Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Brutale bombeangrep satte Tyskland i brann

Tidlig i andre verdenskrig slo angrep etter angrep feil når britene forsøkte å bombe Nazi-Tyskland. Arthur Harris ble utpekt til ny sjef for bombeflyene, og han tok i bruk nye, hardhendte metoder. Strategien hans var effektiv, men også så brutal at selv Churchill skammet seg.

Getty Images/Fotomontage

Sir Arthur Harris var 80 år da han i 1972 ga et av sine siste intervju til BBC. Liten og sammensunket satt den pensjonerte flymarskalken foran TV-kameraet og snakket med svak gammelmannsstemme.

Men bak svarene lå den samme jernviljen som før: «Hvis jeg skulle gjennomlevd den samme tiden en gang til, ville jeg gjort nøyaktig det samme», sa Harris.

Han ville teppebombet Tyskland natt etter natt, til hver eneste by lå i ruiner. «Bombeflyene våre holdt en million tyske menn unna fronten. De måtte i stedet betjene luftvernskyts, produsere ammunisjonen til disse og gjenoppbygge ødelagte byer», argumenterte Harris.

Tyskland ble offer for krigens nødvendighet, fastholdt den gamle soldaten. Han så glatt bort fra stemmene som allerede under krigen hadde hevdet at Harris’ bombeoffensiv var en gigantisk sløsing med ressurser, og helt unødvendig kostet titusener av tyske sivile liv.

© Getty Images

Arthur Harris’ CV

Navn: Arthur Travers Harris.

Født 13. april 1892 i England. Udvandrer som 17-årig til Rhodesia (i dag: Zimbabwe).

Første verdenskrig (1914-1918): Tidlig i krigen er Harris horn- blåser i den rhodesiske hæren, som støtter Storbritannia. Senere i krigen blir han flygeress i Frankrike, der han skyter ned fem fiendtlige fly.

Mellomkrigsårene (1919-1938): Utstasjonert i India, Irak og Iran. Han er med på å teppebombe opprørsbyer i Irak. Store sivile tap får opprørerne til å overgi seg. I 1936 blir Harris sendt til Egypt. Derfra leder han bombeangrep på arabiske opprørere i Palestina. Hele landsbyer jevnes med jorden.

Andre verdenskrig (1939-1945): Får først kommandoen over en av RAFs bombefly-grupper, før han i februar 1942 blir sjef for alle britiske bombefly.

Etterkrigstiden (1945-1984): Harris flytter til Sør-Afrika og blir direktør for et shipping-firma. I 1953 vender han tilbake til England, blir adlet, og dør 91 år gammel i 1984.

RAF drømte om å vinne krigen

Kompromissløshet kjennetegnet Arthur Harris allerede som tenåring. I stedet for å følge sin fars anbefaling om å gå inn i hæren, utvandret han i 1910 til kolonien Rhodesia (i dag Zimbabwe). Harris var da bare 17 år gammel.

Under første verdenskrig fem år senere vendte han hjem for å utdanne seg til kampflyger. Han steg raskt i gradene, og etter krigen valgte major Harris å fortsette karrieren i det som ble historiens første selvstendige flyvåpen, det britiske Royal Air Force, RAF.

Det nye flyvåpenet var fast bestemt på å kjempe som en selvstendig gren i kongerikets forsvar. I stedet for bare å hjelpe hæren og marinen til seier, ville RAF bombe fienden der han var sva­kest, og fremtvinge kapitulasjon.

Flyvåpenets ledelse var forsiktig med å presisere hvilke mål den hadde i tankene. I vage vendinger kalte ledelsen dem «nervesentre» og «hovedpulsårer», men alle innvidde forsto at bombeflyene skulle passere over frontlinjen og slå til dypt inne på fiendens territorium.

Da nedtellingen til andre verdenskrig begynte, var RAF det eneste flyvåpenet som var forberedt på en strategisk bombeoffensiv. Men til stor ergrelse for Harris og mange andre ledende offiserer fikk RAF forbud mot å slippe flyene løs i 1939.

Storbritannia hadde gjort alt for å unngå krig med Hitler. Og selv etter at den var brutt ut, håpet regjeringen stadig å få Hitler til å skrive under på en freds­av­ta­le.

For ikke å forsure forhandlingsklimaet måtte sivile tyske tap unngås, og RAF fikk derfor ikke bombe nær bebodde områder.

Bombeflyene ble sluppet løs

Ved krigsutbruddet hadde vise-flymarskalk Arthur Harris kommandoen over Gruppe 5. Enhetens 120 bombefly sto det meste av tiden og samlet støv på forskjellige baser i Midt-England.

