Hitlers siste håp kveles ved Bastogne

Foreløpig er det imidlertid temperaturen som bekymrer soldatene fra 101. fallskjermdivisjon mest. De kommer rett fra en oppvarmet leir bak fronten, der de trodde at de skulle hvile og trene frem til våren 1945.

Nå er de plutselig på vei mot fronten, uten ullundertøy eller tykke sokker.

Mens kolonnen av ustø, mistrøstige menn vandrer fremover får de øye på en uorganisert gjeng lenger fremme. Det er soldater fra utslettede enheter som prøver å unnslippe tyskerne.

«Løp! Løp!» roper en av de flyktende mennene. «De dreper dere, dere kommer til å dø. De har alt – stridsvogner, maskingeværer, flystøtte, alt!»

Ordene får fallskjermsoldatene til å glemme den bitende kulden for en stakket stund. En ny og enda mer alvorlig bekymring melder seg.

«Hvor er ammunisjonen? Vi kan ikke kjempe uten ammunisjon», utbryter en mann.

De har bare fått med seg et par magasiner hver, og noen har ikke engang våpen fordi geværene deres er til reparasjon i leiren.

Fallskjermtroppenes marsjorden går i oppløsning da de menige blander seg med flyktningene for å samle inn patroner og håndgranater. Ingen stritter imot.

De skremte mennene er bare lettet over å bli kvitt ammunisjonen, for da vet de at ingen lenger fremme kommer til å tvinge dem til å snu og kjempe mot fienden.

Noen minutter senere har fallskjermsoldatene tatt alt de kan få fatt i. Kolonnen gjenopprettes, og marsjen mot Bastogne fortsetter.

De har ennå for få skudd, og begynner å merke kulden igjen. Vanlige frakker utenpå tynne kampuniformer duger ikke noe særlig. Det vil ta flere uker før de får varmen i seg. Foran dem venter Bastogne og et helvete av frost, stål og blod.

Krigen var likevel ikke over

Hitler hadde tapt. Det visste alle i den amerikanske hæren. Hardt prøvede krigsveteraner tenkte bare på hvordan de kunne slippe helskinnet gjennom de siste månedene før krigen sluttet.

Troppene forberedte seg på en kald, men rolig jul i de belgiske Ardennene da en offensiv plutselig skylte over dem.

15. desember 1944 skar tyske panser- divisjoner seg ubesværet gjennom de altfor spredte styrkene som utgjorde amerikanernes frontlinje.

Enhet etter enhet ble utslettet av de fremrykkende stridsvognene, mens de alliertes flystyrker sto unyttige på bakken fordi dårlig vær hindret dem i å blande seg.

Amerikanerne trengte desperat å vinne tid, og derfor fikk alle soldater ved fronten ordre om å bli stående og kjempe til siste mann.

Imens ble området bak fronten støvsugd for tropper som kunne sendes frem for å bremse den tyske flodbølgen. Stabsoffiserer fikk raskt øye på 101. fallskjermdivisjon – knapt 12 000 mann i ferd med å slikke sårene etter et halvt års innsats på slagmarken.

Divisjonen ble kalt «Screaming Eagles» – skrikende ørner – etter skuldermerket på uniformene. Den hadde dalt ned i fallskjerm på D-dagen og tilbrakt sommeren i brutal nærkamp med tyskerne.

Utpå høsten opererte divisjonen i Nederland, og ble først trukket tilbake fra frontlinjen i slutten av november.

Troppene fikk seg en velfortjent hvil, og mange var på perm i Paris da laste- biler rullet inn i leiren 18. desember. Før det grydde av dag neste morgen, ble fallskjermsoldatene satt av dypt inne i den belgiske Ardennerskogen.

Divisjonens oppgave var å gå i stilling rundt provinsbyen Bastogne, der strategisk viktige hovedveier krysset hverandre. Her skulle styrken holde stand for enhver pris, til forsterkninger kunne nå frem og slå tyskerne tilbake.

«Og sørg nå for at dere ikke blir omringet», lød den siste formaningen til sjefen for 101. divisjon før han bega seg av gårde i jeep mot Bastogne.

Det skulle vise seg umulig både å holde stilling- ene ved byen og ha ryggen fri.

Bastogne var full av sivile

De første frysende fallskjermsoldatene passerte gjennom Bastogne tidlig om morgenen 19. desember for å grave seg ned i skogene og jordene øst for byen.

Noen innbyggere hadde stått opp for å dele ut mat og varm drikke til dem da de marsjerte forbi. Andre forberedte seg på at byen deres igjen kunne bli okkupert av tyskerne.

