Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

April 1945: Øyenvitner til Berlins fall

De var bare barn da nazistene kom til makten. De vokste opp under krigen, og da krigslykken snudde, sendte Hitler tyske ungdommer i kamp som et siste desperat forsvar mot Den røde armé. Uten erfaring ankom de fronten – mange av dem hadde ikke en sjanse.

AKG-Images, Portrettene er publisert med vennlig tillatelse fra de angjeldende personer

Etter en lang vinter var det endelig blitt vår i Berlin. 16 år gamle Christa Ronke hadde slept en madrass ut i hagen bak huset. Hun ville nyte de etterlengtede solstrålene og betro seg til dagboken: «26. mars 1945. Kampen er galskap!» skrev hun.

«Det gir ingen mening å kjempe videre. Krigen er tapt. Hvorfor alle de meningsløse ofrene? Mange hører fiendens radiosendere, også jeg. Det sies at Hitler og Goebbels ikke er riktig vel bevart.

Nazistene snakker naturligvis om seier. Vi håper at amerikanerne kommer til Berlin før russerne. Goebbels og avisene sier at russerne vil drepe og voldta. Fiendens radio sier det motsatte. Vet ikke helt hva vi skal tro».

I dag, 70 år senere, finner hun frem dagboken når hun skal fortelle om de opprivende dagene i 1945 da hun og resten av millionbyens innbyggere gikk den uunngåelige avslutningen i møte.

Daglig tømte bombefly sin dødbringende last over Berlin, og Hitlerjugend ble utkommandert til byens vaklende forsvar.

Blant dem Ernst Bittcher (16), som var sønn av en SS-mann og ble satt til å være assistent ved luftvernkanonene:

«Assistent høres ut som om vi bare hjalp til. I virkeligheten fikk vi to måneders opplæring. Og vi var gode. På kanonen vår hadde vi malt 16 ringer – én for hver nedskyting vi var med på», forklarer Ernst Bittcher.

Et tredje øyenvitne, Alfred Lieball (15), overlevde sammen med sin jødiske mor i en kjeller nær Alexanderplatz, mens husene over dem ble bombet til grus.

Bunkerforvalterens datter Helga Kreutzmann (10) opplevde krigens siste dager i bydelen Karlshorst.

Og så er det Hans Müncheberg (15), som gikk på den nazistiske Napola-eliteskolen i Potsdam.

Skolen skulle utdanne kremen av Tysklands ungdom til å føre Hitlers rike videre, men nå ble elevene overført til SS for å forsvare de siste stumpene av landet.

«Vi fra årgang 1929 hadde vært på sesjon for å se om vi kunne brukes i kamp. Den gangen var jeg 160 cm høy og veide 45 kg og fikk derfor avslag – det skjedde for flere i min klasse.

Men det påvirket ikke skolens leder, Otto Calliebe, som var SS-oberführer (general). Etter planen skulle skolen vår evakueres til Schleswig-Holstein, men Calliebe fikk oss innrullert i SS.

Imens pakket han eiendelene sine på en lastebil og kjørte mot vest før Berlin ble omringet», sier Hans Müncheberg 70 år senere.

I dag er de fem øyenvitnene for lengst pensjonert, men de husker fortsatt krigens siste dager i 1945, som skulle prege livene deres og Tysklands skjebne i mange år.

HISTORIE besøkte dem for å høre deres beretninger.

Kampen for livet

Midt i krigens inferno kjempet fem unge mennesker for å holde seg i live. De oppholdt seg på hvert sitt sted – men de deler skjebne: Alle var de med da Hitlers rike brøt sammen og Berlin falt.

  • Christa Ronke

    ble slept med av en soldat da Den røde armé nådde hennes vestberlinske bydel, Dahlem.

  • Ernst Bittcher

    bemannet en luftvernkanon ved Riksdagen og løp med forsyninger til soldatene.

  • Alfred Lieball

    opplevde krigens avslutning i en kjeller nær Alexanderplatz.

  • Helga Kreutzmanns

    far hadde ansvaret for en treetasjers bunker i Karlshorst.

  • Hans Müncheberg

    gikk på en nazistisk eliteskole i Potsdam før han ble sendt i kamp ved Spandau.

Stormingen av Berlin begynner

FREDAG 20. APRIL. Den røde armé har innledet offensiven for fire dager siden. De første granatene faller i byen. I førerbunkeren feirer Hitler bursdagen sin med et utvalg gamle støttespillere.

Ernst Bittcher: Etter hvert som russerne nærmet seg Berlin, fikk vi andre oppgaver. Nå skulle vi ikke lenger sikte på fly med luftvernkanonene, men etter mål på bakken.