Av mangel på tyske mål utkjempet han de fleste kampene sine mot byråkrater i luftfartsministeriet. I slutten av september 1939 fikk Harris en sjelden anledning til å gå til angrep, da et tokt mot tyskernes flåtebase på Hel­go­land ble godkjent.

Elleve av Harris’ tomotors Handley Page Hampden-bom­be­fly ankom i fullt dagslys, traff in­­gen­­ting med bombene sine og ble slak­tet av tyske jagere. Seks av dem ble skutt ned før angrepet ble avblåst.

Flere tilsvarende fiaskoer tvang Harris og andre RAF-sjefer til å revurdere metodene. Bombefly kunne ikke forsvare seg mot angrep, og britiske jagere hadde for kort rekkevidde til å eskortere dem.

Fra nå av måtte angrep skje om natten. Det var en regel RAFs bombefly sjelden fravek de neste årene. Våren 1940 begynte RAF endelig tok­t inn i Tyskland. Lasten var imidlertid ikke bom­ber, men flygeblader som skulle
un­der­gra­ve Hitlers regime.

Britiske ledere mente at det tyske folk bare trengte litt oppmuntring for å vende seg mot nazi-regimet. Luftoffensiven på kattepoter skulle imidlertid snart bli erstattet av røffere metoder.

  1. mai 1940 overtok Winston Churchill statsministerposten, og han hadde ingen tro på en forhandlingsfred med Hitler. Noen timer etter maktskiftet innledet Tysk­land dessuten en stor offensiv i vest mot Frankrike.

Det innløp paniske rapporter fra fronten, og den nye regjeringen lette febrilsk etter våpen som kunne bremse tys­ker­nes blitskrig.

I den katastrofale situasjonen ble fristelsen til å bruke bombefly for stor. RAF-sjefer hadde forlangt frie hender siden krigsutbruddet, og løftene deres om en rask seier lød forlokkende:

«Tysklands svake punkt er Ruhrdalen, der rundt 60 prosent av krigsindustrien er konsentrert. Den rommer dessuten en sivilbefolkning som må forventes å bryte sammen under intensive luftangrep», slo en RAF-rapport fast.

Ifølge flyvåpenets beregninger krevde det bare 1000-4000 bombelaster å stanse all produksjon i Ruhrdalen. Rapporten var basert på stor treffsikkerhet. Selv om bomber ble sluppet fra stor høyde, ville de maksimalt treffe 300 meter fra målet, hevdet RAF.

Gikk flyene lavere, falt feilmarginen til bare 75 meter. Ingen hadde testet om tallene holdt stikk i realistiske krigssituasjoner, men i RAF gikk man ut fra at det stemte.

Med et truende sammenbrudd i Frankrike var det umulig for britiske politikere å si nei. Bombeflyene fikk tillatelse til å angripe tyske fabrikker, også når det uunngåelig ville føre til sivile tap.

Britiske bombefly hadde med brevduer, slik at de kunne få gitt beskjed hvis flyet måtte nødlande.

© Imperial War Museum

Skandaløs mangel på treffsikkerhet

Da RAF begynte å bombe Tyskland sommeren 1940, hadde Harris forlatt Gruppe 5 og satt i luftfartsministeriets operasjonsstab. Her var han vitne til den massive gjengjeldelsen som ble Hitlers svar på de første britiske luftangrepene.

Nysgjerrighet førte Harris opp på taket på ministeriet 29. desember, da tyske brannbomber satte det sentrale London i brann.

Fra utsiktspunktet sitt så han kuppelen på Saint Paul’s Cathedral, som reiste seg som en øy i et hav av flammer, og i dette øyeblikket hatet han fienden. Det var første og siste gang under krigen, forklarte han mange år senere.

Den tyske «blitsen» mot britiske byer kostet mer enn 40 000 sivile livet, men militært var den en fiasko som ga magre resultater og førte til tap av mange bombefly.

Den største effekten ble at alle britiske skrupler mot teppebombing forsvant, nå skulle Ruhrdalen få merke gjengjeldelsen.

Tysk våpenindustri ble imidlertid ikke satt ut av spill samme hvor hardt RAF prøvde. Rapporter basert på fri fantasi holdt optimismen oppe, men de dekket over at bare en brøkdel av bombene traff målet.

Illusjonen brast først høsten 1941, da eksperter så nærmere på luftfotografiene. Konklusjonen deres reiste en politisk storm som fikk fundamentet til å skjelve under den britiske bombeflåten.

Noen ville nedskalere hele bombe-offensiven, slik at livsviktige ressurser i stedet kunne brukes på skip, jagerfly og stridsvogner.

