us soldiers red army meet at thorgau

Seiersfest ved Elben: Tyskland kappet tvers over

25. april 1945 har gått over i historien som “Elbe Day” – dagen da allierte soldater fra vest- og østfronten møttes. Ingen var forberedt på begivenheten, så russerne startet et slag mot amerikanerne. Skuddene ble de første i den kalde krigen.

25. april 1945 har gått over i historien som “Elbe Day” – dagen da allierte soldater fra vest- og østfronten møttes. Ingen var forberedt på begivenheten, så russerne startet et slag mot amerikanerne. Skuddene ble de første i den kalde krigen.

AKG-Images

Bildet av Churchill, Roosevelt og Stalin på Jalta-konferansen i februar 1945 skal fremfor alt utstråle besluttsomhet – men i realiteten viser det bare tre eldre herrer i makelige stoler.

Her er intet av dramaet som kjennetegner de ikoniske reportasjebildene fra krigens avgjørende øyeblikk – f.eks. fra den tyske byen Torgau, der amerikanske og russiske styrker møtes for første gang.

Likevel hører gruppebildet fra Jalta til et av verdenskrigens mest berømte fotografier pga. den konsentrasjon av makt som de tre mennene representerer:

Bare de hadde makt til å forme verden i 1945. Og det var nettopp det de gjorde under konferansen i det gamle tsarpalasset i Krim-byen Jalta.

På dagsordenen sto det endelige oppgjøret med Japan. De skjentes også om Polen, som Storbritannia hadde gått i krig for å forsvare i 1939, og der Stalin nå hadde satt seg ettertrykkelig fast.

Men først og fremst skulle “de tre store” avgjøre Tysklands fremtid.

“Hvor tomme må ikke hjernene på disse tre sjarlatanene være?” Joseph Goebbels om Churchill, Stalin og Roosevelt.

Goebbels tordner mot Jalta

Avtalene fra Jalta var ingen hemmelighet. Tvert imot – de ble offentliggjort i en felles erklæring den 11. februar 1945.

“Det er vår urokkelige vilje å utslette tysk militarisme og nazisme og sikre at Tyskland aldri mer blir i stand til å forstyrre verdensfreden,” slo erklæringen fast.

Derfor ville verdenskrigens snarlige seierherrer oppløse det tyske statsapparatet og landets militære.

De hadde også til hensikt å beslaglegge eller stenge den delen av produksjonsapparatet som kunne brukes til militære formål.

Dessuten skulle det sønderbombede Tyskland erstatte de skadene som krigen hadde påført andre land.

Forholdsreglene skulle iverksettes ved å dele landet i okkupasjonssoner. Franskmennene kunne også se frem til å få tilbud om en bit, og polakkene ble lovet permanent eierskap over store landområder øst i Tyskland.

Blant erklæringens lesere var den tyske propagandaministeren Goebbels. Han kom med en besk kommentar:

“Hvor tomme må ikke hjernene på disse tre sjarlatanene være – i det minste på to av dem,” hånte han.

Ordene falt i en artikkel med overskriften “Året 2000”. Der tegnet han en dyster fremtidsvisjon i tilfelle av et tysk nederlag.

“Den tredje, Stalin, har langt mer vidtrekkende mål enn sine to kamerater. Dem har han absolutt ikke tenkt til å offentliggjøre,” spådde Goebbels.

Han forutså hvordan amerikansk isolasjonisme og sovjetisk infiltrasjon ville forskyve maktbalansen mellom de tre maktene slik at Europa til slutt ville være nådeløst utlevert til Stalin.

Men avtalen var selvfølgelig helt irrelevant, påpekte Joseph Goebbels, for Tyskland ville ikke tape krigen.

I virkeligheten – utenfor propagandaministerens kontor – nærmet det tyske nederlaget seg raskt.

Dwight D. Eisenhower, den amerikanske generalen og øverstkommanderende for de allierte styrkene på vestfronten, hadde allerede trengt frem til Rhinen.

