Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

400.000 brannbomber forvandler Dresden til et flammehav

13. februar 1945 like etter klokken 22.00 angriper britene den tyske byen Dresden. På åtte minutter hagler bombene over byen og antenner en voldsom og ødeleggende brannstorm. Tusener dør, og enda flere er på flukt gjennom gatene da britene dukker opp igjen tre timer senere.

Aircraft Information & Imperial War Museum

Kveldsluften denne tirsdagskvelden i februar 1945 er kjølig. Over den sørøsttyske byen Dresden driver lette skyer. Dagen har gitt en forsmak på våren, og innbyggerne har brukt den til å feire fastelavn.

Men mens folk er på vei hjem fra de berømte kafeene langs Elbe, blir idyllen brutt. Klokken 21.51 begynner flyalarmene å ule. Sirenene har vært å høre ofte de fem årene krigen har vart, men hver gang har det vært falsk alarm.

Innbyggerne kjenner seg derfor sikre på at Dresdens vakre barokkbygninger kommer til å unngå å bli bombet også denne gangen. Likevel piler utkledde barn og voksne gjennom de kronglete, brosteinlagte gatene i den gamle bydelen og går i dekning i tilfluktsrom og kjellere.

Ti minutter senere stuper de første britiske flyene ned mot Dresden og slipper sine markørbomber. I samme øyeblikk innser innbyggerne at det ikke bare er fabrikker og jernbaneinstallasjoner som er i skuddlinjen, men også byens historiske sentrum.

En skingrende radiostemme oppfordrer folk til raskest mulig å komme seg vekk fra gatene og søke dekning. Høyt over Dresden brummer britenes bombeskvadroner uforstyrret inn over forstedene.

De 255 flyene forlot britisk luftrom for fire timer siden, men til tross for det lange toktet har de knapt møtt motstand underveis. Det første bombeflyet, som heter U for Uncle, åpner bombelukene klokken 22.14. «Bombs gone», lyder det over radioen da den dødbringende lasten velter ut av buken på flyet og ned over gatene i Dresden.

Tusenvis av skremte borgere er samlet i kjellere og tilfluktsrom. De ber, gråter og trykker seg sammen.

Tysk luftforsvar lurt av snedig taktikk

Angrepet på Dresden involverte nesten 1500 fly. Halvparten bombet selve byen, mens resten utførte en rekke avledningsmanøvrer i form av småbombinger og teknologisk krigføring, slik at selv tyskernes dyktigste radaroperatør ikke kunne forutsi hvor hovedstyrken ville slå til.

Mikkel Juul Jensen

Trinn 1

Hovedstyrken samles over Reading i Sør-England og flyr inn over Tyskland mellom Köln og Düsseldorf.

Mikkel Juul Jensen

Trinn 2

Mosquito-fly foretar et skinnangrep mot Magdeburg i to bølger. Mindre grupper tar for seg Dort­mund, Bonn og Nürnberg, mens 368 Halifax-fly bomber et oljeraffineri ved Leipzig.

Mikkel Juul Jensen

Trinn 3

Lancaster-fly slipper mengder av aluminiums­strimler, kalt Window, mellom Mainz og Mannheim. På de tyske radarene ser det ut som en stor bombestyrke.

Mikkel Juul Jensen

Trinn 4

Foran hovedstyrken flyr ti Halifax-fly utstyrt med elektriske Mandrel-støysendere som forstyrrer de tyske radarsignalene og skjuler bombeformasjonene.

Mikkel Juul Jensen

Brannbomber antenner brannstorm

Hvert sjuende sekund feier et nytt fly over sentrum av Dresden. En tilsynelatende uendelig serie av plystrelyder skjærer gjennom luften før de øredøvende brakene runger mellom fasadene. Lufttrykket blåser opp selv massive jerndører, bygningene skjelver, og puss faller fra veggene. Så følger brannbombene.

«Det føltes som om noen rett over oss tømte poteter eller kull ut på taket. Deretter kom det en hvesing og en eksplosjon», forteller skolejenta Nora Lang. Hun og familien har søkt tilflukt i kjelleren under blokken der de bor.