Jeg skulle sitte på en fremskutt post og peke ut mål via en felttelefon som fikk strøm fra en sykkel.

En av våre siste stillinger var ved Teltowkanalen. Jeg klatret opp i fotofabrikken Zeiss Ikons tårn ved kanalen for å finne fiendtlige mål.

Plutselig lettet tåken, og på den andre siden av kanalen så vi 20 russiske stridsvogner parkert side om side med kanonene rettet mot meg.

Over løpene hadde de spent en snor og hengt uniformer opp til tørk. Plutselig beveget kanonene seg, og tårnet fikk inn tre fulltreffere. Jeg løp ned trappene for å søke dekning.

Alfred Lieball: En bombe slo ned i eiendommen vår mens vi satt i kjelleren nær Alexanderplatz. Fasaden og trappen sto fortsatt, men to rom ble sprengt bort.

Et av rommene hadde vært min fars tekstillager – han var skredder – og nå lå stoffrullene hulter til bulter mellom betongrestene. Så begynte vi å samle sammen rullene.

Vi var de første som flyttet ned her i kjelleren, men noen dager senere ble hele befolkningen bedt om å oppholde seg i tilfluktsrommene hele tiden.

LØRDAG 21. APRIL Den røde armé når Berlins forsteder. Joseph Goebbels slår i radioen fast at byen skal forsvares til det siste.

Hans Müncheberg: Sammen med SS skulle vi hindre Den røde armé i å omringe Berlin. Vi ble satt inn nordvest for Spandau. Stillingen var umulig å holde, og de første av kameratene mine omkom.

Skolelæreren vår var ved luftvernforsvaret, men han ville være hos guttene sine. En fulltreffer rev av det ene beinet hans. Vi prøvde å redde ham, men han blødde i hjel foran øynene på oss.

Han ga klassens eldste elev ordre om at vi skulle dra til Schleswig-Holstein: «Jeg overlater kommandoen til deg. Prøv å ta dere til Plön. Jeg blir her. Det er en ordre!»

SS-folkene hadde allerede stukket av, og vi var alene på dette avsnittet av fronten. Russerne avfyrte stalinorgler mot oss, og når slike raketter slår ned i en skog, flyr granat- og tresplintene… Vi måtte trekke oss tilbake.

Alfred Lieball: Rasjoneringssystemet hadde brutt sammen. Det var opp til hver enkelt å skrape sammen det mest nødvendige og lage retter som ikke står på noen meny: tørt brød med kaldt kjøtt, dekket med syltetøy, servert med dyr rødvin i sprukne kaffekopper.

Vinen fikk vi da vertshuset i gaten åpnet kjelleren. De svartkledde SS-folkene lå omgitt av flasker. Samtalene var like forferdelige som vinen var god.

Særlig kvinnene hadde behov for å prate om hva som kunne skje med dem når russerne kom.

Jeg glemmer aldri en setning som en av disse triste kvinnene sa: «Tørt brød skal jeg spise til mine dagers ende hvis jeg overlever dette».

© Christian T. Jørgensen/EUP-Berlin/Historie

INTERVJU: - Det ble kalt «privilegert blandingsekteskap»

Alfred Lieballs jødisk-katolske foreldre sto utenfor det nazistiske fellesskapet. Han fikk ikke studere. I stedet ble han skredder.

  • Du har jødisk mor og katolsk far. Hvordan klarte dere å bli boende i Berlin under krigen?

– Ifølge Nürnberglovene fra 1935 var jødiske kvinner med ikke-jødiske menn og deres barn beskyttet. «Privilegert blandingsekteskap», kalte de det. Det fantes også «uprivilegerte blandingsekteskap» – når faren var jøde. Han ble da sendt i konsentrasjonsleir.

  • Hvordan var det å vokse opp som et halvt jødisk barn i et nazistisk land?

– På skolen hadde vi et fellesskap, så kameratene mine lot meg være i fred. Men hvis vi begynte å krangle, kunne de si sårende ting. Jeg kunne ikke forsvare meg og måtte alltid holde meg unna. Hitlerjugend kunne jeg ikke være medlem av og heller ikke fortsette på skolen. I stedet begynte jeg i lære som skredder.

SØNDAG 22. APRIL. Berlins brannvesen forlater byen med 1400 kjøretøy.

Alfred Lieball: Blant alle de som kom ned i kjelleren vår, var en gammel mann i lysebrun uniform. En såkalt gullfasan – en nazist fra de første dagene. En fra oppgangen presenterte ham som sin onkel.