I den hensikt å stoppe offensiven hadde tyskerne sprengt alle broer over den brede elven. Unntatt én.

Churchill vil innta Berlin

At den viktige broen ved Remagen utenfor Bonn ikke ble ødelagt, skyldtes en rekke uheldige omstendigheter: Tyskerne hadde plassert sprengladninger i god tid, men byråkratiet gjorde at ordren om sprengning nådde frem svært sent.

Dernest virket ikke utløseren, og en enslig soldat måtte løpe spissrot gjennom amerikanske skuddsalver for å antenne sprengstoffet manuelt.

Eksplosjonen innhyllet broen i røyk, men da den kort etter lettet, så både tyskere og amerikanere at de store stålbuene var uskadde.

Sprengstoffet hadde vært av for dårlig kvalitet, og bare en del av det gikk av.

Før resten kunne utløses stormet amerikanske soldater frem og klippet over tennsnorene. Broen var erobret – og det endret ingenting at en rasende Hitler henrettet den øverste tyske offiseren fra Remagen.

Nå skulle Eisenhower bare besette den delen av Tyskland som britene og amerikanerne hadde krav på etter Jalta-avtalen.

Den 28. mars meddelte han Den røde hær at han aktet å støte østover, frem til elven Elben. Deretter ville styrkene hans dreie av mot sør og nord.

Eisenhower betraktet telegrammet (registreringsnummer SCAF-252) som en helt alminnelig militær koordinering mellom allierte, men Winston Churchill ble rødglødende av raseri.

Storbritannias statsminister ville innta Berlin som den første – selv om den tyske hovedstaden ifølge Jalta-avtalen lå i den sovjetiske okkupasjonssonen.

Erobringen var viktig for Churchill fordi han ville bruke byen til å presse Stalin som var i ferd med å bryte sine løfter om et demokratisk Polen.

“Berlin er utelukkende et politisk mål, ikke et militært,” doserte Eisenhower.

Slik han så det, var krig og diplomati to forskjellige ting som skulle holdes adskilt. Churchill måtte bøye seg, for i 1945 var Storbritannia klart blitt lillebror i alliansen med det mektige USA.

Churchill, Roosevelt and Stalin at the Yalta Conference, 1945

Churchill, Roosevelt og Stalin ble kalt “de tre store.”

© Imageselect

Jalta rev tennene ut på Tyskland

En uke i begynnelsen av februar 1945 møttes “de tre store“ – Churchill, Stalin og Roosevelt – i et gammelt tsarpalass ved byen Jalta på Krim-halvøya.

Her forhandlet de om fremtiden etter seieren over nazismen.

Møtets tre parter hadde vidt forskjellige interesser: Churchill mistenkte Stalin for å ville legge under seg hele Europa, og han forsøkte å hente støtte hos Roosevelt.

Men USAs president konsentrerte kreftene om De forente nasjoner som skulle skape fred mellom alle verdens land.

Roosevelt hadde bruk for Stalins oppbakking til dette prosjektet, og derfor kom han med innrømmelser overfor Sovjet-lederen, som ønsket å sikre seg kontrollen over Øst-Europa.

Møtets resultater

  • Etter krigen skulle Tyskland besettes og avvæpnes. Innbyggerne skulle gjennom en grundig avnazifisering.
  • Tyske krigsforbrytere skulle dømmes ved en internasjonal domstol.
  • Tyskland skulle betale krigsskadeerstatning.
  • Tyskland skulle avstå provinsen Øst-Preussen til Sovjetunionen.
  • Polen skulle avstå sine østlige provinser til Sovjetunionen og få tyske områder i erstatning.
  • Sovjetunionen skulle erklære Japan krig.

Amerikaner vil ta Berlin

Amerikanernes offensiv inn i Tyskland skjedde i et forrykende tempo.

I det åpne landskapet møtte panserkolonnene liten tysk motstand, og etter en heseblesende fremrykking nådde de første amerikanske soldatene Elbens vestbredd den 11. april. Armésjef William Simpson var full av erobringslyst da han sendte tropper over elven for å etablere to brohoder.