Da amerikanere befridde Bastogne to måneder før, hadde en ung mann skrevet «Velkommen» med store bokstaver over familiens hus. Nå prøvde han febrilsk å skrubbe malingen av den hvite fasaden.

Imens syklet en karavane av menn ut av byen i retning vest. Noen tilhørte den belgiske motstandsbevegelsen, og dersom tyskerne vendte tilbake, kunne de regne med å havne i konsentrasjonsleir. Andre stakk av i frykt for å bli sendt på tvangsarbeid i Tyskland.

VIDEO: Amerikanske opptak fra byen Bastogne under og etter 2. verdenskrig

Men flertallet var for overrasket til å komme seg unna mens veiene ennå var farbare. Da de rundt 3000 belgierne innså realitetene, barrikaderte de seg i kjellere med mat og madrasser.

Amerikanerne følte seg heller ikke trygge på at de kunne holde tyskerne ute av Bastogne.

Sjefen for 101. fallskjermdivisjon, general Anthony McAuliffe, plasserte hovedkvarteret sitt i en gammel belgisk kaserne, men han unnlot å rykke inn i hovedbygningen.

Her ville tyskerne regne med å finne ham og staben hans hvis de trengte inn i byen. I stedet installerte generalen seg i en beskjeden sidebygning. Utenfor holdt et tungt bevæpnet panserkjøretøy vakt, klar til å ta opp kampen med inntrengende tyske stridsvogner.

Spader skulle stoppe tyskerne

Mens divisjonsstaben hang opp kart inne i Bastogne, var troppene på vei ut til sine tildelte stillinger i skog og mark rundt byen. For erfarne veteraner så ikke situasjonen særlig lovende ut.

Richard Winters var kaptein i en fallskjermbataljon som var tildelt en sektor nordøst for byen. De rundt 600 soldat- ene hadde andre amerikanske tropper til venstre, men et gapende hull i frontlinjen på motsatt side.

Bataljonen måtte være på feil sted, mente Winters, og sendte en mann tilbake til hovedkvarteret for å finne ut mer. Han returnerte med beskjed om at enheten var på rett sted.

Winters måtte selv finne ut hvordan han skulle hindre tyskerne i å rykke inn i hullet og rulle bataljonens stillinger opp fra siden.

Hakker og spader prøvde krefter med den harde vinterjorden da soldatene gravde skytterhullene som skulle bli deres hjem i flere uker. Det var tungt arbeid, men angsten holdt soldatene gående.

Noen kilometer unna kunne de høre intens kampstøy fra amerikanske enheter som var sendt frem på selvmordsoppdrag for å forsinke tyskerne.

Forpostene var dømt til undergang, men deres offer betydde at fallskjerm- troppene fikk en hel dag til å få på plass stillingene sine. Bare ett sted prøvde tyskerne å trenge inn i Bastogne 19. desember.

Angrepet ble møtt med ødeleggende beskytning fra de amerikanske kanonbatteriene som hadde ankommet byen samtidig med fallskjermtrop­pe­ne.

Beskytningen brukte imidlertid opp en stor mengde granater, og snart ble behovet for nye påtrengende.

Linjen var full av hull

Ved daggry 20. desember visste fallskjermtroppene rundt Bastogne at de var i ferd med å bli omringet. Men ennå hadde ikke amerikanerne noe klart inntrykk av hvor i det skogkledde landskapet fiendens tropper befant seg.

Kaptein Winters sto mellom trærne med to menige soldater da han fikk øye på en enslig tysker som kom gående. Mannen stoppet opp, trakk ned buksene og satte seg på huk.

Amerikanerne ventet til den intetanende soldaten hadde gjort seg ferdig. Deretter sa Winters på sitt skoletysk: «Kom hit».

Tyskeren overga seg, men likevel var kapteinen rasende. En fiende hadde spasert gjennom den amerikanske forsvarslinjen, forbi et kompanihovedkvarter og helt frem til bataljonens kommandopost.

Den absurde hendelsen viste hvilken svak stilling Winters’ menn befant seg i.

Amerikanerne hadde selv problemer med å orientere seg. Menig Heffron fra Winters’ bataljon var på vei tilbake til frontlinjen etter at han og en kamerat hadde vært bak for å skaffe førstehjelps- utstyr. Plutselig falt han ned i et hull der noe beveget seg.

«Hinkle? Hinkle, er det deg?» kom det fra en tysk stemme under ham. Heffron spratt opp igjen og spurtet tilbake mens han hysterisk brølte:

«Hinkle, du liksom!» De to amerikanere slapp uskadd tilbake til sine egne skytterhull, og i tiden etter moret Heffrons kamerater seg med å spørre hvordan det gikk med Hinkle.

De beste soldatene var borte

Samme dag, 20. desember, prøvde tyske stridsvogner og soldater å trenge inn i Bastogne med et lynangrep. Det ble slått tilbake, men flere rasende fremstøt fulgte fra øst i løpet av dagen.

De amerikanske fallskjermtroppene holdt stillingene med hjelp fra en liten reserve av stridsvogner og særlig fra artilleriet. Kanonene sendte en dødbringende sperreild mot veiene som de tyske troppene rykket frem langs, og ved solnedgang lettet presset.

Tyskerne ville ikke ofre mer tid og flere tropper på å storme Bastogne, så de la i stedet en ring rundt byen mens hovedstyrken fortsatte vestover.

Det strategiske valget reddet muligens 101. divisjon fra utslettelse, for kampene hadde allerede brukt en stor del av granatbeholdningen. Enda et konsentrert fremstøt kunne muligens ha banet vei helt inn i Bastogne.

I stedet for stridsvognangrep kom snøen. 21. desember var sikten nede i et par meter, mens en tykk, hvit dyne la seg over Ardennene.

Men det ble ingen pause i krigen av den grunn, for general McAuliffe ville vite hvor tyskerne drev og opprettet stillinger. Et par patruljer ble sendt ut for å undersøke saken og returnere med fanger.

I kaptein Winters’ bataljon gjorde en tropp på rundt 40 mann seg klar til å rykke frem. Enheten var ikke det samme topptrente teamet som dalte ned i fallskjerm i Normandie et halvt år tidligere.

Halvparten av de menige hadde omtrent nettopp blitt innsatt, og det samme gjaldt troppens purunge løytnant. Han hadde ikke noe svar da de erfarne sersjantene etterlyste planen:

«Dere får vite hva dere skal gjøre når vi er fremme ved trærne», var offiserens ulne svar. Sersjantene fryktet det verste da troppen like etter begynte å bevege seg frem gjennom snøen.

Gruppene mistet fort kontakten med hverandre og med speiderne sine. De trampet av gårde i blinde gjennom snødrivet da en maskingeværsalve plutselig la to mann i bakken.

En rasende skuddveksling begynte. Sersjantene etterlyste ordrer fra troppføreren, men han var som sunket i jorden. Så befalte de sine menn tilbake.

Patruljen returnerte uten fanger og et par mann i manko. En tærende stillingskrig begynte i den bitre kulden.

Vinteren viste ingen nåde

Amerikanerne i forreste linje tilbrakte hele døgnet i skytterhull på 180 ganger 60 cm. To menn måtte klemme seg sammen på den beskjedne plassen. Når de sov, lå de i det minste så tett at de utvekslet kroppsvarme.

Likevel frøs fallskjermsoldatene konstant uten ordentlig vinterutrustning. Den hadde de ikke fått utlevert før de i all hast ble kjørt fra leiren til Bastogne.

Åpne flammer var dessuten forbudt ved frontlinjen, så soldatene kunne ikke varme seg ved et bål eller tilberede boksematen i feltrasjonene.

Om natten sank temperaturen ytterligere, og mange soldater ga opp å få seg noe søvn. I stedet satt de og fantaserte om hvordan fremtiden ville se ut dersom de slapp levende fra Bastogne og resten av krigen.

En sersjant i Winters’ bataljon pleide å synge seg gjennom natten, til stor irritasjon for kollegene.

I tillegg til kulden kjempet soldatene mot konstant frykt. Tyske kanoner skjøt med jevne mellomrom, og skytterhullene var ikke noe særlig til beskyttelse når granater eksploderte i furukronene. Regnet av metallsplinter og treflis krevde liv hver gang.

Det amerikanske artilleriet gjengjeldte bare de første dagene av beleiringen før de gikk tomme for ammunisjon. De siste granatene ble lagt til side slik at de kunne benyttes ved et eventuelt tysk gjennombrudd av forsvarslinjen.

Også beholdningen av patroner til geværer og maskingeværer minket i et foruroligende tempo. Men så lenge skyer og snøvær skjulte himmelen, kunne ikke fly slippe ned forsyninger.

Noen soldater kjempet mot fristelsen til å sende et skudd gjennom sin egen fot. Det var ikke mulig å frakte sårede ut av Bastogne, men de kom seg i det minste bort fra frontlinjen og under tak, der det også vanket noe varmt å spise.

Men de færreste valgte denne desperate utveien, og selv soldater med forfrysninger ble på post.

«Hvis alle som hadde gyldig grunn til å forlate frontlinjen benyttet seg av den, ville vi ikke hatt noen frontlinje», mente kaptein Winters. I stedet satt mennene i kulden og hakket tenner mens de ventet på det neste tyske angrepet.

Julen var ingen fest

Etter de første kampene foran Bastogne hadde de tyske beleirerne holdt amerikanerne under konstant press. Snikskyttere lå på lur, klar til å sende en kule gjennom hodet på enhver amerikaner som så opp over kanten på skytterhullet.

Imens snek tyske patruljer seg gjennom åpninger i forsvarsringen, og fallskjermsoldater måtte tilkalles fra flere forskjellige enheter for å drive inntrengerne ut igjen.

Småangrep fant sted hver dag langs hele linjen, men om ettermiddagen 23. desember økte de i styrke. Tyske stridsvogner og soldater kastet seg mot den amerikanske forsvarsringen sør for Bastogne, og flere stillinger ble løpt over ende.

Angrepet fortsatte etter solnedgang, men mørket gjorde det lettere for de hardt pressede amerikanerne å nærme seg tyske stridsvogner og ødelegge dem med bazookaer.

Samtidig lyktes det å skrape sammen en liten unnsetningsstyrke ved å gi opp et annet område og dermed forkorte frontlinjen.

Da det ble 24. desember, var Bastogne derfor stadig på amerikanske hender. Husene i byen var fulle av sårede soldater. De måtte nøye seg med en overfladisk behandling fra de få overarbeidede legene og belgiske sivile.

Medisin var det stort sett tomt for, så smertelindringen besto av sprit.

En soldat fra Winters’ bataljon døyvet smertene i sine opprevne bein med søt, grønn crème de menthe. Væsken hadde samme friske farge da Luftwaffe bombet Bastogne og ristingen fikk ham til å kaste opp i hjelmen.

En tysk fulltreffer traff en bygning med 20 amerikanske pasienter og én belgisk sykepleier. Alle ble drept momentant. Eksplosjoner hadde for lengst tvunget general McAuliffe til å flytte hovedkvarteret ned i en kjeller.

Her greide kokkene å trylle frem noe som kunne minne om en julemiddag med kalkun. Tidligere på dagen hadde han sendt en hilsen til troppene der han skrev at julegaven til hverandre var æren for det hardnakkede forsvaret av Bastogne.

Soldatene i frontlinjen ville heller ha hatt et stykke av stabens kalkun. Menyen deres besto av kalde bønner, og det eneste sersjantene i Winters’ bataljon kunne skjemme dem bort med, var å tilby seg å ta nattevakten i forpostene.

Hjelpen nådde frem

Selv om julaften var bitter, hadde soldatene i Bastogne overvunnet den verste delen av slaget. Været klarnet, og allierte bombefly kunne omsider kaste seg over de tyske stillingene rundt byen.

Samtidig begynte det å dale forsyninger i fallskjerm, og de sikret at 101. divisjon kunne holde ut et par dager til.

Bastogne var derfor stadig på amerikanske hender da unnsetningen under den berømte pansergeneralen Patton nådde frem 26. desember.

I første omgang lyktes det bare å åpne en smal korridor inn til byen fra sør. Men kolonner av lastebiler kunne frakte inn forsyninger, og de sårede ble langt om lenge evakuert.

Nyheter fra resten av verden fant veien til byen, og fallskjermtroppene forsto at måten de hadde forsvart byen på hadde sikret dem heltestatus i USA.

General Maxwell Taylor dukket også opp og overtok kommandoen fra McAuliffe, som bare hadde vært midlertidig sjef. Den nyankomne inspiserte stillingene og strødde om seg med kommandoer.

«Hold godt øye med trærne foran dere», sa Taylor til Winters.

«Hva i helsike tror du vi har gjort mens du var i Washington», freste kapteinen inni seg.

I mellomtiden hadde Hitlers store offensiv gjennom Ardennene gått i stå. Fallskjermtroppene i Bastogne hadde utgjort en veisperring som hindret forsyninger i å nå frem til de tyske pansertroppene lenger vest.

Som belønning forventet de utslitte fallskjermsoldatene å bli avløst. Men først 17. januar fikk 101. divisjon lov til å forlate frontlinjen.