Det er tidlig om morgenen 16. desember 1944. En amerikansk soldat speider mot tyskernes forsvarslinjer i øst, og blir møtt av et selsomt syn.
Fra utkikksposten sin utenfor byen Clervaux i Ardennene ser han plutselig store lyskjegler bryte gjennom tåken på den mørke himmelen.
Soldaten rekker knapt å kalle opp sin overordnede og rapportere om det fiendtlige lyset på himmelen, før et hissig granatregn hagler over skyttergropen hans.
Minutter etter dør kanontordenen ut, og det eneste som høres i mørket, er lyden av brummende stridsvogner.
I lyset fra de kraftige prosjektørene har tyskerne innledet en storstilt offensiv som skal redde Det tredje riket.
Over en hundre kilometer bred front setter tunge, tyske panserkjøretøy seg i bevegelse. Bak følger titusener av infanterister.
Ardenneroffensiven er i gang.
Ardenneroffensiven er Hitlers siste sjanse
Det kuperte belgiske skogsområdet Ardennene ligger langs grensen til Tyskland.
Terrenget er vanskelig fremkommelig, og det er det siste stedet de allierte venter en tysk offensiv.
Området er derfor forsvart med altfor få soldater – primært nyankomne rekrutter fra USA, og ellers nedkjørte og reduserte enheter.
Nettopp derfor har Hitler valgt området som det perfekte stedet å bryte gjennom de allierte forsvarslinjene.
Sammen med generalstaben sin har han lagt en dristig plan.
Tre hærenheter skal innta Antwerpen og sikre kontrollen over byens viktige forsyningshavn.
Hitler gir Gerd von Rundstedt ansvaret for Ardenneroffensiven, til tross for generalfeltmarskalkens motvilje mot planen. Han mener den er for ambisiøs og dumdristig, og foreslår en mindre omfattende offensiv. Hitler nekter.
Hvis tyskerne greier å erobre havnebyen, vil de kunne hindre forsterkninger i å nå kontinentet.
Og, enda viktigere, de vil kunne sperre fire allierte armeer inne i det nordlige Belgia og Nederland.
I det skjulte har tyskerne klart å frakte 200 000 kamptrente soldater til fronten. Til å støtte dem har Hitler oppmarsjert de siste restene av velfungerende panserdivisjoner, samt tusenvis av kanoner.
Overraskelsesmomentet er så viktig for tyskerne at selv operasjonens kodenavn er ment å villede eventuelle allierte spioner. Wacht am Rhein – vakt ved Rhinen – skal forlede de allierte til å tro at Hitler forbereder et forsvar, ikke en omfattende offensiv.
For å utnytte overraskelsesmomentet skal de tyske styrkene rykke raskt frem, slik at de allierte ikke rekker å mobilisere forsterkninger.
«Det kryr av tyskere». Amerikansk patrulje i starten av Ardenneroffensiven
På Ardenneroffensivens første dag skal de krysse det vanskelig fremkommelige og snødekte terrenget i Ardennene og raskt sikre seg kontroll over viktige veier og broer.
Et av de viktigste knutepunktene er byen Bastogne, som skal erobres i løpet av et døgn for å sikre fremmarsjen under Ardenneroffensiven.
Ifølge slagplanen har styrkene maksimalt fire dager på seg til å krysse elva Meuse i nordvest. Derfra flater terrenget ut, og veien mot Antwerpen er lettere fremkommelig.
Svekket divisjon forsvarer Bastogne
Da helvete bryter løs 16. desember klokken 05.30 om morgenen, kommer angrepet som en total overraskelse på de allierte.
Ikke minst for soldatene fra 28. amerikanske infanteridivisjon, som er sendt til området for å samle krefter etter flere måneder med harde kamper.
Divisjonens øverstkommanderende, oberst Hurley Fuller, våkner brått til hissige brak fra tyske granater.
