Natten til 2. oktober 1941 er lun og mild på høyden over elven Desna. Artilleriløytnant Georg Richter er på plass med utsikt over ingenmannslandet nede ved elveleiet og Den røde armés posisjoner på den andre siden.
Dagen før har han talt åtte bunkere.
«Jeg tror at angrepet vil begynne i morgen», skriver han i dagboken sin. «Etter min mening vil det bli den siste store operasjonen i år».
Richter får rett. Klokken 04.40 bryter minst tjue kanonbatterier rundt ham stilheten og sender en skur av granater ned over de sovjetiske stillingene. Like etter ankommer en sverm av Stuka-fly.
Seirene ved Vjasma og Brjansk gjorde at antall sovjetiske soldater i tysk fangenskap kom opp i rundt tre millioner.
Med de karakteristiske hylende sirenene kaster stupbombeflyene seg ned i loddrette dykk mot målene før de slipper bombelasten i siste øyeblikk.
Imens sender rakettkastere av gårde salve på salve som trekker lange spor av hvit røyk over himmelen.
Snart blander en ny lyd seg inn i det støyende infernoet: motorbrølet fra hundrevis av tyske stridsvogner og infanteri i lastebiler som passerer med kurs mot de sovjetiske stillingene.
«Det er nok over før vinteren setter inn», skriver Richter samme kveld.
Offiseren tviler ikke på at han er vitne til siste akt i Sovjetunionens dødskamp.
Med de karakteristiske hylende sirenene kaster stupbombeflyene seg ned i loddrette dykk mot målene før de slipper bombelasten i siste øyeblikk.
Avgjørelsen skal falle ved Moskva
Hitlers store felttog mot kommunismen hadde pågått i tre måneder, og listen over seiere var imponerende: Armégruppe Sentrums pansertropper hadde lynraskt inntatt storbyene Bialystok, Minsk og Smolensk på ruten mot den sovjetiske hovedstaden.
Leningrad ved Østersjøen var avskåret fra omverdenen av Armégruppe Nord, og ved Kiev hadde Armégruppe Sør tatt over 600 000 sovjetiske soldater til fange i historiens største omringningsslag.
Ett fremstøt til ville få Den røde armé til å kollapse, forventet den tyske hærledelsen. Moskva ble utpekt som mål for angrepet.
Infanteriet rykket raskere frem enn stridsvognene da regnet gjorde de russiske veiene om til gjørme.
Stalins maktapparat hadde for lengst begynt å forberede hovedstaden på et angrep.
Ti mil vest for Moskva hadde 200 000 utkommanderte borgere – mange av dem kvinner – arbeidet siden midten av juli med å grave meterdype pansergraver og hundrevis av bunkere.
Fra nord til sør målte det befestede beltet 170 kilometer og skulle utgjøre et støttepunkt som armeene ved fronten kunne falle tilbake til hvis tyskerne angrep.
Men arbeidet på stillingene var langt fra avsluttet da operasjon Taifun kom i gang. Og bare halvparten av Den røde armés styrker ved fronten foran Moskva rakk tilbake til forsvarslinjen.
Sovjetfronten bryter sammen
Stalins tropper ble tatt på sengen da general Guderian – også kjent som «Raske Heinz» blant sine beundrende stridsvognssoldater – begynte fremrykningen 30. september.
Resten av Armégruppe Sentrum gikk til angrep to dager senere. Offensiven minnet om det store felttogets første dager i juni, da panserdivisjonene skar seg gjennom Stalins grenseforsvar og tromlet inn bak de sovjetiske linjene.
En euforisk stemning bredte seg blant de tyske soldatene.
En euforisk stemning bredte seg blant de tyske soldatene.
På bare seks dager nådde Armé-gruppe Sentrum det første målet for operasjonen. Ved industribyen Brjansk ble tre sovjetiske armeer avskåret fra tilbaketog, og nær Vjasma mot nord slo tyskerne ring rundt fire til.
All orden og koordinasjon brøt snart sammen i de omringede områdene. Mange tenkte bare på å komme seg unna. Blant dem var menig Boris Oresjkin.
Sammen med en gruppe soldater vandret han fortumlet rundt i skogene ved Vjasma hele natten til 10. oktober, på jakt etter en vei ut av fellen. I stedet møtte de tyske tropper overalt.
Operasjon Barbarossa
Sommeren 1941 angriper Hitlers krigsmaskin Sovjetunionen. Det er startskuddet på et oppgjør mellom titaner som avgjør utfallet av 2. verdenskrig.
Vi forteller historien om den voldsomme kampen i tre deler, der denne artikkelen er del 2.
Les del 1: Operasjon Barbarossa tok Stalin på senga og del 2: Brent jords taktikk er Stalins bitre forsvar.
Etter en lang natts omflakking under konstant beskytning overga han seg, helt utmattet.
«Vi ble ført til en landsby av en enkelt soldat», fortalte Oresjkin.
«Han gikk foran oss og fant det ikke engang nødvendig å ha våpenet i hendene. Han var sikker på at vi ikke ville gjøre ham noe, og det var det som tok knekken på meg til slutt. Det var ydmykende og viste hvor håpløs situasjonen vår var».
Boris Oresjkin var blant de heldige. Han overlevde både slaget og tysk fangenskap. Andre steder ble hele sovjetiske enheter kommandert ut i blodige stormløp mot de fiendtlige stillingene.
Hele natten til 11. oktober forsvarte tyske menig H.E. Brauns enhet seg mot angrep fra bølge etter bølge av sovjetiske soldater. Ved daggry trodde han at sovjeternes selvutslettende stormløp var over.
«Kjemp for Moskva» var budskapet på sovjetiske propagandaplakater.
Men en del av de «falne» bare lot som om de var døde. Plutselig reiste de seg og løp frem mens de brølte. Mange ble ofre for de tyske kulene, mens resten fortsatte over de tyske stillingene som ingenting.
Flere tyskere ble trampet i hjel, og hester løp i panikk i alle retninger, mens lastebiler stappfulle av sovjetiske soldater sneiet Brauns stilling i høy fart.
Tyskerne kjempet for livet med spader, pistoler og håndgranater, helt til en gruppe stridsvogner endelig kom dem til unnsetning. Rundt 85 000 sovjetiske soldater unnslapp omringningen ved Vjasma, mens bare 23 000 greide å flykte fra Brjansk.
De andre overlevende i landsbyen måtte drikke vann fra elven, selv om den var rød av blod.
Den røde armés tap var ufattelige. Offisielt ble til sammen 658 279 drept, såret, meldt savnet eller tatt til fange, men i virkeligheten kostet de to slagene trolig opp mot en million mann.
Materiell i store mengder ble ødelagt eller falt på tyskernes hender.
15-årige Maria Denisovas landsby var sentrum for noen av de blodigste kampene. Da infernoet endelig døde ut, listet hun seg opp fra kjelleren hjemme. Her ble hun møtt av et grusomt syn:
«Det lå lik overalt», forklarte hun i 1996 i et intervju.
«Noen manglet bein, hode eller andre kroppsdeler. Vi var nødt til å gå på dem, for vi hadde ingen andre steder å sette føttene».
Denisova mistet begge foreldrene i kampen. Hun og de andre overlevende i landsbyen måtte drikke vann fra elven, selv om den var rød av blod.
Stalin hadde de beste stridsvognene
Under slaget om Moskva sto de tyske styrkene ofte overfor den nye sovjetiske T-34, som i 1941 var verdens beste stridsvogn. Den var langt bedre enn Panzer III, som de mest velutstyrte tyske panserdivisjonene hadde til rådighet.
T-34 hadde kraftigere kanon og tykkere panser, men var likevel raskere enn sin tyske motstander. Med sine brede larveføtter kunne det sovjetiske stålmonsteret dessuten operere i nesten all slags vær.
Panzer III derimot, kjørte seg fast i den russiske høstgjørma. Også frosten håndterte T-34 bedre takket være to trykkluftflasker som ble brukt til å få gang på motoren.
Det tyske stridsvognspersonellet måtte ofte tenne bål under Panzer III for å få liv i den. Wehrmachts panservernkanoner hadde like store vansker som stridsvognene med å få has på T-34-vognene.
Det eneste virkelig effektive våpenet i arsenalet var den kraftige 88-mm luftvernkanonen, som viste seg å kunne gjennombore pansringen. Alternativt kunne troppene på bakken tilkalle flystøtte – så lenge tyskerne bevarte overlegen-heten i luften.
Den røde armé fikk imidlertid ikke fullt utbytte av det forseggjorte materiellet. Tapene i krigens første måneder betydde at de fleste stridsvognene var bemannet med nyinnkalt og håpløst dårlig opplært personell.
Mangelen på radioer innebar dess-uten at de ikke kunne koordinere innsatsen på slagmarken.
Stalin går under jorden
Etter katastrofen ved Vjasma og Brjansk fryktet den sovjetiske lederen for alvor at det ikke ville lykkes å stoppe tyskernes fremmarsj før de nådde Moskva.
- oktober beordret han ødeleggelsen av tusen fabrikker i hovedstaden. Samtidig sendte han regjeringen fra Kreml til Kujbysjev over 800 kilometer mot øst.
Selv kunne ikke Stalin bestemme seg for om han skulle flykte eller bli værende. Det fantes ingen tilfluktsrom i Kreml, så Stalin flyttet midlertidig inn i luftforsvarets hovedkvarter.
Herfra førte en heis direkte ned til en undergrunnstasjon. Her nede i sikkerhet for tyske fly fikk han bygd et avlukke av kryssfinerplater der han kunne sove uten å være i fare for passerende tog.
Moskva var inne i sin mørkeste time så langt.
Først da vinteren tvang de tyske flyene til å bli på bakken, fikk det sovjetiske luftvåpenet sin sjanse.
Da embetsmenn og partifolk i løpet av neste dag steg om bord i togene mot øst, gikk det raskt opp for moskovittene at lederne deres var i ferd med å forlate dem.
Mange antok at Stalin allerede var borte, og evakueringen som frem til da hadde vært relativt godt organisert, ble avløst av panikk.
Butikker over hele byen ble plyndret, og mange sovjetborgere satte fyr på Stalin-portrettene og partimedlemskortene sine.
Noen gjorde det av frykt for å bli skutt av tyskerne når de inntok byen, mens andre handlet i glede nå som alt tydet på at de var kvitt Stalins undertrykkende styre.
I gatene rundt sentrale institusjoner fløy rester av brente papirer rundt i luften og bar vitnesbyrd om at embetsmennene var i full gang med å destruere arkiverte dokumenter.
Offensiven dabber av
Mens panikken bredte seg i Moskva, hadde de tyske styrkene på vei mot byen havnet i vanskeligheter. Regn og snøslaps forvandlet de primitive russiske jordveiene til ufremkommelige gjørmehull.
Troppene betalte nå prisen for at Hitlers vårfelttog på Balkan hadde gjort at angrepet på Sovjetunionen måtte utsettes med mer enn en måned.
«Vi kan ikke fortsette for vi er tomme drivstoff, og det kommer ingen nye forsyninger bak oss», skrev en utmattet tysk soldat.
«Snøen har smeltet og gjort veiene enda mer sørpete. Feltrasjonene kommer ikke, og vi sitter her i skitt og møkk hele dagen».
I kampen mot gjørmen brukte de tyske stridsvognene tre ganger mer drivstoff enn planlagt. Infanteriet, som i månedsvis hadde halset langt bak de motoriserte enhetene, tok nå igjen sine kjørende kolleger.
Tyskerne forserte omsider Stalins nyanlagte forsvarslinje ti mil utenfor Moskva – men så gikk fremrykningen i stå. Sørpe, gjørme og mangel på forsyninger langs hele fronten gjorde det umulig å fortsette.
Ved utgangen av oktober befalte Hitler pause frem til 15. november slik at styrkene kunne omorganiseres og frosten fikk tid til å gjøre bakken hard og fremkommelig.
Da den tyske offensiven gikk i stå, var styrkene svært nær målet – og svært langt hjemmefra.
Parademarsjen endte ved fronten
Imens fikk Stalin tilbake motet i Moskva. Om ettermiddagen 19. oktober besluttet han å bli i byen.
Små og store enheter som ikke hadde gått i fellene ved Vjasma og Brjansk, nådde frem til Moskvas oppland, der de sluttet seg til reservestyrkene som strømmet til fra øst og fra mindre utsatte deler av fronten.
Også 440 000 sivile arbeidere ble utkommandert og bevæpnet for å delta i forsvaret av den sovjetiske hovedstaden.
På 24-årsdagen for den kommunistiske maktovertagelsen 7. november 1917, ga Stalin ordre om en oppvisning som skulle blåse liv i kampgløden til nye rekrutter og Moskvas innbyggere:
Tross trusselen fra tyske fly ville han gjennomføre den årlige militærparaden på Den røde plass foran Kreml. Derfra skulle soldatene marsjere direkte ut til fronten.
VIDEO – Se de sovjetiske stridsvognene i aksjon:
Kameraene var tidlig på plass under den stålgrå russiske morgenhimmelen. Nå skulle Stalin vise hele nasjonen at han ikke hadde stukket av.
Fra klokken 8 om morgenen trampet kolonne etter kolonne over den brosteinsbelagte plassen med nysnø på luer og uniformsjakker, fulgt av fanebærende kavaleri og forestillingens stjerner – Den røde armés mektige T-34-stridsvogner.
Rekrutten Leonid Sjevelev hadde hørt ryktene om at Stalin hadde flyktet. Nå fikk synet av diktatoren over Lenins mausoleum den nyutskrevne soldaten til å marsjere «med samme beslutt-somhet som om vi skulle slå spikere i de angripende nazistenes kister».
Stalin lovet soldatene at Hitler-Tyskland ville «kollapse under vekten av sine egne forbrytelser» i løpet av et halvt år.
Tyske stridsvogner ruller igjen
Åtte dager etter Den røde armés parade åpnet Armégruppe Sentrum andre fase av operasjon Taifun.
Et angrep nordvest for Moskva skulle føre til omringelse av byen før vinterens snøfall gjorde det umulig å manøvrere. Men det var en forkommen, utsultet, frysende og lusebefengt hær som gikk til kamp.
Verken Hitler eller generalene hadde regnet med at krigen mot Sovjetunionen skulle vare så lenge, og optimistisk hadde de latt være å sørge for skikkelig vinter-utstyr.
Flesteparten av de tyske soldatene måtte kjempe i minusgrader kun iført sommeruniformer.
Flesteparten av de tyske soldatene måtte kjempe i minusgrader kun iført sommeruniformer, og den russiske vinterkulden førte til alvorlige problemer for både mannskap og materiell allerede fra begynnelsen av.
Soldatene var særlig plaget av lopper og lus. Den dårlige hygienen var også med på å spre dysenteri, som kunne være dødelig i vinterkulden.
Når mennene hele tiden måtte av med buksene på grunn av diareen, mistet de med legen Heinrich Haapes ord «mer kroppsvarme enn de har råd til».
Haape tok konsekvensen og klippet hull i buksebaken slik at soldatene slapp å ta buksene av.
Mangel på varme vinterfrakker og ullundertøy fikk de tyske troppene til å stjele alt de kunne få fatt i av klær fra den lokale sivilbefolkningen.
Katastrofen ved Moskva dømte Hitler til nederlag
Da operasjon Taifun slo feil, sloknet det tyske håpet om en rask seier over Sovjetunionen. Foran dem ventet i stedet et uunngåelig nederlag.
Den røde armés motoffensiv vinteren 1941 forvandlet den tyske blitskrigen til en langstrakt duell mellom de to millionhærene.
Et oppgjør som Wehrmacht var dømt til å tape fordi Sovjetunionen hadde større reserver av mannskap og råstoffer.
Hitlers endelige nederlag var på langt nær innen rekkevidde sommeren 1942, da tyske styrker igjen tromlet frem på sørfronten. Men etter en rekke suksesser gikk kampen inn i en blodig stillstand ved Stalingrad.
Et sovjetisk motangrep samme vinter førte til at en tysk armé overga seg. Det ble krigens vendepunkt.
Sommeren 1943 forsøkte den tyske hæren igjen å ta initiativet, men Armégruppe Sentrum og Sørs angrep ved Kursk endte i total fiasko. Deretter var de tyske styrkenes offensive kapasitet oppbrukt.
Den røde armé innledet straks sine angrep. De tyske styrkene ble drevet tilbake i tur og orden på frontens sørlige del. Videre førte operasjon Bagration sommeren 1944 til Armégruppe Sentrums fall.
Nederlagene betydde at Armégruppe Nord ble avskåret i de baltiske landene og måtte kjempe for å overleve krigen ut.
Høsten 1944 var Wehrmacht mange steder tilbake der den hadde begynt tre år tidligere.
I noen tilfeller gikk soldater i kamp viklet inn i flere lag russiske dameklær. Kulden hindret luftvåpenet i å støtte styrkenes fremrykning på bakken.
Med temperaturer ned under 20 minusgrader fikk Stuka-bombeflyene problemer med å starte. Det sovjetiske materiellet var mye mer hardført.
«Russiske fly dominerer luftrommet totalt», klaget den ellers så seierssikre løytnant Georg Richter i dagboken 26. november.