Han ga seg selv oppgaven med å lede forsvaret av kjelleren, og ingen sa imot ham. Han forklarte at han om dagen var ved fronten.

Om kvelden ville han stå til vår disposisjon. Med vin i koppen skrøt han av at han hadde lært de unge hvordan man ser fienden rett i øynene og skyter.

Helga Kreutzmann: Min far og tre menn hørte på BBC. Slik fant de ut hvor fronten gikk. Vi skjønte at Den røde armé hadde rykket nærmere. Mor laget en hvit fane av et laken.

Tre-fire menn skulle sette det opp på taket, men de var svært påpasselige med ikke å gjøre det for tidlig. De visste at SS kunne oppdage det.

Voldtekt og vennlighet

MANDAG 23. APRIL SS-folk henretter desertører i gatene for å høyne moralen. Den røde armé når frem til bydelen Karlshorst.

Helga Kreutzmann: Så skjedde det. Russerne kom til Karlshorst. Like før besvimte flere kvinner i bunkeren, men mennene beroliget dem: «Hos oss vaier den hvite fanen!» Bunkeren ble ikke beskutt. Far tok imot russerne og sa: «Her er alt i orden. Dere må bare komme inn». Alle måtte gi fra seg armbåndsurene sine til russerne.

Christa Ronke: Fru D. kom inn med et flygeblad der det sto følgende: «Befaling fra rikskommissæren for forsvaret, dr. Goebbels: Byen Berlin vil bli forsvart til det siste. Kjemp med fanatisk målbevissthet for deres koner, barn og mødre! Vi vil bestå» – og så videre.

Folk sier at vi har sluttet fred med Amerika og Storbritannia, og at vi nå kjemper sammen med dem mot russerne. Ingen vet noe med sikkerhet, for radioen er død.

© Christian T. Jørgensen/EUP-Berlin/Historie

INTERVJU: – Jeg savnet noen å snakke med

Christa Ronke gikk på skolen under krigen og bodde i by­delen Dahlem i Vest-Berlin. Senere fikk hun jobb i kantinen hos de amerikanske styrkene i byen.

  • Hvorfor skrev De dagbok i 1945?

– Det husker jeg faktisk ikke… Jeg tror jeg var ensom og savnet noen å snakke med. I stedet skrev jeg ned tankene og opplevelsene mine.

  • Etter krigen ble De ansatt hos amerikanerne. Hvordan var det å arbeide for fienden?

– Jeg holdt ikke ut den arrogante væremåten deres og la vel ikke akkurat skjul på det heller. Til slutt ville sjefen sparke meg, men mor og jeg var avhengige av pengene, så jeg måtte ta meg sammen.

  • Kunne De flytte tilbake til Deres hus etter krigen?

– Huset vårt var helt ødelagt, men mor fikk et lån gjennom Mar­shall-hjelpen. I flere år leide vi ut rom for å kunne betale ned lånet.

ONSDAG 25. APRIL. Den røde armé legger en jernring rundt Berlin. Soldatene voldtar og plyndrer i bydelen Dahlem sørvest for sentrum.

Christa Ronke: Vi lever bare i kjelleren og tør ikke gå ut. Midt på dagen så jeg tre soldater i fremmede uniformer gjennom vinduet.

De første russerne. Det gjorde meg urolig, så jeg ropte på de andre i kjelleren. Litt senere banket det på døren. To russere.

En av dem så godt ut og var vennlig. De spurte etter tyske soldater. Så gjennomsøkte de alt, pekte på mor og meg – mente vel «mor og datter» – og gikk igjen.

Kanskje er ikke russerne så ille likevel? For sikkerhets skyld gjemte jeg armbåndsuret mitt i papirkurven.

Snart kom de neste. En soldat med lapp foran det ene øyet trakk meg ut av rommet. Mor bønnfalt ham, men hun ble dyttet til siden.

Jeg ville forsvare meg, men han grep etter pistolen. Svimmel av avsky, men samtidig også takknemlig for å være i live ble jeg sendt tilbake til min mor og de andre, som trøstet meg.

Da russerne var borte, vurderte mor og jeg raskt om jeg skulle spille «gammel, syk kvinne» eller «dumt, sykt barn». Det barnslige lå mer for meg.

Jeg flettet håret og plukket ut de to kunstige fortennene mine – jeg hadde slått ut mine egne i en ulykke. De neste russerne smilte jeg tannløst til mens jeg lå på madrassen.

Mor spilte «gammel kvinne» og gråt fortvilet: «Barn meget sykt». Russerne snudde seg uten å vise interesse – en av dem ga meg til og med en brødbit.

