Svetten siler av pannen til Hugo Hartung. Til daglig jobber han som regissør ved teateret i Breslau og er relativt lite vant med hardt fysisk arbeid. Det samme gjelder kollegene hans fra teateret, som nå er i sving sammen med ham.
Det er august 1944, og Tyskland er tvunget på defensiven. I forsøket på å forhindre sovjetiske tropper i å renne Tyskland i senk, har Føreren utnevnt flere byer i Øst-Preussen, Polen og Schlesien til såkalte festningsbyer som skal holdes for alt i verden.
Sovjetunionens 6. armé står ved Warszawa bare 40 mil unna, og alle arbeidsføre menn i Breslau er utkommandert til å forberede beleiringen alle vet vil komme.
Hugo Hartung arbeider på operasjon «Bartold», byggingen av seks meter brede og fire meter dype grøfter som skal stoppe angripende stridsvogner. Etter hvert som solen klatrer høyere på himmelen, føles spadene tyngre og tyngre.
Det er bare så vidt de lar seg bore ned i den feite, schlesiske molden. Flere menn kollapser av utmattelse – kanskje til ingen verdens nytte.
«Graven vil ikke stoppe en eneste sovjetisk stridsvogn», hører Hartung en offiser si. «Hvis én av dem faller ned i den, vil den neste stridsvognen bare rulle rett over».
Hitlers håndlanger vakler i troen
Fredag 12. januar 1945
Den røde armé innleder storoffensiven mot Tyskland. 2,2 millioner sovjetiske soldater som har stått klar langs fronten, setter seg i bevegelse.
Breslaus øverste leder, gauleiter Karl Hanke, sitter i Hatzfeld-palasset da han hører meldingen om russernes storoffensiv på radioen. Han vet at det bare er snakk om dager før fienden når Breslau. Tankene farer rundt i hodet på ham, før sekretærens stemme henter ham tilbake til virkeligheten.
«Tenk at de virkelig vil risikere alt slik som situasjonen er», kvitrer den unge kvinnen.
«Hvem?» Hanke ser spørrende på henne.
«Russerne. Hvem ellers?» svarer hun.
«Og hva risikerer de?»
«Karl», sier sekretæren tålmodig. «De er snart slått. Alt de har er et par amerikanske stridsvogner som har sluppet gjennom vår blokade av Murmansk».
Karl Hanke hører til blant Hitlers tidligste og mest trofaste støttespillere, og har arbeidet i propagandaministeriet sammen med Josef Goebbels.
Om noen kan gjennomskue nyhetene og se at meldingene om Sovjetunionens svakhet bare er nazistisk selvbedrag, er det han.
«Mitt kjære barn», svarer gauleiter Hanke. «Det som kommer fra propagandaministeriet er bare sprøyt. Ikke stol på det».
Arbeidsdyktige menn ble satt til å grave «pansergraver» rundt byen da Sovjet-hæren nærmet seg Breslau.
Bøddelen maner til innsats
Midt i januar 1945
De sovjetiske styrkene har rykket frem over hele den tyske fronten og står mindre enn ti kilometer fra Breslau.
«Påfør fienden størst mulig skade», roper gauleiter Hanke entusiastisk til skoleguttene og de gråstenkte bestefedrene som er samlet. Alle voksne, våpenføre menn er for lengst sendt til fronten eller drept. Til å forsvare byen sitter Hanke igjen med et par tusen soldater.
Resten av hæren består av svake og dårlig bevæpnede sivilister som blir omtalt som «Volkssturm» – folkestormen. Til sammen 50 000 mann mot en langt større sovjetisk styrke med tunge våpen.
«Mine herrer. Det er ingen skam å dø for Tyskland», sier Hanke tilgjort. Gjennom sine fire år som gauleiter i Breslau har han beordret mer enn tusen henrettelser, og innbyggerne kaller ham «bøddelen fra Breslau».
«Angrip!», brøler Hanke.
De fremmøtte hever høyrearmen og roper på refleks «Sieg Heil!»
Kvinner og barn dør i kulden
Lørdag 20. januar 1945
I månedsvis har Hanke hindret sivilbefolkningen i å flykte. Nå skal det skje. 600 000 kvinner og barn skal forlate byen. Umiddelbart.
På togstasjonen i byen prøver tusenvis av mennesker å trenge seg om bord på det samme toget. Det bryter ut panikk på perrongen, og mer enn hundre mennesker blir trampet i hjel.
