Selvmordsoppdrag skulle hevne Pearl Harbor

USAs mindreverdighetskompleks

Forvirring og paranoia grep USA i ukene etter Pearl Harbor. Fra alle kanter tikket det inn rapporter om japanske fly på himmelen, ubåter som lå på lur langs vestkysten og spioner i hver eneste avkrok.

Selv høytstående offiserer innbilte seg at en fiendtlig invasjon av USA kunne finne sted når som helst.

Som motgift mot nederlagsstemningen forlangte Roosevelt et bombeangrep mot fienden. «Krigen skal bringes til Japan», var hans befaling til militæret.

Presidentens ordre virket i utgangspunktet umulig. USA hadde ingen baser som fly kunne nå Japan fra, og en aksjon med hangarskip var det rene selvmord. De strategisk viktige fartøyene ville bli oppdaget og senket lenge før flyene deres kunne nå Japan.

En offiser i flåtestaben foreslo en kreativ løsning på problemet; han ville la store bombefly lette fra hangarskip i Stillehavet, fordi de kunne fly langt nok til å nå Japan. Ingen hadde bedre ideer, så flygerlegenden James Doolittle ble satt til å føre den vanvittige planen ut i livet.

I begynnelsen av 1942 fikk tre bombeskvadroner i USA besøk av James Doolittle, som allerede var et kjent navn i USA. Han var på jakt etter frivillige til et hemmelig oppdrag, men han kunne ikke si mer om det enn at det ville bli ekstremt farlig.

Flybesetningene fikk ikke vite det, men skvadronene deres var valgt ut fordi de fløy hærens nye B-25 Mitchell.

Flyet krevde en kortere startbane enn andre tomotors bombemaskiner, og et smalt vingefang tillot – i hvert fall i teorien – flyet å lette fra et hangarskip uten å treffe kommandobroen. Doolittle fikk i løpet av få minutter nok frivillige, for alle brant etter å hevne Pearl Harbor.

Marinen skulle lære piloter å fly

Doolittles styrke besto av 16 besetninger på fem mann hver, og da treningen til det kommende oppdraget begynte, oppdaget de frivillige til sin overraskelse at instruktørene kom fra marinen. Jagerpiloter herfra skulle lære kollegene i hæren hvordan fly lettet fra et hangarskip.

Første leksjon handlet om at selv tungt lastede fly ikke behøvde så lang startbane som bombepilotene trodde.

B-2-flyene lettet igjen og igjen, overflødig innmat ble fjernet, og mekanikere finpusset motorer frem til alle var i stand til å gå på vingene fra en bare 150 meter lang startbane. Så fløy Doolittles menn til California, der kraner løftet bombeflyene opp på startdekket av marinens nye hangarskip, USS Hornet.

Se hvordan bombeflyene fikk plass til ekstra drivstoff:

2. april 1942 sto skipet til sjøs med sin eskorte, passerte under den berømte Golden Gate Bridge i San Francisco og satte kurs mot åpent hav. Offisielt var «Task Force 16», som flåten av fartøyer ble kalt, på vei til Hawaii for å forsterke øyenes forsvar.

Men som våpenoffiser og ansvarlig for klargjøring av flyene kjente kaptein Ross Greening og enkelte andre allerede til målet for oppdraget:

«Vi visste at neste gang vi traff bakken, ville det være i Kina eller som krigs-fanger i Japan, hvis ikke noe enda mer dramatisk hendte oss».

Oppdragets mål vakte jubel

Nå kunne resten av mannskapet også få vite hva de hadde vervet seg til. Doolittle stilte seg opp foran flybesetningene og de medbrakte mekanikerne – til sammen 200 mann. Luften i det trange lokalet under dekk dirret av spenning.

«Til de av dere som ikke allerede vet det eller har gjettet det, så er vi på vei mot Japan», sa Doolittle på sin sedvanlige direkte måte. Deretter beskrev han den livsfarlige planen.

Hornet og en eskorte skulle krysse Stillehavet i løpet av 17 dager, og når Japan var innenfor B-25-enes rekkevidde, skulle Doolittles 16 fly gå på vingene. Ingen jagerfly kunne fly tilnærmelsesvis langt nok, så bombeflyene skulle angripe Tokyo uten eskorte og i lav høyde.

Ytterligere tre japanske byer var utvalgt som mål, og når bombelasten var sluppet, kunne ikke bombeflyene returnere til hangarskipet, for det var ikke mulig for så store fly å lande på disse.

Etter angrepet skulle B-25-ene derfor fortsette mot vest. USAs sovjetiske allierte hadde sagt nei til å ta imot Doolittles styrke, fordi landet ikke var i krig med Japan, så endemålet for oppdraget lå i Kina. Etter raskt opptanking på bakken skulle pilotene samles i Chungking. Byen lå sørøst for Shanghai og langt fra kysten, som vrimlet av japanske tropper.

«Hvis alle kommer seg til Chungking, skal jeg gi dere den største festen dere noen gang har opplevd», lovet Doolittle.

Oppe fra dekket hørtes begeistringsbrøl da Hornets kaptein avslørte oppdraget for sin 3000 mann store besetning. Tanken på hevn løftet humøret om bord. Nord for Hawaii ble Task Force 16 forsterket med hangarskipet USS Enterprise, to kryssere og noen destroyere.

Amerikanerne traff ikke noe

17. april ble bombene løftet om bord på flyene, og samme kveld samlet Doolittle sine folk til en siste briefing. De skulle først lette to dager senere, men mye kunne skje før den tid, så han ville ha orden på hver eneste detalj i god tid.

Allerede ved daggry viste oberstløytnantens beslutning seg å være lur da det japanske patruljefartøyet Nitto Maru kom til syne. Det ombygde hvalfangerskipet bevoktet havet øst for Japan
for å hindre overraskelsesangrep som ved Pearl Harbor.

«Tre fiendtlige hangarskip i sikte», het det i et ukodet varselsignal som amerikanske radioer fanget opp. I hastverket hadde japanerne telt feil, men Doolittles operasjon var avslørt.

Fly lettet med en gang fra Enterprise for å sende Nitto Maru til bunns mens Doolittles piloter så på.

«Det var spennende å se og høre ekte ildkamp for første gang. Etter flere salver så jeg kanonskytterne treffe blink», husket Greening. Han ante ikke at jakten var en fiasko. Først forsøkte jagerfly uten hell å senke hvalfangeren med sine maskingeværer.

Så gikk styrtbombefly mot målet, uten å få inn en eneste fulltreffer. Den lette krysseren Nashville måtte overta oppgaven, men skipets kanontorden gjorde bare farsen komplett. Først etter 29 minutter og 928 granater gikk patruljebåten til bunns, og før det greide Nitto Marus å skyte ned et fly.

Om bord på Enterprise skrev sjefen for Task Force 16, admiral Halsey, senere en harmdirrende rapport og krevde intensiv trening av marinens piloter og kanonskyttere. Men først tok han en beslutning som fikk stor betydning:

«Få flyene av gårde. Til oberst Doolittle og hans tapre piloter: Hell og lykke, og måtte Gud være med dere», morset en signallampe fra Enterprise til Hornet. Angrepet på Tokyo var i gang.

Ekstra drivstoff måtte om bord

Doolittles folk sto og snakket om dagens dramatiske begynnelse da en skrattende høyttalerstemme avbrøt dem.

«Piloter fra hæren, bemann flyet deres», het det i befalingen.

Besetningsmedlemmene strømmet inn i sine B-25-ere, mens matroser løsnet remmene som hittil hadde surret de store maskinene fast til dekket. I siste øyeblikk ble dunker med ekstra drivstoff båret om bord, for møtet med Nitto Maru hadde kraftig forringet muligheten for å komme seg i sikkerhet i Kina etter angrepet.

En strid motvind blåste fra nordvest, og Hornet svingte opp mot den for full kraft. Skumsprøyt fra det urolige havet skylte inn over dekk, der matrosene måtte legge seg ned slik at vindkast på 100 km/t ikke feide dem over bord.

Flygelederen ventet tålmodig til det store skipet begynte å stikke stavnen ned i en bølgedal. Så signaliserte han avgang med et lite flagg, og Doolittle presset gasshåndtaket helt frem i B-25-maskinen som lå fremst i rekken.

Oberstløytnanten og pilotene i de andre flyene visste at Hornets besetning hadde veddet om hvorvidt flyene ville falle i sjøen eller komme på vingene. Mens Doolittle rullet stadig raskere nedover startbanen, fylte havet hele synsfeltet hans.

Men så begynte skipet oppstigningen over neste bølge, og bombeflyet ble nærmest kastet oppover da det nådde enden av Hornet. Den kraftige motvinden ga oppdrift, og Doolittle var i luften. Han satte kursen mot Tokyo, mens de andre flyene forlot hangarskipet ett for ett, når havets bevegelser tillot det.

Greening lettet som nummer elleve i rekken og fryktet til det siste at flyets høyre vinge skulle treffe skipets kommandobro. Frirommet hans var bare litt over en meter, og det urolige startdekket fikk flyet til å vingle. Men Greening fortsatte fremover som han hadde lært.

«Med en kraft jeg aldri hadde opplevd før, ble flyet mitt nærmest kastet opp i luften allerede 30 meter før enden av startbanen. Et forrykende vindpress fra hangarskipets stavn drev flyet oppover, og det krevde et hardt press fremover på styrepinnen for å holde snuten nede», skrev han senere.

Alle fly kom på vingene uten uhell, men møtet med det japanske patruljeskipet hadde forvandlet et risikabelt bombetokt til noe som minnet mer om et selvmordsoppdrag.

De 16 amerikanske B-25-maskinene fløy vestover i lav høyde over bølgene for ikke å bli oppdaget av japanske radarer. Besetningene hadde litt over fire timer til å gruble over situasjonen.

«Doolittle hadde sagt at hvis vi bombet Japan i dagtimene, ville vi etter hans beregning miste opp mot 50 prosent av flyene», husket Greening. Derfor skulle de ifølge planen angripe om natten.

Men på grunn av den tidlige avgangen ville amerikanerne nå frem ved middagstider, og da hadde japanske jagere og luftvernkanoner lett for å få øye på dem. For de flyene som slapp uskadd over Japan, ventet en ny utfordring på den andre siden.

Den tidlige avgangen hadde forlenget turen med over 300 kilometer, og drivstoffbeholdningen ville bli et problem. Ingen kunne lenger forutsi om flyene hadde noen sjanse til å nå frem til flyplassen i Kina.

En matbit over Japan

Etter hvert som B-25-flyene nærmet seg Japan, passerte de over flere og flere japanske fraktskip og fiskebåter. Noen besetninger vinket til dem i den tro at flyene var japanske.

Enkelte gjenkjente dem som fienden og ga seg til å sikk-sakke i desperate unnvikelsesmanøvrer. Så kom en kystlinje til syne. Snart var de første flyene inne over Japan, og de hadde kun kort vei til målet.

Om bord på Greenings fly prøvde andrepiloten å løfte stemningen:

«Kaptein, skal vi ikke ta oss en sandwich? Når vi kommer hjem, kan vi fortelle at vi satt og spiste mens vi bombet Tokyo».

Greening tvang seg selv til å ta en bit mens japanske hus og veier passerte forbi tett under dem.

«Jeg tror aldri at jeg hadde fløyet så lavt før. Vi snirklet oss gjennom elvedaler og mellom trær i stedet for å fly over dem», husket Greening.

Plutselig hørte han den tunge, rytmiske hamringen fra maskingeværene i tårnet på flyets rygg. Han trodde først at skytteren i et øyeblikks vanvidd hadde bestemt seg for å prøveskyte våpnene. Sinte ord formet seg på pilotens lepper før han fikk øye på fire japanske jagere ut gjennom sidevinduet. Den forreste brant, for B-25-erens skytter, Gardner, hadde truffet med første salve.

«Kort etter styrtet enda en jager brennende til jorden som offer for Gardners dødbringende presisjon», så Greening.

De siste japanerne lot seg falle tilbake for ikke å lide samme skjebne. Men skytteren Gardner fortsatte å spy ut prosjektiler mot dem, og plutselig var ammunisjonsbeholdningen faretruende lav. Han måtte slippe avtrekkeren og se passivt på mens jagerne nærmet seg på ny.

Greening vurderte å slippe sine bomber, for det ville gjøre flyet 900 kilo lettere og øke farten, men så fikk han Tokyo-bukta i sikte. Han, andrepiloten og bombeskytteren speidet fremover etter målet som de hadde reist tvers over Stillehavet for å bombe.

Doolittle var allerede på vei inn over millionbyen i det forreste amerikanske flyet. Besetningen hadde fått øye på japanske jagere langt unna, men så langt utgjorde kanon-ild fra bakken den største faren.

Beskytingen var imidlertid spredt, for selv om Nitto Maru hadde oppdaget Task Force 16 mange timer tidligere, kom Doolittles ankomst som en overraskelse.

Japanerne ventet først et angrep langt senere, når jagerbombere kom innenfor rekkevidde. Den amerikanske stjerne-piloten fløy i lav høyde og fant våpenfabrikken som var målet.

«Jeg trakk flyet opp i 350 meters høyde og ga ordre til å åpne bombelemmen. Skytteren Fred Braemer droppet de fire brannbombene i rask rekkefølge. Klokken var 12.30. Jeg dykket tilbake ned i takhøyde og gled gjennom tåke og røyk i de vestlige forstedene for så å svinge mot sør utover havet», husket Doolittle.

Han hadde utført sin del av oppdraget. Om bombene hadde truffet blink, visste ingen om bord, men nå var lasten under uansett tom. Fra Tokyo satte han kurs mot Kina, mens de andre B-25-flyene
begynte innflygingen.

Eksplosjoner rystet flyet

Like etter Doolittle ankom en bølge på tre fly som søkte etter sine respektive mål i Tokyo. Ett av dem var allerede i alvorlige vanskeligheter, fordi en drivstofftank hadde sprunget lekk og maskingeværtårnet satt fast.

Da japanske jagere gikk til angrep kort etter, måtte piloten glemme hele oppdraget, slippe bombene i Tokyo-bukta og stikke av.

B-25 var ikke noe raskt fly, men det kunne likevel komme unna de antikverte jagerne som utgjorde luftforsvaret over Japans hovedstad. Tre angrepsbølger hadde allerede passert over Tokyo da Greening ankom i spissen for den fjerde. Han skulle treffe et raffineri i Tokyo-bukta, men kunne ikke finne det, og de to japanske jagerne bak ham utelukket grundig leting.

Greening skulle nettopp til å slippe bombene et tilfeldig sted for å spare vekt, da et oljeanlegg dukket opp:

«Jeg steg bare til 215 meter for å kaste «eggene». De forfølgende jagerne var så nær at vi ikke kunne nå høyere opp».

I den lave høyden fikk de eksploderende bombene flyet til å riste så mye at andrepiloten stanget hodet i taket og begynte å blø. Uten bombelasten kunne amerikanerne øke avstanden til de forfølgende jagerne. Greening søkte utover havet og satte kurs mot Kina.

I tur og orden avleverte de amerikanske flyene sin bombelast. Yokosuka-flåte-basen utenfor Tokyo ble bombet av ett enkelt B-25, som traff det nesten ferdigbygde hangarskipet Ryuho. Fulltrefferne skapte så store skader at fartøyet først kom i tjeneste et halvt år senere.

Også storbyene Kobe og Nagoya ble angrepet, for så mange japanere som mulig skulle føle Amerikas vrede. Himmelen over Japan ble fylt med eksploderende granater fra luftvern-kanoner, og jagerfly halset etter amerikanerne. Men plutselig var alt overstått, og amerikanerne forsvant like raskt som de hadde dukket opp.

Til Kina med mat i munnen

Samtlige 16 bombefly tok seg på mirakuløst vis over Japan uten å bli skutt ned. Den første faren var overstått, og besetningene kunne slappe litt av i setene sine. Først da oppdaget Ross Greening at han fortsatt hadde munnen full av mat. Piloten hadde glemt å svelge det han hadde tygget i seg under innflygningen mot Tokyo.

Ifølge planen skulle flyene krysse det nesten 900 kilometer vide Øst-Kina-havet og lande på flybaser sørvest for Shanghai. Men fordi turen fra USS Hornet til Japan var blitt 300 kilometer lenger enn planlagt, tvilte pilotene på at flyene hadde drivstoff nok til å nå frem.

Selv hvis B-25-ene klarte å krysse havet, kunne de trolig ikke lande. Flyene skulle etter planen ha ankommet i dagslys, men tidsplanen var forskjøvet så mye at de nærmet seg Kinas kyst i mørket.

Ingen ventet dem før neste dag, og uten opplyste landingsbaner ville det være umulig å lande. Om bord på de amerikanske flyene diskuterte besetningene hva de skulle gjøre.

Greening og de fleste andre bestemte at fallskjermene var eneste utvei. Han slo på autopiloten, reiste seg fra setet og tråklet seg bak til fluktluka der de andre ventet.

«Før bombeskytteren hoppet, løftet han hånda i en avslappet honnør og sa: ‘Vi ses, kaptein. Takk for turen’. Så tok han steget ut og forsvant i natten», skrev Greening senere.

De fleste B-25-fly nådde akkurat så langt at besetningen kunne hoppe ut over kinesisk-kontrollert område. Etter mer eller mindre vellykkede landinger ble de plukket opp og kjørt til kinesiske baser. Bare to besetninger falt på japanske hender, og ett enkelt B-25 måtte nødlande i Sovjetunionen, der de fem amerikanerne om bord ble internert.

Doolittle regnet med hard straff

Hjemme i USA fordøyet hæren resultatet av den dristige operasjonen.

«Sett som en luftoperasjon var ikke toktet noen suksess. Ethvert oppdrag med over ti prosents tap er ikke vellykkede i vår bok, og i dette tilfellet later alle flyene til å ha gått tapt», forklarte en general president Roosevelt.

Ved å ofre 16 nye fly som kom rett fra fabrikken, hadde amerikanerne bare påført Japan småskader. Landet ville komme på fote igjen i løpet av få uker – hvis ikke dager.

Imens satt Doolittle nedtrykt på en base i Kina og tenkte over at han bar ansvaret for de store materielle tapene. En av hans menn, skytteren Paul Leonard, forsøkte å muntre ham opp:

«Hva tror du de gjør med deg når vi kommer hjem til USA, oberst?»

Doolittle svarte med et oppgitt skuldertrekk:

«Jeg blir stilt for en krigsrett og ender i fengsel».

«Nei, de forfremmer deg til general og stikker til deg en medalje», utbrøt Leonard.

Og det var nettopp det som skjedde. Angrepets sanne verdi kunne ikke bedømmes ut fra en militær målestokk. Japan ble riktig nok ikke nevneverdig svekket, men Doolittles vågestykke løftet kampmoralen i hele USA. Amerikanerne begynte å tro på seier i stillehavskrigen, og for den bragden ble flygeresset dekorert og forfremmet.