Churchills tropper på håpløst oppdrag i Norge

14. april 1940 ankommer en alliert styrke på 38.000 mann Norge for å tvinge tyskerne på retrett. Churchills plan er elendig, og manglende luftstøtte forvandler invasjonen til en av andre verdenskrigs største – men også glemte – fiaskoer.

14. april 1940 ankommer en alliert styrke på 38.000 mann Norge for å tvinge tyskerne på retrett. Churchills plan er elendig, og manglende luftstøtte forvandler invasjonen til en av andre verdenskrigs største – men også glemte – fiaskoer.

Imperial War Museum

Den 21 år gamle soldaten Joseph Kynoch har nettopp vasket av bestikk og tallerken etter lunsjen da en illevarslende brumming bryter stillheten.

«Luftvernskyts til stativene!» brøler en befalingsmann. De britiske soldatene løper forvirret rundt og roper eller gjemmer seg mellom trærne.

Ut av det blå tordner tre Messerschmitt-jagere. Kynoch ser dem stryke bare noen meter over tretoppene, og han stivner av skrekk.

«Ned på magen, og bli liggende!» kommer det bryskt fra Kynochs overordnede. Den unge soldaten slenger seg ned på bakken. Sekunder senere pisker jagerflyenes maskingeværkuler opp jorden rundt ham.

Mens prosjektilene spretter bortover store steiner og borer seg inn i trær, føler Kynoch seg omtrent på størrelse med Frihetsstatuen i New York – han må være krigens letteste mål for de tyske pilotene.

Enda et par øyeblikk senere er alt sammen overstått. Brølet fra flymotorene erstattes med sildrelyden fra en bekk og klageskrik fra Kynochs sårede kamerater.

«Hvor i helvete blir det av Royal Air ­Force?» roper noen.

«Hvorfor er de ikke her og hjelper oss mot de forbannede pølsetyskerne?

Hvor er alle Spitfire og Hurricanene våre?» Men det kommer ikke noe svar.

38 000 mann sendes til Norge

Det er mandag ettermiddag 22. april 1940. Menig Joseph Kynoch har nettopp fått sin ilddåp i Norge, nærmere bestemt i den snøkledde Gudbrandsdalen.

Den rykende varme gryteretten han hadde til lunsj skal bli hans siste ordentlige måltid på flere dager, mens Kynoch gradvis innser håpløsheten i det store allierte felttoget han er en del av.

Klokken åtte samme morgen hadde Kynoch gått i land ved Åndalsnes sør for Trondheim, og et lokaltog hadde fraktet ham og hundrevis av andre infanterister fra 148. brigade videre til nordenden av Gudbrandsdalen.

Brigaden har nemlig ikke med egne kjøretøy.

Den uerfarne unge soldaten inngår i en alliert styrke på 38 000 mann som hadde i oppdrag å rive Norge ut av klørne på Hitler.

Dårlig planlegging, mangel på tungt skyts og ikke minst Luftwaffes nesten totale herredømme over det norske luftrommet forvandlet imidlertid de alliertes felttog til en dundrende fiasko på bare noen få uker.

© Imperial War Museum

Boys panserverngevær

14,3 mm, 10 skudd i minuttet
Tatt i bruk: 1937

Fra 90 meters avstand skulle Boys panserverngevær i teorien kunne bryte gjennom en 2,3 cm tykk panserplate. Men under kampene i Norge prellet prosjektilene bare av på tyskernes stridsvogner.

© Imperial War Museum

Hotchkiss H39-tank

37-mm SA 18-kanon
Tatt i bruk: 1939

15 små franske H39-stridsvogner deltok i kampene ved Narvik. H39 skjermet infanteri mot beskytning, men kanonen kunne bare bryte gjennom 2,3 cm panser og var for svak til direkte tankdueller.

© Imperial War Museum

Bofors-kanon

40-mm kanon
Tatt i bruk: 1934

Det svenskproduserte luftvernskytset kunne fyre av 120 skudd i minuttet. Rekkevidden på ni kilometer gjorde den også godt egnet som artilleri. Bofors solgte kanonen til både de allierte og Tyskland.

Churchills plan er kaotisk

I London satt Storbritannias marineminister Winston Churchill nervøst og trippet.

Det var han som var hjernen bak aksjonen i Norge.

Den opprinnelige planen hans gikk ut på å legge ut miner langs norskekysten og sende en stor styrke av britiske, franske og polske tropper til Norge for å okkupere og bevokte strategisk plasserte byer og hindre tyskerne i å gå i land.

Men godkjenningen av planen kom for seint til at den kunne bli satt ut i livet.

Først da rykter om Tysklands skandinaviske invasjonsplaner nådde London, ble det bestemt å gå i gang med mineleggingen.