De aller fleste må gi opp å ta toget. I stedet sleper de seg langs snødekte landeveier mot vest, i endeløse kolonner. Blant dem er den unge fru Hanisch, som bærer på sin fire måneder gamle datter Gabi.
Langs veien hviler utmattede kvinner seg i snøen, mens kulden suger livet ut av dem. Noen av dem kommer seg aldri på beina igjen. I grøften ligger stivfrosne barnelik.
Gabi gråter av sult, men vil ikke ta brystet. Melken i flasken moren har med seg er frosset, og hver gang hun passerer et hus med lys i vinduene, banker hun på i håp om at de som bor der kan varme flasken. Først på morgenkvisten åpner en dør seg.
Lettet skynder Hanisch seg inn og vikler Gabi ut av teppene. Den vesle jenta er helt stille. Kvinnen i huset bøyer seg over henne. «Hun er død», konstaterer hun.
Omkring 90 000 mennesker dør under flukten fra Breslau. En del av de overlevende når til Dresden, der de blir ofre for de alliertes total-ødeleggende luftangrep 13.-15. februar.
I januar fikk 600 000 kvinner og barn ordre om å forlate Breslau. Noen fikk haik med tog eller lastebiler. De andre gikk.
Fienden angriper flyplassen
Torsdag 15. februar 1945
Ringen lukkes rundt Breslau og byens 150 000 sivile og 50 000 soldater. Forsyninger som ammunisjon og mat må komme via en luftbro.
Teaterregissør Hugo Hartung er utkommandert til å forsvare flyplassen Schöngarten utenfor byen. Han er på vei til sengs da en stemme plutselig får ham til å sette hjertet i halsen.
«Russerne står ved gjerdet!»
Mennene vakler ut. Strålen fra en lyskaster sveiper over landingsbanen. Flere bygninger står allerede i brann, nattehimmelen gløder illevarslende, og Hartung kan se at det brenner på flere av gårdene i området.
Fra fjøsene høres paniske dyrebrøl. Mens kulene hviner rundt ørene flykter Hartung mot offiserskvarteret.
Underveis må han løpe i siksakk mellom døde og sårede. «Kom over til oss! Kom over til oss!» kommer det fra de skurrende høyttalerne som de sovjetiske styrkene har satt opp. Så settes musikken i gang, først «Internasjonalen».
Hartung og et par kamerater søker tilflukt i en kjeller. Få timer senere når en ordonnans dem med beskjed om at de skal overlate Schöngarten-flyplassen til fienden.
Fra utkanten av byen skjøt Den røde armés tunge artilleri uten stans mot Breslau. Før krigen var Breslau ved elven Oder en travel handelsby.
Kulturbyen Breslau ble utslettet
Allierte bombefly skånet Breslau i flere år. Derfor samlet 400 000 tyske flyktninger seg i byen. Da krigen endelig kom, ble Breslau nærmest pulverisert.
Andre verdenskrig foregikk langt fra dentyske provinsen Schlesien. Frem til 7. oktober 1944 opplevde ikke innbyggerne i Breslau et eneste luftangrep. Byen gikk for å være et trygt sted å oppholde seg, og etter hvert som tyske styrker ble trengt tilbake på østfronten, strømmet 400 000 flyktninger inn.
En periode hadde byen mer enn én million innbyggere.
Fra gammelt av hadde Breslau vært hovedstad i Nedre Schlesien, med en stor embetsmannsstand som lot seg underholde i byens opera og flere teatre. Byen lå idyllisk til ved elven Oder og hadde et livlig næringsliv. Innbyggerne var etniske tyskere, bare et par prosent snakket polsk.
Under krigen flyttet en del krigsviktig industri til byen – sammen med tusenvis av tvangsarbeidere fra konsentrasjonsleirene.
Etter 1945 ble Schlesien overdratt til Polen, og beboerne fordrevet til Tyskland. Nå ble Breslau befolket av polakker som var blitt hjemløse i forbindelse med Sovjet-unionens annektering av polske landområder mot øst.
Byen fikk navnet Wrocław og har i dag 630 000 innbyggere. En del av de historiske husene er bygd opp igjen.
Tyskerne er sjanseløse
Søndag 18. februar 1945
De sovjetiske soldatene kjemper seg vei gjennom utkanten av Breslau. Hus etter hus inntas, og forsvarerne kjemper innbitt, men forgjeves.
Paul Peikert er ikke lett å vippe av pinnen. Han har vært prest i den katolske St. Mauritius-kirken i 13 år, og hans motstand mot nazistene er velkjent. Ikke engang avhør hos Gestapo har kunnet få 60-åringen til å miste fatningen.
Nå som han skal begrave den første falne fra sitt sogn, er han dypt berørt. Den døde, SS-offiser Erich Seega, falt i kamp mot sovjetiske styrker, bare 24 år gammel. Fienden angrep med 12 stridsvogner, tyskerne hadde ingen tunge våpen.
Av de rundt 150 falne tyskerne var Seega den eneste som muligens kunne reddes. Alle andre døde og sårede ble liggende igjen.
Kisten er knapt kommet i jorden før høye brak fra sovjetiske bomber bryter den høytidelige stillheten. Peikert og begravelsesfølget må flykte inn i kirken. Bombene faller hele resten av dagen og videre inn i den frostklare natten.
Breslaus forsvar besto primært av halvvoksne gutter og gamle menn bevæpnet med enkle våpen som en Panzerfaust.
Offiserer presset til det ytterste
Torsdag 1. mars 1945
«Festung Posen» har overgitt seg etter en måneds harde kamper og 12 000 døde. I Breslau får general Hermann Niehoff en overhaling.
General Niehoff lytter oppmerksomt til stemmen i telefonen. Generaloberst Ferdinand Schörner uttrykker seg som alltid kontant.
Schörner – med tilnavnet «den blodige» – er en av Tysklands høyest dekorerte generaler og har kommandoen over styrkene i Tsjekkoslovakia og den delen av Oder-regionen der Breslau ligger. Med det presset Den røde armé legger på området, har han ikke råd til misforståelser.
«Festningen må holdes til siste mann og siste kule», sier Schörner. Etter et øyeblikks stilhet i telefonen legger han til: «Svikter De oppgaven, er det ikke bare De som få en dødsdom. Deres familie vil også bli stilt til ansvar».
Niehoff vet at det er alvor. Siden februar 1945 har en lov gjort det mulig å henrette familiemedlemmer til offiserer som Hitler mener er kujoner. Da Hermann Niehoff har lagt røret på, skribler han raskt ned et par ord til sin kone og barna ned på et stykke papir.
«Jeg vet hva som forventes av meg. Lev vel», skriver han.
Byen er rasert
Søndag 11. mars 1945
Over den sørlige delen av Breslau flyr sovjetiske bombefly mer enn 500 tokt. Byen er omgjort til en rykende ruinhaug.
Et ærend fører den 14 år gamle Horst Gleiss forbi skolen han pleide å gå på – før beleiringen begynte og alle skolene i byen stengte.
Bygningen har store skader. Et stort mosaikkvindu er knust, og kjemisalen knust til det ugjenkjennelige.
Horst blir minnet om et slagord han har lært som Hitlerjunge:
«Våre murer kan briste, men ikke våre hjerter». Han går gråtende derfra.
Med lett artilleri trengte de sovjetiske soldatene inn i byen og angrep de tyske stillingene.
Hjelpen er på vei
Senere, samme dag
I Karl Hankes palass markeres den nazistiske minnedagen for Tysklands falne.
Rundt 150 slitne og skitne «Volkssturm»-folk og soldater baner seg vei inn i den fine salen.
Den høytidelige stemningen understrekes av en Hitlerjunge som med klar røst synger den vemodige «Ich hatt' einen Kameraden».
Etter en kort innledning fra Hanke tar general Niehoff ordet. Innbyggerne i Breslau skal «holde ut», sier han, «og det selv om byen skulle ende som en ruin». For det er bare et spørsmål om tid før tyske hjelpetropper kommer byen til unnsetning, legger Niehoff raskt til. Når kan han ikke si.
Det kan være om «10-14 dager, men det kan også ta mer tid». Frem til da, fastslår han, «lover vi høytidelig Føreren at vi her i Breslau, den trofaste gamle bastion mot øst, skal vise oss som fanatiske krigere».
Hanke deler ut medaljer. Blant mottakerne er Panzer-Karl, en 17-åring som på egen hånd driver rundt i gatene med en panzerfaust-dysekanon under hver arm, klar til å fyre løs på de sovjetiske stridsvognene.
Ny flyplass midt i byen
Midt i mars 1945
Sovjet-styrkene er i ferd med å få kontroll over flyplassen Gandau. Dermed vil de kunne avskjære Breslau fra å få ammunisjon og mat fra luften.
«Brannkommandoer, gjør deres plikt». Presten Paul Peikert leser med avsky plakatene som er klistret opp rundt i byen.
De halvmilitære gruppene har ingenting med brannvern å gjøre. Tvert imot. Karl Hanke har gitt dem ordre om å jevne kvartalet rundt Lutherkirken nær Breslau sentrum med jorden, og i stedet bygge en landingsbane som erstatning for Gandau, som snart vil være på sovjetiske hender.
Beboerne er kastet på gaten med makt og innboet deres lempet ut vinduene. Klær, nips, bøker og bibler ligger slengt i gatene.
Væpnede menn holder beboerne på avstand, mens brannkommandoene heller tjære over haugene og setter fyr på dem. Etterpå er turen kommet til husene.
Selv ikke kirken, en monumental nygotisk bygning med et spir som før krigen var Breslaus høyeste, blir skånet.
Landingsbanen kan ikke brukes
Slutten av mars 1945
Festningsbyene Kolberg og Küstrin har overgitt seg til Den røde armé. Breslaus innbyggere fortsetter arbeidet med den nye landingsbanen.
Arbeidsgruppene rydder bort restene etter utbombede hus i sentrum av Breslau.
Planen er å anlegge en tusen meter lang landingsbane. De sovjetiske beleirerne gjør alt de kan for å stikke kjepper i hjulene for arbeidet. Granatane hagler over anleggsplassen døgnet rundt.
13 000 personer fra arbeidslagene blir drept før landingsbanen står ferdig.
Presten går under jorden
1. Påskedag 1945
Sovjet-styrkene innleder en avgjørende offensiv mot byen.
I tilfluktsrommet under Klosterstrasse 36 har Peikert knapt avsluttet inngangsbønnen før en rumlelyd forteller at et nytt luftangrep er i gang. Uroen brer seg i tilfluktsrommet, der rundt 300 av Peikerts sognebarn har samlet seg denne første dagen i april.
Over høyttalerne har de sovjetiske styrkene kunngjort at 750 bombefly er på vei mot byen, og presten har derfor flyttet påskemessen under jorden.
Det er ikke mulig å avholde noen fullverdig gudstjeneste, men presten leser opp et stykke fra Bibelen. Imens blir brakene mer intense, før en øredøvende eksplosjon får veggene til å riste og lysene til å falle ned fra alteret. Flere av de fremmøtte hopper opp i redsel, overbevist om at deres siste time er kommet.
Plutselig hamrer det på den tunge døren inn til rommet. «Brann! Ut! Gaten brenner!» Panikken bryter løs.
De to kvinnene som har voktet døren, åpner den nå på vidt gap.
Gamle menn, kvinner og barn virrer mot trappen som fører opp til gaten. Bare én tanke driver dem: å komme seg bort før de blir knust under huset når det raser sammen.
Varmen slår imot dem som en vegg. I stedet for frisk luft puster de bokstavelig talt inn ild og gnister som spruter fra de brennende husene. Hos enkelte tar klærne fyr. Skrikende ruller de seg på bakken for å slukke brannen. Imens hyler granater gjennom luften.
Trykkbølger kaster folk og gjenstander i alle retninger. De overlevende flykter i skrekk. Forbi sotsvarte fasader, forkullede lik og utbrente kjøretøy. Bort, uten å ense hvor.
«Festung Breslau» holdt stand i 82 dager
Sammen med Königsberg, Posen og Kolberg var Breslau plukket ut til å bremse den fremadstormende Sovjet-hæren.
De sovjetiske generalene regnet med å gjøre kort prosess med Breslau, men Hitler hadde utropt byen til «festning», og den skulle holdes til siste mann.
En av grunnene var at trafikknutepunktet Breslau ikke måtte falle på Sovjets hender. I tillegg kunne et langvarig slag om Breslau binde opp tusenvis av sovjetiske soldater på bekostning av andre frontavsnitt. Endelig kunne byens heroiske kamp brukes i nazistenes propaganda.
Den sovjetiske storoffensiven som ble innledet 12. januar, beveget seg fra det sentrale Polen til elven Oder (80 km fra Berlin), på bare to uker. Men ved Breslau gikk offensiven i stå. 15. februar omringet Den røde armé byen og innledet et voldsomt bombardement.
Artilleri og bombefly hamret løs på byen mens infanteriet kjempet seg frem fra hus til hus.
De forsvarende tyske styrkene hadde nesten bare adgang til lette våpen – maskinpistoler, flammekastere og såkalte Panzerfaust. Likevel greide de å holde stand i 82 dager, før de ga opp 6. mai – fire dager etter at rikets hovedstad Berlin kapitulerte.
Kampen kostet minst 20 000 sivile og 6200 tyske soldater livet.
Bomber har satt byen i brann
Tirsdag 3. april 1945
Etter flere ukers intensivt bombardement ligger rundt 80 prosent av byen i ruiner.
St. Mauritius-kirken brenner. Flammene har fått fatt i tårnet og slikker nå oppover alle sidene på den vakre bygningen. Presten Paul Peikert har i all hast måttet pakke en veske og forlate sin brennende kirke og prestegård.
Sakte, men sikkert eter flammene seg inn gjennom de sønderskutte vinduene, der de griper fatt i alt som kan brenne – gulv, gardiner, møbler, sengetøy, tapet.
Gjennom de brennende gatene løper Peikert fra det ene tilfluktsrommet til det andre. Varmen og røyken river i lungene og svir i øynene. Halsen er tørr. Hvert øyeblikk frykter han å bli forvandlet til en levende fakkel.
Da han når Kaiserbrücke over Oder-elven, står han stille, målløs over synet som møter ham. Tårn og spir har rast sammen, og bare en svidd, amputert silhuett tegner seg mot de rødlige skyene.
Da bombeangrepet stilner av, ligger de døde overalt. Så mange har falt at byen for lengst er gått tom for kister. I stedet må likene svøpes i papir frem til de kan bli begravd. Som hvite pakker, tenker regissøren Hugo Hartung.
For enkelte er det andre gang de skal begraves. De siste dagers bombeangrep har sprengt opp gravene slik at de døde ligger på bakken. I hagene som ikke er omdannet til gravplasser, blomstrer tulipaner og hyasinter. Varmen fra brannene har fått dem til å springe ut før tiden.
Albert Speer tar farvel
Mandag 16. april 1945
Den røde armé innleder stormen på Berlin. Hitler flytter permanent ned i Førerbunkeren.
Gauleiter Karl Hanke sitter på kontoret og leser et brev han nettopp har mottatt fra Albert Speer.
For 15 år siden møtte han for første gang den unge arkitekt Speer, som senere ble Hitlers sjefarkitekt og rustningsminister:
«I en tid der nasjonens ledende lag bryter sammen og gir opp, setter De et eksempel. De behøver ikke å angre noen ting. De nærmer Dem nå en vakker og verdig ende på livet».
Underskrevet av «Deres venn, Albert Speer».
Hitlerjugend fester i smug
Fredag 20. april 1945
Adolf Hitlers fødselsdag. Før i tiden var dette en festdag. I år toner nazistene ned dagen.
De unge soldatene i kjelleren der 14-årige Hitlerjunge Horst Gleiss holder til, gir blaffen. Slagordene om ære og stålsatt vilje hører fortiden til. Nå skal de feste. Bordet er dekket med honningkaker, saft, snaps og rødvin. Jentebesøk har de også fått.
Stemningen er god, med sang, latter og dans. Men utover kvelden forvandles den desperate gleden til tungsinn, og i morgentimene senker tristheten seg. Sangen fra lyse stemmer stiger opp fra kjelleren.
«Es geht alles vorüber, es geht alles vorbei...», lyder det bittersøtt over ruinhaugene, mens himmelen langsomt lysner i øst.
Blant de voksne soldatene er desperasjonen langt mer håndfast. De vet at slaget er tapt, og nå frykter de mer enn noe for den dagen de må overgi seg. I grupper raider de byens leiligheter på vill jakt etter sprit.
Finner de en flaske, er dagen reddet. Og selv om soldatene skal beskytte byens innbyggere, tar de ikke fem øre for å begå de groveste overgrep mot kvinner.
Breslau er i ferd med å gå i oppløsning. Moralen svikter, matforsyningen er ustabil. Ingen har lenger tro på at hjelpetroppene skal nå frem.
