Brent jords taktikk er Stalins bitre forsvar

Med disse opplevelsene i ryggsekken regner ikke Roth og kameratene hans med at det vil la seg gjøre å ta Kiev uten kamp.

Men vel fremme er det bare stillhet som møter den tyske troppen, og de rykker inn uten å møte motstand. I stedet for kamp kan soldatene nå se frem til en sårt tiltrengt hvil.

Hverdagen begynner å ta form i byen. Endeløse kolonner av lastevogner med tropper og forsyninger triller gjennom gatene med kurs mot øst, mens de som har blitt værende i Kiev drister seg frem fra skjulestedene i kjellerne.

Gatene fylles igjen med mennesker, stemningen er nærmest preget av fred og ro.

Med ett blir byens summing overdøvet av en gigantisk eksplosjon. Steiner, murbiter og fragmenter av jerndragejerndragere flyr gjennom luften. Alt er plutselig kaos.

Grepet av redsel flykter innbyggerne i alle retninger, og flere blir trampet ned i panikken som oppstår.

Da røyken har lagt seg, kan Hans Roth se ødeleggelsene: Der det før sto en Lenin-statue, er det nå et hundre meter bredt krater, og ytterveggene på to bygninger like ved har rast sammen.

Letingen etter flere bomber settes i gang. Roth er med i gruppen som blir satt til å gjennomsøke det ukrainske nasjonalmuseet. I et lite rom i kjelleren hører de en uhyggelig tikking.

Lyden kommer fra den andre siden av en vegg, og i en nervepirrende halvtime leter tyskerne etter en vei inn til den tidsinnstilte bomben. Så får de ordre om å evakuere bygningen.

Samme kveld utsettes museet for en kraftig eksplosjon, og fra andre steder i byen høres tilsvarende drønn. Kievs nattehimmel lyses opp av alle brannene som oppstår etter eksplosjonene.

Neste dag dreper en bombe på Grand Hotel en gruppe høytstående tyske offiserer og mange sivile. Stalins feller gjør ikke forskjell på tyskere og sovjetborgere.

Brannene herjer i fire dager og jevner én kvadratkilometer av byen med jorden.

VIDEO – Se fargelagte bilder fra slaget om Kiev:

Sovjetunionen ruster seg til krig

Kiev ble offer for de systematiske ødeleggelsene som var den sovjetiske lederens svar på tyskernes invasjon 22. juni.

Stalins første reaksjon på Hitlers angrep var ellers lammelse. Diktatoren var sikker på at kollegaen i Berlin ikke ville tore å begi seg ut på en krig med Sovjetunionen så lenge store styrker stadig var bundet av Tysklands oppgjør med Storbritannia.

I ukevis hadde han derfor sett bort fra etterretningsrapportene som tilsa at et angrep fra vest var i emning. Selv de første rapportene om kamper ved grensen avviste han, helt til bevisene ikke lenger lot seg bortforklare.

Men da Stalin endelig så realitetene i øynene, strømmet en byge av ordrer ut fra kontoret hans. Blant dem var en befaling 24. juni om å opprette et evakueringsråd.

Det skulle få avgjørende innflytelse på utfallet av krigen på østfronten.Rådet fikk i oppgave å flytte 2500 fabrikker og 20 millioner mennesker i sikkerhet øst for Moskva.

Hitler håpet på en rask tysk seier, men Stalin forventet et langvarig oppgjør. Her ville mengden ressurser være avgjørende for utfallet. Han hadde allerede avskrevet hele den vestlige delen av sovjetimperiet.

Nå handlet det om å bringe så store deler av det sovjetiske produksjonsapparatet som mulig i sikkerhet før det falt i hendene på de tyske styrkene, som rykket frem i et forrykende tempo.

Tre dager senere var rådet klar med et direktiv for folkeforflyttelsen:

«Følgende grupper har førsteprioritet: faglærte arbeidere, ingeniører og ansatte ved virksomheter evakuert fra fronten, unge som er egnet til militærtjeneste samt Sovjet- og partiledere».

Imens avgjorde Stalin hva som skulle skje med ressurser som ikke kunne flyttes:

«Ikke så mye som et kilo korn eller en eneste liter bensin» måtte falle på fiendens hender. «All verdifull eiendom, lagre av råvarer og matvarer og korn på jordene (...) skal ødelegges, utslettes eller brennes».

Stalins ord var startskuddet til det sovjetiske sikkerhetsapparatets hensynsløse ødeleggelser for å hemme den tyske fremrykningen. Ingen steder ble hardere rammet enn Kiev.

Allerede før fienden marsjerte inn og plantet hakekorsflagget i byen, ble et elektrisitetsverk, fire broer over Dnepr-elven, et enormt matvarelager, en hermetikk-fabrikk og byens vanntårn, sprengt i luften.