Fru H. og frøken S. ble hentet for andre gang av russerne, selv om de hadde prøvd å gjemme seg.

Håp og fortvilelse. I bunkeranlegg og mørke kjellere ventet Berlins befolkning på russernes ankomst.

© barch 183-r71086

Rusletur gjennom Riksdagen

FREDAG 27. APRIL De russiske soldatene i Dahlem feirer seieren. Foran Riksdagen er alt fredelig.

Christa Ronke: Denne natten var helvete løs i Dahlem. Det sies at Stalin har gitt soldatene sine tre dager der alt er lov – som belønning for erobringen av Berlin.

I Dahlem bor flere høytstående nazister. Derfor turet russerne særlig hardt frem her. De farligste var de fulle. Spriten fant de i kjellerne.

Ernst Bittcher: Det skjedde ingenting på Königsplatz, så jeg hadde tid til å rusle litt rundt. Jeg gikk inn i det ene tårnet i Riksdagen og kom meg opp på taket, der man kunne se utover byen.

Her sto et tungt maskingevær. Plutselig ropte to soldater: «I dekning! Snikskytter!» Jeg gikk en etasje ned. Der fantes det ikke en sjel. Så kom jeg til et rom fullt av arkitekturmodeller.

Man kunne stikke hodet opp i dem. Det var sikkert en del av utstillingen om ombyggingen av Berlin til Germania. På hyllene sto en mengde små byster. Jeg tok et pikehode – men jeg fikk dårlig samvittighet.

En etasje lenger nede kunne jeg se at en henrettelse var på gang. Med ryggen mot meg sto en desertør. Foran ham pelotongen som gjorde seg klar.

I samme øyeblikk falt russiske granater over Riksdagen, og desertøren kom seg unna.

Hitlers siste offentlige opptreden var da han delte ut medaljer til de tapreste guttesoldatene 20. april 1945.

© Getty Images

Ungdommen var Hitlers siste reserve

5000 gutter mistet livet i forsøket på å forsvare Berlin mot Den røde armé.

Tyskerne var presset på alle fronter da Adolf Hitler våren 1945 bestemte seg for å kaste sine siste reserver inn i kampen.

De 16-17 år gamle guttene skulle kalles inn og danne ti nye divisjoner som skulle demme opp for «den røde oversvømmelsen».

Planen ble aldri realisert. I stedet ble tusenvis av gutter tatt opp i eksisterende styrker – og behandlet som voksne soldater. Feighet ble straffet med døden.

Hvor mange guttesoldater nazistene satte inn, er uvisst, men de siste månedenes kamp endte med å koste 60 000 soldater under 18 år livet. 5000 av dem døde i forsvaret av Berlins ruiner.

Blant sovjeterne var de unge tyskerne særlig fryktet, for de kjempet med fanatisk mot og visste ikke når det var mest fornuftig å trekke seg tilbake.

Det var slike fryktløse guttesoldater Adolf Hitler tok seg tid til å møte da han feiret sin siste bursdag 20. april 1945.

Han forlot festen i Førerbunkeren en liten stund for å dele ut medaljer og si noen ­oppmuntrende ord før han forsvant under jorden igjen.

Adolf Hitler viste seg aldri offentlig mer etter det.

Tyskland bryter sammen, Hitler gifter seg

LØRDAG 28. APRIL Etter et døgns harde kamper får Den røde armé kontroll over Alexanderplatz.

Alfred Lieball: Denne kvelden hadde alle følelsen av at vendepunktet var kommet. Ingen hadde lyst til å sove, selv om det var leggetid, og så kom de første kolbeslagene mot kjellerdøren.

Skitne og stinkende skikkelser gjennomsøkte kjelleren for tyske soldater. De fant ingen. Og den eneste som hadde sagt at han ville gjøre motstand, den gamle nazisten, var nå som en skjelvende olding.

Han hadde gjort på seg i den flotte lysebrune uniformen. Min mor hadde nettopp kvittet seg med dette nazirelikviet; det kunne ha betydd hans dødsdom. Ingen hadde lyst til å ta hevn akkurat nå.

Alle var redde, men i kjelleren vår skjedde ingen voldtekt eller mishandling. «Uri, uri» – altså armbåndsurene våre – måtte vi gi fra oss, men jeg brydde meg ikke. Nå ville det jo komme en ny tid da jeg kunne være fri og leve.

Hans Müncheberg: En del av skoleklassen min slapp unna via en sprengt jernbanebro over elva Havel. Det brøt ut nye kamper. Vi kom til Charlottenburg, der kameraten min ble drept av en snikskytter.