Tusenvis av magnesiumbomber ramler gjennom hustakene og antenner en mengde småbranner. På åtte minutter slipper britene 881 tonn bomber før de vender nesen mot England.

Dresdens brannvesen har ingen mulighet til å få ilden under kontroll. De første, eksplosive bombene har knust bygningene til pinneved, og nå får ilden raskt tak. De mange brannene smelter sammen, og temperaturen nærmer seg tusen grader.

Den varme luften begynner å stige til værs. En søyle av ild reiser seg over Dresden og skaper et vakuum under seg.

Brannbombene lå tett- pakket i klynger, og britene slapp dem ut like etter de kraftige, eksplosive bombene.

© Polfoto/Ullstein Bild & Imperial War Museum

Oksygenet blir sugd ut av gatene. Den 21 år gamle ingeniørstudenten Berthold Meyer opplever fenomenet på nært hold:

«Lungene mine gispet. Jeg knakk sammen i knærne. Det var skrekkelig. Noen, særlig de gamle, begynte å sakke akterut. De satte seg apatisk på gaten eller på hauger av murstein, og døde ganske enkelt av kvelning».

Trær og hjelpeløse mennesker blir revet inn i brannstormen. Den eter alt på sin vei i et rasende tempo. Varmen er så intens at bygninger og mennesker antennes uten å være i direkte kontakt med flammene.

De som har åndsnærværelse til det, pakker seg inn i våte tepper og flykter ned mot Elbe. Andre begynner å redde personlige eiendeler ut av leilighetene sine i den tro at bomberegnet er over. Men de tar grusomt feil.

Troppetransport årsak til bombing

De første fem årene virket verdenskrigen fjern for innbyggerne i Dresden. I områdene rundt byen falt det et par bomber i ny og ne, men aldri noe som forårsaket alvorlig skade.

Frontene lå langt unna, og de britiske bombeflyene hadde ikke rekkevidde til å nå helt til Dresden, lengst øst i Tyskland. Men i løpet av krigen endret bildet seg, og i realiteten var Dresdens skjebne avgjort alt da Arthur Harris ble utnevnt til sjef for britenes bombekommando i februar 1942.

Harris presenterte en ny strategi som han kalte «sektorbombing». Hittil hadde britene foretatt presisjonsbombing, men ni av ti ganger havnet bombene langt unna målet.

Harris innså at flyene ikke var i stand til å bombe nøyaktig nok. Han mente at «det var bedre å bombe alt enn ingenting», og ga ordre om teppebombing av gitte områder, som regel bykjerner, med brannbomber.

I tillegg lot Harris bombeflyene angripe i to bølger med halvannen times mellomrom. Erfaringene viste at det økte sjansen for å skape en ødeleggende brannstorm. Det fikk Hamburgs innbyggere erfare da et britisk dobbeltangrep 27. juli 1943 startet en voldsom brannstorm der over 40 000 mennesker mistet livet.

Dresden ble kalt Elbes Firenze. Promenadene langs Elbe var populære turistmål på 1800-tallet.

© Getty images & Scala/BPK

Dresden var Elbes perle

Mot slutten av andre verdenskrig var Dresden en av få tyske byer som ennå ikke var bombet.

Byen hadde vært en perle ved Elbe siden 1697, da den saksiske prins Fredrik August ble kronet til August 2. av Sachsen og Polen. Monarken var inspirert av renessansens Italia, og trengte en imponerende hovedstad i riket sitt.

Valget falt på Dresden. Det kom byens håndverkere og kunstnere til gode. Snart skjøt det opp sandsteinpalasser og kirker, og i 1734 sto den vakre, protestantiske Frauenkirche ferdig. Kirkens høye kuppel dominerte Dresdens «skyline» de neste 200 årene, og var et symbol på byens rikdom.

August 2.s etterfølger, August 3., fortsatte forskjønnelsen. Hans storslåtte promenader var blant de flotteste i Europa, og Dresden fikk med tiden tilnavnet «Elbflorenz» – «Elbes Firenze».

Byen var et yndet reisemål på 1800- og 1900-tallet og trakk turister fra hele Europa. Blant dem var det mange briter, og Dresdens innbyggere kunne derfor ikke i sin villeste fantasi forestille seg at byen deres noen gang skulle bli utsatt for et britisk bombeangrep.