Maskingeværskyttere opplevde at kulden fikk våpenet til å svikte, og hos flere enheter krevde forfrysninger og kulde etter hvert flere ofre enn fiendens kuler og granater.
Bare de tyske soldatenes faste tro på at de var i ferd med å utkjempe felttogets siste slag, fikk dem til å fortsette.
Nordvest for Moskva ble Den røde armé presset tilbake skritt for skritt. Men selv om Wehrmacht bevarte initiativet, gikk fremrykningen i sneglefart.
De sovjetiske troppene kjempet hvor de sto, og når overmakten ble for stor, hadde de tid til rolig å trekke seg tilbake til nye stillinger. Borte var panikken fra Vjasma og Brjansk.
Om kvelden 4. desember var Armégruppe Sentrums krefter oppbrukt. Mindre enn 20 kilometer fra bygrensen kunne de forreste enhetene tydelig se Moskvas tårn og spir i den frostklare luften.
Men operasjon Taifun hadde ugjenkallelig gått i stå – bokstavelig talt kjørt fast i snø og gått tom for drivstoff.
Imens var Den røde armé i full gang med å forberede sitt mottrekk. I ukevis hadde general Georgij Sjukov som ny sjef for den sovjetiske vestfronten bygd opp store reserver.
Tross de enorme tapene besto frontavsnittet foran Moskva nå av sterkere styrker enn da operasjon Taifun ble innledet.
Sjukov hadde nå en tredjedel flere soldater, dobbelt så mye artilleri og to og en halv gang så mange stridsvogner som ved slagets begynnelse.
Armégruppe Sentrum derimot, fikk ingen erstatning for mannskap og materiell som var gått tapt.
Tyskerne jages fra Moskva
En av spydspissene i Sjukovs angrep var løytnant Pavel Guds' panserenhet. Om kvelden 5. desember sto han i snødrevet ved en elvebredd 30 kilometer nordvest for Kreml.
Bak ham kjørte en tung stridsvogn i stilling, men motorstøyen druknet i drønnene fra kanonene på begge sider av fronten. I kikkerten speidet Guds etter det beste stedet å sette inn neste morgens angrep.
Målet var en intetanende tysk stridsvognsstyrke som hadde gjort holdt for natten i landsbyen Nefedjevo like ved.
Mellom de fjerne brakene fra granater kunne Guds høre tonene fra et trekkspill som strømmet fra et av husene.
Før tyskerne rakk å reagere, sto åtte av de 18 stridsvognene deres i brann.
Guds’ enhet angrep ved daggry. Før tyskerne rakk å reagere, sto åtte av de 18 stridsvognene deres i brann.
Resten ble kjørt i dekning bak husene, men snart valgte de tyske pansersoldatene å legge på flukt mot vest – tett forfulgt av Guds’ stridsvogn og salver av sovjetisk artilleriild.
Aksjonen sikret Guds en medalje, men han var langt fra den eneste som lyktes denne morgenen.
Overalt langs fronten tok general Sjukovs motangrep tyskerne på sengen. I løpet av fremstøtets første ti dager kom en rekke byer nordvest for Moskva til-bake på sovjetiske hender.
Og mot sør unngikk Guderians panserstyrker bare med nød og neppe å bli omringet. Synet av forkomne tyske soldater i sine håpløst utilstrekkelige uniformer ga Den røde armés nye rekrutter nytt mot.
På østfronten mistet tyskerne folk raskere enn de kunne erstattes. I stedet måtte geleddene fylles opp med unge gutter.
Ved Moskva-elvens bredd fant en gruppe sovjetiske soldater liket av en tysker som hadde viklet en bh rundt ørene for å beskytte seg mot kulden.
Fienden lignet på ingen måte den uovervinnelige elitestyrken de hadde hørt om.
For tyskerne var den sovjetiske mot-offensiven i desember en katastrofe. Det var første gang Wehrmacht led et avgjørende nederlag. Mange soldater ble grepet av panikk og flyktet hals over hode mot vest.
All orden brøt sammen, og styrkene gikk i oppløsning.
«Man savner overkommandoens oppryddende hånd», skrev løytnant Georg Richter tørt, mens artillerienheten hans forsøkte å flykte gjennom virvaret av kjøretøy, kassert materiell og små og store grupper av soldater.
Hitlers styrker kom aldri mer så nær Moskva som de var om kvelden den 4. desember 1941.