Invasjonen av Kreta: Fienden kom fra himmelen

Da de kommer nærmere, føles det som om luften vibrerer. Øyas forsvarere virker først lammet av den enorme styrkedemonstrasjonen Hitlers topptrente militærmaskin utfører.

«Det var rundt ett minutts lammende inaktivitet, mens folk prøvde å fatte hva som foregikk. Men så ble det plutselig fyrt løs fra alle kanter», husker menig Peter Butler senere. Han befinner seg nær Maleme-flyplassen i Kretas nordvestlige ende.

Britene åpner ild med alt de har: Bofors-maskinkanoner, Bren-maskingeværer og vanlige håndvåpen. Overalt blander lyden av maskingeværsalver seg med den karakteristiske hylingen fra stupdykkende tyske Stuka-fly og brakene fra eksploderende bomber.

De tyske kampflyene er etterfulgt av bølger av Ju-52-transportfly, stappfulle av fallskjermsoldater. Fra bakken kan britene se de åpne lukene som spyr ut soldater i en jevn strøm. På et øyeblikk er himmelen dekket av tusenvis av fallskjermer.

Kreta er et avgjørende mål

Våren 1941 virker den tyske hæren uovervinnelig. Den har nedkjempet blant annet Polen, Frankrike, Belgia, Norge og Danmark og nesten sperret den britiske hæren inne ved Dunkerque.

I Hellas har historien gjentatt seg: De invaderende tyskerne driver grekerne og deres britiske allierte tilbake – og den britiske Royal Navy må evakuere tusenvis av slagne soldater til Kreta.

Tyskland er nå klar til å kaste seg over Sovjetunionen. Men midt under planleggingen av historiens største felttog på vårparten i 1941 blir Hitlers generalstab distrahert av Kreta.

Middelhavsøya kontrolleres av britiske og greske styrker, og herfra kan langtrekkende britiske bombefly nå de rumenske oljefeltene ved Ploiesti. De er tyskernes viktigste kilde til råolje og helt avgjørende for den videre krigføringen.

Luftwaffe, som vil ha oppreisning etter nederlaget i slaget om Storbritannia året før, tilbyr seg å løse problemet. For å gjennomføre oppgaven trenger Luftwaffe rundt 10 000 fallskjermsoldater fra sin elitestyrke på 15 000 mann – de såkalte Fallschirmjäger.

Begge sider får en dårlig start

Invasjonen av Kreta får kodenavnet Operasjon Merkur. Planen er relativt enkel: Fallskjermjegerne skal innta en eller flere av de tre flyplassene på nordsiden av Kreta og holde stand frem til forsterkninger kan flys inn med transportfly og fraktes sjøveien fra det greske fastlandet.

Før selve invasjonen kan finne sted, må Luftwaffe utradere de britiske luftstyrkene på Kreta eller fordrive dem til Nord-Afrika.

Tyskerne har en plan. Men dessverre for dem bygger den på elendige etterretninger. Fallskjermjegernes øverste sjef, generalmajor Kurt Student, regner med minimal motstand fra motstanderne på bakken.

Han planlegger sine trekk ut fra at det fins rundt 10 000 britiske soldater på øya pluss de sørgelige restene av ti greske divisjoner. Det riktige tallet er langt høyere: 32 000 briter, 10 000 greske soldater og ikke minst tusenvis av kretiske sivile klare til å yte motstand.

Britene har til gjengjeld god kontroll over situasjonen. De allierte har fått fingrene i fiendens Enigma-kodemaskiner og vet på forhånd at tyskerne, utover et angrep fra sjøsiden, vil bruke fallskjermtropper til å innta Kreta.

Men en virkelig storstilt invasjon fra luften er det ingen som har erfaring med. Og det er mer enn en britisk general på det tidspunktet har fantasi til å forestille seg.

General Freyberg, som leder de britiske styrkene, er overbevist om at hovedangrepet vil komme fra havet, ikke fra luften. Så selv om styrker står klar ved flyplassene, blir mange soldater holdt i reserve til å nedkjempe angrep fra sjøsiden.

Tyskerne foretar dermed en grov undervurdering av fiendens styrke, og britene ser i feil retning. Begge parter har en stygg overraskelse i vente.

Første og siste hopp

Klokken nærmer seg 10.30 den 20. mai, og enda et kompani fallskjermsoldater er på vei fra det greske fastlandet. Inne fra et av Ju-52-transportflyenes firkantede ruter kan major Rudolf Witzig og hans menn se det glitrende blå havet under seg.