Styrkene hans i Clervaux kontrollerer flere veier til Bastogne, og straks etter at offensiven er i gang, tikker det inn en krystallklar ordre fra Fullers øverstkommanderende, Dwight D. Eisenhower: Stillingene ved Clervaux skal holdes med alle midler.
Tyskernes fremrykning går imidlertid så fort at den første stridsvognen ruller inn i Clervaux bare noen timer senere.
De ytre forsvarslinjene er brutt, og nå begynner tyskerne å rydde byen hus for hus.
Hundrevis av granater legger Clervaux i ruiner, og veteraner fra østfronten nedkjemper effektivt de amerikanske forsvarerne.
Da en tysk stridsvogn sender granater mot hotellet der Fuller har kommandoposten, flykter obersten med en gruppe offiserer og flere titall sårede soldater. Men for sent.
I samme øyeblikk som de kryper ut av et vindu på baksiden av huset, hører de tramping og tyske rop inne fra huset.
Fuller flykter ut av byen mot vest, tilbake mot allierte linjer, men obersten kommer ikke langt før en tysk patrulje tar ham til fange.
Alt er kaos i de første timene av Ardenneroffensiven
Som de tyske meteorologene har forutsagt, er været på de tyske troppenes side i starten av Ardenneroffensiven. Det ligger et tett skydekke over Ardennene, dermed kan ikke allierte flygere komme de pressede bakkestyrkene til unnsetning.
For tyskerne går alt etter planen de første timene. Etter erobringen av Clervaux kan soldatene fortsette marsjen mot Bastogne.
Ved Losheim, nær grensen til Luxemburg, marsjerer tyskerne like effektivt frem som ved Clervaux.
«Det kryr av tyskere», rapporterer en amerikansk patrulje, før den legger på flukt.
I løpet av en måned fikk de allierte fraktet nesten 700 000 soldater til Belgia. Det betydde slutten for tyskerne.
Fra en landsby i nærheten sender den amerikanske garnisonen en siste forskremt radiomelding om fiendtlige kanoner som åpner direkte ild 70 meter fra kommandoposten deres.
Angrepet dreper tre soldater, de resterende 87 overgir seg.
Kapitulasjonen er helt etter planen.
Hitler og generalene hans har kalkulert med at de alliertes nye rekrutter vil overgi seg eller flykte ved møtet med den overlegne fienden.
Likevel går frem-rykningen raskt i stå. Etter at det første sjokket har lagt seg, tar nemlig de undertallige amerikanerne opp kampen med dødsforakt de aller fleste steder.
Ved Wahlhausen litt øst for Clervaux anmoder en av Fullers tropper til og med om artilleribeskytning av egne posisjoner, i et siste desperat forsøk på å stoppe tyskernes pansrede styrker. Bare en eneste amerikaner overlever bombardementet.
Taktikk fra østfronten vinner kampen
I nord kjører de tyske styrkene seg fast i flaskehalser og heftigere motstand enn forventet. Lenger mot sør er tyskerne nærmere et gjennombrudd.
Her trenger en kampgruppe fra 1. SS Panzerdivision langt inn bak allierte linjer 17. desember. Enheten er ledet av den bare 29 år gamle Obersturmbannführer Joachim Peiper, som er beryktet fra østfronten for å ha utryddet flere russiske landsbyer.
Peipers uvane med å brenne russiske landsbyer ned til grunnen har gitt stridsvogngruppen hans tilnavnet «blåselampen».
Joachim Peiper durer frem med sine hundre stridsvogner gjennom Ardennene, der han får følge av flere gigantiske Tiger-stridsvogner fra en annen panserenhet.
En amerikansk speider ser kampgruppen bevege seg gjennom Ardennene, og kjenner at bakken rister under de tunge beltekjøretøyene.
Med et hvitt lommetørkle i hånden dirigerer en tysker frem «den største forbannede stridsvognen» amerikaneren noensinne har sett.
De tyske troppene brukte bl.a. Tiger II stridsvogner for å bryte igjennom de alliertes linjer under Ardenneroffensiven. Her ses en Tiger II tanks utstilt på Deutsches Panzermuseum Munster.