Churchill foretrakk å fortsette, men også han forlangte at luftkrigen måtte gi resultater. Harris ble utpekt til å lede den fornyede innsatsen mot tysk våpenindustri, og i februar 1942 fikk han kommandoen over alle RAFs bombefly.

« Nå har dere sjansen til å tenne en ild i fiendens mage og brenne ut hans formørkede hjerte»
Arthur Harris før angrepet på Berlin i november 1943

Enkle mål skulle sikre mer støtte

Harris hadde mye å bevise da han satte seg til rette i den nye stolen. Men statsminister Churchill utrustet ham med et direktiv som skulle gjøre arbeidet betydelig enklere.

«Det er besluttet at det primære målet for dine operasjoner nå skal være den fiendtlige sivilbefolkningens kampmoral, og særlig industriarbeidernes», fikk Harris vite.

Ikke flere resultatløse forsøk på å sikte etter bestemte fabrikker og forsyningsdepoter i mørket. Fra nå av kunne hele byer bombes. Harris var fullstendig klar over konsekvensene av direktivet:

«Nazistene gikk inn i denne krigen med den ganske barnlige overbevisningen at de kunne bombe alle andre, og at ingen ville bombe dem. I Rotterdam, London, Warszawa og et halvt hundre andre steder omsatte de denne naive teorien til praksis. De sådde vinden, og nå høster de stormen», sa bombesjefen i en radiotale på BBC.

Harris søkte med stor grundighet etter det målet som ville sikre at stormen ga gjenlyd i Storbritannia og Tyskland. Valget hans falt på den nordtyske byen Lübeck.

Den lå ved elva Trave, og det gjorde det enklere for flygerne å finne veien. Byen hadde krigsindustri nok til at den med litt velvilje kunne kalles et militært mål.

Dermed overholdt Harris statsministerens krav om å unngå oppmerksomhet rundt det faktum at målet nå var sivile tyskere. Lübeck rådde bare over et beskjedent luftforsvar, og sentrum besto av smale gater med bindingsverkshus.

«Lübeck var ikke et avgjørende mål, men det forekom meg bedre å ødelegge en industriby av moderat viktighet enn å feile i forsøket på å ødelegge en stor industriby», skrev Harris i sine erindringer.

Fullmånen lyste opp Lübeck da drønnet fra hundrevis av motorer nærmet seg. Det var kvelden før palmesøndag, 29. mars 1942.

Harris hadde samlet 234 fly til toktet, betydelig flere enn ved tidligere angrep, og alle passerte over målet i løpet av bare to timer.

Redningsfolk måtte ikke få tid til å få branner under kontroll før de neste oppsto. Angrepsstyrken besto mest av tomotors fly, for giganter som Avro Lancaster var foreløpig bare på vei til å bli satt inn i tjeneste.

Derfor ble Lübeck bare truffet av 300 tonn bomber, men to av tre var brann­bom­ber, og de virket over all forventning i middelalderbyen.

Mer enn halvparten av det historiske sentrum ble oppslukt av flam­me­havet, og domkirken fra 1300-tallet raste sammen. 312 innbyggere mis­te­t livet den natten, og angrepet var dermed RAFs hittil mest dødbringende.

Drap på sivile var imidlertid ikke det primære målet med angrepet. Harris skulle «avhuse» tyske arbeidere, som det het på byråkratspråket. Tyske byer skulle gjøres ubeboelige, slik at industrien ble satt ut av spill.

Tallknusere hadde regnet nøye på det: Tyskland hadde 58 storbyer med mer enn 100 000 innbyggere, til sammen bodde 22 millioner mennesker i byene.

Storbritannia skulle produsere 10 000 tunge bombefly i løpet av et år, og hvis bare halvparten av lasten traff sentrum av byene, ville en tredjedel av Tysklands befolkning bli hjemløs.

«Undersøkelser peker på at tap av hjem gjør stor skade på kampmoralen. Folk påvirkes tilsynelatende mer av dette enn av å oppleve at venner, eller til og med slektninger, dør», het det i analysen.

Påstanden bygde på tvilsomme studier av britiske bombeofre. Analysen skapte store forventninger til «avhusing», for det var en utbredt antagelse at den gjennomsnittlige tysker hadde mindre ryggrad enn en resolutt brite.

Operasjon Gomorrah: Hamburg ble fortært av enorme flammehav

Fra 25. juli til 3. august 1943 angrep de allierte Hamburg dag og natt. Bare i brannstormen Harris’ fly antente redselsnatten 28. juli, døde 18 500 sivile tyskere.

