Britene angriper ved El Alamein

Montgomerys ørkenrotter er siste skanse mellom tyskerne og de arabiske oljefeltene. Da 1600 stridsvogner tørner sammen ved El Alamein i Egypt, skal slaget avgjøre britenes skjebne.

Montgomerys ørkenrotter er siste skanse mellom tyskerne og de arabiske oljefeltene. Da 1600 stridsvogner tørner sammen ved El Alamein i Egypt, skal slaget avgjøre britenes skjebne.

Det var helt stille og kaldt i ørkenen. Nattehimmelen var klar, og det myke månelyset farget det flate landskapet stålgrått.

Til sammen 328 000 soldater og nesten 1600 stridsvogner pekte mot hverandre i det skjulte. De lå kamuflert i skyttergraver på begge sider av den bare 60 km lange fronten.

Mellom de to hærene lå et bredt minefelt. Ingen sivile og ingen bygninger var i veien. Det var hær mot hær, som den gang feltherrer avgjorde konflikter på et jorde til avtalt tid.

Alle ventet på det øyeblikket da stillheten ville bli forvandlet til storm.

Tysk suksess så langt

I løpet av to år hadde ørkenkrigen bølget frem og tilbake. Hitler ønsket å vriste Kairo ut av britiske hender og bruke Nildalen som springbrett til de gigantiske oljereservene på den arabiske halvøya.

Samtidig var Suezkanalen i Egypt porten til Det indiske hav og Østens rikdommer. Føreren var nær ved å se drømmen gå i oppfyllelse. Den tyske feltmarskalken Erwin Rommel hadde kommet helt frem til El Alamein i Egypt – bare 240 km fra Kairo.

Rommels felttog hadde begynt i den italienske kolonien Libya. Med en undertallig hær hadde den slu feltherren vunnet en rekke seiere over britene i ørkenen, og britene ga ham raskt økenavnet “ørkenreven”.

VIDEO – Se tyskerne rulle gjennom Afrika:

Fremrykningen mot Kairo skjedde imidlertid så raskt at forsyningene ikke lenger greide å holde følge. Drivstoff, våpen og ammunisjon ble seilt fra Italia til Tripoli i Libya, for så å bli transportert gjennom ørkenen med lastebil. Da Rommel var fremme ved El Alamein, var forsyningslinjen 2000 km lang og uhyre sårbar.

Kolonnene av lastebiler ble angrepet av britiske jagere, mens de italienske fraktskipene i Middelhavet ble senket av allierte ubåter og krigsskip.

Rommel hadde nå ikke annet valg enn å stanse fremrykningen. Han besluttet å forskanse seg bak et bredt belte av miner og beordret infanteristene til å grave seg ned i skyttergraver. Britene skulle ikke få anledning til å slå igjen.

Churchill sendte rett mann

Den britiske statsministeren Winston Churchill hadde hittil vært under hardt press. Politikere og militærfolk i både inn- og utland tvilte på at den britiske hæren i det hele tatt var i stand til å vinne et slag. Nå hadde han endelig muligheten for å gi sine allierte håp.

Frem til nå hadde ørkenkrigen blitt utkjempet på Rommels premisser. Statsministeren sendte derfor den ukjente og lovende generalløynanten Bernard Montgomery til Nord-Afrika. Han mente å ha oppskriften på hvordan ørkenrevens forsvar skulle knekkes.

To mineryddere

De britiske mineleterne var under hardt tidspress. Stridsvognene kunne ikke rykke frem før de var ferdige.

© imperial war museum

De allierte var i overtall

Det lå 445 000 tyske miner mellom Rommels styrker­ og Montgomerys hær. Men aldri hadde en væpnet europeisk­ styrke vært så godt støttet av artilleri. Samtidig hadde britene nesten tre ganger så mange tanks som tyskerne og italienerne­ til sammen og nesten dobbelt så mange menn. Montgomery satt med gode kort på hånden.