Den brutale kongetigeren, som den kalles, er med sine nesten 70 tonn andre verdenskrigs største stridsvogn.
Den har opptil 18 centimeter tykke panserplater, og den presise 88-mm kanonen kan pulverisere en amerikansk Sherman-stridsvogn på 700 meters avstand.
I direkte kamp er amerikanerne sjanseløse, og allierte stridsvognførere flykter i fleng ved synet av kongetigerne. De få som kjemper, møter en grusom skjebne. For å overraske tyskerne ligger de amerikanske stridsvognene nemlig ofte på lur bak bakketopper.
Men tyskerne bruker en stridsvogn-strategi utviklet på østfronten.
I samme øye-blikk som de runder en bakketopp, fyrer mannskapet av lysgranater som blender fiendens førere og fremhever stridsvognene i silhuett.
Amerikanerne rekker knapt å registrere hva som skjer før granater fra de tyske stridsvognene etterlater kjøretøyene i et flammehav.
Massakrer blir hverdag under Ardenneroffensiven
Joachim Peipers oppdrag er å rykke vestover inn bak de alliertes linjer, dels for å bane vei for andre tyske enheter, dels for å spre terror og frykt, og utløse et alliert sammenbrudd.
- desember fører Peipers menn en gruppe amerikanske fanger ut på et jorde ved byen Malmédy og åpner ild.
Det bryter ut panikk, og noen av krigsfangene greier å flykte. Men 84 døde amerikanere ligger igjen på den frosne bakken. De allierte tyr også til sporadisk likvidering av fiender.
På begge sider avhenger fangenes skjebne ofte av humøret til soldatene. Dersom de nettopp har sett sine egne kamerater bli drept, kan raseri føre til spontane hevnaksjoner.
Andre ganger har ikke styrkene mulighet til å ta med seg krigsfangene, og skyter dem heller på stedet.
Skorzenys forkledde tyskere ble henrettet på stedet hvis amerikanerne fikk tak i dem. Det skjedde bl.a. for Günther Billing, som ses på bildet, under Ardenneroffensiven.
Tyskernes strategi lykkes flere steder. Men den allierte motstanden er tøffere enn ventet.
Etter flere dagers offensiv kjemper derfor tyskerne stadig om viktige posisjoner som ifølge slagplanen burde vært inntatt i løpet av noen timer.
Langs hele fronten sprenger allierte ingeniørtropper broer i luften slik at de tyske enhetene må kjøre omveier eller vente på at ingeniørstyrkene deres får anlagt nye broer. En godt plassert ladning TNT kan gjøre mer skade enn hundre rifler.
Det kan Obersturmbannführer Joachim Peiper ved selvsyn konstatere da kampgruppen hans rykker videre gjennom Ardennene.
«De satans ingeniørene», banner han da panserenheten hans blir forsinket av nok en ødelagt bro over en elv, denne gangen ved byen Stavelot.
«Løp! Flykt! De slakter dere! De har alt! Stridsvogner, maskingevær, jagerfly». Amerikanske soldater under slaget ved Bastogne under Ardenneroffensiven
Lenger sør kjemper restene av Fullers regiment stadig for å forsinke tyskernes fremrykning mot Bastogne.
Mennene ofrer sine egne liv for å sikre kostbar tid for de allierte styrkene lenger bak, slik at de kan forskanse seg og få forsterkninger.
Av regimentets 5000 soldater kommer bare 532 menn seg helskinnet gjennom tyskernes offensiv.
Veteraner redder Bastogne
Nordøst i Frankrike hviler den amerikanske 101. flybårne divisjon – de såkalte Screaming Eagles – ut etter intense kamper i Nederland.
Tyskernes offensiv i Ardennene tvinger dem tilbake til slagmarken. 18. desember blir enheten i all hast hentet i lastebiler og kjørt til Bastogne for å styrke forsvaret av det vitale knutepunktet.