Dobbeltangrepet var en stor personlig suksess for Harris, og britene gikk nå spesifikt inn for å skape en brannstorm hver gang de bombet.
de front overalt. De øverstkommanderende på alliert side drøftet derfor muligheten for å tvinge Hitler til å kapitulere ved å sette inn et gigantisk bombeangrep mot Berlin.

Men det ble med snakket, for 16. desember 1944 iverksatte tyskerne en offensiv i Ardennene. 200.000 soldater og 600 tanks durte gjennom de alliertes linjer i Belgia for å komme ut til Atlanterhavet. Selv om tyskerne ble stanset raskt, beviste offensiven at Det tredje riket på langt nær var slått, og at tyskerne ville kjempe om hver centimeter.

De allierte var rystet. Ideen om utelukkende å bombe Berlin, ble droppet. I stedet skulle forbedrede Lancaster-jetbombefly bombe moralen ut av både Berlin og andre tyske byer. Den britiske luftmarskalken Charles Portal så for seg at «det kan skapes massive ødeleggelser hvis hele angrepet blir konsentrert mot en enkelt storby som ikke er Berlin. Effekten vil være spesielt stor hvis byen ennå ikke er truffet».

I så henseende virket Dresden som et opplagt mål. Byen var Tysklands sjuende største, og stort sett uskadd. Men byens viktigste rolle var å være et knutepunkt for transport i forsvaret av østfronten.

Hver dag skranglet troppetog gjennom Dresden på vei til slagmarkene, mens tusener av flyktninger slepte seg motsatt vei. Den røde armé sto bare 113 kilometer fra byen, og de allierte ønsket å hjelpe fremrykkingen. Etterretninger anslo at tyskerne kunne mobilisere en halv million mann i tiden rundt 15. februar.

Mange av soldatene måtte gjennom Dresden, og et massivt angrep mot byens jernbane ville forsinke dem betraktelig. Men bombekommandoen ville ikke nøye seg med å bombe jernbaneinstallasjoner rundt Dresden.

Ved å bombe sentrum av byen kunne man også sette kommunikasjonssentraler ut av spill, og, viktigst av alt, skape kaos blant sivilbefolkningen.

Ved å knekke tyskernes vilje til å kjempe videre skulle britene fremskynde en alliert seier. De allierte håpet å lamme hele regionen, og Harris skrev i et brev til statsminister Winston Churchill at han ville «bombe Tyskland flatt».

Statsministeren godkjente operasjonen i slutten av januar 1945. Berlin, Dresden og Chemnitz skulle angripes fortest mulig, og 13. februar var værforholdene omsider optimale for et tokt mot Dresden. Byen skulle angripes to ganger på tre timer – et dobbeltangrep etter Arthur Harris’ hjerte.

Den andre bølgen

Brannstormen står som en skorstein over Dresden. Søylen av varm luft har vært synlig de siste 160 kilometerne for flygerne i den nye bølgen med britiske bombefly som kommer inn over byen klokken 01.07. Kilometerhøye røykskyer reiser seg og forstyrrer sikten.

Den voldsomme varmen fra brannstormen kjennes i cockpiten i mer enn tre tusen meters høyde. På bakken går det opp for Dresden-borgeren Christian Just at det er flere bomber på vei:

«Plutselig hørte vi den fjerne tutingen fra sirenene i de sørøstlige forstedene. Flyalarm! Noen mennesker skrek: 'Å nei, ikke igjen!' Deretter begynte et scenario som innprentet Dresdens inferno i sinnet mitt: motorstøy, vislingen fra bombene, så det øredøvende drønnet, et øyeblikks stillhet, og deretter det samme om igjen og igjen og igjen!

Det er et regelrett slaktehus. Strømmen har gått. I sentrum virker ikke sirenene, og angrepet kommer derfor uten varsel for de fleste. Mange dør i flukten gjennom gatene. Andre mens de prøver å redde eiendelene sine.