Kaster de blikket til sidene, kan de se formasjoner med hundrevis av fly som hver tar 10-12 fallskjermjegere og fire våpenkonteinere. Witzig er leder for 144 mann fra 9. kompani, som hører under 3. bataljon.

Målet deres er å sikre Maleme-flyplassen. For mange av mennene vil dette bli første gang de skal hoppe i fallskjerm i en kampsituasjon, og ingen av dem vet med sikkerhet hva som venter dem på bakken.

De har hørt at Kreta vil være et enkelt bytte – at britene, australierne og newzealenderne er utmattet og kreterne passive. Mer erfarne menn som Witzig vet at virkeligheten kan vise seg å være en helt annen.

VIDEO – Se tyskerne angripe:

Endelig kan de skimte Kretas fjell som et mektig fort i horisonten. Da de nærmer seg kysten, dykker flyet ned i 100-150 meters høyde. Jo nærmere bakken, jo kortere tid skal soldatene henge i luften, der de er sårbare overfor fiendens kuler.

Witzig kaster et blikk rundt på mennene sine. De er alle kledd i tunge uniformer og knebeskyttere, noe som står i skarp kontrast til den varme sommerdagen utenfor.

En fjerdedel av mennene har en MP40 maskinpistol i hendene, resten må klare seg med en mindre effektiv pistol og en kniv. Så snart de treffer landjorden, er det derfor om å gjøre å lokalisere våpenkonteinerne og bevæpne seg så raskt som mulig.

Det blå havet under dem glir over i solsvidd gress og krokete oliventrær, og plutselig kommer signalet til å hoppe. Tiden er inne.
Én etter én kaster mennene seg ut av døren på flyets ene side, og med ett er luften full av fallskjermer som bærer soldater, våpenkonteinere og førstehjelpsutstyr.

De fleste mennene rekker imidlertid ikke å benytte seg av noen av delene. Major Witzig og hans menn har hoppet ut rett over newzealendernes 21. og 23. bataljon, som står klar med sine våpen sør og øst for Maleme-flyplassen.

Til fallskjermjegernes skrekk dingler de over bakken som forsvarsløse skyteskiver, og rundt omkring seg kan Witzig se flere av sine menn henge livløse i enden av fallskjermsnorene.

Mange av dem som kommer seg ned i live, blir viklet inn i skjermen eller hengende fast i greinene på oliventrærne. De rekker ikke engang å løfte et våpen før newzealandske soldater eller greske sivile, bevæpnet med stein og hakker, kaster seg over dem.

KART – Følg Kretas fall slag for slag:

Bataljon blir meid ned

Witzig er eneste overlevende mann fra sitt fly og blir selv hardt såret i høyrefoten da han treffer bakken. Han greier å slepe seg ned i et granathull skjult under en busk, mens mesteparten av den uheldige 3. bataljon dør rundt ham.

Med smerten dunkende i beinet bestemmer han seg for å prøve å holde ut i hullet sitt frem til tyske forsterkninger forhåpentlig kommer til øya.

For de britiske og newzealandske soldatene ser situasjonen noe lysere ut. Fra bakken opplever Charles Upham hvordan døde tyske soldater deiser ned i det tørre gresset som tunge sekker:

«Det var verdens letteste form for krigføring. Det var som å skyte sittende fugler. Hele ideen med fallskjermtropper var å lande dem på et sted der de ikke ville bli sett. Når de først hadde fått samlet og organisert seg på bakken, hadde de alltid de beste våpnene. Men mens de var i luften, var de det letteste i verden å treffe blink på».

Litt heldigere er de soldatene som vinden bærer vest for Maleme. De lander i et mindre bevoktet område og får lokalisert våpenkonteinerne. Her og der greier de å samle seg og få organisert defensive stillinger.

De greier også å erobre broen som går over Tavronitis-elven mot vest. I løpet av 20. mai lander ytterligere tre bølger med fallskjermjegere på Kreta ved Khania og ved flyplassene i Réthymno og Iráklio.

Men også her står de allierte klar, og enkelte kompanier blir nesten helt utryddet. 10 000 fallskjermjegere er sendt inn over øya i løpet av dagen – og bare litt over halvparten er ennå kampdyktige.

Samtlige flyplasser er fortsatt på de alliertes hender, og tyskerne har ikke oppfylt et eneste av sine mål. Så begår britene en bommert.

Kommunikasjonen svikter

Det eneste stedet tyskerne ennå kan ha det minste håp på Kreta, er ved Maleme-flyplassen, som beskyttes av en bataljon robuste newzealandske soldater under kommando av oberstløynant L.W. Andrew.

Andrew og hans menn fra 22. bataljon skal ikke bare forsvare flyplassen. De skal også forsvare den såkalte høyde 107, som er nøkkelen til flyplassen, pluss byen Maleme og et større område rundt den.

Troppene fra 22. bataljon er med andre ord spredt da fallskjermjegerne begynner å rykke frem i løpet av ettermiddagen 20. mai.

Oberstløytnant Andrew er i villrede. Han har problemer med å opprettholde kontakten med sine egne kompanier og har ikke oversikt over den samlede militære situasjonen på øya.

Temperaturen nærmer seg 50 grader i skyggen, og solen steker ubarmhjertig ned på de utmattede newzealandske troppene.
Mange har allerede falt i kampene, og Andrew selv er såret. Skal mennene hans greie å holde stand særlig lenger, må de ha forsterkninger.

Andrew kaller opp sin lokale øverstbefalende, brigadegeneral James Hargest, og ber om å få en newzealandsk bataljon sendt frem til motangrep.

Hargest avslår. Den aktuelle bataljonen er allerede i kamp et annet sted, er begrunnelsen. Like etter skjærer bataljonen gjennom og melder at den er klar til å komme Andrew til unnsetning, men Hargest gir den ordre om å vente, med mindre situasjonen «blir alvorlig».

I mellomtiden prøver oberstløytnant Andrew selv et motangrep, uten å lykkes. Han mister kontakten med to av sine kompanier og informerer Hargest om at han i nåværende situasjon kan bli nødt til å trekke seg tilbake.

«If you must, you must – må du, så må du», heter det i svaret fra den øverstbefalende. Denne ene beslutningen om tilbaketrekning skal vise seg å koste britene Kreta.

Da tyskerne oppdager at newzealenderne har forlatt posisjonene sine, inntar de umiddelbart høyde 107 – og flyplassen neste dag.

Da det gryr av dag 21. mai, lander et Ju-52-fly uten problemer i Maleme. Deretter går det fort. En uendelig strøm av transportfly lander og letter igjen, og 14 000 alpejegere blir fløyet inn som forsterkning.

Major Rudolf Witzig er fortsatt i live og blir fraktet til et sykehus i Aten. Fallskjermjegerne har fullført oppdraget, til tross for de store tapene.

Britene flykter

Da britene oppdager konsekvensen av å miste Maleme, er det for sent. De prøver å gjenerobre plassen, men er i undertall: I det avgjørende øyeblikket nøler britene. Øverstkommanderende på Kreta, generalmajor Bernard Freyberg, er fortsatt overbevist om at tyskernes hovedangrep vil komme fra sjøsiden, og han holder reservene tilbake.

I virkeligheten er et slikt angrep allerede gitt opp. En bataljon tyske alpejegere er 19. mai blitt sendt med transportskip fra det greske fastlandet, men klokken 11 om kvelden den 20. mai blir de oppdaget av en britisk flåtestyrke.

Bare ett enkelt transportskip med 113 soldater ombord slipper unna, og etter den lærepengen gir tyskerne opp å sende flere flåtestyrker mot Kreta.

På den kretiske landjorda har situasjonen nå utviklet seg i en annen retning. Etter en uavbrutt tysk fremrykning mot øst må øverstkommanderende Freyberg 27. mai informere sjefene sine om at nederlaget ikke lenger er til å unngå og at det raskest mulig må iverksettes en evakuering.
Den britiske hovedstyrken begynner et kjempende tilbaketog mot Kretas kyst i sør og nordøst. Allerede 29. mai evakuerer den britiske marinen 4000 mann fra Iráklio og 700 fra Khora Sfakion til Nord-Afrika. I dagene som følger fortsetter evakueringen fra Khora Sfakion, selv om tyske luft-
angrep gjør det til en ytterst farlig opp-
gave. Klokken tre om morgenen 1. juni blir ytterligere 4000 menn evakuert sjøveien. De blir de siste. Seks timer senere kapitulerer de allierte styrkene som er igjen. Nesten 12 000 briter og rundt 10 000 grekere havner i krigsfangenskap, hvis de da ikke greier å flykte opp i fjellene på øya.