Da soldater fra divisjonen marsjerer det siste stykket frem mot byen, strømmer skrekkslagne amerikanske soldater motsatt vei.
«Løp! Flykt! De slakter dere! De har alt! Stridsvogner, maskingevær, jagerfly», roper de i panikk.
De nyankomne Screaming Eagles er, i likhet med tyskerne, kampherdede soldater. De etablerer raskt en forsvarsring av skyttergroper rundt Bastogne.
Hele byen blir befestet av veteranene, som i hastverket har ankommet uten mat og vinteruniformer.
Kulden er intens, og snøen daler uavbrutt over Bastogne.
Om natten sover soldatene tett sammen i de små skyttergropene for å holde varmen.
Om dagen forsterker de stillingene med trestammer for å beskytte seg mot granatsplinter og trebiter.
Men uten økser er arbeidet en større operasjon. Noen steder velger forsvarerne i stedet å legge likene av stivfrosne tyske soldater over hullene.
Den 21. desember – fire dager etter planen – omringer tyskerne omsider Bastogne.
De omtrent 12 000 amerikanske soldatene er nå innesperret bak tyskernes linjer.
Ett magasin per mann
Dagen etter nærmer fire tyske soldater seg med et stort, hvitt flagg. De overbringer et krav om at de allierte i Bastogne skal overgi seg, ellers vil det få fryktelige konsekvenser for dem.
Brigadegeneral Anthony McAuliffe fra 101. flybårne divisjon avviser blankt kravet, og skriver bare et eneste ord til svar til de tyske offiserene: «Nuts» – Dere må være sprø.
Etter hvert som kampene tiltar og beleiringen av Bastogne fortsetter, er det fare for at de allierte skal slippe opp for både mat og ammunisjon.
Mangel på forsyninger under Ardenneroffensiven førte til at soldater tok klær, sko, ammunisjon, våpen o.l. fra de falne.
Nord for byen har kanonstillingen som dekker veien mellom Bastogne og Foy bare tre granater til rådighet. Og soldatene betrakter den resterende ammunisjonen med bekymring.
Bare ett magasin per mann, og en kasse patroner per maskingevær. Situasjonen er livstruende da hjelpen omsider kommer – fra oven.
- desember klarner været nok til at C-47-transportfly kan trosse det kraftige tyske antiluftskytset og komme de innesperrede i Bastogne til unnsetning.
Flygerne slipper mat og ammunisjon ned fra himmelen, og et team frivillige kirurger lander i en halsbrekkende manøver med glidefly midt i Bastognes gater.
Kirurgene begynner straks å operere sårede i et verksted like i nærheten.
Amerikanske soldater måtte selv fjerne likene av kamerater som var blitt skutt av tyskerne i Malmedy.
SS slaktet amerikanske krigsfanger
Under Ardenneroffensiven beordret Hitler styrkene sine til å kjempe like brutalt som på østfronten – for å skremme de allierte soldatene.
Kampene i vest hadde hittil vært forholdsvis «edle», men 17. desember transporterte SS-soldater under ledelse av oberst Joachim Peiper rundt hundre amerikanske soldater ut på et jorde ved landsbyen Malmédy.
Flesteparten ble likvidert på stedet, og de sårede ble deretter henrettet med nakkeskudd.
En liten flokk klarte å flykte inn i en kafé i nærheten. Den ble barrikadert og stukket i brann av tyskerne.
I alt mistet 84 amerikanere livet i Malmédy-massakren, som var den første i sitt slag på vestfronten.
Unnsetningsaksjonen besegler offensivens skjebne. Bastogne kan ikke erobres, og mot nord har fremrykningen gått fullstendig i stå.
Bare den fremskutte Joachim Peipers gruppe opererer bak frontlinjen.
Samme dag som beleiringen av Bastogne blir brutt, blir imidlertid Peiper og styrken hans avskåret fra tyskernes hovedstyrke, og dermed også fra forsyninger og drivstoff.
Kampgruppen graver seg ned for å avvente forsterkninger, som aldri kommer.