Store mengder mel, sukker, salt og medisin ble helt ut i elven.

Stalin tar ordet

Opp gjennom 1930-årene hadde Stalin utskrevet millioner av mennesker til tvangsarbeid for å bygge opp et kommunistisk industriparadis, og kollektiviseringen av landbruket hadde sendt ytterligere millioner i sultedøden.

I den kommende styrkeprøven med Hitler var han klar til å legge nye prøvelser på borgernes skuldre. Stalin la frem planene sine i en radiotale 3. juli:

«Jeg taler til dere, mine venner», innledet han jovialt, før han ga seg til å forklare hvordan han hadde tenkt å snu opp ned på borgernes liv:

«I våre rekker må det ikke være plass til sytepaver og kujoner, til panikkmakere og desertører».

Alle skulle underordne seg krigsinnsatsen, for kampen var «ikke bare en krig mellom to hærer, det er også hele det sovjetiske folks krig mot de tyske fascistiske styrkene».

I takt med at de tyske styrkene rykket frem skulle «alt rullende materiell evakueres, og ikke et eneste lokomotiv, ikke en eneste togvogn, ikke et eneste pund korn eller en liter drivstoff etterlates til fienden».

Bøndene skulle «drive kveget sitt i sikkerhet og overlate alt korn til staten slik at det kan ettersendes».

Verken barn eller eldre ble nevnt med et ord. Stalin kom heller ikke inn på hvordan sovjetborgerne bak de tyske linjene skulle overleve når maten ble fjernet eller ødelagt.

For å gjøre vondt verre ville det sovjetiske evakueringsrådet hindre folk i å ta skjebnen i egne hender. Uautorisert flukt ble forbudt, og bare borgere av verdi for regimet kunne gjøre seg håp om å få en slik ettertraktet tillatelse.

Det ble innledningen på den brente jords taktikk. Blottet for kommunismens offisielle solidaritet og preget av total mangel på planlegging.

Partitoppene stikker av

Sovjetregimet så for seg en velordnet evakuering fra de truede områdene nær fronten.

Arbeiderne skulle systematisk demontere maskinene på fabrikkene og laste dem på tog som skulle frakte både mennesker og produksjonsanlegg til destinasjoner langt mot øst.

Bak dem kunne «ødeleggelsesbataljoner» gå i gang med å sprenge alt gjenværende av verdi i luften og sette fyr på avlinger – med selvoppofrende hjelp fra jordbruks-befolkningen.

Virkeligheten ble imidlertid noe annerledes.

Ødeleggelsesbataljonene besto av partiaktivister supplert med tvangsutskrevne vernepliktige og kriminelle. De utførte oppgaver uten hensyn til befolkningen, som i Ukraina, der 216 000 tonn korn gikk opp i røyk.

Men ofte handlet de også helt uten mål og mening. I stålverksbyen Saporosje var Stalins bataljoner skyld i to store menneskelige tragedier.

Byens brødfabrikk ble uten varsel sprengt i luften før de siste arbeiderne hadde forlatt stedet, og mens folk sto i kø utenfor forå kjøpe de siste brødene. Nærmere 300 mistet livet.

Byen ble også rammet av en enorm flodbølge da en demning ved Dneprelven ble ødelagt for å sabotere produksjonen av elektrisitet i området. Vannet skylte bort hele den sørlige delen av Saporosje, og de som bodde der.

Ofte var fabrikksjefene, partisoldatene og embetsfolkene som skulle organisere evakueringene, de første til å ta beina på nakken – i flere tilfeller med lommene fulle av tyvegods.

Tidlig i august innløp en rapport om kaotiske tilstander i Sjpoljanskij-distriktet nær den sovjetiske sørfronten:

«Evakueringen er forvandlet til en uorganisert flukt som resultat av distriktsorganisasjonenes tap av lederskapet over befolkningen. Fabrikkdirektøren og brannsjefen flyktet først... og også mange ledere av kollektivbruk og statlige landbruk har tatt flukten etter å ha lagt beslag på kollektive og statlige verdier».

I Vitebsk i sovjetrepublikken Hviterussland stakk byrådsformannen av mot Moskva etter å ha beslaglagt en bil og et fat med øl til turen.

Evakueringen blir folkevandring

Noen steder ble evakueringene satt noenlunde i system. Få dager etter at orden ble gitt, sendte myndighetene i Leningrad opptil 15 000 av systemets utvalgte av gårde daglig.

Etter seks uker hadde de flyttet en halv million mennesker ut av byen. Men effektiviteten stoppet ved bygrensen, og mange befant seg stadig i det omkringliggende jordbrukslandet da tyskerne i september la en jernring rundt Leningrad.