Men da var tyskernes flåte allerede på vei nordover, og 9. april 1940 var tyske tropper satt i land flere steder langs kysten.

Samme dag sikret tyskerne seg også kontrollen over Norges viktigste flyplasser og dermed også herredømmet i luften.

Den norske hæren ble raskt trengt mot nord – lenger og lenger bort fra Oslo – mens de håpet på hjelp utenfra.

Kontraordrer forvirrer de allierte

Den norske hæren ønsket at Churchills unnsetningsstyrke skulle gjenerobre Trondheim fra en tysk garnison på rundt 3000 mann.

Det ville gi de norske forsvarerne ryggen fri og gjøre det lettere å motstå presset fra tyskernes hovedstyrke som var på vei fra Oslo.

De britiske generalene og admiralene ville derimot heller konsentrere innsatsen rundt å kaste tyskerne ut av Narvik og dermed avskjære Hitler fra jernmalmen i Kiruna.

Resultatet ble et kompromiss som medførte et vell av ordrer og kontraordrer til de forvirrede troppene utenfor norskekysten.

De allierte iverksatte to samtidige invasjoner – én med Narvik som mål, den andre var tenkt som en knipetangmanøver rundt Trondheim.

Angrepet på Trondheim ble innledet med landsettinger ved Namsos og Åndalsnes, der Kynoch gikk i land om morgenen 22. april.

Det gikk raskt opp for Kynoch at Trondheim lå langt utenfor alliert rekkevidde. Da unnsetningsstyrken ble sendt fra Storbritannia, trodde de allierte fortsatt at de slo til før tyskerne angrep Norge.

Troppene om bord var derfor utrustet til bevoktningsoppgaver og ikke til kamp.

Det betydde at de hadde med seg for få kanoner og stridsvogner, for lite luftvernskyts og nesten ingen kjøretøy til troppetransport.

Tysk panser er usårlig

Snøen rekker Kynoch til knærne der han står og gjemmer seg i et skogholt i Gudbrandsdalen.

Han har sluppet velberget unna flere luftangrep i løpet av sin første dag i Norge, mens tyskerne rykker stadig nærmer fra sør.

Britenes våpen, for ikke å snakke om den norske innsatsen, er klart underlegne i forhold til tyskernes topp moderne utstyr.

«Panserverngeværet er en skamplett. De som har bestemt å kjøpe dette ubrukelige utstyret, burde vært her ute sammen med oss og demonstrert hvordan man skal stoppe en fiendtlig stridsvogn med det», lirer en bitter britisk soldat ut av seg.

En annen soldat, som prøver å holde en gruppe tyske stridsvogner tilbake med et av geværene, husket etter krigen altfor godt hvordan det gikk:

«Vi så tre stridsvogner et par hundre meter unna og bestemte oss for å angripe dem med panserverngeværet. Jeg satte det opp og skjøt tre eller fire ganger mot en av dem, men bortsett fra klirrelyden når kulene traff metallet, skjedde det ikke noe».

I en halv time skyter tyskerne mot fjøset der briten har forskanset seg med granater og maskingeværkuler. Så kommer en stridsvogn helt innpå.

«Selv om jeg avfyrte et skudd på kloss hold, skjedde det ikke noe. Panserverngeværet jeg holdt i ble plutselig truffet av en kule. Fliser fra skjeftet boret seg inn i hånden min, og geværet ble slått rett ut av hendene på meg».

Mot slutten av april er bildet det samme i hele Sør-Norge.

De allierte er under hardt press, igjen og igjen stuper tyske Stuka-bombefly med hylende sirener uhindret ned mot de britiske og norske troppene fra luften, mens tyske bakkestyrker utviser forbløffende manøvreringsdyktighet i det kuperte terrenget.

Små, isolerte grupper av frysende britiske soldater må flykte over fjellene til Sverige, mens tyskerne baner seg vei gjennom Gudbrandsdalen.

Allerede 23. april har Hitlers tropper kommet seg så langt nord som til Tretten, der Kynoch nå befinner seg.

Hjemme i stuene kunne folk få med seg nyheter fra den frie delen av Norge.

© S. Kinsarvik/Norsk Folkemuseum

Norges regjering forsatte kampen i eteren

NRK slapp ikke unna da tyskerne invaderte Oslo. Om kvelden 9. april holdt Vidkun Quisling en radiotale til det norske folk der han manet til ro og samarbeid, og erklærte han at han ville danne en nasjonal regjering og avsette regjeringen Nygaardsvold. Talen har blitt stående i historien som verdens første statskupp i radio.

Noe helt annet var meldingene som kom fra radiosenderen på Hamar. Hit flyktet regjeringen og fikk en gruppe radiofolk, kunstnere og journalister til å sende ut frie nyheter.

«Vi førte ganske enkelt krig i eteren etter alle kunstens regler – uten å kjenne dem», skrev en av de aktive på Hamar-senderen, Ap-politikeren Haakon Lie, etter krigen.

Hamar-senderen besto av en brakke og to høye master.

© NRK

Stridsvogner bryter veisperringer

Synet av tyskernes stridsvogner skremmer de britiske fotsoldatene, som ikke har noe å svare med. Joseph Kynochs enhet må trekke seg tilbake til en stilling på en grusvei oppe ved en skråning.

Imens braker tyskerne nede i dalen gjennom de provisoriske veisperringene av trestammer som britiske og norske soldater i all hast har slept ut på hovedveien.

Plutselig kommer den utvetydige lyden av kamphandlinger ubehagelig nært.

«Pass på, de er bak oss!» roper noen. Kynoch griper maskingeværet og løper i dekning mellom trærne.

Øyeblikk senere kommer en tysk stridsvogn rullende langs grusveien mens den skyter i alle retninger.

Samme kveld må Tretten gi opp. Kynoch og hans gruppe flykter mot nord i dekning mellom trærne, utenom det nå tyskokkuperte tettstedet.

Sjøkrigen om Norge gikk bedre for de allierte. Tyskerne led store tap.

© Imperial War Museum

Den britiske marinen seiret til sjøs

Kampene om Norge foregikk ikke bare på land. Også til sjøs kjempet tyskerne og de allierte innbitt.

Storbritannias stolte marine – Royal Navy – disponerte en skremmende styrke og påførte tyskerne enorme tap. Da Hitler hørte at ti skip var gått tapt ved Narvik, vurderte han å gi opp hele Norge.

Tyske admiraler fikk imidlertid føreren på bedre tanker – herredømmet i luften gjorde den britiske marinens dominans mindre viktig.

Under britenes evakuering fra Norge fikk Hitler litt trøst da slagskipet Scharnhorst senket det britiske hangarskipet HMS Glorious, som gikk ned med 1200 mann. Bare 40 kom levende fra oppholdet i det kalde vannet.

Ammunisjonen til to dager

Mindre enn to uker inne i kampen om Norge må planen om å angripe Trondheim fra sør skrinlegges, for alle mann er opptatt av å hjelpe de norske enhetene i Gudbrandsdalen.

Også knipetangmanøverens nordlige del rundt Namsos har gått fullstendig i stå etter at tyske fallskjermsoldater sperret veien.

Avgjørende utstyr til kampene har dessuten ved en feiltakelse havnet i Narvik mer enn 70 mil lenger nord, og tyske flåteangrep har etter hvert senket så mange forsyningsskip at unnsetningsstyrken bare har ammunisjon nok til ytterligere to dagers kamp.

Bare rundt Narvik er det ennå liv i håpet om alliert suksess.

Her er britiske og franske styrker i gang med å etablere seg i det snøkledde landskapet. Tropper er satt i land både nord og sør for den strategisk viktige byen, mens også slagkraftige norske enheter angriper tyskerne.

Avstanden til nærmeste flyplass er for stor til at Luftwaffe kan hjelpe tyskerne i Narvik med effektive bombardementer på samme måte som de kan lenger sør.

Flystøtte ender i fiasko

De allierte prøver desperat ta opp kampen mot Luftwaffe for å bistå de utsatte bakkestyrkene ved å etablere en landingsbane på det ti kilometer lange islagte Lesjaskogsvatnet rundt sju mil sørøst for Åndalsnes.

Dessverre blir operasjonen bare nok et eksempel på den hjelpeløse planleggingen som preger hele den britiske innsatsen i Norge.

Bakkemannskapet har bare to gjenopptankingsanlegg fordelt på 18 fly, og batterivogn- ene som skal brukes til å starte flymotorene, er ikke ladet opp.

Likevel greier 18 Gladiator-jagere å lande på isen om kvelden 24. april. Neste morgen er motorene helt gjennomfrosne, og det tar to timer å få det første flyet på vingene.

Det elendig utstyrte bakkepersonellet klarer aldri å holde mer enn en håndfull fly i luften om gangen, og Luftwaffe får derfor has på de fleste Gladiatorene mens de står på isen.

Selv om de britiske jagerpilotene skyter ned seks fiendtlige fly, har britene på Lesjaskogsvatnet ved middagstid bare åtte funksjonsdyktige fly igjen.

Om kvelden har antallet sunket til fire, og isen på landingsbanen er gjennomhullet av tyske bombekratere. Allerede neste morgen evakueres de siste flyene.

Soldater kaster riflene

  1. april bestemmer de allierte å gi opp forsøket på å innta Trondheim. Unnsetningsstyrkene ved Namsos og Åndalsnes skal derfor evakueres.

For menig Kynoch betyr det en ilmarsj på ti mil langs jernbanesporet tilbake Åndalsnes. Mennene har ikke spist på flere dager og går snart tom for krefter.

«For guds skyld, stopp!» ropes det fra et sted bak i kolonnen. Stikk imot ordrene kaster flere av Kynochs kamerater stålhjelm og gevær fra seg for å ha så lite som mulig å slepe på.

«Hva skal nå en slagen hær med geværer?» resonnerer én av soldatene. Til Kynochs hell når hans gruppe frem til et tog som kan transportere dem det siste stykket til Åndalsnes.

Da de kommer frem om morgenen 30. april, blir de møtt av et forferdelig syn.

Luftwaffes bomberaid har satt tettstedets mange trehus i brann. Og det er ennå ikke over. Kynoch må holde ut angrep fra luften i to dager til før han omsider kommer seg med på et skip.

Fra dekket kan den utmagrede menige se tilbake mot stedet der han gikk i land bare ti dager tidligere:

«De sjarmerende små husene er ikke lenger å se. Alt som er igjen er de smuldrende, svarte skorsteinene som reiser seg som spøkelsesaktige fingre.

Over det hele henger et dekke av svart røyk som stiger til værs og sprer seg over fjorden», sukker Kynoch. Få timer senere vaier naziflagget over Åndalsnes.

Narvik faller for sent

Nå kan de allierte bare håpe på at de skal klare å holde på Nord-Norge.

I løpet av mai rykker de allierte og norske soldatene frem mot Narvik, men det ufremkommelige landskapet gjør at fremrykningen skjer i snegletempo. Først 28. mai kan to franske og en norsk bataljon endelig innta byen.

Og da er det allerede for seint.

Tyske stridsvogner har i mellomtiden buldret inn i Nederland, Belgia og Frankrike – fra strendene ved Dunkerque evakueres titusenvis av britiske soldater tilbake over Den engelske kanal.

I London virker Nord-Norge plutselig ikke lenger så viktig. Nå gjelder det forsvaret av England.

Uten å fortelle det til den norske hærledelsen har de allierte allerede planlagt å trekke sine 25 000 soldater ut av Narvik-området.

Evakueringen begynner i Bodø 29. mai, og en ukes tid seinere blir også Narvik overlatt til sin skjebne.

De norske troppene i byen er frustrerte, for de har jo slått tyskerne. Tyske krigsskip legger seg etter de flyktende britene og får has på flere allierte fartøyer.

Verst er tapet av hangarskipet HMS Glorious, som forsvinner brennende i bølgene. 7. juni må også kong Haakon og kronprins Olav, som har oppholdt seg i Tromsø, forlate landet om bord på den britiske krysseren Devonshire.

Målet er London, og om bord befinner også mesteparten av den norske regjeringen seg.

Tre dager senere må de siste norske styrkene overgi seg, og Tyskland okkuperer hele Norge. Kongen og regjeringen blir værende i London krigen ut.

Churchill og Chamberlain kom fra samme parti, men var dypt uenige om hvordan Hitler skulle håndteres.

© Granger/Polfoto

Fiaskoen i Norge gjorde Churchill til statsminister

Marineminister Churchill var ansvarlig for flere av tabbene som førte til fiaskoen i Norge. Likevel ble han forfremmet.

Marineminister Winston Churchills innsats under norgesfelttoget var alt annet enn imponerende. Irritert over at Churchill hele tiden skiftet mening, skrev generalstabsjef Edmund Ironside i dagboken:

«Han minner på mange måter om et barn!»

Churchill foreslo blant annet å dele de allerede sparsomme mengdene utstyr og antall soldater slik at unnsetningsstyrken kunne gå til aksjon ved Åndalsnes, Namsos og Narvik. Marinen og hæren hadde anbefalt å konsentrere innsatsen til Narvik.

Da fiaskoen ved Trondheim var et faktum, skiftet Churchill mening og krevde forsterkningene som var på vei til Namsos, omdirigert til Narvik.

Kritikken haglet mot statsminister Neville Chamberlain i det britiske parlamentet, og 10. mai ble han tvunget til å gå av.

På vei ut anbefalte han Winston Churchill som sin avløser – og slik ble det.

Churchill

Før aksjonen: Marineminister
Under krigen: Statsminister
Etter krigen: Parlamentsmedlem og statsminister (1951-55)

Chamberlain

Før aksjonen: Statsminister
Under krigen: Dør 9. november 1940 – et halvt år etter sin avgang