga ordre om full stans i gassingene i Auschwitz. I januar 1945 forlot tyskerne leiren, og like etter ble den inntatt av Den røde armé.

Etter ett år på flukt ble Rudolf Höss pågrepet av britiske soldater i mars 1946 like ved Flensburg, der han arbeidet på en gård under falskt navn. Først nektet han for at han var Höss, men etter en omgang juling erkjente massemorderen omsider sin identitet.

Höss overrasket alle

Under rettssaken som fulgte unnskyldte Rudolf Höss både overfor sin kone, kirken, den polske nasjonen og andre som gadd å høre på. De som forhørte ham, regnet med å møte et monster, men møtte i stedet en mann som virket rolig og helt normal.

Offiseren som sensurerte brevene Höss skrev til familien, kommenterte at Höss tilsynelatende hadde to vidt forskjellige personligheter: «Den ene var brutal og uten respekt for menneskeliv. Den andre var myk og kjærlig».

Den amerikanske militærpsykologen som undersøkte Höss, skrev: «Han utviser en forsinket interesse for sin forbrytelses enorme omfang, men gir inntrykk av at det aldri ville ha gått opp for ham dersom ingen hadde spurt.»

16. april 1947 ble kommandant Rudolf Höss hengt i Auschwitz. Han ble dermed den siste som ble henrettet i leiren der han selv hadde drept over én million mennesker. Kanskje rakk han å tenke over ordene han hadde skrevet mens han satt fengslet:

«Det er tragisk at jeg, som av natur er mild, vennlig og hjelpsom, ble den største ødeleggeren av liv og utførte enhver ordre om å utrydde mennesker».

Etter at han ble pågrepet ble Rudolf­ Höss utlevert til polske myndigheter og dømt til døden. Rudolf Höss beklaget overfor det polske folket før han ble hengt.

© DPA/Polfoto

Les også:

Andre verdenskrig

Auschwitz-Birkenau: Nazistenes dødsfabrikk

26 minutter
Nazisme

Brev fra Heinrich Himmler er overraskende funnet

2 minutter
Hitler testamente
Hitler

Hitlers skrev testamente i siste øyeblikk

2 minutter
Mest populære

Logg inn

Feil: Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
VisSkjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!