Samtidig måtte mange av de «evakuerte» i praksis selv finne veien bort fra de truede områdene.

Da arbeidersken Tamara Kokosjkina plutselig fikk beskjed om å forlate skosålefabrikken i Kalinin utenfor Moskva, gikk alt så fort at hun ikke rakk å komme seg med laste-bilen østover.

I stedet måtte hun ta beina fatt og gå langs hovedveien mot hovedstaden med den vesle sønnen sin på armen og datteren i hånden.

Hun var langt fra den eneste. Tross forbudet var myndighetene ute av stand til å kontrollere det som i sovjetstatens språkbruk kom til å hete «spontan selv-evakuering».

Store menneskemasser samlet sine mest nødvendige eiendeler og flyktet mot øst, bort fra kanontordenen. Med den polskfødte forfatteren Alexander Wats ord var «hele Russland på farten».

Tross de iskalde intensjonene om bare å få mennesker av verdi for krigføringen i sikkerhet, begynte både evakueringsrådet og de lokale myndighetenes lister å vokse.

Allerede i de første ukene av krigen ble partifolk og offiserers familier føyd til de privilegerte som fikk førsterett til en plass på togene, og etter hvert fikk de følge av forfattere, akademikere, filmfolk og skuespillere.

Også et stadig større antall kvinner og barn uten forbindelser til den sovjetiske eliten, fant vei til listene.

Foruten evakueringene fant tvungne deportasjoner sted i et massivt omfang. Mange minoriteter som Stalin regnet som politisk upålitelige, ble tvunget mot øst.

Særlig hardt gikk det ut over de flere millioner etniske tyskerne som i århundrer hadde bodd i rikets sørlige deler.

Bare på Krim-halvøya ble 60 000 tyskere i midten av august flyttet til Sibir, etter at Stalin hadde gitt sikkerhetstjenesten NKVD ordre om å «sparke dem ut alle sammen». Mange omkom underveis.

Evakueringsrådet og NKVD benyttet også anledningen til å rydde Moskva for hjemløse og flyktninger.

Samlebåndene kjører igjen

Stalins ordre om evakuering av det sovjetiske produksjonsapparatet medførte et komplett kaos. Men tross forvirring og udugelighet lyktes det å redde enorme ressurser fra Hitlers fremrykkende Wehrmacht.

Det sovjetiske jernbanenettet ble utnyttet til det ytterste, og 20. november 1941 var hele 914 380 vognlass sendt østover med rå-stoffer, industrigods, maskiner og mennesker.

Innen utgangen av året var mer enn ti millioner mennesker og 2500 fabrikker flyttet østover.

Innbyggertallene i mange byer i det endeløse sovjetiske baklandet øst for Moskva eksploderte: Omsk vokste med 42 prosent, Kujbysjev med 36 prosent og Sverdlovsk med 28.

Den massive evakueringen av arbeidere og maskiner gjorde det mulig for Sovjetunionen å masseprodusere krigsmateriell utenfor Hitlers rekkevidde.

I Saratov ved Volga-elven gikk arbeiderne i gang med å fremstille MiG-jagerfly allerede mens murerne holdt på med å bygge fabrikken rundt dem.

Det første flyet rullet av samlebåndet bare to uker etter at de siste delene av produksjonsanlegget var losset av togvognene.

Ved å spille på patriotismen greide Stalin med tiden også å få store deler av befolkningen til å støtte opp om det regimet kalte «Den store fedrelands-krigen».

Mange borgere sto på dag ut og dag inn for å sikre forsyninger til styrkene ved frontene.

Så langt unna som i Tasjkent, Usbekistans hovedstad tusenvis av kilometer fra fronten, følte vanlige mennesker seg dypt involvert i kampen mot tyskerne.

Nærmere 90 fabrikker ble flyttet til området der lokale side om side med evakuerte arbeidere langveisfra produserte alt fra kampfly til Katjusja-rakettbatterier og uniformer til Den røde armé.

På en av fabrikkene arbeidet den bare ni år gamle gutten Oleg Boldyrev med å lage bomber, miner og granater. Han hadde bønnfalt faren sin om å få lov til å være med ham på arbeid.

Mobiliseringen av den sovjetiske industrien ble avgjørende, for Stalin fikk rett. Krigen var ikke overstått på seks uker, slik Hitler hadde håpet.

Det som skulle være en tysk blitskrig, trakk ut i langdrag, og til slutt vant Sovjetunionen ved å produsere Tyskland i kne.

Hans Roth ble et av de rundt fire millioner tyske dødsofrene på østfronten. Han forsvant under kampene i Hviterussland sommeren 1944.