Sårede får ingen hjelp
Slutten av april 1945
Den røde armé har stort sett inntatt Berlin, og Hitler begår selvmord. «Festung Breslau» holder stand.
Flammen fra stearinlysene kaster et flakkende skjær på bunkerens grå betongvegger. Av og til høres stille klaging. Ellers hersker tausheten i de dunkle og trykkende rommene i bunker-
anlegget i Elbingstrasse, som er omdannet til lasarett.
Overalt i den flere etasjer høye betongkolossen ligger det sårede og døende menn. Blodige lakener er krøllet sammen på gulvet, og stanken er ikke til å holde ut.
Pasientene er stuet sammen i køyesenger, de øverste så tett oppunder taket at ansiktene nesten berører betongen. De fleste sårede er overlatt til seg selv.
Eneste utvei er overgivelse
Fredag 4. mai 1945
Tysklands nye rikspresident Karl Dönitz forhandler fred med de allierte. De tyske troppene i Danmark og Norge forbereder seg på å kapitulere.
Fire av Breslaus prester har fått foretrede for general Niehoff, den militære øverstbefalende.
«Kan De overfor Gud, fortsatt, under disse omstendigheter, rettferdiggjøre å forsvare byen?» spør den ene av prestene. Sammen med sine kolleger har han fortalt om angsten og lidelsene sognebarna daglig lever i.
De ser granskende på Niehoff. Beslutningen er hans. Generalen sitter lenge med bøyd hode, så ser han opp: «Deres bekymringer er mine bekymringer. Fortell meg hva jeg skal gjøre?»
«Overgi Dem!» svarer prestene i kor.
«De får høre fra meg snarest».
Uten å snakke med Hanke utstyrer general Niehoff to offiserer med et hvitt flagg og sender dem mot de sovjetiske linjene for å forhandle.
Da nyheten når gauleiter Hankes ører, kjører han straks til Niehoffs kontor for å få en forklaring: «General! Jeg har akkurat hørt at De vil overgi Dem!» sier han opphisset.
«De har hørt riktig, herr gauleiter. Jeg er villig til å overgi meg», svarer Niehoff rolig.
«Da blir jeg nødt til å få Dem arrestert, general», snerrer Hanke.
«Hvis noen skal få noen arrestert her, så er det vel meg», konstaterer Niehoff tørt.
En pinlig stillhet fyller rommet mens Karl Hanke famler etter ordene:
«Jeg beklager trusselen. Det var ikke slik ment. Men hva skal jeg gjøre?» kommer det avvæpnende.
Niehoff lar seg ikke rokke. Han foreslår at Hanke begår selvmord.
Gauleiteren avslår opprørt: «Jeg er fortsatt ung, jeg vil leve. Om jeg så skal reise verden rundt som en vagabond». Stemmen som pleier å holde flammende taler, blir plutselig helt spak.
«General, hjelp meg», trygler Hanke, men Hermann Niehoff ser bare en annen vei.
Da nazilederen Karl Hanke ga opp Breslau, stjal han et Fieseler Storch-fly og stakk av mot vest.
«Bøddelen fra Breslau» forsvant sporløst
Karl Hanke hold kampen om Breslau gående i månedsvis. Da nederlagets time nærmet seg, stakk han av.
Karl Hanke innledet sin usedvanlige karriere i propagandaministeriet, der han ble minister Goebbels' nærmeste medarbeider.
Det nære samarbeidet opphørte brått i 1939, da Hankes forhold til Goebbels' hustru Magda ble kjent. Deretter vervet han seg i hæren og kjempet blant annet i Frankrike.
I 1941 utnevnte Hitler ham til gauleiter (dvs. regionsleder) i Nedre Schlesien, der Breslau var hovedstad. De neste fire årene satte han sitt brutale preg på byens liv og beordret over tusen henrettelser.
Få timer før Breslaus fall 6. mai 1945 stakk Hanke av i et stjålet fly. Siden var han som sunket i jorden.
Mytene om Hankes flukt har vært mange. Blant annet ble det sagt at han greide å stikke av til Spania. Mer sannsynlig er det imidlertid at han landet i Tsjekkoslovakia og ble drept av lokale motstandsfolk der.
Siste fly fra Breslau
Søndag 6. mai 1945
Nazi-Tyskland nærmer seg undergangen. Klokken 05.30 står en gruppe menn ved den nye landingsbanen Hanke fikk anlagt. Den har aldri vært brukt.
Gauleiter Hanke stiger om bord i byens eneste flygedyktige maskin, general Niehoffs private Fieseler Storch. Det vesle flyet kommer seg lett på vingene og slipper forbi de sovjetiske luftvernstillingene.
Hanke kikker nervøst ut av vinduet og løsner den trange uniformen som har tilhørt en menig SS-soldat.
Karl Hanke har kledd seg ut for å slippe usett ut av byen. I frykt for å bli pågrepet av de sovjetiske styrkene har han stjålet Niehoffs fly, og nå er han allerede høyt over branntomten som en gang var byen Breslau.
Piloten legger kursen i retning sørvest.
Under dem kommer vårgrønne jorder til syne. Snart vil flyet og Hanke være på den andre siden av fronten – i sikkerhet hos de tyske styrkene i Tsjekkoslovakia.
Tyske soldater avventer fienden
Senere, samme dag
Etter Karl Hankes flukt e r Breslau klar til å overgi seg. General Niehoff forhandler om fredsbetingelsene.
Alle de rundt 300 tyske soldatene som er stuet sammen i den trange kjelleren, frykter fiendens hevn. En fallskjermoffiser stiller seg opp på en stol og begynner å snakke:
«Menn! Kamerater!» roper han. «Vi har gjort alt vi kunne. Jeg takker dere for at dere alltid har vært klar til å kjempe, selv om det var hardt. Jeg har ikke mer å si nå. Gjør det dere kan for å bevare æren overfor deres falne kamerater og deres samvittighet. Tyskland er tapt, og det er ikke lenger plass på denne jorden til en gammel fallskjermkaptein».
Med en rolig bevegelse tar offiseren pistolen fra beltet sitt og fører den til hodet.
Imens har general Niehoff gjenopptatt fredsforhandlingene. I Sovjet-generalen Gluzdovskijs hovedkvarter leser tyskeren gjennom de forhandlede betingelsene for overgivelse.
Ordlyden er mye mildere enn Niehoff hadde våget å se for seg. Syke og sårede vil få hjelp, de siviles sikkerhet garanteres, og soldater vil bli behandlet etter internasjonale regler. Lettet skriver den tyske generalen under.
Stillheten senker seg i rommet. Den røde hærs politiske kommissær har forholdt seg taus:
«Den sovjetiske 6. armé går inn i Breslau rundt klokken 21», sier han kaldt.
Niehoff protesterer. Han kan umulig rekke å avvæpne sine folk så raskt. Alt vil bli kaos.
«Marskalk Konev har ordre om å kunngjøre at Breslau er besatt i kveld», svarer kommissæren.
Fienden viser ingen nåde
Natten til 8. mai 1945
Krigen er over. Sovjetiske soldater har inntatt byen, mens innbyggerne gjemmer seg innendørs.
Mørkets krefter har fritt spillerom. Selv ikke kirken er hellig for de døddrukne sovjetiske soldatene. Døren sparkes brutalt opp, og de få menn som er til stede, slepes utenfor og bankes før soldatene igjen raver inn i kirken.
Krypten er full av kvinner, som blir voldtatt etter tur. Ingen går fri. Gjør de motstand, blir de banket.
I ukene som følger drar grupper av sovjetiske soldater gjennom byen på jakt etter alkohol og kvinner. De sjangler av gårde med krus og flasker i hendene mens de på måfå avfyrer våpnene sine opp i luften.
Når de er fulle nok, drikker de alt de kommer i nærheten av, også frostvæske. Flere av dem faller om i gatene og blir liggende til de har sovet ut rusen.
Vitnene fra Breslau
Juni 1945
De tyske fangene ledes ut av den ødelagte byen i lange kolonner. Blant dem er teaterregissør Hugo Hartung.
Presten Paul Peikert fikk siden embete i Bredenborn i Vest-Tyskland. Han døde i 1949. Hitler-gutten Horst Gleiss ble zoolog, botaniker og geograf. I 1975 stiftet han et arkiv over minnene om krigens Breslau.
General Hermann Niehoff satt i sovjetisk fangenskap til 1955. Siden arbeidet han for et kjemifirma og skrev bøker om Breslau. Hugo Hartung flyttet til München, der han arbeidet som teaterkritiker og romanforfatter til sin død i 1972.