Montgomery snudde opp ned på den gamle tenkningen om at tanks skulle rykke frem før infanteristene. Han ville la artilleriet ødelegge fiendens kanonstillinger og først deretter befale infanteriet å bane vei gjennom minefeltet. Panserstyrkene skulle som de siste rykke frem og kjempe “ansikt til ansikt” og jage fienden på flukt.

Den britiske generalløytnanten ble oppmuntret av at den fryktede feltmars-kalken Erwin Rommel ikke befant seg på slagmarken. De siste to årene med ørkenkrig hadde­ slitt så mye på helsen at han nå var på sykepermisjon i Østerrike. General­ Ritter von Thoma avløste ham ved El Alamein­.

Blødde ut av ørene

Klokken 21.10 den 23. oktober kom øyeblikket troppene i ørkennatten hadde fryktet. 800 britiske kanoner brøt stillheten i et og samme sekund. Flammene som sto ut av kanonmunningen flerret opp mørket, og drønnene som rullet over nattehimmelen kunne høres i Alexandria 120 km lenger øst.

Montgomery lot artilleriet konsentrere seg om en del av fiendens stillinger om gangen, i stedet for å spre granatene jevnt. Han sammenlignet det med å spyle fienden hardt med en vannslange i stedet for å la regnet sile sakte over hodet hans.

VIDEO – Se artilleriet lyse opp ørkennatten:

Granatene hamret først ned over de tyske og italienske artilleristillingene. Det innledende bombardementet varte i 40 minutter og ødela hundrevis av fiendens kanoner.

I snitt ble de tysk-italienske kanonstillingene utsatt for 20 granatnedslag, for hver gang de selv fyrte av en enkelt granat. Tyske og italienske artillerister ble drept i hopetall, mens andre­ ble døve av eksplosjonene og blødde ut av ørene.

Deretter rettet britene kanonene inn på de tysk-italienske infanteristene som lå rett på den andre siden av minefeltet. Skyttergraver, piggtrådgjerder og minefelter ble tilintetgjort.

Soldater og eksplosion

Det britiske artilleriet baner vei for infanteristene. I løpet av slagets ti dager avfyrer kanonene mer enn en million granater.

© Polfoto/Topfoto

Frontlinjebombardementet varte i fem minutter. Ingeniørtroppene gikk fremst – med metalldetektorer som eneste bevæpning – og med infanteriet hakk i hæl.

“Det krever mot å stå oppreist med metalldetektorer mens alle andre løper fremoverbøyd eller ligger flatt på magen for å unngå kulene”, fortalte en britisk­ offiser.

Når en detektor markerte utslag, satte en infanterist seg på huk og stakk bajonetten sin skrått i jorden. Hvis spissen traff en mine, gravde de den opp og uskadeliggjorde den.

Mens soldatene møysommelig arbeidet seg gjennom minefeltet, feide prosjektiler fra tyske stridsvogner og maskingeværreder over slagmarken. Lyden av kuler som traff menn kom fra alle retninger. Soldatene falt skrikende om i sanden mens kameratene fortsatte offensiven.

Tusenvis av menn og hundrevis av stridsvogner trengte langsomt frem langs de mineryddede korridorene i mørket.

Britiske Churchill-tankser rykker frem på de bare 15 m brede korridorene som infanteriet har ryddet i det tyske minefeltet.

© Alloverpress/Getty Images

Infanteristene bar trykklamper på ryggen slik at de andre soldatene som kom bak skulle finne veien, mens lyset ikke kunne ses av fienden lenger fremme. Andre­ trakk lange hvite strimler av stoff etter seg for å merke av angrepskorridorene, som i begynnelsen bare var 15 meter­ brede.

Snart begynte de første problemene å melde seg. Det oppsto trengsel og forvirring i de smale korridorene. Noen av stridsvognene måtte stanse og vente på at minerydderne skulle bli ferdige.