En annen av byens innbyggere, Gerhard Erich Bähr, rekker akkurat å kaste seg ned i kjelleren da nye bomber begynner å falle:

«Veggene ristet, murstein braste ned over oss. Luften var full av støv, vi fikk ikke puste. Beina mine var begravd. Oppå dem lå en firkantet steinblokk, en koffert og en tykk, grå sekk som kjentes våt. Jeg prøvde å trekke den bort slik at jeg kunne komme meg ut, og oppdaget at det ikke var noen sekk, men en mann uten hode».

Den andre bølgen, med 1175 tonn brannbomber, får brannstormen til å øke i styrke. Brennende trebjelker farer gjennom luften. Overalt regner det gnister og flammer. Hvert sekund truer de med å blende eller lemleste de flyktende, som kjemper for å komme seg ut av labyrinten av gater i gamlebyen. En av disse er 18-åringen Gertraud Freundel:

«Utenfor ulte brannstormen. Det blåste vilt, og vinden trakk oss inn mot byen. Far hadde et fast grep i armen min. Vi var nødt til å krysse dette infernalske uværet som raste nedover Reichstrasse. Jeg var skrekkslagen og nølte, men far trakk i meg og bønnfalt meg mens han ropte gjennom brølet fra vinden: 'Vi må gjennom dette'».

Varmen er så voldsom at asfalten smelter i gatene. Noen mister skoene i den tykke tjæregrøten. De stavrer av gårde helt til føttene deres er så forbrente at de ikke greier mer.

Hvem som overlever kommer an på fottøyet, for mens de som går med stramt snørte, solide støvler har en sjanse til å klare seg ut av infernoet, blir de andre fortært av flammene.

Manglende luftforsvar koster dyrt

Da de allierte bestemte at de skulle bombe Dresden, hadde de ikke forestit seg at angrepet kom til å bli et av historiens voldsomste. Flere faktorer var medvirkende til at ødeleggelsene fikk et så enormt omfang.

Først og fremst hadde byen knapt noe luftvern i det hele. Dresdens luftvernartilleri var pakket sammen og sendt til det teppebombede Ruhrdistriktet noen uker tidligere. I tillegg tvang drivstoffmangel tyskerne til å holde jagerflyene på bakken i så stor grad som mulig, til de var helt sikre på hvor britene kom til å bombe. Det sto så dårlig til med oljeleveransene at Luftwaffes fly ble trukket ut på startbanen av hester og okser. De britiske bombeflyene kunne derfor uforstyrret fly over Dresden og slippe lasten uavbrutt mot bakken.

For det andre var byens bunkere og tilfluktsrom mangelfulle og dårlig konstruert. De fleste var uten brannsikre vegger og dører, og de manglet ventilasjon som skulle sørge for at oksygen sirkulerte og giftige gasser ble holdt ute. Manglene førte til at brannstormen sugde all oksygen ut av tilfluktsrom og kjellere, og bare etterlot kullos, som var livsfarlig å puste inn.

For det tredje var det hovedsakelig kvinner, barn og eldre som befant seg i Dresden. De var mindre tilbøyelige til å forlate kjellerne og slukke brannene i leilighetene sine, og derfor fikk brannstormen et så ødeleggende omfang.

På toppen av alt var britene blitt eksperter i ødeleggelse. Mot slutten av krigen hadde de enorme mengder fly og bomber til rådighet. Dessuten hadde de startet brannstormer i flere tyske byer før Dresden, og utviklet det kaldblodige dobbeltangrepet til perfeksjon.

**## Fanger graver etter lik

Dagen etter henger røyken grå og skitten over Dresden. Disen er så tett at mange ikke oppdager at det har blitt morgen. Ironisk nok har dagen navnet «askeonsdag» i kirkeåret, og markerer begynnelsen på 40 dagers faste frem mot påske.

For befolkningen i Dresden har den en noe dystrere betydning. Brannene raser fremdeles overalt, mens overlevende og redningsgruppene kjemper seg frem mellom ruinene. Mange steder er det ennå for varmt til å ferdes, og de overlevende blir møtt av groteske og forferdelige syn.

Dagen før gledet Margret Mayer seg til hun skulle gifte seg. Nå leter hun fortvilet etter forloveden, og ser kokte lik i fontenene:

«Noen steder stakk det opp armer, bein og blottlagte kranier. Springvannene var fylt til randen med døde mennesker. De fleste så oppblåste ut og hadde store, gule og brune flekker på kroppen. Det ulmer fortsatt av klærne hos noen».

For Dresdens innbyggere er prøvelsene langt fra over. Klokken 12.17 brummer 316 amerikanske B17-bombefly inn over de brennende ruinene. De er blitt omdirigert til Dresden fordi skydekket er for tett over det opprinnelige målet.

Arthur Harris er fremdeles forhatt for bombestrategien under andre verdenskrig. Statuen av ham i London har blitt utsatt for hærverk gjentatte ganger, og bevoktes nå døgnet rundt.

© Topfoto

Harris ble lagt for hat

Arthur Harris er fremdeles forhatt for bombestrategien under andre verdenskrig. Statuen av ham i London har blitt utsatt for hærverk gjentatte ganger, og bevoktes nå døgnet rundt.

Etter angrepet på Dresden satte den nazistiske propagandamaskinen i gang. For å vinne sympati la tyskerne konsekvent til en ekstra null bak alle tall som ble sendt ut. Sveitsiske og svenske aviser skrev at nærmere 200 000 ble drept i Dresden. Bilder av forbrente barn fremstilte britene, og særlig bombekommandoens sjef Arthur Harris, som skruppelløse mordere.

I begynnelsen av 1945 ville særlig amerikanerne ha bombekommandoen til å fokusere på å angripe spesifikke oljeraffinerier i stedet for å teppebombe tyske byer.

Harris ble rasende og truet med å trekke seg som sjef for bombekommandoen, fordi han mente at angrep mot sivilbefolkningen var den eneste måten å knekke tyskerne på. Ledelsen ga etter, og Harris fikk lov til å velge de målene han ville.

Ifølge kritikerne hans innebar det altfor ofte at bombekommandoen utførte kaldblodige dobbeltangrep mot tyske byer.

Etter bombingen av Dresden snudde det politiske klimaet i Storbritannia. Winston Churchill var bekymret for hvordan omverdenen oppfattet britene.

«Tidspunktet er kommet for å revurdere spørsmålet om å bombe tyske byer bare for å skape frykt. Ellers overtar vi et fullstendig ødelagt land», forklarte han Harris, og ba ham redusere antall bombetokt. Det var imidlertid aldri noe krav fra den britiske befolkningen at bombingen måtte stanses – særlig ikke når Sør-England ble pepret med tyske V1- og V2-raketter hver eneste natt.

Etter krigen fortsatte kritikken mot «Bomber» Harris, som ble kalt krigsforbryter. Til slutt ble det for mye for ham, og etter å ha gitt ut sine erindringer flyttet han til Sør-Afrika.

Ytterligere 782 tonn bomber regner over Dresdens hardt prøvede og skrekkslagne innbyggere.

De største brannene blir ikke slukket før dagen etter, og de neste ukene rydder 2000 Wehrmacht-soldater og 1000 krigsfanger de blokkerte gatene og tømmer kjellere og tilfluktsrom for kullosforgiftede lik.

Det er et makabert arbeid. Krigsfangene sammenligner det med å arbeide i en gruve, bare at det er menneskekropper man graver etter i stedet for mineraler.

21 km2 av Dresden ligger i ruiner. 12 000 bygninger og 200 fabrikker er ødelagt. 25 000 personer er døde, og dobbelt så mange er blitt hjemløse.

Den 21. februar blir det gamle torget i Dresden sperret av og gjort om til et gigantisk krematorium. Her blir likene brent for å unngå spredning av smittsomme sykdommer.

Til tross for den voldsomme bombingen og de høye tapstallene klarer britene verken å stoppe troppetransportene til østfronten eller knekke tyskernes moral.

Etter to uker er togtrafikken gjennom Dresden tilbake på normalt nivå, og innbyggerne forblir lojale overfor Hitler til siste slutt.

Åtte dager etter hans død er Dresden den eneste tyske byen som ennå flagger med hakekors. Det blir det slutt på 8. mai da sovjetiske styrker rykker inn.

Les også:

Andre verdenskrig

Tokyo i flammer

18 minutter
Andre verdenskrig

Brennende by viser pilotene veien

1 minutt
Andre verdenskrig

300 bomber tikker stadig under Oranienburg

19 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul