- august 1944 sto 14-åringen Julian Kulski for første gang ansikt til ansikt med en tysk Tiger-tanks. Rundt ham lå kameratene fra den polske motstandshæren og presset seg flate mot asfalten i Warszawas gater, mens Tigerens kanonmunning dreide i retning av Julian og den lille gruppen hans.
Den første granaten slo ned bare 25 meter fra ham. Så justerte skytteren i den tyske strids-vognen siktet og gjorde klar til neste skudd. Det var nå eller aldri; Julian grep geværet sitt, og han og kameratene spurtet av gårde for å nå i dekning på den andre siden av den brede bulevarden.
I farten streifet et skudd fra Tiger-tanksens maskingevær Julians høyre arm. Det var ikke alvorlig, men det var til gjengjeld det skuddet som traff Julians kamerat Bogdan i beinet. Etter å ha hjulpet Bogdan opp, kom den lille gruppen seg i sikkerhet i en forlatt bygning på den andre siden av den brede bulevarden.
Der tok en gruppe frivillige seg av Bogdan, som var alvorlig såret. I det fjerne kunne de høre sporadiske maskingeværsalver og dumpe drønn fra eksplosjoner fra de andre sentrale bydelene – Stare Miasto, Wola, Ochota.
Etter hvert som ettermiddagssolen forsvant og mørket falt på, stoppet skytingen i Warszawas gater. Det eneste som brøt stillheten var lyden av de mange bygningene som sto i brann. Warszawa-oppstandens første dag var over.
I det følgende får du forklaringen på hvorfor Polens hovedstad forsvant fra jordens overflate sensommeren 1944. Vi advarer mot voldsomme passasjer.
Selv om de bare hadde svært få og primitive våpen, klarte polakkene å erobre store deler av bykjernen fra tyskerne.
Russerne på vei
Fra første øyeblikk var oppstanden et kappløp med tiden. I et nøye koordinert angrep, forsøkte de rundt 35 000 medlemmene av den polske undergrunnshæren i Warszawa, Armia Krajowa, å overraske og nedkjempe den tyske okkupasjonsstyrken på rundt 15 000 soldater.
Årsaken til hastverket var at de russiske troppene i løpet av juli hadde rykket fram i
ekspressfart gjennom den østlige delen av Polen, med den flyktende tyske hæren foran seg. Nå sto de knappe 20 kilometer fra Warszawas østlige forstad Praga.
Den polske eksil-regjeringen, som hadde flyktet til London allerede ved krigsutbruddet i 1939, fryktet at russernes “befrielse” av Polen snarere ville bli en ny brutal okkupasjon.
Året før hadde Tyskland triumferende avslørt en rekke massegraver. Gravene var fra 1940, da russiske spesialenheter henrettet mer enn 15 000 polske offiserer som hadde overgitt seg da russerne invaderte Øst-Polen i 1939.
Forholdet mellom Russland og Polen var altså mer enn anspent da Den røde armé nærmet seg Polens hovedstad i juli 1944. Den polske eksilregjeringen mente at en oppstand i Warszawa var polakkenes siste sjanse til å få forståelse for deres sak i Vesten og for å få etablert en fri demokratisk regjering i Polen.
Dessuten ville en oppstand i Warszawa være av stor strategisk betydning for Den røde armés videre fremrykning mot Tyskland. Derfor håpet polakkene at russerne og de andre allierte raskt ville kunne bistå undergrunnshæren når oppstanden først var i gang.
Warszawas bykjerne erobret
Polakkene hadde mer enn dobbelt så mange soldater som tyskerne i Warszawa, men til gjengjeld var soldatene utrente og i desperat mangel på våpen.
Men da oppstanden var i gang, angrep de dårlig utrustede polakkene med dødsforakt de tyske stillingene i byen. Tapene var sjokkerende høye, og mer enn 2000 motstandsfolk mistet livet bare i løpet av oppstandens første døgn.
Men så snart en frihetskjemper ble såret eller drept, sto en ny klar til å overta våpenet og ammunisjonen hans. Dessuten var det mange polakker som ikke hadde hatt noe med undergrunnshæren å gjøre før, som nå meldte seg til tjeneste.
Den polske undergrunnshæren var dårlig utstyrt og måtte blant annet iføre seg stjålne tyske uniformer. Ofte var det bare det rød-hvite armbindet som viste at de var frihetskjempere.
