De amerikanske sjømennene på slagskipene i Pearl Harbor nyter morgensolen den 7. desember 1941. Mange er kun iført shorts og skjorte – kledd for en fredelig søndag på paradisstrendene på Hawaii.
Men kl 7.55 borer lyden av 183 japanske fly seg gjennom luften og bryter idyllen.
«Alle mann, bemann postene!» lyder det i skipenes høyttalere.
Bare noen få amerikanere når sine posisjoner før japanernes torpedoer og bomber regner ned over havnen, der seks store slagskip ligger side om side i den såkalte slagskiprekken.
Vann og ild slår opp som geysirer når de første fulltrefferne rammer USS Arizona og USS West Virginia. På bare et minutt er havnen forvandlet til et inferno av flammer, svart røyk og flygende metallbiter.
På Oklahoma er marinekonstabel Stephen Young i fullt firsprang på vei gjennom slagskipets labyrintiske ganger i akterdelen idet en torpedo slår inn i skipssiden. Han snubler, men har så mye fart at bevegelsene i beina redder ham fra å falle på hodet.
Idet Young når frem til kruttlasten i kanontårn 4 smeller ytterligere to torpedoer inn i stålkjempen – denne gangen nærmere Youngs posisjon.
Med ett går lyset ut, og langs hele skipet hviner og knaker det i skott og bjelker før de bøyer seg og knekker.
«Ned i granatmagasinet, der er det trygt! Vår 356 mm kanon kan uansett ikke brukes som antiluftskyts», roper kanontårnets øverstbefalende, premierløytnant Herbert Rommel.
Mannskapet famler seg videre ned i skipet, hvor den ekstra pansringen beskytter dem mot bomber og torpedoer.
Men denne morgenen er ingen steder trygge i Pearl Harbor. Mer enn 2000 sjøfolk mister livet, og marerittet fortsetter også etter at siste bombe er falt.
Nede i de senkede skipene er hundrevis av sjøfolk nemlig fanget. De kommer alle til å kjempe for livet i en kamp mot tiden.
Stephen Young hadde bare vært i flåten i et år da Pearl Harbor ble angrepet.
Vannet fosser inn
Situasjonen er kritisk for de 1354 sjømennene på Oklahoma. Heldigvis har ikke de tre første torpedoene slått hull i det 25 år gamle slagskipet, men vernet mot de neste torpedoene er kraftig skadet.
Da japanske fly litt etter kl. 8 kaster flere torpedoer mot skipet, krøller stålskroget seg sammen flere steder slik at vannmassene kan fosse inn. Få minutter senere begynner det 178 meter lange slagskipet å krenge.
I granatmagasinet to dekk under hoveddekket er Stephen Young ute av stand til å fatte hva som skjer. Sjømannen har bare vært til sjøs i ett år, og den 19 år gamle Massachusetts-gutten må fortsatt ta kjøkkenoppgaver ved siden av vaktene i kanontårn 4, hvor oppgaven hans består i å heise tunge sekker med krutt opp til kanondekket.
Så langt har ikke tenåringen tenkt så mye på krigen i Europa eller konflikten mellom USA og Japan. Men nå sitter han plutselig i et slagskip som tar inn vann mens eksplosjonene braker rundt ørene hans.
Ragnarok i Pearl Harbor
I alt 351 japanske angrepsfly angriper flåtebasen Pearl Harbor på Hawaii i to bølger. Amerikanerne oppdager ikke angriperne før japanerne er fremme. Derfor får særlig den første angrepsbølgen fritt spill.
Slagskipene
Slagskipene på østsiden av Ford Island blir bombet og torpedert, herunder Oklahoma.
Flybasene
Flybasene Ford Island og Hickam, der flyene står ving ved ving, blir teppebombet.
Øvrige skip
De øvrige skipene blir bombardert – bl.a. synker tre destroyere, og tre kryssere skades.
Minutt for minutt får Oklahoma stadig større slagside, og sjømennene i granatmagasinet har vanskelig for å holde balansen siden dørken er smurt inn med olje og hydraulikkvæske fra kanonens maskineri.
Alt som ikke er boltet fast begynner å falle ned på gulvet. Granatene er riktignok surret fast til stativer, men premierløytnant Rommel frykter at de 635 kilo tunge beistene er i ferd med å løsne.
«Bedre å evakuere rommet – granatene begynner snart å gli rundt på dekk, og vi blir knust hvis vi blir her», lyder det fra premierløytnanten, som selv er på vei opp i tårnet for å se hva som foregår i havnen.
Young følger etter sersjant Bob Roberts gjennom en luke og videre via en stige ned til kruttlasten under granatmagasinet. Young må hele tiden passe på å ikke krype inn i Roberts.
Heldigvis lyser skipets nødlys opp sånn innimellom slik at sjømennene kan se litt av og til. Det svake lyset gjør også at Young kan se seg rundt da de kommer ned i kruttlasten.
«Jeg så ansiktene til kameratene mine – redde, engstelige, vantro. Mitt eget så nok også slik ut», skrev Young mange år senere.
Skipet tipper rundt
Mens Young sitter i kruttlasten, blir Oklahoma truffet av flere torpedoer. En kakofoni av eksplosjoner, skrikende metall og mennenes dødsskrik lyder gjennom slagskipet fra stevn til akter.
Vannet fosser inn gjennom sjakter, kuøyer og åpne luker, og mastene lener seg lengre og lengre ned mot vannskorpen. Også i kruttlasten siver det inn vann.
«Vi dør! Jeg vil ikke dø!" utbryter Roberts før han igjen gjenvinner kontrollen over nervene.
«Okie», som mannskapet kjærlig kaller skipet sitt, heller snart 45 grader, og mennene må klamre seg til fastnaglede gjenstander for ikke å skli ned i vannmassene.
«De levende, de døende og de døde virvlet rundt mellom hverandre». Stephen Young, marinekonstabel på USS Oklahoma, 1941.
En av sjømennene mister likevel fotfestet og sklir ned det glatte dekket før han treffer en talje og faller i vannet nedenfor.
«Skrikene hans stoppet umiddelbart,» husket Young mange år senere.
Like grufulle er lydene fra granatmagasinet over dem, der andre sjømenn fra skipet har søkt tilflukt. Young kan høre de tunge granatene løsne og skli rundt. Skrikene er forferdelige.
Nedenunder har Young og kameratene hans sine egne problemer. Halvparten av kruttlasten er etter hvert blitt fylt med vann, og mennene begynner febrilsk å hamre løs på luken til granatmagasinet for å komme seg ut.
«Få opp den forbannede døren!» roper en av mennene desperat – men den er blokkert.
Ni torpedoer sendte Oklahoma til bunns
Kl. 7.56: De første fulltrefferne
Mellom kl. 7.56 og 7.59 hamrer tre torpedoer inn i babord side av Oklahoma, ca. seks meter under vannoverflaten. Skipets torpedobeskyttelse ødelegges, men skroget er fortsatt intakt.
Kl. 8.00: Skipet får slagside
I løpet av få minutter rammes Oklahoma av ytterligere fem torpedoer. Flere av dem slår hull i skroget fordi skipet nå er uten beskyttelse. Vannet fosser inn, og «Okie» begynner å helle til babord.
Kl. 8.06: Torpedo rammer høyt
Kl. 8.06 heller Oklahoma allerede så mye at den niende torpedoen smadrer inn i fartøyet helt oppe ved de øverste dekkene. Babord side er nå så gjennomhullet at vannet fosser inn.
Kl. 8.08: «Okie» tipper rundt
12 minutter etter det første treffet har «Okie» tatt inn så mye vann at skipet ruller rundt og får bunnen i været. Master og dekkonstruksjoner hviler på havnebunnen i en vinkel på ca. 30 grader.
I det samme forsvinner nødlyset igjen, og et øredøvende brak brer seg i hele slagskipet idet kjempens master og kanoner treffer vannoverflaten og fortsetter ned mot havnebunnen.
Young blir kastet rundt som om han var i en vaskemaskin:
«De levende, de døende og de døde virvlet rundt mellom hverandre».
Til slutt borer skipets knekte master seg ned i den gjørmete bunnen på 12 meters dyp. Bare en del av skroget på «Okie» ligger fortsatt over vann.
Under vannet, i det indre av skipet, er hundrevis av sjømenn nå fanget.
I tillegg til de 15 mennene i Youngs gruppe ble ytterligere 17 sjømenn reddet ut av USS Oklahoma. Her står noen av de overlevende på skroget av det kantrede slagskipet.
Young venter på døden
Når alt blir stille igjen, fornemmer Young og hans kamerater i kruttlasten under kanontårn 4 at skipet er snudd på hodet.
Til alt hell befinner de seg i en luftlomme, og vannet i rommet når bare til livet.
En av sjømennene lyser med en nødlanterne som han har funnet i vannet. Flere ganger treffer lyskjeglen en død kamerat som flyter rundt i det mørke vannet.
Mer oppmuntrende er det når lyset treffer døråpningen til kanontårnets lager. Fordi skipet plutselig ligger med bunnen i været, står inngangen til rommet ikke lenger under vann, og døren har tilsynelatende revet seg løs under kantringen.
En etter en kryper de overlevende inn i lageret, hvor vannet bare når dem litt under knærne. Young drar seg opp på et overheng og setter seg ved siden av sin beste venn, krølltoppen Wimpy Hinsperger.
Også Bob Roberts og Youngs jevnaldrende kamerat Mike Savarese har klart seg gjennom strabasene. Totalt er det 15 mann i lagerrommet.
«Vi er fanget,» sukker Young.
Han får ikke svar. Mennene sitter i sine egne tanker – vel vitende om at sjansene for å overleve ikke er gode.
Når de endelig utveksler et par setninger, er dekkbefalingsmannen Howard Aldridge straks over dem.
«Slutt å snakke, dere bruker opp oksygenet», hisser den rødhårede texaneren.
Sjømenn slapp unna mot alle odds
19-åring kom seg unna på et tau
På USS Arizona reddet den sterkt forbrente Donald Stratton livet ved å åle seg langs et tau fra det brennende slagskipet til skipet Vestal, som lå ved siden av. Han var så forbrent at huden på begge armene hans datt av under klatreturen.
Sjømann holdt pusten under flammehav
Fra dekket på USS West Virginia hoppet Stuart Hedley fra borde samtidig med at en japansk torpedo traff. Oljen brant allerede på vannoverflaten, så han måtte holde pusten og svømme under flammehavet til han nådde land.
Bombe ga sykepasser en flytur
Vito Colonna ble kastet 15 meter opp i luften da en bombe traff USS Arizona. Det føltes som å lande på betong da han traff vannet. Sammen med andre heldige som ble slynget bort fra skipet, klamret sykepasseren seg til Arizonas løsrevne propell til han nådde land.
21-åring svømte opp gjennom rør
Adone Calderone ble innesperret dypt nede i USS West Virginia da vannet begynte å fosse inn. 21-åringen måtte svømme opp gjennom skipet via en ventilasjonssjakt og hadde gitt opp alt håp om å overleve da han i siste øyeblikk kom opp til overflaten.
Kamerater reddet tårnskytter
18 år gamle Everett Hyland slapp mirakuløst unna med livet i behold etter at en bombe traff nær hans skytterpost på USS Pennsylvania. Kameratene klarte å slepe ham vekk fra infernoet, men de gjenkjente ham ikke, for hele kroppen var forbrent og lemmene revet opp helt inn til knoklene.
Young inngår bisart veddemål
Mens minutter blir til timer dypt nede i Oklahoma, har de siste japanske bombeflyene forlatt luftrommet over Pearl Harbor.
De har på én time og ett kvarter satt den amerikanske stillehavsflåten ut av spill og etterlatt seg en rykende havn av sønderbombede og senkede skip.
Young og hans kamerater i «Okie» kjenner ikke omfanget av katastrofen i flåtebasen, men de vet at de selv lever på lånt tid.
Ved 11-tiden har den bare 17 år gamle Clarence Mullaley fått nok av å vente på at et redningsteam – kanskje – skal nå frem. Den spinkle tenåringen vil utforske muligheten for å dykke hele veien ut av skipet.
«Det er en lang vei», fastslår Aldridge tørt, før Mullaley trekker pusten dypt og dykker ned gjennom den første rømningsluken i lagerrommets tak.
Alt er svart i dypet, men da Mullaley kommer tilbake anslår han at han har vært helt nede ved skipets hoveddekk, nær havbunnen.
Hvis det er sant, må han fortsatt svømme 10-15 meter på tvers av dekket og deretter 10-12 meter opp til overflaten.
«Denne gangen prøver jeg å svømme hele veien», proklamerer Mullaley, før han forsvinner igjen.
Young og de andre 13 gjenværende bruker de neste timene på å grunne over om vennen deres har klart turen - eller om han har druknet et sted i «Okie».
«Til helvete med det hele! Jeg prøver, og jeg kan ikke engang svømme!» Dan Weissman, fanget i USS Oklahoma, 1941.
Oksygenet svinner og vannet stiger langsomt. Flere av sjøfolkene lover seg selv at de skal prøve å svømme ut før det er for sent.
Young er usikker på hva han vil gjøre. Selvtilliten hans får en knekk da en av de andre to ganger prøver å svømme ut og begge gangene må vende tilbake.
Young foreslår et morbid veddemål for sidemannen:
«Wimpy, hvis vi ikke kommer oss ut, vedder jeg en dollar på at vi blir kvalt før vi drukner.»
“Topp! Jeg tror vi drukner først”.
Roberts klarer svømmeturen
Time for time svinner optimismen i lagerrommet. Aldridge sitter fortsatt og banker vedvarende et «SOS» med en skiftenøkkel på jernveggen.
Tre hurtige bank. Tre langsomme. Og tre hurtige. Men tilsynelatende er det ingen som hører nødsignalet.
Mesteparten av tiden sitter mennene i mørket for å spare på nødlanternens batteri. Bare når en av dem prøver å dykke ned i vannet, tennes den en kort tid.
Youngs gode venn Mike Savarese prøver fluktveien tre ganger, men han klarer ikke å holde pusten lenge nok og vender tilbake hver gang. I stedet meddeler den kraftige Dan Weissman at han vil prøve lykken:
«Til helvete med det hele! Jeg prøver, og jeg kan ikke engang svømme!»
Weissman kommer ikke tilbake. Mennene er sikre på at han har druknet - likevel har Bob Roberts mot til å gjøre et forsøk. Underoffiseren håper han kan holde pusten i to minutter, og etter en dyp innånding forsvinner han ut i det oljeblandede vannet.
For ikke å bruke en masse energi på å svømme nedover, bruker Roberts hovedsakelig armene til å trekke seg ned ved hjelp av metallgrepene mellom nødlukene.
Sjømenn svømmer ut av «Okie»
Besetningsmedlemmer sitter innesperret en rekke steder i Oklahomas indre. I oppbevaringsrommet under kanontårn 4 sitter 15 sjømenn i en luftlomme. Tre av dem redder livet ved å svømme ut av det mørke skipet.
Ned i mørket
Sjømennene må dykke ned i det totale mørket og finne luker fra rom til rom før de når skipsdekket på bunnen av havnen.
På tvers av dekket
Når sjømennene kommer ut av skipets indre, mangler de fortsatt 10-15 meter på tvers av dekket for å komme ut under slagskipet.
Opp til lyset
Fra skipsrelingen er det 10-12 meter opp til overflaten. Her kan mennene endelig trekke pusten etter ca. to skjebnesvangre minutter.
Det tar så lang tid å komme seg ned at han nesten gir opp. Men plutselig oppdager han at han har kommet gjennom den siste luken og befinner seg under dekket. Over ham ligger «Okie» som en livløs hval.
Med kraftige svømmetak sliter Roberts seg fremover, men vannet presser ham opp mot skipet, så han må bruke mye krefter på å holde seg fri av dekket.
Roberts føler at han er nær ved å miste bevisstheten når han omsider kommer ut under skipet. Han sparker vilt med beina, desperat etter luft.
Så! Endelig skyter hodet hans opp av vannet, og lungene nærmest eksploderer i iveren etter å få luft.
«Oh boy!» stammer han frem når en motorbåt kort etter plukker ham opp.
På sykehusskipet møter Roberts både Mullaley og Weissman, som også har reddet livet.
Alle tre har samme beskjed til redningsmennene: Kameratene deres er fanget i Oklahoma – og de slipper snart opp for oksygen.
Stemmene fra dypet
Nede i lagerrommet har Young og de andre mennene ingen anelse om at Mullaley, Weissman og Roberts har klart svømmeturen.
Ut på ettermiddagen blir luften så oksygenfattig at ingen har energi til å legge ut på svømmeturen. De bruker sine siste krefter på å åpne en dør inn til et annet lagerrom som går under navnet «Lucky Bag».
Anstrengelsene lykkes til slutt, og mennene merker umiddelbart at det er litt mer oksygen i den nye luftlommen. Det er også madrasser de kan ligge på.
Flere faller utmattet i søvn, men de blir lys våkne når de hører en stemme fra et tilstøtende rom.
«Er det noen der?» lyder det.
«JA! JA! Hvem der?» spør Young.
«Vi er noen som er fanget i radiorom 4».
«Vi er fanget her i Lucky Bag», sier Young med øret mot veggen.
Timene sleper seg av gårde mens de innesperrede holder motet oppe ved å snakke med hverandre gjennom veggen.
Men oksygenet er i ferd med å ta slutt, og etter å ha tilbrakt nesten et døgn i dypet, forbereder alle seg på at slutten er nær.
Plutselig runger det en metallisk banking gjennom skroget.
«De prøver å få oss ut!» roper naboene.
«Fortell dem at vi er her!» brøler Young.
Clifford Olds (t.h.) på bar dagen før japanernes angrep på Pearl Harbor.
Tre sjøfolk ventet forgjeves i 16 dager
Slagskipet USS West Virginia brukte hele 30 timer på å gå til bunns, men tre sjøfolk kom seg likevel aldri ut. De ventet i over to uker på å bli reddet. Men hjelpen kom aldri.
Ventetiden i Lucky Bag er ulidelig – spesielt når de hører at redningsteamet lager et hull inn til naboene og drar dem ut.
«Gå for guds skyld i gang med å bore inn til oss!» roper Young.
«Bare rolig. Vi skal nok få dere ut», lyder det fra redningsmennene, som har jobbet seg ned gjennom dekkene i Oklahoma hele natten til den 8. desember.
De borer et lite hull inn til Lucky Bag, men da de trekker ut boret siver det ut en masse luft. Young og kameratene hans hiver etter pusten.
Samtidig begynner vannet å fosse inn over dørkarmen fordi det reduserte lufttrykket gjør at vannet stiger.
«Skynd dere! Brenn oss ut! Vannet stiger!»
«Det kan vi ikke, da vil dere bli kvalt».
«Men vi drukner hvis dere ikke gjør det!»
De innesperrede sjømennene er fortært av angst. Selv om redningen er nær, skal de kanskje likevel drukne som rotter.
Young kommer opp i lyset
Redningsfolkene arbeider seg møysommelig gjennom stålet med en meiselhammer, mens de innesperrede prøver å holde vannet ute ved å stable madrasser i døråpningen.
Vannet når dem allerede til navlen. Redningsfolkene hugger tre snitt i stålet slik at de kan bøye metallet og lage et hull for mennene. Men vannet stiger fortsatt, slik at mennene nå befinner seg rett under stedet hvor redningsfolkene jobber.
«Vær forsiktig der inne, gutter. Vi bruker slegge!» advarer de.
Lyden er øredøvende idet sleggen hamrer mot veggen og litt etter litt bøyer stålet seg slik at sjømennene kan presse seg ut.
«Skynd deg, Mike,» sier Young til Savarese, som kryper ut først.
Young følger rett bak. Vannet i rommet skvulper ut gjennom hullet mens han presser seg ut.
I dag flyter et minnesmerke over USS Arizonas ofre over vraket av skipet, som fortsatt ligger på bunnen av havnen.
Da han står i radiorommet kan han se dagslyset gjennom alle hullene som redningsfolkene har laget ned gjennom skipet.
Ved 11-tiden den 8. desember står han oppe på bunnen av «Okie»:
«Jeg var ute! Fri! I live!»
En etter en kommer kameratene hans ut i lyset – reddet i absolutt siste øyeblikk etter 27 timer i dypet.
Da Young får øye på Wimpy Hinsperger, kan han ikke la være å le:
«Bare behold den dollaren som en suvenir, Wimp. Ingen av oss vant det veddemålet og takk Gud for det».