Imageselect, hhla.de, Shutterstock

Harris gikk etter prestisjetokt

Nazi-Tyskland hevnet ødeleggelsen av Lübeck med en serie angrep på Bath, Canterbury og andre britiske kulturbyer. 1600 briter mistet livet. Storbritannias industribyer fortsatte på høygir med å bygge flere og større bombefly til Harris.

Med ødeleggelsen av lille Lübeck hadde han kjøpt politisk støtte, så luftoffensiven mot Hitler ble en hjørnestein i den britiske krigsstrategien. Før dekket flyproduksjonen knapt tapene, men i 1942 begynte Harris’ flåte av bombefly å vokse markant.

RAFs styrke var imidlertid ennå ikke stor nok til å felle Nazi-Tyskland, derfor tenkte Harris i stedet ut operasjoner som ville gi maksimal oppmerksomhet og sikre hjemlig støtte til å ruste opp RAF.

«Tusen bombefly-toktet» i mai 1942 var et eksempel på en plan som handlet mer om propaganda enn militær nødvendighet.

Industribyen Köln skulle angripes av den største luftflåten som noensinne hadde vært samlet til et tokt, og før avgang mottok hver besetning en beskjed fra Harris: «Dere har mulighet for å rette et slag mot fienden som vil gi gjenlyd i hele verden. Gi ham en på tygga», var den klare beskjeden fra Harris til de nærmere tusen bombebesetningene.

Köln sikret Harris’ fremtid

Luftflåten mot Köln var imponerende stor, men bare på papiret. Harris hadde nemlig finkjemmet Storbritannia for å skaffe tusen fly. Utdaterte flytyper, øvingsfly og provisorisk reparerte vrak ble sendt av gårde.

Noen av dem hadde flyelever og instruktørene deres som besetning. Det flybesetningene manglet av ekspertise, ble delvis oppveid av nye metoder og forbedret teknikk.

Under angrepet brukte RAF for første gang den såkalte bombestrømmen – en taktikk der alle flyene ble sendt gjennom det samme punktet i tyskernes luftforsvar.

Tyske jagerfly rakk bare å skyte ned noen få bombefly, mens hovedparten drønnet videre mot målet. Under buken hadde annethvert bombefly dessuten en nyutviklet H2S-radar som hjalp navigatøren med å finne veien til målet.

Resultatet ble voldsomme ødeleggelser. Under det halvannen time lange angrepet var det hvert minutt elleve bombefly som slapp lasten sin over Köln.

Eksplosjoner og 1200 større branner ødela mer enn 3000 bygninger, skadet nes­ten 8000 og «avhuset» 60 000 mennesker. Likevel var resultatet av den enorme kraftanstrengelsen dårligere enn forventet.

I motsetning til Lübeck var Köln en moderne storby med brede bulevarder som stanset flammene. Dessuten klarte ikke britene å kutte vanntilførselen, dermed reddet brannkorpset og forsterkninger som kom til, mer enn 90 prosent av byen.

Dødstallet begrenset seg til 486 sivile, mens RAF mistet 43 fly. Men som propagandafremstøt var Köln en enorm suksess, og fra den ene dagen til den neste ble Harris landskjent.

Journalister kretset rundt mannen som betalte tyskerne tilbake – med renter. Harris ble belønnet med ytterligere økonomisk støtte og en jevn strøm av nye bombefly.

Antall skvadroner med firemotors kolosser som Avro Lancaster og Handley Page Halifax vokste fra 15 til 36. Begge flytypene kunne løfte omtrent seks tonn og ga RAF en tidligere ukjent ødeleggende kraft.

Sommeren 1943 ble Hamburg et skrekkeksempel på hva Harris’ luftflåte var i stand til. Bomber med sprengstoff og en sverm av brannbomber skapte til sammen en brannstorm som sugde oksygenet ut av hele kvartaler.

Nå kunne ikke ofrene for luftangrep lenger telles i hundretall, men i tusener og titusener. I Hamburg passerte dødstallet etter flere netters angrep 40 000.

De britiske flybesetningene betalte også en høy pris. Harris’ stab hadde beregnet at tap på rundt fire prosent per tokt var akseptabelt, fordi de kunne erstattes av fabrikkene og flyskolene.

Men bak det tørre regnestykket fantes den grusomme realiteten at hvert flymannskap løp en høy risiko for å bli skutt ned før eller siden. Og sjansen for å hoppe ut i fallskjerm var liten hvis de befant seg i en Lancaster.

Små fluktluker gjorde det ellers fremragende bombeflyet til en flygende dødsfelle. Harris gjorde sitt ytterste for at Lancaster-besetningene ikke skulle få nyss om hvor dårlige overlevelsessjanser de hadde hvis flyet ble skutt ned.

Til tross for store tap hadde Harris Churchills fulle støtte. Ødeleggelsen av tyske storbyer gjorde sovjetlederen Stalin glad, og det mildnet raseriet hans over at britiske og amerikanske styrker ikke for lengst var gått i land i Frankrike.

Brannstormene i juli 1943 la store deler av Hamburg i ruiner. 1,2 millioner innbyggere måtte flykte fra byen.

© Getty Images

Churchill sa stopp

Da de alliertes invasjon i Normandie endelig nærmet seg i 1944, fikk Harris beskjed om å stille bombingen av Tyskland i bero, fordi flyene i stedet skulle smadre jernbaner, depoter og hovedkvarterer i Frankrike.

Flymarskalken strittet imot ordren med sedvanlig standhaftighet og lovet tysk kapitulasjon i løpet av få måneder hvis han fikk tillatelse til å fortsette.

For Harris handlet diskusjonen om selve kontrollen over den britiske bombestyrken. Hvis flyene hans fremover skulle støtte styrker på bakken, ville de bli underlagt den amerikanske general Eisenhower, som ledet felttoget i Frankrike.

Harris lå an til å miste rollen som selvstendig feltherre. Men det fikk ikke hjelpe. I seks måneder måtte de britiske bombeflyene støtte invasjonen, først i september 1944 fikk Harris igjen lov til å sende flyene sine mot Tyskland.

Deretter kunne ingenting stoppe ham, selv ikke da 1,4 millioner tonn bomber hadde regnet over Tyskland, alle nazistenes viktigste industribyer lå i ruiner, og Hitlers fall bare var et spørsmål om tid.

I februar 1945 utslettet RAF og amerikanske bombefly byen Dresden, selv om det var et mål uten militær betydning. Brannstormen i den gamle renessansebyen kostet rundt 25 000 mennesker livet. Aksjonen snudde stemningen, og Harris følte seg mer og mer isolert.

Krigen var så godt som vunnet, og amerikansk og britisk presse formidlet kritikk av nytteløse blodsutgytelser. Harris fortsatte med operasjoner som andre mente var meningsløse.

700 fly angrep hardt prøvede Köln 2. mars, selv om allierte landstyrker nærmet seg byen. 11. mars var allierte bare timer unna å marsjere inn i Essens ruiner da tusen RAF-fly slo til igjen.

Selv Churchill sluttet seg nå til kritikerne og sendte en reprimande til RAF, for i løpet av kort tid ville de allierte ha ansvaret for det knuste Tyskland.

Likevel fortsatte Harris ufortrødent. I midten av april utslettet han Berlin-forstaden Potsdam med de mange historiske praktpalassene.

Da skrev Churchill harmdirrende til Harris: «Hva var meningen med å ødelegge Potsdam?» Tillatelsen til områdebombardementer ble trukket tilbake, og omsider opphørte de nattlige angrepene.

« Dresden? Det stedet fins ikke lenger på kartet» .
Arthur “Bomber” Harris

Flymarskalken gikk i raseri

Da krigen var slutt, så mange med kritiske øyne på Harris’ nådeløse strategi. Krigen hadde fra begynnelsen vært ført som de godes kamp mot de onde, men synet av Tysklands ruinbyer passet dårlig til dette budskapet.

RAFs optimistiske løfter hadde heller ikke holdt stikk. Til tross for bombardementene økte den tyske våpenproduksjonen helt frem til 1944.

Det sivile Tyskland hadde heller ikke vendt seg mot Hitler, selv om 350 000 sivile mistet livet under RAFs og det amerikanske flyvåpenets angrep.

Kritikerne pekte dessuten på at tapene blant bombeflyenes besetninger var klart de høyeste i noen del av det britiske militæret: Av 125 000 mann døde 55 000.

Som en hyllest til de overlevende ba Harris om en egen medalje som skulle gis til alle deltagere i bombeoffensiven. Men den ideen ble blankt avvist av en regjering som helst ville legge bombeaksjonene bak seg.

I raseri avslo Harris adelstittelen han og de andre våpengreinsjefene ble tilbudt i 1946. Bitter forlot han flyvåpenet, pakket sakene sine og emigrerte til Sør-Afrika.

Les også:

Seriemordere

Voldelige sex-fantasier ble til virkelighet for Ted Bundy

22 minutter
Spionasje

Mossad-agent i hælene på Bøddelen fra Riga

15 minutter
Middelalderen

Riddernes fall: Dårlig oppførsel ble deres undergang

18 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul