Hitlers panserstyrker velter inn i Frankrike

VIDEO: Se og hør de fryktede Stuka-flyene i aksjon

Etter et flere timers flyangrep, åpner også de tyske feltkanonene og stridsvognene ild. Soldatene følger ødeleggelsene fra sine skjulesteder mellom trær og busker, men så heldig er ikke Walter Rubarth.

Den 26 år gamle sersjanten leder en stormtropp på seks infanterister og fem ingeniørsoldater for å prøve å krysse Meuse og nøytralisere en rekke bunkere i fiendens fremste forsvarslinje.

Troppen står bak en større bondegård noen kilometer fra Sedan og samler utstyret sitt. Piggtrådsakser, eksplosiver og håndgranater legges i tunge ryggsekker før mennene med lette våpen i hånden forlater sine skjulesteder.

Tyskerne sprinter over en åpen eng med blikket rettet mot elvebredden.

“Plutselig blir vi møtt av en kraftig maskingeværild. Folk blir truffet. Med enheten min når jeg Meuses bredd og finner dekning ved noen trær”, forteller Rubarth senere.

Da troppen når frem til elvebredden, har de kun to intakte gummibåter igjen – bygget for maksimalt å bære tre mann hver. Rubarth kommanderer en ekstra mann ned i den ene båten og hopper selv ned som fjerdemann i den andre.

Soldatenes oppakning viser seg å være så tung at båtene nesten synker da de begynner å padle over den 60 m brede elven. Rubarth beordrer mennene å kaste det tunge skyttergravsutstyret over bord.

«Ingen nedgraving for oss. Enten klarer vi oss uten, eller så dør vi!" roper sersjanten, mens fiendens kuler flyr over vannet.

Rubarth vet at situasjonen er livsfarlig. Men de er på et viktig oppdrag som må gjennomføres, slik at tyskerne kan bygge pongtongbroer til stridsvognene sine. Angrepet ved Sedan og en rask kryssing av elven Meuse er et avgjørende element i Hitlers «Fall Gelb» (Operasjon Gul).

En dristig plan som omfatter å sende over tusen stridsvogner gjennom den ufremkommelige Ardennerskogen, over Meuse og videre inn i Frankrike. Dersom manøveren lykkes, ligger veien åpen for de tyske panserdivisjonene, som med støtte fra bombefly vil kunne knekke Frankrike på rekordtid.

VIDEO: Så krossade blixtkriget fienden

I början av andra världskriget utvecklade tyskarna sitt så kallade Blitzkrieg. Taktiken byggde på rörlighet och samverkan mellan flyg- och markstyrkor.

Flystyrt setter tysk angrep i fare

Drøyt åtte måneder før tyskerne begynte sin blitzkrig mot Frankrike, hadde de i september 1939 hatt stor suksess med sin lynkrig mot Polen. Angrepet på naboen i øst ble samtidig begynnelsen på 2. verdenskrig, da Frankrike og Storbritannia senere erklærte krig mot Tyskland.

I kjølvannet av Hitlers invasjon av Polen fulgte en lengre periode – den såkalte falske krigen – med bare noen få militære operasjoner. Hele tiden ventet det store slaget i Vest-Europa, og mens franskmennene og britene la forsvarsplaner, var de tyske militærstrategene i full gang med å forberede et storstilt angrep på Nederland, Belgia, Luxembourg og Frankrike.

I begynnelsen av januar 1940 tok angrepsplanen utgangspunkt i at de tyske styrkene skulle trenge inn i det sentrale Belgia for deretter å snu sørover og gå inn i Frankrike ved elven Somme.

Skjebnen ville imidlertid at et tysk fly den 10. januar 1940 – bare én uke før Hitlers planlagte angrep – måtte nødlande på et jorde i Maasmechelen i Belgia. Om bord var major Helmuth Reinberger, som bar på en mappe med de topphemmelige angrepsplanene. I panikk prøvde majoren å tenne på papirene, men belgiske grensevakter kom ilende til på syklene sine og sikret seg materialet.

“Hvis fienden er i besittelse av alle dokumentene, er situasjonen katastrofal”, advarte Wehrmachts operasjonssjef Alfred Jodl.

Føreren skifter strategi

Men Hitler holdt nervene i sjakk. Den tyske føreren så uhellet som en mulighet for å følge en mer dristig strategi, som kunne overrumple fienden.

I flere måneder hadde general Erich von Manstein jobbet med en plan: Tyskerne skulle lure fienden ved å marsjere inn i Nederland og Belgia med en stor hær som hadde i oppgave å binde fiendens styrker. I mellomtiden skulle hovedstyrken – i form av 45 tyske divisjoner, inkludert 7 panserdivisjoner – snike seg sørover gjennom det skogkledde Ardennene og angripe franskmennene nær Sedan, der de minst forventet et tysk angrep.

Den risikable tilnærmingen tiltalte Hitler, som valgte Mansteins plan for "Fall Gelb".

I den franske overkommandoen var hærens øverstkommanderende, 67 år gamle Maurice Gamelin, godt tilfreds med at de tyske planene var blitt avslørt. Dokumentene sementerte den gamle generalens antakelse om at fienden ville angripe gjennom det sentrale Belgia – akkurat som i 1. verdenskrig. Gamelin betegnet Ardennene som “ugjennomtrengelige”.

Allerede tidlig på våren 1940 flyttet Gamelin derfor en hel armé ut mot kanalkysten, slik at troppene raskt kunne storme inn i Belgia og stoppe tyskerne her når krigen brøt ut. Tyske rekognoseringsfly oppdaget franskmennenes bevegelser, og meldingene vakte begeistring hos Hitler. Om kvelden 9. mai sendte han "Fall Gelb"-passordet, "Danzig", til troppene sine ved rikets vestfront.

Neste morgen rykket førerens hær av lokkeduer under general Fedor von Bock inn i Nederland og det nordlige Belgia. Og ikke før hadde de krysset grensene, før Gamelin dirigerte store deler av hæren sin samt de britiske ekspedisjonsstyrkene, som befant seg i Frankrike, frem til elven Dyle i Belgia.

"Den franske hæren har trukket sitt sverd", erklærte den franske regjeringssjefen, Paul Reynaud, stolt i en radiotale til nasjonen.

I mellomtiden var Hitler over seg av lykke. "Jeg kunne ha grått av glede. De gikk rett i fellen", mintes føreren senere i krigen.

Stridsvogner ruller gjennom skogene

Mens Gamelins blikk var rettet mot det nordlige Belgia og Nederland, kjørte de første av 1222 tyske stridsvogner inn over grensen til Luxembourg. Herfra skar de seg vei gjennom Ardennene for å levere felttogets avgjørende slag mot den franske linjens svake midte ved Sedan, hvor det store forsvarsverket – Maginotlinjen – bare var svakt utbygget.

General Heinz Guderian, sjef for de forreste pansertroppene, betraktet tilfreds hvordan de tyske stridsvognene trengte seg frem på skogsveiene mellom tusenvis av trær, hvis greiner og blader dannet et vårgrønt skjul over beltekjøretøyene. Over Ardennene fløy en sverm av Messerschmitt-jagere, parate til å angripe allierte rekognoseringsfly.

Hver gang et kjøretøy eller en stridsvogn brøt sammen, sørget troppene for å skyve maskinen kjapt av veien, slik at tempoet kunne holdes oppe. Etter de forreste stridsvognene fulgte stormtropper på motorsykler som de første av i alt 134 000 soldater som skulle delta i det innledende angrepet.

Til Guderians lettelse fungerte alt perfekt, selv om tyskerne senere spøkte med at de hadde skapt “den største trafikkorken i historien”.

Verken i de luxembourgske eller i de sørøstbelgiske delene av Ardennene møtte panserdivisjonene annen motstand enn måpende skogvoktere som ikke hadde noe å stille opp mot den overveldende styrken.

“Vi kjemper ikke om området, vi flyter bare gjennom det”, skrev en ung tysk ingeniørsoldat hjem i et brev.

Etter hvert som tyskerne nærmet seg den franske grensen, la franske speidere merke til bevegelser, men de innså ikke hva som var i vente.

Hitler godtet seg om kvelden den 11. mai. Etterretning tikket inn med informasjon om at det fra fransk side fortsatt ikke var "tegn til noen større jernbanebevegelser", samtidig som fiendens flyvåpen var "utrolig passive".

Først dagen etter, da de forreste tyske panserdivisjonene rullet inn på fransk jord, innså Gamelin og staben hans at det sannsynligvis var en god idé å sende noen ekstra divisjoner mot Sedan-sektoren. Problemet var bare at styrkene tidligst ville nå frem tre dager senere. På det tidspunktet ville det være for sent å redde Sedan og stoppe fienden ved Meuse.

Franske forsvarere får panikk

Gamelin hadde beordret at Sedan måtte holdes "for enhver pris". Men byen og området rundt den ble forsvart av eldre reservister som raskt mistet motet og flyktet fra de fremskutte stillingene foran byen.

Om ettermiddagen 12. mai evakuerte franskmennene nesten hele Sedan, som med sin beliggenhet hovedsakelig på østsiden av Meuse ville være umulig å forsvare mot Guderians pansertropper. I stedet sprengte franskmennene alle områdets broer over elven, før de barrikaderte seg i bunkere på vestbredden.

"Fronten ved elven ser ut til å være godt sikret over en bred front", forklarte hærens nestkommanderende, general Alphonse Georges, til sin sjef Gamelin.

Også general Charles Huntziger, som ledet 2. franske armé ved Meuse-elven, var optimistisk. Det til tross for at hans soldater om kvelden den 12. mai hørte en konstant rumling fra hundrevis av stridsvogner som inntok posisjoner i Sedan og i skogområdene nord og sør for byen.

Neste morgen kl. 7.15 innledet tyskerne for alvor den blitzkrigen som skulle knuse Frankrike på rekordtid. Bomber fra de tyske flyene regnet ned over forsvarsstillingene, og general Edmond Ruby fra franske 2. armé var i sjokk over bombardementets virkning på forsvarsstyrken ved Sedan:

“Luftvernskytterne sluttet å skyte og kastet seg ned på bakken, infanteriet krøp sammen i skyttergravene sine. Fem timer av denne torturen var nok til å få dem til å gå opp i limingen. De var ute av stand til å imøtegå det fiendtlige infanteriet som nærmet seg.”

Rubarth går i land på vestbredden

Selv om bombardementet hadde tynnet ut i det franske forsvaret, følte Walter Rubarth på ingen måte at motstanderne var paralysert. Den 26 år gamle tyske sersjanten var sammen med sju av mennene sine i ferd med å krysse Meuse i to gummibåter. Rubarth og folkene hans padlet på livet løs mens fiendtlige maskingeværkuler føk rundt ørene på dem.

Skuddene kom primært fra en bunker som befant seg foran tyskerne. Rubarth befalte derfor maskingeværskytteren sin å beskyte bunkeren uten pauser. Larmen fra maskingeværet var øredøvende i den lille gummibåten, men det infernalske våpenet sikret at tyskerne nådde helskinnet over på den motsatte bredden.

Rubarth hoppet ut av gummibåten og sprang mot bunkeren, som han satte ut av spill ved å kaste en håndgranat gjennom et skyteskår.

Langs bredden lå flere bunkere som stormgruppen hadde i oppgave å eliminere. Rubarth og folkene hans kravlet forsiktig bort til den neste bunkeren, som de angrep bakfra ved å plassere en sprengladning på et skrøpelig punkt i konstruksjonen.

“I neste sekund blir en del av bunkerens bakparti flådd opp av eksplosjonen. Vi utnytter situasjonen til å tynne ut i bunkerens bemanning med håndgranatene våre. Etter en kort kamp kommer resten ut med hvite flagg, og et par sekunder senere vaier våre hakekorsflagg over bunkeren. Fra den motsatte bredden hører vi høye jubelbrøl fra kameratene våre”, fortalte Rubarth.

I løpet av ettermiddagen den 13. mai etablerte Rubarths landsmenn i lignende aksjoner små brohoder på vestbredden. Tapene i de første tyske bølgene var store, men da brohodene var sikret, gikk ingeniørtroppene straks i gang med å bygge flytebroer slik at stridsvognene kunne kjøre over Meuse.

I noen områder rullet de tyske stridsvognene raskt videre mot de nærmeste franske stillingene, hvor stålbeistenes herjinger skapte panikk blant forsvarerne. Et av disse stedene var i nærheten av byen Bulson fem km sørvest for Sedan, som general Edmond Ruby fra franske 2. armé befant seg i nærheten av:

"En bølge av skrekkslagne flyktninger, artillerister og infanterister, mange uten våpen, men slepende på vadsekkene sine, skyndte seg nedover veien fra Bulson. 'Stridsvognene er ved Bulson', ropte de. Noen avfyrte geværer som gale. Offiserer kom løpende sammen med mennene. Det var maskingeværskyttere og infanterister blandet sammen, skremt fra sans og samling i et anfall av massehysteri.”

En annen fransk general noterte seg at "fra kl. 18 til 19 utviklet situasjonen seg i et foruroligende tempo mot en katastrofe".

Øverstkommanderende for franske 2. armé, Huntziger, inntok imidlertid en langt mer arrogant og nesten absurd holdning da han ble informert om at tyskerne hadde krysset Meuse. "Så mange desto flere fanger", sa generalen.

Et døgn senere skulle pipen få en annen lyd.

Sedan falt på rekordtid

Motangrep ender katastrofalt

At de tyske stridsvognene og troppene begynte å passere Meuse, var ikke nødvendigvis fatalt, hvis bare franskmennene kunne sette inn en rask motoffensiv. Men Gamelins problem var at hjelpetroppene fortsatt befant seg langt unna – og at panikken hadde spredt seg i de forreste stillingene. At de tyske luftangrepene hadde ødelagt mange franske kommunikasjonslinjer, gjorde bare forvirringen og frykten større.

Det beste alternativet for franskmennene om morgenen 14. mai var å destruere de tyske pongtongbroene fra luften og stoppe strømmen av stridsvogner. 152 bombefly og 250 jagerfly fra de britiske og franske luftstyrkene gjorde seg klare og lettet med snutene rettet mot Meuse. Etter hvert hadde tyskerne etablert så mange brohoder at en bro på nesten 80 km var åpnet ved fronten. Pilotene hadde derfor nok å ta seg av.

Tyskerne var imidlertid forberedt på situasjonen. Panserdivisjonenes luftvernsvåpen ble brakt i posisjon, og Messerschmitt Bf 109-jagerfly lå på lur over skyene. Det første allierte angrepet med 19 britiske Battle-bombefly fløy rett inn i en massakre over Meuse. Ni fly ble skutt ned av antiluftskytset da de gikk etter pongtongbroene, og ytterligere to fly ble skadet av de tyske jagerne.

I en av dem satt J.F. Hobler: "Bf 109-erne angrep og skjøt oss i fillebiter. Alt jeg kunne gjøre, var å prøve å holde flyet i luften, for vi fløy så lavt at det ikke ga mening å hoppe ut. Under oss rykket tyske soldater frem i pansrede kjøretøy, og da vi nærmet oss bakken, merket jeg til og med at lett ild traff oss", lød det fra piloten, som fikk alvorlige brannskader under nødlandingen men ble reddet av franske tropper i skogene vest for Sedan.

Den sårede Hobler ble brakt til general Alphonse Georges' hovedkvarter for behandling. Her var stemningen på et lavpunkt. Gamelins nestkommanderende måtte konstatere at dagens motangrep hadde endt i en tragedie. Nesten halvparten av alle bombeflyene var skutt ned, og så godt som ingen pongtongbroer var ødelagt. De tyske stridsvognene fortsatte å drønne over Meuse – klare til å buldre gjennom Frankrike.

"De har brutt gjennom fronten vår ved Sedan! Det har vært et sammenbrudd", konstaterte Georges overfor Gamelin på en telefonlinje, hvoretter Georges, ifølge en fransk offiser, "satte seg ned i en stol og brast i gråt".

Til og med Huntziger, hvis 2. armé etter hvert var spredt for alle vinder, innså nederlaget den kvelden. "Jeg vil for alltid være den beseirede ved Sedan", sukket han.

Den dristige Ardenner-manøveren hadde fullstendig overrumplet den franske hæren, og veien lå nå åpen for Guderian og hans pansertropper.

Guderian når frem til kysten

Den franske overkommandoen var overbevist om at fiendens panserhær ville fortsette sin offensiv inn i det sentrale Frankrike og mot Maginotlinjen i vest. Men Guderian dirigerte i stedet sine panserstyrker og motoriserte enheter mot Den engelske kanal for å avskjære de franske og britiske styrkene i Belgia.

Stridsvognene dundret av sted og knuste den sporadiske motstanden de møtte. Egentlig var det bare tyskernes Panzer IV som med sin 75-mm-kanon matchet franskmennenes godt bevæpnede Char B, men Guderians stridsvogner var samlet i store klynger og var derfor alltid i overtall. I tillegg var de tyske panserenhetene langt mer stabile, og de hadde radioutstyr til disposisjon, noe som lettet samarbeidet under angrep.

Franskmennenes panserstyrker ble ganske enkelt massakrert, og i en av de motoriserte tyske infanteridivisjonene som fulgte etter stridsvognene betraktet løytnant Alexander Stahlberg "ruinene av en beseiret fransk hær: gjennomhullede kjøretøy, medtatte og utbrente stridsvogner, forlatte kanoner, en endeløs kjede av ødeleggelse".

En tysk korporal skrev i et brev hjem at "selvfølgelig er det også noen tyske stridsvogner innimellom, men forsvinnende få".

De tyske panserdivisjonenes største problem var oftest å få tanket opp underveis, og noen ganger sto stridsvognene i kø på de franske bensinstasjonene mens besetningsmedlemmene i svart uniform tok seg en sjelden pause.

Motstanden var etter hvert redusert til enkelte lokale fremstøt, i takt med at panserhæren nærmet seg kanalen.

“Foran oss løper de unna. Franskmenn og engelskmenn – jevnbyrdige motstandere tilbake i 1. verdenskrig – vil ikke ta opp kampen mot oss nå”, lød det fra en tysk korporal, som bet seg merke i at stillinger “man kjempet om i årevis i 1914-18” nå ble erobret “i løpet av timer”.

Den 20. mai – mindre enn ti dager etter at panserdivisjonene hadde brutt ut av Ardennene – kunne Guderians fortropper dyppe tærne i kanalen. De hadde etablert et belte over Nord-Frankrike som tyskerne døpte "Panzer Korridor". Bak det var 400 000 allierte soldater i Nordvest-Frankrike og Belgia avskåret i en lomme – uten mulighet til å komme Frankrike til unnsetning.

Samme dag skiftet statsminister Reynaud ut hærsjefen sin, Gamelin, men i realiteten var kampen om Frankrike allerede tapt.

En konklusjon som Reynaud allerede noen dager tidligere hadde meddelt Winston Churchill: “Vi er beseiret. Veien til Paris er åpen.”

Etterskrift: Paris falt den 14. juni, og den 22. juni besluttet den franske ledelsen offisielt å legge ned våpnene. På kun seks uker hadde Hitler beseiret en av Europas stormakter og tatt hevn for det bitre nederlaget i 1. verdenskrig. Den 26 år gamle sersjanten Walter Rubarth mottok Ridderkorset for sin innsats ved Meuse, men døde året etter under den tyske invasjonen av Sovjetunionen.