August 1945: Det er nå klart for alle at det japanske nederlaget er uunngåelig. Likevel fortsetter de sin innbitte kamp for å utvide og forsvare Solens rike. Til slutt må USAs president ta et svært vanskelig valg.
Her får du både historien slik den utspilte seg, og slik den kunne ha utspilt seg hvis Harry S. Truman hadde tatt et annet valg.
Innholdsoversikt
Det skjedde
Atombomben sikrer Japans fremtid
En menneskeskapt helvetesild rammer befolkningen i Hiroshima og Nagasaki. Katastrofen redder paradoksalt nok millioner av liv. Japan unngår en blodig amerikansk invasjon og blir verdens nest største industriland.
Bombeflyet Enola Gay befant seg 9855 meter over Hiroshima da bombesikteren fikk øye på Aioi-broen langt under seg.
Mens broens lett gjenkjennelige T-form gled inn i midten av bombesiktet, begynte han nedtellingen. Ved null lot han bomben falle. Flyet krenget voldsomt da piloten presset det tunge B-29-bombeflyet ut i en skarp sving, bort fra eksplosjonen. Sekunder senere fylte et blendende lysglimt kabinen, og flyet ristet.
Mennene i cockpiten snudde seg og så seg tilbake. De var tause mens de så den hvite skyen stige til værs. Klokken var nøyaktig 8.15 lokal tid.
Ingen av de tolv mennene om bord på flyet som slapp atombomben over Hiroshima den 6. august 1945, forsto hvilke krefter de nettopp hadde sluppet løs. Det samme gjaldt de militære og politiske lederne som sto bak beslutningen. Men alle var smertelig klar over alternativet; en langtrukken, blodig krig mot keiserens innbitt kjempende styrker.
Holdningen var dypt rotfestet i japansk tradisjon; aldri før i historien hadde en japansk regjering kapitulert.
Kapitulasjon er utenkelig. Krigen i Europa var avsluttet tre måneder tidligere, men de japanske soldatene kjempet videre. Landet var gjennomsyret av fanatisk militarisme. “De seks store”, krigsrådet som hadde den reelle makten i landet, hadde fem militære medlemmer, og bare ett sivilt.
Rådet viste ingen tegn til å endre mening. Holdningen var dypt rotfestet i japansk tradisjon; aldri før i historien hadde en japansk regjering kapitulert, og ikke en eneste japansk enhet hadde overgitt seg i løpet av den fire år lange Stillehavskrigen.
USA frykter blodbad
For å tvinge japanerne i kne planla amerikanerne en storstilt invasjon med kodenavnet Downfall. Planen skulle gjennomføres i to faser. Først skulle amerikanske tropper invadere den sørlige delen av øya Kyushu. Herfra skulle de angripe hovedstaden, Tokyo. Men de politiske og militære lederne hadde store betenkeligheter.
Alle fryktet en gjentagelse av det blodige slaget ved Okinawa, som var avsluttet mindre enn en måned tidligere. Kampene hadde kostet mer enn 12 000 allierte soldater livet. 5000 ble offer for de fryktede kamikaze-angrepene.
I juli og august ble amerikanernes verste anelser bekreftet. Etterretningsrapporter avslørte at japanerne var forberedt på invasjonen og hadde mobilisert massivt. Minst 3000 kamikazepiloter var klare til å kaste seg i døden mot de amerikanske invasjonsstyrkene, og japanerne hadde soldater nok til å stå imot den 680 000 mann store amerikanske styrken en til en – minst.
Bombesikteren brukte Aioi-broen som peilemerke. Han traff 800 meter unna. Hiroshima ble jevnet med jorden, og 140 000 ble drept.
En tommelfingerregel sa at for å lykkes måtte en invasjonsstyrke mønstre tre ganger så mange mann som forsvarsstyrken. Ingen kunne lenger være i tvil om at invasjonen ville ende i et mareritt med flere hundre tusen døde.
Truman godkjenner
Et så uhyggelig tap av amerikanske menneskeliv ville skape panikk på hjemmefronten i USA. “De seks store” gikk ut fra at trusselen var nok til å få amerikanerne til å dra hjem.
Keiserens generaler ante imidlertid ikke at amerikanerne hadde det ultimate trumfkortet gjemt i ermet. Etter årelang, topphemmelig forskning hadde Manhattan-prosjektet, USAs atombombeprogram, omsider gitt ønsket resultat.