Dermed var jeg alene. Gaten kunne man ikke gå ut i, så jeg løp gjennom en bakgård, hoppet over en mur og kom til en ny gate. Jeg prøvde å finne ut hvor det ble skutt – for der gikk fronten.

Jeg sto i et veikryss ved et vertshus og kikket forsiktig rundt hjørnet. I samme sekund stakk en ung russisk soldat hodet frem på den andre siden.

Jeg hadde et gevær, og han hadde en maskinpistol med et stort ammunisjonsmagasin, men vi var begge frosset fast av skrekk. Det var som den leken der det er om å gjøre ikke å blinke.

Kanskje blinket jeg først, og så blinket han. Så nikket han, og jeg nikket, og så tok vi begge et skritt tilbake og ventet. Ingen av oss stakk hodet frem igjen.

Fra det øyeblikket hadde fienden fått et ansikt. Han var blond, hadde blå øyne – kanskje en ukrainer – og lignet slett ikke på bildet av den ville mongolen jeg hadde sett i nazistenes propaganda. Han så ut som meg!

SØNDAG 29. APRIL. I førerbunkeren gifter Adolf Hitler seg med Eva Braun. Deler av byen nyter freden, andre fortsetter å kjempe.

Christa Ronke: Været er nydelig, og jeg har lagt meg i hagen for å sole meg. Det er så deilig å lukke øynene og drømme om en verden uten bomber, frykt og sult.

Hans Müncheberg: Jeg fant kameratene mine i Radiohuset i Masurenallee – de som hadde overlevd. Ti av de 30 elevene i klassen var døde. Det var en merkelig situasjon.

Radiohuset var på tyske hender, mens messeområdet på den andre siden av gaten allerede var erobret av Den røde armé.

Vi gutter fortalte en av reporterne hvordan vi under en innsats hadde gått gjennom T-bane­tunnelene og nådd frem til et boligområde som ennå var tysk-kontrollert.

Stille dager i Riksdagen

MANDAG 30. APRIL Adolf Hitler begår selvmord. Nyheten holdes hemmelig.

Ernst Bittcher: Rundt lunsjtider ble det skutt vilt i retning Riksdagen og Königsplatz. Jeg krøp i dekning i Riksdagens varmekjeller. Bygningen ristet.

Etter en time hentet en SS-soldat meg ut. «Du blir med meg til kjøkkenet», sa han. Der skulle jeg vente på at noen kvinner hadde smurt en stabel skiver som ble pakket i to kofferter.

Så skulle jeg, selv om jeg var en feig hund, løpe med mat til de tyske soldatene som hadde slått seg ned i innenriksdepartementets kjeller på den andre siden av plassen.

Departementets øvre etasjer var allerede inntatt av russerne, men ingen skudd hørtes. Tyskerne i kjelleren var trolig fallskjermjegere som hadde trukket seg tilbake.

Jeg løp over plassen tre ganger den dagen. Først med brødskivene, så med to kanner kaffe og til slutt med pansernever. Den siste gangen la vi oss ved et vindu, for vi hadde hørt lyden av en russisk stridsvogn.

Trolig skulle den nedkjempe motstandslommen vår. Den stanset, snudde tårnet og senket kanonløpet. Sidemannen avfyrte sin panserneve. Granaten virvlet opp masse støv, vi så ikke en døyt.

Bare skrikene fra stakkarene i stridsvognen kunne høres. Så gikk luken opp. Vognkommandøren ville gå ut. Vi grep våpnene våre og skjøt på én gang. Avstanden var vel åtte meter.

Etter krigen hadde jeg forferdelige samvittighetskvaler, men alle fortalte meg at det var ham eller oss. Han behøvde bare å trykke på knappen så hadde det vært ute med oss.

Da overløytnant Richter utpå kvelden hørte at jeg hadde løpt over Königsplatz tre ganger, sa han «Kom, vi henter noen EK-er» – jernkors. Han ville ha et selv også.

Vi gikk gjennom Tiergarten til luftvernstillingen ved Zoobunkeren. Møtte verken venn eller fiende på veien.

Riksdagen etter slaget. Til høyre står Ernst Bittchers forlatte luftvernkanon.

© Getty Images

Her endte slaget om Berlin

Noen av de siste kampene sto om Ri­ksdagen, der Ernst Bittcher befant seg.

I historiebøkene omtales kampene om den tyske Riksdagen som noen av de hardeste under andre verdenskrig.

Russiske kilder forteller at så mange som 500 russiske stridsvogner og 24 000 soldater deltok i slaget mot fanatisk kjempende SS-folk.

Tyskerne hadde til og med gravd en dyp vanngrav rundt Riksdagen, skriver russerne. Sannsynligvis er tallet noe overdrevet av propagandahensyn.

  1. april tok de første sovjetiske soldatene seg over Moltkebrücke, til tross for heftig bombardement fra luftvernkanonene foran Riksdagen.

Vel over broen inntok soldatene innenriksdepartementet og den sveitsiske ambassaden, som fortsatt var bemannet av et par av landets diplomater.

Herfra kunne soldatene ta seg over plassen og vaie med den røde fanen på taket av Riksdagen 2. mai. Hendelsen ble foreviget på et ikonisk fotografi.

Håpet om flukt lever

TIRSDAG 1. MAI: Radioen offentliggjør nyheten om Hitlers heltemodige død i kampen for Tyskland. Berlin forbereder seg på kapitulasjonen.

Ernst Bittcher: Neste morgen gikk jeg tilbake mot Riksdagen. Igjen gikk jeg gjennom Tiergarten uten å se en eneste russer.

Parken beskrives ofte som en kampplass, men den var stille som «stormens øye». Jeg kom til Siegessäule, der noen sa at Hitler hadde falt i kamp. Men før sin død hadde han giftet seg.

Tenk at denne halvguden hadde giftet seg og avslørt seg som en småborger, som et helt vanlig menneske!?

Jeg vurderte å begå selvmord. Alle mine forsøk på å slippe ut av byen via t-banesystemet var mislykket, og om kvelden dro jeg sammen med et par kamerater til Bellevue-slottet.

Døren til varmekjelleren sto åpen. Gulvet var oversvømt. SS-menn og -kvinner satt overskrevs på kjelene og prøvde å fjerne merkene fra uniformene.

Hans Müncheberg: I Radiohuset hørte vi den helt usanne nyheten om at Hitler hadde vært hos de kjempende soldatene ved Zoobunkeren. På vei tilbake til Rikskanselliet hadde han blitt truffet av en granat og lidd heltedøden.

Det var åpenbart at Berlin måtte kapitulere, og de som ikke ville overgi seg, samlet seg bak Radiohuset. Flere hundre mennesker. Natt til 2. mai begynte forsøket på å bryte ut.

Det var særlig soldater fra Wehrmacht og SS. Gullfasanene så jeg ikke, men de kan godt ha vært der. Kameratene mine og jeg fikk i oppgave å gå ved siden av kolonnen og beskytte den.

Kolonnen dreide av mot nordvest for å komme over Charlottenbrücke, som stadig var intakt og førte til Spandaus gamle bydel.

Problemet var at Den røde armé kunne beskyte broen. Man kom bare levende over hvis man løp og var heldig eller gikk i ly av en stridsvogn.

© Christian T. Jørgensen/EUP-Berlin/Historie

INTERVJU: – Det var ingen kamp om Riksdagen

Etter krigen ble Ernst Bittcher en anerkjent orgelbygger og arkitekt. Han holder foredrag om opplevelsene under krigen.

  • I historiebøkene kan vi lese om de harde kampene om Riksdagen. Men du kunne altså uten problemer krysse Königsplatz med mat og kaffe?

– Bortsett fra bombardementet rundt middagstider 30. april var det ingen kamper her – ikke engang snikskyttere. Om ettermiddagen trengte en sovjetisk tropp inn i nordfløyen og ble omringet av en liten SS-styrke.

  1. mai om ettermiddagen drev SS russerne ut. To av vennene mine var med. Og i løpet av natten forsvant tyskerne gjennom tunneler, slik at Den røde armé kunne ta Riksdagen uten kamp.

  2. Hvordan oppsto da myten?

– Den oppsto i Sovjetunionen for at hele verden skulle forstå seiersøyeblikket da den røde fanen vaiet over nazismens sentrum.

Siden skrev alle av etter hverandre. Det viktigste var at det ble kjempet hardt og høylytt, og at det var blodig.

Hardt såret i hage

ONSDAG 2. MAI Berlin gir opp kampen og legger ned våpnene. Kolonnen av utbrytere fra Radiohuset prøver å finne veien vestover.

Hans Müncheberg: Jeg kom uskadd over broen, men i Spandau løp jeg ved siden av en flammekastervogn som fikk inn en fulltreffer.

Den eksploderte, og jeg ble kastet gjennom en dør, gjennom huset og ut i bakgården. Jeg kom bort fra gruppen min, men ble funnet av en offiser.

«Nå hører du til min gruppe. Tre inn i geleddet», sa han og sendte meg og en soldat ut for å sjekke om vi kunne komme videre ned gaten. Vi passerte et boligområde. «I dekning!» skrek soldaten.

I samme øyeblikk slo granaten fra en godt gjemt T-34 ned ved siden av meg. En granatsplint traff hjelmen min, en annen splint gikk gjennom venstre overarm, og en tredje boret seg inn i brystet. Jeg ble liggende bevisstløs.

Ernst Bittcher: Om morgenen hørte vi glade russiske stemmer utenfor varmekjelleren. De ville oss ikke noe vondt, bare ha våre «uri, uri». Og slik ble vi tatt til fange.

Vi gikk i lange kolonner til Kleist Park, der fangene ble samlet. Derfra skulle vi gå gjennom Berlin, så tyskerne kunne se hvor mange fiender det fantes.

Hans Müncheberg: Jeg kom til meg selv i kjelleren under et hus. To kvinner hadde funnet meg i hagen, slept meg inn og forbundet sårene mine. «Krigen er over. Bli her», sa de, men jeg var redd for å bli krigsfange.

Utenfor oppdaget de russiske soldatene meg, og jeg måtte gjemme meg bak en mur. De skjøt etter meg med maskingevær. Jeg kom meg unna gjennom et hull og fant tilbake til utbryterkolonnen lenger nede i gaten.

Der traff jeg også en major som steg ut av sitt pansrede kjøretøy: «Hvordan er situasjonen?»

Jeg fortalte om de russiske stillingene. «Snu!» sa han til sine menn. Jeg ba om å få bli med, men han hørte ikke etter. Han krøp opp i panservognen igjen, stengte luken og begynte å kjøre.

Bak ham kom en Tiger-stridsvogn. Jeg huket meg fast til slepekroken. Slapp jeg taket, ville jeg blitt overkjørt av neste stridsvogn.

De russiske soldatene hadde aldri sett så stor velstand som den de opplevde i Berlin – og de ville ha tak i den.

© Getty Images

Panisk flukt over jordene

TORSDAG 3. MAI Berlinerne får ordre om å rydde gatene for betongrester. Imens fortsetter utbruddsforsøket mot vest.

Hans Müncheberg: Neste morgen ble jeg plassert på en raupenschlepper (en lastebil med larveføtter) med hardt sårede.

Jeg satt på en trekasse lengst fremme. Da jeg så et lavtflygende jagerfly nærme seg, og munningsilden gnistret, lot jeg meg falle ned på de sårede.

Idet jeg landet, slo kulene inn i trekassen oppe ved førerhuset. Bilen kjørte videre uten skader.

Vi hadde forlatt veien som var sperret av ødelagte kjøretøy, og kjørte over en nysådd mark. Det lå sårede der, vi dundret rett over dem. Slik kom vi til landsbyen Ketzin, der russerne hadde bygd opp en stilling.

Over høyttalere var beskjeden klar og tydelig: «Tyske soldater! Det er meningsløst! Legg ned våpnene og kom ut med hendene i været! Det kommer ikke til å skje noe med dere!» Men vi var redde.

Jeg gjemte meg i en kjeller med en annen såret. Vi fant noe hermetikk der og fikk stilt den verste sulten. Jeg visste at jeg måtte bort derfra, for klokken 20 ville beskytningen begynne.

Jeg så ut og fikk øye på en syketransport med hardt sårede. Det var mulig å gripe tak på venstre side av førerhuset. Høyre arm var jo i orden, så jeg stilte meg på trinnbrettet.

Vognen kjørte ut av landsbyen mot en høyde. Jeg så ut over jordet. Sporlyskulene kom nærmere. Jeg slapp tak i vognen og rullet ned i en grøft.

Fem-ti meter lenger fremme traff kulene vognens bensintank. Den gikk i luften med et brak…

Jeg prøvde å åle meg videre, men var tom for krefter. Så kom et par soldater forbi. «Ta meg med», ba jeg. «Jeg har et kompass». «Hit med det!» sa en av soldatene og siktet på meg med pistolen.

I samme øyeblikk dukket det opp en offiser fra Luftwaffe med eikeløv og trebein – kaptein Herbst. Det navnet skal jeg aldri glemme.

Han var sammen med tre fallskjermjegere og spurte: «Hva er det som skjer her?» Jeg forklarte, og han ga soldatene ordre om å bære meg.

© Christian T. Jørgensen/EUP-Berlin/Historie

INTERVJU: – Bunkeren hadde en lugar til hver familie

Helga Kreutzmanns far var soldat i den tyske hæren, men ble syk og kunne ikke kjempe i krigen. I stedet ble han bunkerbestyrer.

  • Hvordan fikk han den jobben?