I løpet av oppstandens to første døgn klarte undergrunnshæren – tross massive tap – å erobre størstedelen av hovedstadens bykjerne.
På et av de tyske arsenalene i byen overtok en gruppe polske maskinarbeidere 3-4 stridsvogner, som blant annet ble satt til å støtte forsvaret av bydelen Wola, der noen av de hardeste kampene utspant seg.
Samtidig greide polakkene å sprenge jernbanelinjen ved byens jernbanestasjon, slik at ingen tyske tog kunne kjøre til området øst for Wisla-elva, hvor de tyske troppene kjempet en desperat kamp mot de fremrykkende russerne.
I dagene før oppstanden passerte rundt 25 forsyningstog i døgnet via dette sporet. Etter de første par dagene med kamper, kontrollerte opprørerne mesteparten av det sentrale Warszawa samt flere av byens forsteder. Overalt i de erobrede bydelene bredte det seg en voldsom frigjøringsstemning.
“Midt i støvet og ilden ble det satt opp rød-hvite flagg langs gatene, og de blafret fra vinduer og møner for å feire dette fantastiske øyeblikket,” forteller Julian Kulski, som da var 14 år gammel, i memoarene sine.
Nå gjaldt det for de polske frihetskjemperne å greie å holde de erobrede områdene fram til de russiske styrkenes forventede ankomst få dager senere.
For mange av Warszawas barn virket arbeidet for den polske undergrunnshæren mest som en lek. Her poserer en seks år gammel sykepleier i de første dagene av oppstanden.
Kvinner og barn hjalp til
Oppstanden i Warszawa fikk sterk støtte fra byens sivilbefolkning, og både kvinner og barn tok sin tørn i frihetskampen.
Da Warszawa-oppstanden begynte i august, trengte undergrunnshæren all hjelpen den kunne få. Dermed oppsto det nærmest et undergrunnssamfunn med sykehus, postkontor, lokaladministrasjon og vaktkorps. Mange sivile kastet seg inn i kampen mot tyskerne. Warszawas kvinner hjalp også til der de kunne.
I begynnelsen av oppstanden talte den polske undergrunnshæren omtrent 4000 kvinner, men senere kom enda flere til. De fleste kvinnene arbeidet som sykepleiere eller kurerer. Mange ble også brukt som veivisere i det labyrintaktige kloakknettet under byen.
Selv byens barn deltok i motstandskampen. Det var særlig de polske speiderkorpsene som ble hyppig brukt til å levere beskjeder mellom enhetene, slukke branner og til og med til å kjempe i fremste linje sammen med de voksne frihetskjemperne. De små gutteenhetene som angrep tyske stridsvogner med molotovcocktailer, ble spesielt godt kjent.
Byen skulle knuses
I den tyske generalstaben behandlet man nyhetene om oppstanden i Warszawa med den
største oppmerksomhet. Hitler fikk et av sine berømte raserianfall og beordret straks at byen skulle gis opp og deretter jevnes med jorden gjennom luftangrep.
Denne planen ble imidlertid raskt forkastet på grunn av de mange tyske soldatene som sto fast i byen, men også fordi Warszawa var av stor strategisk betydning for de tyske styrkene i forsøket på å stoppe russernes framrykning.
Heinrich Himmler, som i tillegg til å være øverste leder av det beryktede SS også hadde kommandoen over alle tyske reservestyrker, beordret derfor at alt skulle settes inn på å gjenerobre den polske hovedstaden.
“Drep alle, ta ingen fanger, og jevn Warszawa med jorden.” SS-leder Heinrich Himmler
De fleste regulære tyske troppene var bundet opp i kampen mot de fremrykkende russerne. Himmler klarte likevel raskt å samle rundt 12 000 soldater, som ble sendt til Warszawa med ekspressfart.
Blant troppene var en av de mest besynderlige enhetene i den tyske hæren: SS-Oberführer Oskar Dirlewangers brigade av hardbarkede kriminelle, rekruttert i diverse tyske fengsler og konsentrasjonsleirer.
Enheten på rundt 900 mann hadde deltatt i antipartisan-aksjoner i Polen og Russland siden 1940, og hadde derfor rikelig med erfaring fra bykrig og regulære utrenskningsaksjoner. Nå skulle den beryktede brigaden til Warszawa for å vise hva den var god for.