“Vi hadde vært de første til Rhinen, og nå ville vi bli de første i Berlin,” skrev han i erindringene sine: “Vi tenkte bare på én ting – å erobre Berlin, rykke gjennom og møte russerne.”

Den tyske hovedstaden lå bare 80 km unna. General Simpson ga en panserdivisjon og en divisjon infanteri i lastevogner ordre om å gjøre seg klare. Ifølge hans beregninger ville én natts vill kjøring føre dem helt frem til målet.

Men fremstøtet forutsatte tillatelse ovenfra. 15. april ba den ivrige Simpson om grønt lys hos sin overordnede, general Omar Bradley, som igjen forela saken for Eisenhower.

Nyhetene fra Elben satte Eisenhower i et dilemma:

Generalene hans forventet å bli sendt mot øst, for de kjente ikke til SCAF-252. Bare Eisenhower og Bradley visste at Berlin ikke lenger var et mål for vestmaktene.

Beslutningen om å la russerne rykke alene inn i Berlin var blitt holdt hemmelig for å opprettholde soldatenes kampmoral.

“Jeg er sikker på at 9. armé kunne ha tatt Berlin med små tap”. General Simpson.

Eisenhower feller sin dom

Øverstbefalende kunne ennå rekke å endre mening – og slippe løs stridsvognene. Eisenhower ba derfor general Bradley om å vurdere hvor store tap et lynfremstøt mot Berlin ville påføre dem.

Til svar fikk han et pessimistisk regnestykke som anga at fremrykkingen og den påfølgende bykampen kunne komme til å koste dem 100.000 døde og sårede amerikanere.

“En temmelig stiv pris å betale for et prestisjeprosjekt,” mente Bradley. “Især når vi er nødt til å trekke oss tilbake og la den andre fyren rykke inn.”

Eisenhower valgte å stå fast på den opprinnelige beslutningen: vestmaktene skulle ikke til Berlin. Bradley overbrakte den nedslående beskjeden til general Simpson, som ergret seg resten av livet.

“Jeg er sikker på at 9. armé kunne ha inntatt Berlin med små tap lenge før russerne nådde byen,” skrev den skuffede generalen. Han tvilte aldri på at Bradleys beregninger var feil.

Og seks år etter kom Omar Bradley til samme konklusjon.

“På det tidspunktet kunne vi antakelig ha trengt gjennom til Berlin,” innrømmet han i erindringene sine fra 1951.

“Som soldater hadde vi et naivt syn på britenes hang til å komplisere krigen med politiske fremskrivninger og ikke-militære mål.”

Beslutningen var truffet og oppgavene fordelt. Simpsons 9. armé og andre amerikanske styrker måtte nøye seg med å grave seg ned etter hvert som de trengte frem til Elben.

Den 16. april, dagen etter Eisenhowers beslutning om å stanse ved Elben, gikk over en million sovjetiske soldater til angrep på den tyske forsvarslinjen langs elven Oder.

Det var begynnelsen på Stalins stormløp mot Berlin.

Pinlig møte midt i en dynge lik

Knappe to uker etter at general Simpson fikk Elben i sikte nærmet andre amerikanske tropper seg elven 130 km lenger mot sørøst. 69. infanteridivisjon hadde havnet et godt stykke foran naboenhetene, og den 25. april kjørte patruljer i forveien for å finne ut hva situasjonen var lenger fremme.

Løytnant Albert Kotzebue ledet en enhet som besto av 26 mann i jeeper.

Hvite flagg hang ut av vinduene i husene langs veien, men han så ikke et levende menneske – og han visste godt hvorfor.

En tysk borgermester hadde fortalt ham at russerne var nær. Nå fryktet lokalbefolkningen at de ville bli utsatt for voldtekt og plyndringer.

Kotzebue gjorde holdt ved en gård der han fant bonden, hans kone og deres tre barn samlet rundt middagsbordet. Det så hyggelig ut – bortsett fra at alle fem var døde. De hadde tatt gift.

Patruljen fortsatte mot Elben, der de fant en liten båt. En håndfull soldater hoppet om bord og rodde over med geværkolbene som årer.

På den andre siden fant de elvebredden overstrødd med døde sivile. Tyske menn, kvinner og barn lå overalt blant veltede hestevogner og med bagasje spredt rundt seg.

Kort etter dukket en sovjetisk patrulje opp. Kotzebue gjorde honnør.

Det samme gjorde de andre, hvoretter begge parter skulte vaktsomt på hverandre.

Situasjonen la ikke opp til omfavnelser og kameratslige dunk i ryggen.

Klokken var 13.30, og vest hadde omsider møtt øst midt i fiendeland – ved en liten flekk på kartet som het Strehla.

I Torgau festet menige soldater fra USA og Sovjetunionen – lederne deres var allerede fiender.

© AKG-Images

Løytnant utforsker Tyskland

Kotzebue var den første amerikaneren som fikk kontakt med sovjetiske soldater i Tyskland, men det historiske øyeblikket innbrakte ham ingen berømmelse.

Da nyheten om “møtet ved Elben” ryddet avisenes forsider de neste dagene, ble hovedrollen spilt av en annen offiser et helt annet sted ved Elben.

Løytnant William D. Robertson var etterretningsoffiser og tilhørte samme regiment som Kotzebue.

Rundt kl. 10 om morgenen den 25. april bega han seg ut på landeveiene, der han ville prøve å skaffe seg et overblikk over kaoset som amerikanerne opplevde overalt rundt seg:

Det myldret av motløse tyske soldater, frigitte allierte krigsfanger og utenlandske tvangsarbeidere langs veiene.

Den enslige jeepen med løytnanten og tre menige hadde knapt startet før de møtte de første fiendene – alt fra enslige tyske soldater på raslende sykler til hele kompanier som stavret trette og skitne vestover med håpløshet i blikket.

Robertson avvæpnet dem og stakk til dem en papirlapp med en instruks som de skulle vise ved den første amerikanske stillingen lenger fremme.

Ingen forsøkte å angripe jeepen, og i landsbyene tok tyskerne vennlig imot dem.

Rundt middagstid støtte patruljen på 30 britiske krigsfanger.

De fortalte at en gruppe amerikanske sårede og fanger befant seg på et sted som het Torgau og lå lenger fremme ved Elben.

Robertson konfiskerte et hvitt laken fra en sivil tysker, og jeepen hastet mot elven.

Ødeleggelser i London etter et V2-angrep. Britene var trette av krigen. Da Churchill luftet muligheten for en krig mot Sovjetunionen, mistet han makten ved valget i juli.

© Getty Images

Churchill vurderte en ny krig

“Operasjon Utenkelig” var britenes forslag til hvordan en krig mot Stalin skulle utkjempes sommeren 1945. Planen viser hvorfor den aldri ble aktuell.

Våren 1945 ga Storbritannias statsminister Winston Churchill ordre om at generalstaben skulle klekke ut en plan for krig mot Sovjetunionen.

Han var opprørt over at Stalin brøt sine løfter om demokratiske valg i Polen. Seks år tidligere hadde britene erklært Hitler krig for å forsvare Polens selvstendighet.

Nå tydet alt på at polakkene i stedet ville bli underkastet Sovjetunionen.

Et angrep vil være en katastrofe

“Operasjon Utenkelig” var kodeordet for en alliert offensiv mot Sovjetunionen med start 1. juli 1945.

Planen var utarbeidet for Churchill og forutsatte at angrepet kom som en komplett overraskelse på russerne.

Angrepet skulle gjennomføres av briter og amerikanere, forsterket med den polske eksilhæren og ti divisjoner av tyske krigsfanger.

Vestmaktene ville likevel være så underlegne at generalene frarådet planen.

En defensiv strategi har ingen sjanse

Churchill ga også generalene sine beskjed om å beregne hva som ville skje når Tyskland var slått og USA flyttet sine soldater til krigen mot Japan.

Churchill fryktet at den situasjonen kunne friste Stalin til et angrep på Vest-Europa.

I forsvarsplanen forutså generalene at britene ville bli presset tilbake til De britiske øyer etter et russisk angrep.

Etter det ville man bare kunne ramme Stalin med tunge bombefly.

Russere skyter på amerikanerne

Den enslige jeepen tok seg uten vanskeligheter frem til Torgau. Men Robertson kunne høre skuddsalver i nærheten, og lenger borte rumlet kanoner – de var åpenbart på vei inn i en krigssone.

Robertson grublet over hvordan han skulle nærme seg russerne uten å bli meiet ned. Han bannet over at han ikke hadde tatt med et amerikansk flagg. I stedet besluttet han å lage et selv.

Soldatene brøt seg inn på et apotek der de fant rød og blå maling. De klasket fargene på lakenet i en fart så det med litt godvilje lignet “Stars and Stripes.”

Robertson viftet med flagget fra toppen av et tårn i slottet Hartenfels, som reiste seg over Elbens vestbredd. Samtidig ropte han “amerikanski,” “Russia,” “America” og “Kamerad.”

Robertson trodde at han hadde fått kontakt, men der tok han feil. Snart pep kulene over vannet, og nedslag på murverket overbeviste ham om at han var målet.

Faren ble understreket da en panserverngranat traff tårnet.

Løytnanten krøp sammen bak den tykke muren og viftet desperat med armene. Han håpet han ikke ville få dem skutt av.

Men så stanset kuleregnet plutselig, og et grønt signalbluss steg til værs fra motsatt bredd: Signalet som allierte styrker skulle bruke hvis de støtte på hverandre.

Robertson hadde ingen grønne bluss å svare med, og soldatene på den andre bredden begynte å skyte igjen.

Den amerikanske løytnanten Robertson smilte bredt som en idiot og klappet russeren på kneet.

Det første møtet ble glemt

Redningen ble en sovjetisk krigsfange. Robertsons patrulje hadde funnet ham i Torgau, og på tysk ble han instruert i hva han skulle rope over elven.

Etter få minutter kunne han meddele Robertson at noen folk ville komme over.

Krigsfangen ga seg til å klatre ut på det forvridde stålskjelettet som før hadde vært en bro over Elben.

Robertson fulgte etter. Etter litt nøling kom en russer krypende den motsatte veien, og forsiktig nærmet de to allierte seg hverandre.

Ute på broen krøp Robertson på hender og knær for å holde seg fast da en russer kom rutsjende ned et brofag – rett mot ham.

Det var et øyeblikk ladet med symbolikk, men Robertson kom ikke på noe historisk å si.

I stedet smilte han bredt som en idiot og klappet russeren på kneet. Klokken var 16 – amerikanske og sovjetiske soldater trykket hverandre i hendene midt i det beseirede Tyskland.

I Torgau brøt det ut spontane fester blant soldatene da de russiske soldatene fant frem trekkspillet. Ingen hørte om Kotzebue, som hadde hatt sitt pinlige møte med Den røde hær blant massakrerte tyskere på elvebredden et par timer før Robertson.

Dagen etter måtte løytnant Robertson og den første russeren på broen, løytnant Aleksandr Silvasjko, gjenta scenen på broen til ære for fotografene.

Bildene fra Torgau gikk verden rundt, for de innvarslet Tysklands nederlag – selv om kampene fortsatte i enda to uker.

Tyskland var klippet over på midten, og de allierte kunne triumfere. Bare få ante – som Churchill – at en ny konflikt gjæret.

De fleste andre håpet inderlig at verden var på vei inn i en tidsalder med fred og fordragelighet mellom alle verdens land.

Få måneder etter, i juli 1945, tapte Churchill valget i Storbritannia. Nå var det opp til den nye Labour-regjeringen å stå fast overfor Stalin. Verden var på vei inn i den kalde krigens tid.