Andre kjørte feil og endte ute i minefelteene, mens hele enheter av soldater mistet orienteringsevnen og gikk seg vill i mørket, som bare ble mer ugjennomtrengelig av sanden som ble virvlet opp av de mange larveføttene­.

KART – Følg slaget manøver for manøver:

Tyskerne ble villedet

Montgomerys plan var å bore gjennom den nordlige delen av det tyske minefeltet og deretter sende det meste av sin styrke inn gjennom hullet.

For å villede fienden satte Montgomery inn et angrep på de tyske panserstyrkene i sør nær Qattara-depresjonen. Helt oppe ved middelhavskysten foretok australske soldater et lignende skinnangrep. Manøverne virket.

Tyskerne og italienerne ante ennå ikke hvor hovedangrepet kom, og de var tvunget til å spre styrkene langs hele fronten. Samtidig fortsatte britene arbeidet i mine-feltet­ mot nord.

Ved daggry 24. oktober hadde enkelte britiske tropper kommet seg gjennom minefeltet og frem til fiendens fremskutte stillinger. Bare få steder lyktes det å innta skyttergravene, og de fleste britene måtte grave seg ned i sanden for å unngå å bli forvandlet til regelrette skyteskiver i dagslyset­. Bak dem hersket kaoset stadig i korridorene gjennom minefeltet.

© Imperial War Museum & Scanpix

Britiske pressefotografer jukset med bilder

Krigsreportere i Nord-Afrika falt ofte for fiendens kuler. Oppstilte scenarier sikret dem mot frontens farer.

Nord-Afrikas ørken var den eneste fronten britene kjempet på i årene 1940-42. Den fikk derfor massiv dekning i særlig britiske og australske aviser.

Journalister og pressefotografer invaderte ørkenen, og i kampen om den gode historien og de beste bildene falt mange journalister for tyske kuler eller artilleriild.

De mange dødsfallene fikk den britiske fotografen Len Chetwin og andre til å iscenesette kamphandlinger. Redaktørene på Fleet Street hjemme i London var begeistret for de stemningsfulle “reportasjefotografiene”, og brukte dem flittig i avisene.

Varmen steg i løpet av formiddagen, og støvskyer fra stridsvogner og eksplosjoner gjorde sikten dårligere.

En øredøvende larm fra motorer, granater og maskingeværer gjorde det umulig å høre hverandre. Allierte soldater og stridsvognførere mistet igjen orienteringen.

Tross forvirringen var det ingen tvil om at slaget gikk én vei – tyskerne ble presset av de allierte. Hitler fikk nå meldinger om at hæren hans i Nord-Afrika var på hælene.

Som en siste desperat handling tvang Føreren den erfarne, men avkreftede Erwin Rommel tilbake til ørkenen­ med fly via Italia og Kreta.

Han ankom slagmarken om kvelden 25. oktober. Han måtte imidlertid konstatere at håpet var minimalt.

Ikke tid til fanger

Den 26. oktober angrep britiske stridsvogner italienske skyttergraver dypt inne bak minefeltet.

Flere britiske enheter hadde fått ordre om ikke å ta fanger­. De fikk ikke lov å kaste bort tiden­. Offensiven måtte ikke bli forsinket.

“De første skyttergravene vi kom til, var stinne av italienske kjøtere. Vi gjorde kort prosess. Vi tok oss frem langs stillingene og kastet håndgranater i hodene på dem, mens vi ropte “egg til frokost!” Så kjørte vi over skyttergravene slik at de raste sammen. Du kan gjerne si at vi ga de karene der en rask begravelse”, fortalte en britisk stridsvognsoldat.

Først nå ble Rommel klar over hvor britene satset på å bryte gjennom. Tyske og italienske stridsvogner gikk til motangrep rundt den strategisk viktige­ åskammen Kidney Ridge, hvor kampene bølget frem og tilbake.

"Omstendighetene vi befinner oss i kunne ikke vært verre. Jeg håper vi overstår dette”. General Erwin Rommel i brev til sin kone.

Da dagen var omme, var italienernes stridsvognstyrke redusert fra 41 til to.

Ofte ble mannskapet i stridsvognene sperret inne og brent i hjel. Enten fordi nødutgangene hadde gått i vranglås eller var blokket av sand. Soldatene utenfor kunne høre dem skrike. Mange ropte etter mødrene sine.

“Noen av stridsvognene fortsatte med å kjøre fremover selv etter at de var truffet og sto i flammer. Mennene inne i dem var enten døde eller i ferd med å dø. Stridsvognene var som store selvkjørende likbål der en død manns fot stadig holdt gasspedalen i bånn”, skrev en britisk offiser.

Ved daggry 27. oktober trengte britiske Crusader-tanks gjennom de tyske forsvarslinjene.

© Imperial War Museum

Langsomt jobbet britene seg dypere inn i forsvarslinjen. Om kvelden den 28. oktober skrev Rommel i et brev til sin kone Lucie: “Kampene er ytterst harde. Ingen kan se for seg hvilket press jeg er under. Enda en gang er alt satt på spill. Omstendighetene vi befinner oss i kunne ikke vært verre. Jeg håper vi overstår dette”.

Dyrt gjennombrudd

Rommel begynte å gå tom for forsyninger. Hver stridsvogn, kanon, mann eller oljefat han mistet, var et tap som ikke kunne erstattes. Hæren hans ble svakere og svakere for hver time som gikk­.

Klokken 11.00 den 2. november satte Montgomery inn nådestøtet. Hele 94 britiske stridsvogner og 400 infanterister kjempet seg vei gjennom forsvarslinjen.

Men prisen var høy. Bare 19 stridsvogner og 170 utmattede menn kom seg opp på toppen av høydedraget Tel el Aqqaqir der de kunne sende ut etterretninger om Rommels manøvrer.

Montgomery og ørkenrottesymbol

Montgomery var beryktet for å hele tiden fremheve sine egne fortreffeligheter. Det brakte ham på kant med Churchill.

© polfoto/topfoto

Ørkenrotten var Eisenhowers rival

Montgomery var Churchills beste kort, men etter suksessen i Nord-Afrika måtte han vedgå at USAs øverstkommanderende hadde mer innflytelse.

Biskopsønnen Bernard Montgomery ble født i London i 1887. I 1908 ble han uteksaminert fra Sandhurst militærakademi, og tjente flere år i imperiets juvel India, før turen gikk til skyttergravene i Frankrike.

Allerede i oktober 1914 ble han hardt såret av et skudd i brystkassen. To år senere returnerte han til vestfronten, og var ved slutten av krigen i 1918 stabssjef.

Montgomery fikk som generalmajor i 1938 kommandoen over de britiske styrkene­ i Palestina. I juli 1942 fikk han på statsminister Churchills befaling ordre om å lede 8. armé i Libyas ørken.

I desember 1943 fikk Montgomery kommandoen over alle britiske landtropper i den kommende invasjonen av det europeiske fastlandet. Men det var ikke nok for den ambisiøse feltherren.

Han ville være øverstkommanderende for både de britiske og amerikanske troppene i operasjonen, men fikk avslag. USA ville ha sin egen mann – general Eisenhower – noe Churchill måtte akseptere.

Da Montgomery på et pressemøte stilte spørsmål ved Eisenhowers taktiske og strategiske evner, var det like før han fikk sparken av Churchill, men han utnevnte ham likevel til leder av de britiske okkupasjonsstyrkene i Europa.

Rommel sendte 60 stridsvogner for å stenge hullet, men britiske kanoner og fly støttet den lille gruppen soldater på bakken. Ved solnedgang hadde tyskerne bare 30 stridsvogner igjen.

Generalen mistet nå den siste fliken av håp. På nytt skrev han til sin kone: “Det venter harde dager foran oss. De døde er heldige. For dem er det hele overstått. Vår skjebne er i Guds hender. Farvel­ til deg og vår lille sønn”.

Den tyske generalen hadde innsett at hele den samlede allierte styrken snart ville strømme gjennom hullet i forsvarslinjen som vann gjennom en demning som brister.

Rommel valgte å redde stumpene av hæren sin og ga ordre om en generell tilbaketrekning. Flere titall tusen tyskere og italienere flyktet til byen Fuka 10 mil vest for El Alamein.

“Dette er ikke slutten. Det er ikke engang begynnelsen på slutten. Men det er kanskje slutten på begynnelsen.” Winston Churchill etter seieren ved El Alamein

På tilbaketoget ødela tyskerne det eneste de ikke hadde gått tomme for. Braket og røyken fra mer enn 12 000 tonn ammunisjon ga den golde ørkenen et skjær av dommedag.

I stedet for å tilintetgjøre Rommels hær fulgte Montgomery forsiktig etter. Han torde ikke risikere å miste den dyrekjøpte og betydningsfulle seieren i nok et frontalt møte med Rommel, som de siste to årene gang på gang hadde vist seg å være dreven nok til å omgå britene ved flankene.

For første gang siden krigen brøt ut to år tidligere, kunne britiske soldater endelig hovere overfor fienden.

© Imperial War Museum

Gjennom det neste året var Rommel konstant på tilbaketog. De siste tysk-italienske styrkene i Nord-Afrika endte i en desperat kamp med britene i Tunisia. 140 000 italienere og 100 000 tyskere overga seg 13. mai 1943.

Da hadde Rommel for lengst fløyet tilbake til Europa, der Hitler hadde gitt ham nye, store oppgaver. Han fikk ansvar for forberedelsene til den forventede allierte invasjonen av det europeiske fastlandet.

Britene greide aldri å ta ørkenreven til fange, men det tysk-italienske eventyret i Nord-Afrika var forbi. Det tredje riket fikk aldri mer sjansen til å true oljereservene i Arabia.

Churchill skrev i sine erindringer: “Før El Alamein hadde vi aldri vunnet en seier. Til gjengjeld opplevde vi aldri et nederlag etter det”.

Rommel drikker vand

Erwin Rommel var lenge en av Hitlers største helter. Feltherren endte sine dager i unåde.

© Ullstein bild

Ørkenreven tvunget til selvmord

Hitler var en stor beundrer av Erwin Rommel. Men høsten 1944 ga Føreren generalen et ultimatum: Ta gift, eller dø i vanære.

Rommel kom til verden i 1892 i byen Heidemheim 110 km nordvest for München. Da han var ung ville han bli ingeniør, men faren insisterte på en militærkarriere.

I 1910 gikk den 18 år gamle Erwin inn i hæren, og da første verdenskrig brøt ut, hadde han allerede rang av løytnant. De åpenlyse lederevnene skaffet ham en rang av kaptein og Jernkorset.

I 1937 ga han ut en bok om infanteriets taktikk. Hitler leste verket og ble så imponert at Rommel ble utnevnt til general for 7. panserdivisjon, som i mai 1940 invaderte Frankrike.

Hitler satte i 1941 Rommel i spissen for “Deutsches Afrikakorps”, som skulle innta Kairo og Nildalen.

Tilbake i Europa advarte Rommel i 1944 Hitler om at Tyskland var på randen av nederlag, og prøvde forgjeves å oppfordre ham til kapitulasjon.

Senere ble han kontaktet av generalstabssjef Ludwig Beck som ville at generalen skulle sørge for et attentat på Føreren.

Rommel avslo, men foreslo å stille Hitler for en domstol. Hitler fikk snusen i forræderiet, og 14. oktober mottok Rommel beskjed om å begå selvmord, og få en statsbegravelse, eller bli anklaget for høyforræderi.

Offisielt døde krigshelten av hjerneblødning.