En bombe ville være klar til bruk senest den 10. august, kunne de militære forskerne love president Harry S. Truman i slutten av juli. Avgjørelsen var nå hans alene.
215 000 lider atomdøden
Presidenten omtalte atombomben som “forferdelig”, men visste så altfor godt hva alternativene var. “Forslaget godkjent” skriblet han på et notat til krigsministeren. Bomben over Hiroshima hadde en slagkraft som tilsvarer mellom 12 000 og 15 000 tonn TNT. Eksplosjonen skapte en ildstorm som satte alt i brann – også mennesker og dyr – i en radius på vel sju kilometer. Rundt 120 000 mennesker ble drept momentant.
Mange døde kort tid etter under fryktelige lidelser. Før året var omme kom dødstallet opp i 140 000. Etter Hiroshima ga USA japanerne et ultimatum der de truet med “et regn av ødeleggelse fra himmelen, hvis like aldri før er sett på denne jord”. I flere dager ventet amerikanerne på svar. 9. august, tre dager etter eksplosjonen over Hiroshima, møttes “De seks store”. De valgte å fortsette kampene.
Få timer senere falt den andre atombomben, denne gangen over Nagasaki. 74 000 sivile ble drept. Nå måtte keiseren skjære gjennom. Japan måtte “tåle det utålelige” og overgi seg. Formelt kapitulerte Japan den 15. august 1945.
Toyota måtte stanse produksjonen like etter krigen. I 1950 bestilte U.S. Army 5000 biler, og virksomheten var reddet.
Atombomben ga Japan anledning til å kapitulere uten å tape ansikt. Det var ikke en menneskelig fiende som tvang keiserens rike i kne, men en tilintetgjørende kraft. I sin tale til befolkningen understreket keiseren at denne nye kraften ikke bare ville knuse Japan, “men lede til fullstendig tilintetgjørelse av hele den menneskelige sivilisasjon”.
Japan blir industrinasjon
USA okkuperte Japan og trakk seg først ut av landet igjen i 1952. I mellomtiden ble diktaturet erstattet av et demokratisk styre, og nasjonens industri, landbruk og utdannelsessystem ble forbedret. All militær virksomhet ble avviklet.
Massiv hjelp fra USA ga det nye Japans økonomi en flygende start. Det høye utdanningsnivået og tradisjonen for arbeidsomhet sikret at oppsvinget fortsatte.
I 20 år vokste økonomien eksplosivt. I alle disse årene lå veksten på 9,6 prosent. Landet ble verdens nest største økonomi etter USA.
Atombombe eller invasjon?
Det skjedde:
USA slipper bomben over Hiroshima og Nagasaki. Etter Japans kapitulasjon 15. august okkuperer de amerikanske styrkene hele landet.
Sovjetunionen invaderer de nordligste områdene. De fortsetter ikke mot sør, fordi det ville innebære en konfrontasjon med USA.
Det skjedde ikke:
Sovjetunionen nøyer seg ikke med å invadere de aller nordligste områdene. Også øya Hokkaido blir derfor okkupert. Rivalen USA er opptatt med å kjempe på hovedøya Honshu.
USA bomber jernbaner og landbruk. USA vil stanse den brutale japanske volden i Asia og gjennomfører en ekstremt blodig invasjon av hovedøya Honshu.
Det skjedde ikke
Krigen trekker ut i fem år
President Truman avviser å bruke atombomben. Han godkjenner i stedet giftangrep på landbruket og bombing av jernbaner, slik at den japanske regjeringen ikke kan brødfø befolkningen. Hungersnøden og kampene synes endeløse. 15 millioner mister livet.
Stillheten i Tokyos gater var øredøvende. Ingen støy fra fabrikker og maskiner, ikke noe menneskemylder ved daggry og ingen trengsel ved tilfluktsrommene. Selv lyden fra lekende barn var borte.
En gang var byen en blomstrende hovedstad. Så kom brannbombene, og luften ble fylt med skrik og stanken av brennende kjøtt. Deretter kom sulten og stillheten. Nå var nesten alle reist. Bare de syke og gamle vandret halvdøde rundt i gatene, når de ikke krøp sammen i de beksvarte ruinene.
LeMays mirakelkur
I begynnelsen av august 1945 var president Truman og hans regjering i en desperat situasjon.
Japan, den siste av de tre aksemaktene, nektet å overgi seg, og hver dag brakte nye redsler med seg; enorme tapstall, overgrep på sivile, krigsfanger som ble halshogd eller brent levende. Den japanske militærmaskinen måtte stoppes. Men hvordan?
"Forslaget avvist", skrev presidenten kortfattet til forslaget om å bruke atombomben.
Med slaget på Okinawa friskt i minne og etterretningsrapporter om japansk massemobilisering, virket en invasjon på det japanske fastlandet skremmende. Det var heller ingen løsning å kaste flere brannbomber over Tokyo og andre storbyer. Erfaringen viste at det eneste disse angrepene oppnådde var å skape flere sivile ofre.
Riktignok hadde amerikanerne et nytt våpen, men ingen kjente atombombens virkning fullt ut – verken på kort eller lang sikt. Tynget av tvil sendte Harry S. Truman et notat til krigsministeren, som hadde foreslått å bruke atombomben. “Forslag avvist,” skrev presidenten kortfattet.
De allierte var nødt til å gå i land på det japanske fastlandet. Japanerne var klare til å kjempe til siste mann.
Få dager etter presenterte generalmajor Curtis LeMay en plan. Byene og befolkningen der ble skånet. I stedet skulle amerikanerne tilintetgjøre transportsystemet og dermed tvinge generalene og keiseren til kapitulasjon.
Bomber skulle ødelegge de 56 jernbanelinjene og 13 broene. Truman godkjente LeMays plan.
Bomber fører til sult
Snart svermet B-29-bombefly og jagerfly fra amerikanske hangarskip over de japanske øyene. Togtrafikken langs Japans stillehavskyst ble satt ut av spill. Oppdraget var fullført.
Japans handelsflåte var gått tapt i krigen, og jernbanene var eneste mulighet til å transportere matvarer. Situasjonen ble raskt alvorlig. Rishøsten hadde blitt stadig dårligere siden 1942, og flere steder sultet folk allerede.
Det gikk hardest utover Tokyo. Her flyktet de sterkeste straks ut på landsbygda for å overleve. Fabrikkene gikk i stå, og handelen opphørte.
I 1946 var alle matreserver i den sørvestlige delen av øya Honshu brukt opp. Sivilbefolkningen i Tokyo og flere andre store industribyer ble hardt rammet. Millioner døde av sult og sykdom i løpet av vinteren 1945-46.
Japanerne er omringet
Sovjetunionen var ikke sen om å benytte seg av anledningen. Den røde armé kastet seg over det svekkede Japan og invaderte Sakhalinsk og Kurilsk og gikk i land på Hokkaido.
For å stoppe Sovjetunionen invaderte USA hovedøya Honshu, og prisen var høy. Titusenvis av amerikanere falt på strendene.
De japanske styrkene var nå omgitt av to store hærer, som begge ønsket å knuse keiserhæren. Under kampene døde nærmere en halv million japanere.
Japan produserte i 1942 ti millioner tonn ris. I 1945 hadde tallet falt til vel seks milloner. Sulten rammet hele befolkningen.
På det asiatiske kontinentet hjalp USA sine allierte med å nedkjempe de japanske styrkene fra luften. Millioner døde på grunn av den tilsynelatende endeløse japanske motstanden. 300 000 allierte krigsfanger måtte bøte med livet i og utenfor Japan.
USA bruker giftgass
Amerikanerne fikk nå etterretninger om millioner av sultende japanere. USA valgte å fremskynde det uunngåelige og sendte fly for å sprøyte gift over det som var igjen av spirende rismarker. Endelig innså landets ledere at det var meningsløst å kjempe videre.
Da USA i 1950 omsider kunne erklære VJ-dag – seier over Japan – hadde den langtrukne konflikten kostet fem millioner livet i Japan og omtrent dobbelt så mange i de tidligere japansk-okkuperte områdene.
Etterkrigstiden var preget av politiske spenninger på øyene, som ble delt i en sovjetisk og en amerikansk sone. Uten håp gikk et utsultet, forbitret og ydmyket Japan fremtiden i møte.
Eyterskrift
Tankeeksperimentet om hva som kunne ha skjedd hvis USA ikke hadde sluppet atombomben over Japan, bygger på Richard B. Franks kapittel “No bomb. No End” i boken “What If? 2” (G.P. Putnam's Sons, 2001).