Da Peiper og mennene hans samme dag gjennomfører et angrep tilbake mot tyske linjer, må de la de fleste av de tunge kjøretøyene sine stå igjen.
Angrepet lykkes, og styrkene når i sikkerhet. Men materiellet de etterlater kommer til å bli savnet resten av krigen.
George Patton bryter beleiringen
Tre dager senere blir beleiringen av Bastogne ugjenkallelig brutt, da stridsvogner fra general George Pattons 3. amerikanske armé skyter seg opp fra sør.
De kommer via landsbyen Assenois, der den 19-årige rekrutten James Hendrix blir legendarisk. Helt alene – bare bevæpnet med en rifle – stormer han frem mot en skyttergravstilling med to tyske 88-mm panservernkanoner.
Da en tysk soldat kikker opp fra en skyttergrop i nærheten, skyter Hendrix ham, før han løper videre til en annen skyttergrop, der han slår en tysker i svime med riflekolben.
Deretter fortsetter han videre til de to panservernkanon-stillingene, der mannskapet overgir seg til den unge soldaten uten kamp.
James Hendrix får senere den høythengende Medal of Honor for det dristige enmannsangrepet.
VIDEO: Intervju med veteranen James Hendrix, som kjempet under Ardenneroffensiven
Da styrkene fra Pattons 3. armé hever beleiringen av Bastogne, har tyskernes ambisiøst anlagte Ardenneroffensiven for lengst gått i oppløsning.
Over hele fronten har den gått mer eller mindre i stå, og de allierte har overtatt initiativet.
De tyske generalene vet nå at de ikke kan krysse elva Meuse og komme frem til Antwerpen.
Det forventede, brede gjennombruddet i Ardennene har uteblitt. Den tyske generalfeltmarskalken Gerd von Rundstedt påtar seg det tunge oppdraget å overbringe den nedslående nyheten til Hitler.
Han er som vanlig lite mottagelig for dårlig nytt. Hitler er overbevist om at hæren hans står på terskelen til det store gjennombruddet.
«Alt har endret seg i vest. Komplett suksess er nå innenfor vår rekkevidde», utbryter Føreren begeistret, selv om Ardenneroffensiven har slått feil.
Krigen er tapt for godt etter Ardenneroffensiven
Rundt nyttår går alvoret i situasjonen opp for Hitler, som iverksetter nok en offensiv i Alsace, lenger sør.
Målet er å tvinge de allierte til å flytte styrker vekk fra Ardennene, slik at offensiven kan få ny luft.
Samtidig innleder Luftwaffe en siste gigantisk offensiv, der de med stor suksess bombarderer allierte flyplasser i Belgia og Nederland.
Nesten 500 allierte fly blir ødelagt, men prisen er for høy. Luftwaffe mister 280 fly, og klarer aldri å reise seg igjen. De allierte tapene blir erstattet i løpet av noen uker.
Dwight D. Eisenhower sto i spissen for amerikansk innsats og taktikk under Ardenneroffensiven.
Ikke før tyskerne er på flukt på alle fronter, 7. januar 1945, gir Adolf Hitler grønt lys for tysk tilbaketrekning. I ukene som følger beveger de tyske divisjonene seg under heftige kamper tilbake gjennom Ardennene mot tysk territorium.
De fleste inntar stillinger i den såkalte Siegfriedlinjen – det langstrakte festningsverket langs vestgrensen, som skal beskytte fedrelandet mot de allierte. Her gir de seg til å vente på den nå uunngåelige fiendtlige invasjonen.
Regningen for offensiven skal vise seg å bli uhyrlig. Rundt 19 000 amerikanske soldater mister livet, og atter tusener er ikke lenger kampdyktige, eller har havnet i tysk fangenskap.
Verken før eller siden under andre verdenskrig mister amerikanerne så mange soldater i ett og samme slag.
Tyskerne har lidd like store tap, og offensiven har brukt opp det som var igjen av krefter og materiell i den tyske hæren. Nederlaget er ikke til å unngå.