Dirlewangers brigade fikk følge av en annen ikke helt alminnelig enhet; SS-divisjon RONA, som besto av rundt 1600 ukrainske og russiske kollaboratører som hadde gått i tyskernes tjeneste.
SS-bødlene sluppet løs
Om morgenen 5. august begynte de tyske troppene fremrykningen mot de to polsk-
kontrollerte bydelene Wola og Ochota, som lå i den vestlige delen av Warszawa.
Det tyske luftvåpenet startet angrepet ved å bombe de polske stillingene og barrikadene. Deretter rykket tyskerne inn i de to bydelene assistert av tanks og spesialenheter bevæpnet med flammekastere.
Selv om de første dagenes relativt store suksess hadde sikret polakkene nye forsyninger i form av tyske våpen, var det langt ifra tilstrekkelig til å bevæpne alle.
Frihetskjemperne var derfor nødt til å slåss med alle tilgjengelige midler – hjemmelagede maskingevær, kniver, økser og køller – mot de fremrykkende tyske enhetene.
Mange polske kvinner deltok direkte i kampene, blant annet i små sprengningskommandoer som banet vei gjennom husene, eller som guider i kloakknettet under byen.
Smågutter bevæpnet med molotovcocktailer ble satt til å foreta bakholdsangrep mot de tyske stridsvognene, som tok fyr hvis bensinbombene traff nær motoren.
I mellomtiden hadde Himmler gitt de tyske troppene beskjed om at ikke bare opprørerne, men alle innbyggere i Warszawa skulle tilintetgjøres. Det var forbudt å ta fanger. Warszawa skulle jevnes med jorden som et skrekkeksempel for resten av Europa.
Det var en ordre som Dirlewangers brigade og SS-divisjon RONA fulgte med stor iver da de angrep henholdsvis Wola- og Ochota-distriktene.
De polske styrkene i de to bydelene var ikke forberedt på det voldsomme tyske motangrepet og ble raskt nedkjempet. Så gikk de tyske SS-enhetene systematisk i gang med å henrette alle innbyggerne i de erobrede områdene.
Oskar Dirlewangers SS-brigade besto utelukkende av hardbarkede kriminelle, vervet fra tyske fengsler. Her ses medlemmer av brigaden under gatekamper i Warszawa.
SS-tropper drepte for fote
For å få bukt med opprørerne satte Himmler inn en av østfrontens mest beryktede SS-enheter i den intense kampen om Warszawa.
Blant de første enhetene som ble sendt til Warszawa for å slå oppstanden ned, var den såkalte Dirlewanger Brigade. Styrken var oppkalt etter SS-Oberführer Oskar Dirlewanger, som i 1940 hadde fått tillatelse til å samle cirka 2000 dømte kriminelle til antipartisan-aksjoner i Polen og Russland. Dirlewanger var selv tidligere straffet for seksuelle overgrep mot mindreårige, men vant senere stor respekt for sin innsats blant de tyske frivillige som kjempet for Franco under den spanske borgerkrigen.
SS-troppenes øverste leder, Heinrich Himmler, var derfor ikke i tvil om at Dirlewanger var rett mann til å lede en spesialenhet bestående av snikskyttere. Brigaden led store tap under kampene på østfronten, og Dirlewanger fikk derfor tillatelse til å supplere styrken med mordere, voldtektsmenn og andre hardbarkede kriminelle. Brigaden ble snart beryktet for sin brutale, men svært effektive fremferd mot russiske og polske partisaner.
General von dem Bach, som ledet nedkjempelsen av Warszawa-oppstanden, forsvarte etter krigen beslutningen om å sette Dirlewangers enheter inn i kampene i Warszawa med at Dirlewangers soldater hadde “de fremste kampkvaliteter”. Ifølge generalen var årsaken at brigadens medlemmer bare kunne slippe unna straffen sin ved å utvise mot under kamp.
“De visste at verken offiserene deres eller fienden respekterte dem. De viste ingen nåde i kamp og forventet heller ingen selv,” fortalte generalen, som påpekte at styrken derfor også led tre ganger så store tap som alle andre tyske enheter.
I 1945 ble Dirlewanger tatt til fange og senere drept av en gruppe polske soldater i fransk tjeneste.
40 000 drept
Massakren på sivilbefolkningen i Wola og Ochota var så blodig og brutal at selv de mest hardføre og erfarne tyske soldatene var rystet. Matias Schenk trodde han hadde sett det meste.
Men i august 1944 ble ingeniørtroppen hans satt til å støtte Dirlewanger i kampen mot de polske opprørerne. I et intervju med den polske avisen Gazeta Wyborcza i 2004, mintes Matias Schenk Dirlewangers brutalitet:
“Dirlewanger holdt et lite barn i hendene. Han hadde tatt det fra en kvinne som sto i en gruppe på gaten. Han løftet barnet høyt opp i luften og kastet det inn i flammene. Så skjøt han moren.”
Opplevelsen var ikke unik. I intervjuet fortalte Matias Schenk også at han 60 år senere fremdeles var plaget av mareritt. Blant annet om massedrapet på rundt 500 polske skolebarn:
“Vi sprengte opp dørene, jeg tror det var til en skole. Det sto barn på trappene. Mange barn. Alle sto med de små hendene sine i været. Vi så på dem et kort øyeblikk, så kom Dirlewanger løpende inn. Han ga ordre om å drepe alle. De skjøt dem og tråkket deretter over dem, mens de knuste de små hodene med geværkolbene.”
Det ble senere anslått at 30-40 000 mennesker ble drept bare i Wola og Ochota i løpet av de første fire dagene med kamper og påfølgende massakrer.
Tyskernes erobring av de to distriktene var et stort tap for undergrunnshæren, men de hardt prøvede polakkene hadde enda verre nyheter i vente.
Russisk offensiv stoppet
Allerede i dagene umiddelbart før oppstanden begynte, hadde man i Warszawa tydelig kunnet høre det russiske artilleriet buldre i øst, der de russiske styrkene kjempet seg nærmere og nærmere Warszawa.
Men da polakkene våknet om morgenen 4. august, var den velkjente lyden av det russiske artilleriet avløst av total stillhet.
De fleste mente at det måtte skyldes en midlertidig pause i kampene. Ingen kunne på det tidspunktet forestille seg at det skulle gå fem uker før de igjen kom til å høre det russiske artilleriet.
Tyskerne hadde nemlig etter flere ukers tilbaketog klart å stoppe den russiske offensiven og drive Den røde armé tilbake.
I dagene like etter oppstanden hadde Stalin – tross motstanden sin mot den polske undergrunnsbevegelsen – lovet at russiske fly ville slippe forsyninger til opprørerne.
Men de lovede forsyningene uteble, og de russiske kampflyene ble trukket bort fra Warszawa, noe som ga det tyske luftvåpenet fri bane til å bombe opprørernes stillinger daglig.
Tyskerne brukte alle midler i kampen mot den polske undergrunnshæren i Warszawa. Flammekasteren var et mye brukt våpen.
Det passet Stalin fint å la tyskerne utslette den polske motstandsbevegelsen i Warszawa, før hans egne tropper inntok byen.
I London forsøkte den polske eksilregjeringen derfor å overtale britene og amerikanerne til å fly inn forsyninger til Warszawa. Storbritannia sa seg villig til å sende fly med forsyninger, men så forbød russerne plutselig britene og amerikanerne å lande og etterfylle drivstoff på russisk-okkuperte flyplasser, som lå bare ti mil fra Warszawa.
Dermed måtte de britiske flyene fly helt fra Italia til Warszawa og tilbake igjen i ett strekk – nesten 260 mil. Likevel sendte britene i løpet av august og september bortimot hundre fly med forsyninger til opprørshæren.
En del av forsyningene endte imidlertid i stedet i den tyskokkuperte delen av byen. Flere av flyene ble også skutt ned på veien.
I løpet av august og september mistet britene rundt 250 besetningsmedlemmer i forsøket på å bringe forsyninger til Warszawa. Polakkenes tap i samme periode lå gjennomsnittlig på over 3000 mennesker – hver dag.
Den gamle bydelen knust
Warszawas befolkning var i realiteten overlatt til sin skjebne, selv om de kjempende
innbyggerne stadig håpet at russerne skulle komme dem til unnsetning.
De små enklavene av polsk-kontrollerte bydeler holdt kontakt med hverandre via byens kloakknett. Et frivillig meldekorps krøp frem og tilbake gjennom kloakksystemet – ofte flere kilometer – for å formidle beskjeder og ordrer.
De polsk-kontrollerte delene av Warszawa var isolert fra hverandre, og polakkene tok seg mellom bydelene via kloakksystemet. Her har det gått galt, og en polsk frihetskjemper har endt opp i et tyskkontrollert område.
I mellomtiden hadde de tyske troppene fått forsterkninger. I midten av august – 14 dager etter at oppstanden begynte – sto det nærmere 26 000 tyskere i Warszawa.
Den tyske hærledelsen var klar over at det var stor risiko for at de russiske styrkene kom til å innta den delen av Warszawa som lå på østsiden av Wisla-elva, og man satte derfor alt inn på å få kontroll med vestbredden.
- august angrep de tyske styrkene Stare Miasto – den gamle bydelen – med store styrker assistert av Tiger-tanks, mortere, bombefly, flammekastere og artilleri fra et pansertog som nettopp var ankommet.
Effekten av det samlede angrepet var overveldende: den øredøvende buldringen fra tonn på tonn av mur fra de gamle bygningene som raste sammen, dumpe drønn fra tyske granater, motorbrøl fra tyske fly og stridsvogner, brak fra bombene og den uhyggelige hviningen fra maskingeværkulene. Det var det reneste helvete på jord.
Uhyggelig tysk krigslist
I de neste to ukene raste kampene om den gamle bydelen. Polakkene kjempet fra hus til hus, kjeller til kjeller og gate til gate.
Under kampene brukte tyskerne en uhyggelig krigslist: Da en tysk stridsvogn nærmet seg en polsk stilling, fingerte mannskapet motorstopp og forlot kjøretøyet. En gruppe polakker løp straks ut for å undersøke stridsvognen, som til alles store overraskelse viste seg å starte uten problemer.
Den erobrede stridsvognen ble så kjørt inn bak de polske linjene, der begeistrede soldater og sivile samlet seg rundt krigsbyttet. Men tyskerne hadde plassert en tidsinnstilt bombe i
stridsvognen og deretter fylt den opp med store mengder sprengstoff.
Få minutter senere eksploderte den med et øredøvende brak, og 400 mennesker ble drept.
Mange besvimte nede i den mørke kloakken og druknet i det skitne vannet.
Den 2. september bestemte den polske undergrunnshæren seg for å evakuere egne styrker fra den gamle bydelen gjennom kloakksystemet.
Rykter om at undergrunnshæren hadde planer om å forlate bydelen og overlate den til tyskernes nåde, førte til panikk blant sivilbefolkningen.
Flere tusen forsøkte å flykte gjennom det trange, mørke kloakknettet, med store tap som følge. Mange falt i mørket i de trange gangene, og ble trampet i hjel av de som kom bak. Andre besvimte av de kraftige dunstene eller druknet i det skitne vannet.
Hele grupper forvillet seg ut i hovedkloakkens sidetunneler, for aldri mer å se dagens lys. For å gjøre det enda verre hadde tyskerne flere steder kastet sementsekker surret med piggtråd ned i bunnen av kloakken, mens de andre steder hadde hengt opp minefeller.
Etter de kaotiske fluktscenene rykket de tyske troppene inn i Stare Miasto, som overga seg. Det samlede tapet av sivile bare i denne bydelen er anslått til over 30 000 mennesker.
Den fjernstyrte minen “Goliath” (over) ble opprinnelig utviklet for å brukes mot fiendtlige tanks. Den viste seg imidlertid å være mer effektiv i bykrig. Til venstre ses tyskernes pansertog.
Tyskernes nye våpen
Under kampene i Warszawa fikk tyskerne prøvd ut en rekke helt nyutviklede våpen.
Fjernstyrte miner
av typen Goliath inneholdt cirka 100 kilo sprengstoff. Minen kjørte på larveføtter, og kunne ved hjelp av ledninger styres til polsk-okkuperte bygninger, der sprengstoffet ble detonert.
Pansertog
utstyrt med tungt artilleri ble sendt til Warszawas jernbanestasjon, og herfra skapte det død og ødeleggelse.