– I Karlshorst sto en bunker til sivile ferdig i 1943, og politiet søkte etter en bestyrer – helst med en kone som kunne dele vaktene med ham. Faren min sa: «Hva kan være bedre for oss enn å arbeide i en bunker?» Det var mor enig i.

  • Hvordan var bunkeren innredet?

– Den hadde plass til 3000 mennesker og var innredet med lugarer som på et skip, med to køyesenger. Om kvelden klokken 18 fikk folk utlevert nøkkelen til sin lugar. Neste morgen i 9-10-tiden måtte de være ute.

  • Det høres nesten ut som et hotell?

– Ikke helt. I de siste krigsukene var bunkeren stappfull med folk. Men hva skulle vi gjøre? Det var farlig å oppholde seg i gatene.

Tyskland har kapitulert

ONSDAG 9. MAI Den tyske feltmarskalken Keitel har underskrevet Tysklands kapitulasjon i Karlshorst. Hans Münchebergs gruppe er stadig på frifot og kjemper seg mot vest.

Helga Kreutzmann: At kapitulasjonen fant sted i Karlshorst, få hundre meter fra bunkeren vår, oppdaget jeg ikke. Det ble nok også holdt hemmelig.

Hans Müncheberg: Vi nådde landsbyen Päwesin. En gårdshund gjødde, og en kvinne kom ut. «Herregud, hvor kommer du fra, gutten min?» spurte hun.

Jeg forklarte om gruppen min og ba om litt mat og et sted å sove. Päwesin var redningen vår, for landsbyen lå mellom to innsjøer.

På den andre siden var et stort skogsområde som strakte seg helt til det britiske territoriet. «Det er ikke noen god idé», sa hun. «Russerne har vært her. De fortalte at Tyskland har kapitulert».

Jeg gikk tilbake til kaptein Herbst og forklarte situasjonen. «Det kan ikke stemme at Tyskland har overgitt seg!» sa jeg. «Sannheten krever noen ganger mer mot enn løgnen», svarte Herbst.

Da forsto jeg at alt var over, og med min nasjonalsosialistiske oppdragelse gråt jeg som et barn. Jeg var dødstrett og sovnet på stedet.

Da jeg omsider våknet igjen, var det blitt 10. mai. Jeg var alene, og kompasset mitt var borte. Jeg hadde fortsatt brødposen min. Der lå også pistolen og en håndgranat.

Jeg gikk til den samme gården som sist, og hunden slet seg. Den dyttet meg over ende så jeg besvimte. Da jeg kom til meg selv, hørte jeg høye russiske stemmer.

Jeg lå på en sofa i en stue og var helt vergeløs. Russerne kom inn med maskinpistoler, men kona på gården stilte seg mellom.

Før det hadde hun gjemt kamuflasjeuniformen og kastet pistolen og håndgranaten i gjødselkjelleren. «Niks soldat», sa hun.

De så på ansiktet mitt og sjekket sårene mine. Jeg var redd de skulle drepe meg, men de sa bare: «Hitler kaput, fascisme kaput. Du skal hjem til din mor!»

© Christian T. Jørgensen/EUP-Berlin/Historie

INTERVJU: – Jeg fikk aldri sagt takk

Hans Müncheberg ble bonde etter krigen og gjorde siden tv-karriere i DDR. Opplevelsene under krigen satte varige spor hos ham.

  • Hvordan gikk det med Otto Calliebe, lederen på Napola-skolen, som sendte deg til SS?

– Calliebe kom til Soltau (Niedersachsen, Vest-Tyskland), der han underviste til han var over 70 år gammel. Jeg vet at han fortsatte å være nazist og underviste barn. Det var mye på grunn av ham at jeg ikke flyktet til Vest-Tyskland. For meg var DDR det nye Tyskland, der de gamle nazistene ikke fikk lov til å oppdra ungdommen.

  • Kaptein Herbst reddet livet ditt på et jorde utenfor Berlin. Så du ham igjen?

– Dessverre. Jeg fikk aldri sporet ham opp. Jeg vet bare at han var en Stuka-pilot som ble skutt ned og måtte amputere et bein. Jeg skulle gjerne ha takket ham og kvinnene som fant meg før jeg blødde i hjel. Men så kom muren, og de bodde i vest».

De sovjetiske soldatene feiret for hver bydel som ga opp kampen.

© AKG-Images

Les også:

Andre verdenskrig

Hitlers elskerinnes mest intime eiendel solgt

2 minutter
Hitler

Adolf Hitler erklærer: "Krigen er tapt"

19 minutter
Hitler

Aprilsnarr: Nå er det bevistat Hitler flyktet til Argentina

3 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul