Selvmordspiloter var Hitlers siste håp

Bombene regner ned over Tyskland

Det hadde tatt flere måneder å forberede det oppdraget Erich Kreul skulle utføre. I de siste årene av krigen kunne Luftwaffes øverstkommanderende urolig se hvordan Hitlers flyvåpen kom under stadig økende press fra et kombinert britisk og amerikansk flyvåpen som klarte å teppebombe viktige tyske byer og industriområder.

Derfor ble en enkel, men uhyggelig idé født: I fly lastet med 900 kg tunge bomber skulle piloter fly maskinene sine i høy hastighet rett inn i allierte bombefly og stoppe trusselen ovenfra.

Mens Luftwaffe likte ideen, møtte den større skepsis hos Hitler. Selvmordsoppdrag var «ikke i samsvar med tyskernes karakter», mente der Führer. Dessuten mente han at krigen ikke hadde nådd et punkt hvor det var nødvendig med så ekstreme løsninger, og han var bekymret for at selvmordsoppdrag ville «virke demoraliserende på befolkningen».

Når de klarte å overtale Hitler, skyldes det den tyske testpiloten Hanna Reitsch, som støttet planene om å opprette en enhet med selvmordspiloter. Før krigen hadde Reitsch utmerket seg ved OL i Berlin i 1936 og satt flere rekorder i seilflyving. Prestasjonene hennes fanget Hitlers oppmerksomhet, og han beundret hennes evner.

Den 28. februar 1944 møtte Reitsch den tyske føreren i hans private hjem Berghof i det sørlige Bayern. Etter at Reitsch forlot boligen, gikk det ikke lang tid før den tyske selvmordsskvadronen så dagens lys.

Selvmordspilotene sto i kø

Etter møtet med Hitler ble Reitsch personlig involvert i rekruttering av piloter til den nyopprettede selvmordsenheten, som fikk kallenavnet Leonidas-skvadronen.

Ettersom prosjektet var topphemmelig, finnes det sparsomt med beskrivelser av det, men kildene tyder på at selvmordspilotene ble nøye utvalgt, for det meldte seg hundrevis av frivillige, og Luftwaffe hadde i utgangspunktet bare bruk for 70 våghalser i alderen 18–20 år.

De «heldige» som slapp gjennom nåløyet, ble straks konfrontert med sin nye oppgave da de skrev under på Leonidas-skvadronens opptakserklæring.

«Jeg søker herved frivillig om å bli tatt opp i selvmordsgruppen som en del av en menneskelig seilflybombe. Jeg er fullt klar over at ansettelse i denne egenskapen vil resultere i min død», lød ordene på arket som ble lagt foran de håpefulle aspirantene på den første treningsdagen.

Historikerne er fremdeles i tvil om hvordan selve treningen foregikk, men beretninger fra krigens siste dager gir et bilde av at press, løgner og en følelse av undergang var utbredt blant både offiserer og menige. I sine erindringer skriver piloten Erich Kreul at ingen av de unge pilotene meldte seg frivillig til å delta i et av de første planlagte angrepene, og at offiserene måtte bruke harde ord og løgner for å overtale pilotene til å sette seg inn i flyene sine.

Kommandosoldat bygger selvmordsflyet

Ved siden av treningen begynte Luftwaffe å utvikle Leonidas-skvadronens selvmordsfly. Maskinen skulle være billig, driftssikker og dødbringende – en oppgave som viste seg vanskeligere enn først antatt. Hanna Reitsch måtte se sine første forsøk på å konstruere skvadronens nye våpen slå feil, og først da Reitsch ble kontaktet av elitesoldaten Otto Skorzeny i april 1944, fant de to løsningen sammen. Skorzeny foreslo å bygge om en av de nye V1-rakettene til et fartøy som Leonidas-skvadronen kunne bruke.

Tyskerne hadde til nå brukt V1-rakettene til å terrorbombe London, og gjennom sine kontakter slo Skorzeny kloa i en rekke raketter som han og Reitsch fikk montert både cockpit og vinger på. Det nye flyet fikk navnet Fieseler Fi 103R.

I selvbiografien Fliegen, mein Leben forklarte Reitsch at man ikke behøvde spesielt gode evner for å styre den ombygde raketten, men å lande den igjen under trening krevde eksepsjonell dyktighet, spesielt siden flyet ikke hadde understell og landingshjul til å begynne med.

Under angrep ville flyet eksplodere når det traff målet, men i prinsippet kunne piloten skyte seg ut av cockpiten i sekundene før, og den muligheten ga pilotene et lite håp om å overleve før de tok av.

Når det kom til stykket, ble Fieseler Fi 103R aldri benyttet av Leonidas-skvadronen, som ikke ble den avgjørende faktoren nazistene hadde håpet på. Historikerne peker på at Luftwaffe nedprioriterte ideen for å fokusere på andre prosjekter der piloten hadde større sjanse for å overleve.

Den store planen endte som en fiasko

Selv om Nazi-Tyskland forlot ideen om den flygende bomben, levde Leonidas-skvadronen videre, og i krigens siste dager våren 1945 ble pilotene endelig sendt på et selvmordsoppdrag. Ordren lød på at pilotene skulle sikte på broer over elven Oder, som ble kontrollert av Den røde armé. Formålet var å forsinke Sovjetunionens fremrykning mot Berlin.

På det tidspunktet var skvadronens jetdrevne selvmordsfly erstattet av gamle jagerfly i spesielt dårlig forfatning, og noen falt fra hverandre allerede da pilotene forsøkte å ta av. Men Hitler ga ordre til at de skulle brukes til selvmordsoppdrag, og derfor var det felles for dem alle at de var utstyrt med en tung bombe og for lite drivstoff til å kunne komme hjem igjen.

Sammen med 35 andre piloter tok Erich Kreul av for det han trodde skulle bli siste gang i april 1945. Før han dro, skrev han et brev til sin kone og nyfødte datter og fikk sendt personlige eiendeler til sine foreldre.

I sine erindringer har Kreul beskrevet hvordan han hadde uklare tanker i tiden før selvmordsoppdraget og ikke forsto situasjonens alvor. Først da han skulle til å ramme broen over elven Oder, gikk det opp for ham hvor fullstendig idiotisk det var å ofre livet for nazistenes regime.

Derfor rette han opp flyet i siste liten. Erich Kreul turte ikke vende tilbake til sine overordnede, så den unge mannen fortsatte å fly til drivstoffmåleren viste rødt og tanken var tom. Deretter åpnet han kabinen, hoppet ut av flyet i fallskjerm og kom i amerikansk fangenskap.

Det Kreul ikke visste, var at praktisk talt alle angrepene på broene over Oder endte i fiasko. Noen av pilotene ble skutt ned av sovjetisk antiluftskyts, og andre nådde ikke målet sitt. Nazistene hevdet senere at de hadde klart å ødelegge 17 broer, men historikerne har senere notert seg at bare én enkelt bro ble skadet i Leonidas-skvadronens angrep.

Med selvmordsangrepene i april 1945 hadde naziregimet gjort et desperat forsøk på å snu krigslykken. Angrepene fikk ikke den virkningen de hadde håpet på, og senere samme måned, 30. april 1945, begikk Hitler selvmord.