Artilleri-raketter
av typen “Nebelwerfer” kunne på kort avstand sende en kraftig sprengladning mot de polske stillingene. Våpenet var upresist, men hylingen fra rakettene skapte stor frykt blant sivile polakker.
Kjempehaubitsen
med kjælenavnet “Karl” sendte granater med omtrent 400 kilo sprengstoff inn over Warszawa.
Russerne erobret Praga
Da oppstanden gikk inn i sin andre måned, intensiverte de tyske troppene de nådeløse
angrepene på de gjenværende motstandslommene.
Artilleri, fly og tanks angrep uavlatelig de polske stillingene. Angrepene og ødeleggelsene de førte med seg var så voldsomme at selv mange av de tyske soldatene var målløse.
“De siste dagene har denne storslåtte byen ved Wisla-elva blitt straffet på en måte som ingen annen storby noensinne har opplevd. Allerede på lang avstand kan vi se det enorme røykteppet over byen.
Eksplosjoner og artilleridrønn når oss som en fjern rumling. Over oss flyr en gruppe kampfly i retning av muren av røyk,” skrev en tysk Waffen SS-krigskorrespondent i midten av september.
I mellomtiden hadde Den røde armé endelig begynt å røre på seg og sto nå bare få kilometer fra Warszawa.
Den 14. september sprengte tyskerne broene over Wisla-elva og trakk seg tilbake til Warszawas vestlige del, mens russerne okkuperte forstaden Praga på østsiden av elva.
Omsider begynte russiske kampfly å ta opp kampen mot de tyske flyene over hovedstaden.
De polske motstandslommene var på randen av sammenbrudd etter nesten 50 dagers intens kamp mot den tyske overmakten, men i håpet om at russerne i løpet av få dager skulle krysse elva og redde de desperate polakkene, avslo motstandshærens ledere flere tyske tilbud om kapitulasjon.
Den polske eksilregjeringen forsøkte derfor igjen å få i gang en dialog om russisk unnsetning av de polske motstandslommene, men ingen av henvendelsene ble besvart. I mellomtiden falt de polsk-kontrollerte bydelene en etter en. I slutten av september måtte polakkene omsider innse at russerne aldri ville komme undergrunnshæren til unnsetning.
Etter to måneders oppstand måtte polakkene innse at de russiske styrkene slett ikke kom dem til unnsetning. Da hadde kampene i Warszawa kostet rundt 250 000 polakker livet.
Oppstanden kostet 250 000 liv
- oktober inngikk lederne av undergrunnshæren våpenhvile med tyskerne og innledet forhandlinger om kapitulasjon. Erklæringen ble underskrevet dagen etter. 63 dagers blodig oppstand var over.
Tapene var enorme. Et sted mellom 200 000 og 250 000 sivile polakker hadde mistet livet de to månedene oppstanden varte, mens undergrunnshæren hadde mistet rundt 16 000 mann. Tyskerne på sin side hadde mistet et sted mellom 10 000 og 17 000 mann.
Den tyske hærledelsen, som allerede hadde begynt å tenke på hva som kom til å skje med dem når Tyskland en gang tapte krigen, ga ordre om at medlemmene av den slagne motstandshæren skulle betraktes som vanlige soldater og behandles i tråd med Genève-konvensjonen.
“Klokken 10.00 om morgenen ankom en lastebil med lærkledde Gestapofolk. Ettersom vi ble bevoktet av tropper fra en SS-panserdivisjon, måtte de nøye seg med å se på oss.
Vi stirret på hverandre som ville dyr. Jeg skalv i feberkramper, og i tankene så jeg igjen Czarniecki-gaten, Pawlak, Krasinski og et kaleidoskop av andre velkjente steder som hadde fungert som krigens slagmark,” forteller Julian Kulski.
Etter den polske undergrunnshærens kapitulasjon 2. oktober 1944, ble de polske motstandsfolkene sendt i fangeleir, mens Warszawas sivilbefolkning ble internert i leirer. Bare de øde ruinene av den sønderskutte byen sto igjen.
Få uker senere ga Himmler ordre om at Warszawa skulle jevnes med jorden, og ingeniørtropper ble satt til å sprenge alle gjenværende bygninger i byen i luften.
Først 10. januar innledet russerne offensiven over Wisla-elva. Åtte dager senere marsjerte russiske soldater i en seiersparade gjennom ruinene av Warszawa.