Knus Malta og redd Rommel!

Hitler krever Malta utslettet. Britiske fly må ikke få lov til å lette fra den vesle øya og angripe konvoiene med forsyninger til Rommels Afrikakorps. Fra 1940 til 1942 utsetter føreren Malta for andre verdenskrigs lengste og mest utmattende beleiring.

Hitler krever Malta utslettet. Britiske fly må ikke få lov til å lette fra den vesle øya og angripe konvoiene med forsyninger til Rommels Afrikakorps. Fra 1940 til 1942 utsetter føreren Malta for andre verdenskrigs lengste og mest utmattende beleiring.

Nicolas Trudgian’s artwork

Malta utgjør ikke mer enn en liten prikk i havet under buken på Denis Barnhams Spitfire-fly. Fra 5000 meters høyde kan han ikke se de omfattende ødeleggelsene på bakken, men middelhavsøya er Europas mest sønderskutte flekk – høsten 1942 har Italia og Tyskland bombet løs i 23 måneder.

«Svart røyk stiger opp fra min venstre vinge. Oransje flammer slikker oppover cockpit». Denis Barnham, Spitfire-pilot.

Sammen med to andre Spitfire-piloter er briten Barnham sendt på vingene for å angripe en sverm tyske Junkers JU 88-bombefly på vei mot havna i Valletta. Lenge speider han forgjeves etter dem, men plutselig dukker de opp.

«JU 88-ere. 10, 20, 30 av dem. Jeg har ikke tid til å telle. De kommer nærmere og nærmere. Min egen Spitfire rister mens jeg sender to korte maskingeværsalver inn i en gruppe bombefly. To store biter av en JU 88 – et neseparti og en vinge – suser forbi meg på venstre side», husker Barnham, som blir truffet selv.

«Svart røyk stiger opp fra min venstre vinge. Oransje flammer slikker oppover cockpit. Jeg ser meg over skulderen – hvem fanden er det som skyter etter meg?»

Mens luftkrigen raser, hyler sirenene nede på bakken og får Maltas 250 000 innbyggere til å storme mot tilfluktsrommene. Nede i mørket går det et gys gjennom dem hver gang en tysk bombe med et brak slår ned på flybaser, i havna eller en tilfeldig eiendom i nærheten.

Tysk bombardement gjorde Maltas hovedstad Valletta om til en rykende ruinhaug.

© Imperial War Museum

Den britiske kolonien er under voldsom beskytning, fordi øya ligger nær forsyningsrutene til Rommels Afrikakorps. Tyskland og Italia har stasjonert over 800 fly på Sicilia til å angripe Malta med, slik at skipene med Rommels forsyninger imens kan slippe uskadd forbi.

Britene har bare tolv Spitfire-jagere til rådighet, og drivstoffmangel tvinger dem ofte til å bli på bakken når fienden nærmer seg.

Hvis det ikke snart leveres flere jagerfly og ferske forsyninger, kan ingenting stoppe Hitlers og Mussolinis tropper i å knuse den strategisk beliggende klippeøya.

Mussolini ville bryte lenkene

To år tidligere var situasjonen fredelig på Malta. Mens Nazi-Tyskland invaderte sine naboland, fortsatte hverdagen på den vesle øya midt i Middelhavet.

De 5500 utstasjonerte britiske soldatene fikk dagene til å gå med å slentre rundt i solen og flørte litt med maltesiske skjønnheter. Men 10. juni 1940 snudde en tale i radioen opp ned på alt.

Tyskland var i gang med å tromle ned den franske hæren, og britene hadde evakuert sine tropper fra Frankrike. Nå ville Italias leder, Benito Mussolini, sikre seg en del av krigsbyttet.

Italia var Tysklands «ikke-krigførende allierte», frem til Mussolini følte seg trygg på tysk seier og erklærte de allierte krig.

© Getty Images

Mussolini så for seg et lett bytte

Da Italias diktator, Benito Mussolini, 10. juni 1940 erklærte krig mot Frankrike og Storbritannia, drømte han om en rask seier og et nytt stort romersk imperium.

I fire uker hadde han sittet og sett på at Tyskland beseiret Frankrike og sendte britiske tropper på vill flukt fra Dunkerque. Men hvis Italia skulle gjøre seg håp om å erobre alt land langs kysten av Middelhavet, måtte Mussolinis tropper skynde seg å komme i kamp.

Nølte landet nå, ville Tyskland bare vinne på egen hånd og innta Egypt, Tunisia, Algerie og Marokko – alle landene som Il Duce drømte om å innlemme i sitt imperium.

For å kunne invadere Egypt måtte Mussolini erobre Malta – en øy som ifølge Il Duce «utgjorde gitteret i fengselet som sperrer Italia inne i Middelhavet».

I Roma gikk Il Duce på talerstolen og tordnet i vei mot kolonimaktene Storbritannia og Frankrike, som kontrollerte det Nord-Afrika som Mussolini drømte om å gjøre italiensk: «Vi må bryte de territorielle og militære lenkene som er i ferd med å kvele oss», ropte han i mikrofonen og erklærte Storbritannia og Frankrike krig.

Allerede få timer senere hørte malteserne en underlig summing som steg gradvis i styrke. 75 italienske bombe- og jagerfly dukket opp på himmelen med kurs mot øyas tre små flybaser. De fleste maltesere sto stille og betraktet de uvirkelige V-formasjonene på himmelen.

«Det må være en øvelse», sa en arbeider i Valletta havn, før en kollega ropte: «Det er et luftangrep! Løp!»

Britene hadde ennå ikke bygd et eneste tilfluktsrom på øya, så havnearbeiderne styrtet ned i gamle tunneler fra korstogstiden. Kort etter braket bomber mot bakken og sendte støvskyer opp mot den dypblå himmelen. Beleiringen av Malta var begynt.

Halvhjertet angrep

Redselen over å bli dratt inn i verdenskrigen roet seg likevel på Malta da det ble tydelig hvor ineffektivt Mussolinis luftvåpen var. De italienske flyene slapp som regel bombene sine fra over 6000 meters høyde for å unngå Maltas luftvernskyts, og traff sjelden målet.

Skader på mennesker og bygninger var begrenset, og tross bombardementene fortsatte hverdagen som før for de fleste malteserne. Krigen slet imidlertid på nervene, for ingen kunne føle seg trygge for villfarne bomber.

Som mottrekk fant britene frem tre pensjonerte todekkerfly av typen Gloster Sea Gladiator fra depotene og gjorde dem klar til kamp. Faith, Hope og Charity, som de ble døpt, kjempet en ekstremt ujevn kamp mot italienerne.

VIDEO – Møt Maltas tre heroiske forsvarere, Faith, Hope og Charity:

Ofte gikk ett enkelt fly på vingene for å møte 50 angripende italienere. Likevel klarte de gamle britiske jagerflyene å kjempe mot italienerne i ukevis før de ble skutt ned etter tur. Men effekten på moralen var ikke til å ta feil av: «Flyene ga oss følelsen av at vi kunne slå tilbake mot fienden», husker en maltesisk forretningsmann.

  1. juni 1940 rykket trusselen om en italiensk invasjon plutselig nærmere. Hitlers sjokkseier over Frankrike betydde at Storbritannia nå var alene om å kjempe mot Aksemaktene i Middelhavet.

De britiske territoriene Gibraltar i vest, Malta i midten og Suezkanalen i øst lå så strategisk plassert at de kontrollerte Middelhavet – derfor visste alle at Italia ville slå til før eller siden.

© Imageselect

Fly fra klippeøya slo til i hele Middelhavet

Churchill kalte Malta «vårt usynkelige hangarskip». Fra den vesle øya kunne britiske bombefly angripe alle skip på vei til Nord-Afrika.

Malta var nøkkelen til Middelhavet. Fra den 246 km² store klippeøya kunne britene kappe forsyningslinjene mellom Italia og Nord-Afrika, og uten tilstrekkelige forsyninger mistet italie­nerne raskt evnen til å føre krig. 11. juni 1940 brøt det ut kamper mellom britiske og italienske styrker på grensen mellom Libya og Egypt.

Mussolinis hær gikk på offensiven, men ble snart trengt vestover, og etter åtte måneders krig hadde 130 000 italienske tropper overgitt seg. Britenes styrke truet byen Sirte, og Mussolini måtte be Hitler om hjelp.

Føreren samlet i hast det tyske Afrikakorpset, og under ledelse av general Rommel kom 50 000 tyskere i februar 1941 sine allierte til unnsetning.

Invasjon truet øya

Maltas forsvar måtte øyeblikkelig forsterkes, men det nært forestående tyske angrepet på England betydde at britene ikke kunne avse våpen til å forsvare øygruppen. Ifølge guvernør sir William Dobbie sto øya «utrolig svakt, både når det gjaldt materiell og mannskap».

Først i august 1940 kunne malteserne se tolv nye Hurricane-fly brøle inn over hustakene og lande på øyas flybaser. Med tusen hestekrefter og åtte maskingeværer kunne jagerflyene gi de forsiktige italienerne en varm velkomst. I september greide en skipskonvoi å snike seg forbi italienernes fly og inn i havna i Valletta med massevis av ekstra luftvernkanoner og ammunisjon.

Malta var omsider klar til å bite fra seg, og Mussolini fikk betenkeligheter – i stedet for en invasjon ble himmelen over øya helt stille i løpet av sommeren.

Britene grep sjansen til å befeste Malta og bygge 2000 tilfluktsrom. Fra september til desember 1940 anløp hele 55 skip Valletta med tusenvis av fris­ke tropper og nytt materiell. På årets siste dag rådde middelhavsøya over 10 000 soldater og 63 jagerfly.

KART – Så viktig var Malta for krigføringen:

Guvernørens datter beskrev stemningen i julen 1940: «Italienerne var ikke særlig skremmende fiender».

I stedet for å kaste seg over Malta satset Mussolini på en rask seier i Nord-Afrika. 13. september 1940 invaderte Mussolinis tropper det britisk-kontrollerte Egypt, men bare åtte mil inn i landet ble de drevet på flukt igjen. Ved årsskiftet var de fire italienske divisjonene så nær en total kollaps at Mussolini bønnfalt Hitler om å komme hans libyske koloni til unnsetning.

Tyskland opprettet i hast det såkalte Afrikakorpset og sendte det til havnebyen Napoli i Italia. Hitler var irritert over italienernes dårlige prestasjoner på slagmarken, men innså fordelen i å binde britiske tropper i Afrika mens han selv forsøkte å innta England.

På lengre sikt kunne suksess i Libya dessuten vise seg å være en stor gevinst. Herfra kunne Suezkanalen inntas og brukes som springbrett til Midtøstens oljefelter – og dermed ville alle problemer med drivstoff til fly og stridsvogner være løst. Via Midtøsten kunne Hitler også åpne en ny front mot Sovjetunionen når tiden var moden.

For å oppfylle førerens ambisjoner måtte Malta bombes sønder og sammen slik at Afrikakorpset kunne slippe helskinnet forbi øya og nå frem til Libya.

Luftwaffe spredte frykt

Guvernør Dobbie spilte tennis i Valletta da fiendtlige bombefly 10. januar 1941 dukket opp i det fjerne. Denne gangen ble de ute over havet, og snart hørtes det ut som om et tordenvær var på vei. Guvernøren ble kalt til telefonen, der en offiser underrettet ham om at den britiske flåten var under angrep.

Tysklands fryktede 10. Flygerkorps var ankommet for å avløse de ineffektive italienerne, og tyskernes første aksjon gjaldt det 225 meter lange britiske hangarskipet HMS Illustrious. 40 Stuka-bombefly slapp sin dødbringende last over det store skipet, som så ble trukket i nødhavn på Malta, sterkt ramponert.

Seks dager senere ble himmelen over Malta formørket av tyske bombemaskiner som kom for å fullføre arbeidet og senke HMS Illustrious.

VIDEO – Malta under angreb!

Den første bølgen av Junkers JU 88-ere slapp sine bomber fra 1800 meters høyde uten å forårsake særlig skade, men deretter fulgte 50 Stukaer med store, panserbrytende bomber mellom forhjulene.

Fra 3000 meters høyde angrep de nesten loddrett, mens innebygde sirener i vingene hylte og fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på Vallettas innbyggere. Men britene var klar. Flere Stukaer ble flerret i stykker da de møtte en mur av sperreild fra hurtigskytende kanoner.

På halvøya Senglea midt i havna avfyrte en av kanonene så mange granater at løpet ble rødglødende. Den lokale presten ilte til med vann for å avkjøle det, mens han slo korsets tegn og tilga mannskapet deres synder.

Soldatene nikket mens blodet rant fra ører og nese – trykket fra kanonen og eksploderende tyske bomber hadde sprengt trommehinnene deres. Så gjenopptok de beskytningen av fienden.

En kanon på taket av det britiske militærhovedkvarteret i Valletta er klar til å beskyte luftrommet over havna og halvøya Senglea.

© Imperial War Museum

Da tyskerne forsvant og kruttrøyken lettet, kunne britene til sin o­ver­ras­kel­se se at HMS Illustrious fortsatt fløt. Bare én enkelt bombe hadde truffet dekket, og kort etter kunne skipet halte videre til Alexandria i Egypt.

Like heldige var ikke folk i boligstrøkene nær havna der Illustrious lå fortøyd. Hundrevis av bomber tiltenkt hangarskipet hadde eksplodert i de smale gatene med ødeleggende effekt. Mange familier måtte graves ut av tilfluktsrommene som lå under de sammenraste bygningene.

«Det er avgjørende at vi tilintetgjør Maltas fly- og flåtebaser». Hitler til Mussolini i februar 1941.

Etter hvert som de dristet seg ut i dagslys, fortsatt skjelvende av sjokk, gikk omfanget av ødeleggelsene opp for dem. Meterhøye ruinhauger blokkerte gatene, og hist og her lå avrevne lemmer fra maltesere som hadde dristet seg ut av tilfluktsrommene for tidlig. Få dager senere begynte en ram lukt av råtnende lik å stige opp fra ruinene.

Hitlers mangel på fly reddet øya

I ly av bom­bar­de­men­tet på Malta hadde tyskernes Afrikakorps nådd Libya. Nå ville Hitler sikre for­sy­nings­rutene som britenes tilstedeværelse truet.

I februar 1941 skrev han til Mussolini: «Det er avgjørende at vi tilintetgjør Maltas fly- og flåtebaser». Luftwaffe hadde 180 bombefly og 160 jagerfly på Sicilia – sammen med italienernes 300 rådde Aksemaktene over 640 fly. En knusende overmakt.

Hver dag fløy store formasjoner av bombemaskiner inn over Malta, som sjelden kunne få mer enn åtte Hurricane- fly på vingene om gangen. De neste 30 dagene måtte befolkningen flykte ned i tilfluktsrommene 111 ganger.

Under beleiringen måtte sultne maltesiske skolebarn stå i kø for å få en kopp melk.

© Getty Images

Øverstkommanderende for britenes middelhavsflåte, admiral Cunningham, tryglet flere ganger London om forsterkninger: «Jeg er virkelig bekymret for Malta. Vi trenger et stort antall nye jagerfly øyeblikkelig hvis vi skal unngå et stort tilbakeslag», understreket han.

Men London nølte fordi konvoier med flere fly til Malta risikerte å bli utslettet når de nærmet seg øya. Imens fortsatte tyske og italienske fly med å slippe død og ødeleggelse fra luften. Vallettas tørrdokker, kraner og lagerhaller ble sprengt i fillebiter, og havna var et så farlig sted å oppholde seg at britiske destroyere bare torde snike seg inn dit om natten for å få nye forsyninger.

Maltas tre flybaser var også hardt rammet. 28. februar skrev en offiser en nedslående rapport til sine overordnede: «110 fiendtlige fly angrep basen. En foreløpig opptelling viser at tre Swordfish-fly og en Gladiator er utbrent. Alle andre fly, inklusive våre Hurricaner, er ikke lenger flygedyktige».

De sivile malteserne gikk heller ikke fri. Streifbomber ødela 2000 eiendommer. Fra et hustak observerte en britisk offiser hvordan en enkel, men skremmende bombe langsomt dalte ned i et boligstrøk. Under en fallskjerm dinglet en italiensk sjømine:

«Plutselig skjøt en mektig søyle av ild og lys mot himmelen. Da trykkbølgen omsider kom, skalv huset under oss», skrev han i dagboken.

Kreta ble Maltas redning

Etter fire måneders uavbrutt bombardement hadde Luftwaffe kvernet store deler av Valletta til grus. Det ble igjen tomt og stille på himmelen, og alle maltesere trodde at en stor invasjonsstyrke var på vei over havet. 15 000 unge ble innkalt til militæret og forsvarsstillinger anlagt langs kysten.

Tross mobiliseringen ville øya helt sikkert falle, det var både briter og maltesere klar over, men de ville forsøke å gjøre invasjonen til en kostbar affære for Aksemaktene. Alle ventet i spenning, men ingenting skjedde. Det var som om tyskerne plutselig hadde glemt hele øya.

Dramatiske hendelser på andre av verdenskrigens fronter fikk tyskerne til å holde igjen. I mai inntok tyske styrker Kreta, men seieren var dyr. 284 fly ble skutt ned, og 4000 soldater omkom under kampene – særlig fallskjermtroppene led tunge tap – og nå manglet tyskerne dem til angrepet på Malta.

VIDEO – Se ødeleggelsene på Malta:

Støtte fra hundrevis av tyske fly ville en invasjon av Malta heller ikke lenger kunne regne med, for Luftwaffe ville det nes­te halve året være opptatt av «Operasjon Barbarossa» – den storstilte invasjonen av Sovjetunionen, planlagt til å finne sted i juni 1941.

Sommeren og høsten ble derfor en rolig tid på Malta – på tross av Hitlers oppfordring til Mussolini om å «holde Malta nede». Italienske fly utløste fortsatt daglige luftalarmer på Malta, men bombeangrepene var så ubetydelige at mange gikk opp på hustakene for å følge med i kampene.

Forsterkninger strømmet til øya

Britene grep straks sjansen til å gjen­opp­byg­ge øyas forsvar og øke innsatsen mot Rommels forsyningslinjer. 30 britiske skip sendt fra Gibraltar nådde trygt frem til Malta, mens fraktubåter gikk i skytteltrafikk mellom Alexandria og Valletta.

Lagrene ble snart fylt til bristepunktet med ammunisjon, medisin, matvarer og reservedeler. I tillegg utstasjonerte britene ytterligere 2000 soldater på øya for å styrke Maltas forsvar hvis tyskerne skulle vende tilbake.

Huler til underjordiske verksteder ble hogd ut av berggrunnen, og øyas tre flybaser fikk lagt til 43 kilometer ekstra taksebaner slik at jagerfly kunne spres ut over et enormt areal. Flyene ble dessuten plassert i skjul bak hver sin mur av gamle bensinkanner fylt med sand, slik at sprenglegemer fra Aksemaktenes bomber ikke skulle påføre de dyrebare maskinene skade.

Med Luftwaffe langt unna gjenopptok den britiske marinen jakten på Rommels forsyninger. De italienske skipene som fraktet våpen, ammunisjon og drivstoff til Afrikakorpset, gikk sjelden med eskorte, så i september og oktober 1941 ble hele 77 prosent av Rommels forsyninger senket.

Tapene var sterkt medvirkende til at Rommel måtte heve beleiringen av Tobruk og trekke seg tilbake mot vest.

Luftwaffe vender tilbake

Hitler innså alvoret. I desember 1941 ble 400 Luftwaffe-fly flyttet fra Russland til Sicilia sammen med en av flyvåpenets dyktigste offiserer, feltmarskalk Kesselring. Før nyttår slapp JU 88-ere og Stukaer igjen sine bomber over Malta.

Angrepene var så intense at en britisk offiser skrev hjem til sine overordnede: «Jeg har gitt opp å følge med på antall luftangrep. I dag har det vært sju siden klokken 9. Fienden er i ferd med å nøytralisere Malta. Øya trenger moderne jagere».

263 ganger i løpet av januar drønnet tyske fly inn over byer, flybaser og havner på Malta og lot bombene falle. Angrepene betydde at Rommels forsyninger slapp gjennom igjen, og Afrikakorpset kunne nok en gang gå på offensiven.

Bønnene om moderne jagere til forsvaret av Malta ble hørt i London, og 7. mars 1942 fikk en ny motorlyd alle til å speide mot himmelen. En britisk Spitfire foretok en loop høyt over øya og varslet bedre tider.

De neste ukene ankom den ene skvadronen av disse superjagerne etter den andre, og selv om tyskerne stadig hadde ti ganger så mange fly, var kampen mindre ujevn. 22-årige Denis Barnham fløy et av de 48 Spitfire-flyene som hangarskipet USS Wasp hadde seilt så nær Malta som trusselen fra Luftwaffe tillot.

Da Barnham landet på Malta, måtte han straks oppsøke et tilfluktsrom – tyskerne hadde oppdaget at forsterkninger ble flydd inn – og etter at luftalarmen var avblåst, så Barnham at 14 av de nye
Spitfire-flyene allerede sto i flammer. Tyskerne hadde bevist at de holdt Malta i et jerngrep.

«Oljen fra styrtede fly ble brukt til matlaging». Denis Barnham, britisk pilot på Malta.

Noen dager senere havnet han i kamp for første gang. I luften ble den unge piloten omringet av mer enn 30 tyske bombe- og jagerfly. Han rakk å skyte ned en enkelt JU 88, før flere tyske jagere
kastet seg over ham.

«En Messerschmitt 109 dukker opp foran meg, og flyet mitt rister og rister mens jeg fyller det med prosjektiler. Svart røyk velter ut, og flyet faller sidelengs ut av himmelen», skrev Barnham i dagboken sin.

Tross intens beskytning fra andre tyske fly lyktes det ham å lande sitt gjennomhullede fly og løpe i sikkerhet. Tyskernes overmakt slet hardt på moralen blant soldater og sivile på Malta. Befolkningen tilbrakte i gjennomsnitt
tolv timer hver dag i tilfluktsrom mens den vesle øya ristet under bombardementene.

Selv her nede var de ikke i sikkerhet. I landsbyen Luqa ødela en bombe et vannreservoar slik at vannet fosset ned i et tilfluktsrom og menn, kvinner og barn druknet.

Overalt i Valletta sperret rester fra sammenraste bygninger veiene.

© Imperial War Museum

I et annet tilfluktsrom i landsbyen Kalkara ble 24 sivile kvalt etter at det gikk hull på en gassledning. På de tre britiske flybasene kunne soldatene bare se på mens nyankomne fly ble redusert til vrak i løpet av få timer.

På toppen av all elendigheten var matvarelagrene i ferd med å gå tomme. «Oljen fra styrtede fly ble brukt til matlaging, derfor smakte baconet mitt så fælt», klaget Barnham i dagboken.

Tobruks kollaps kjøpte Malta tid

Luftwaffes angrep hadde ønsket effekt – i april 1942 senket britene bare to prosent av Rommels forsyninger. Hadde ikke Maltas betydning vært kry­stall­klar for Hitler og Mussolini tidligere, så var den det nå. De to diktatorene avtalte at tiden var inne til å invadere.

Ifølge planen skulle mer enn tusen tyske fly bombe Malta så intensivt at 70 000 italienske tropper kunne landsettes fra skip – uten å møte særlig motstand. Forberedelsene til Operasjon Herkules, som invasjonsplanen ble døpt, skulle begynne med en gang, og angrepet var berammet til midten av juli 1942.

VIDEO – Se tyskerne gjøre seg klar til invasjon:

Allerede få dager senere oppdaget et britisk rekognoseringsfly noen glidefly på en siciliansk base. Under invasjonen av Kreta året før hadde tyskerne nettopp brukt glidefly til å landsette tropper, og britene forsto at et angrep på Malta måtte være nært forestående.

Ytterligere 64 Spitfire-fly ble flydd inn for å styrke Maltas forsvar, og de gjorde seg straks gjeldende i luftrommet. I løpet av en ettermiddag mistet Luftwaffe 20 fly og 40 til i løpet av neste måned.

«Da fikk fienden omsider respekt for os», husker en av de britiske pilotene. I juni avlyste Hitler overraskende Operasjon Herkules. Antall nye Spitfire på Malta virket avskrekkende, særlig siden Luftwaffe umulig kunne levere tusen fly til invasjonen, fordi tyskerne trengte dem desperat på Østfronten.

Mest avgjørende var det imidlertid at Rommel hadde inntatt havnebyen Tobruk i Libya og erobret forsyninger til tre måneders krigføring.

Med så rikelige mengder mat, våpen og drivstoff til rådighet hadde Hitler valgt å følge Rommels anmodning om å avlyse Malta-invasjonen – ifølge generalen ville tropper og fly gjøre mer nytte for seg i Nord-Afrika når han skulle i gang med å kaste britene i Suezkanalen.

To uker til kapitulasjon

Selv om Malta ble reddet fra en truende invasjon, fortsatte de harde tidene. Britiske forsyningskonvoier ble senket av tyske ubåter, og øyboernes daglige matrasjoner måtte halveres. I stedet tydde malteserne til å slakte sine geiter, men det var en kortsiktig strategi, for uten geiter kom de snart til å mangle melk.

Drivstoff til Spitfire-flyene nådde heller ikke frem, så halvparten av dem måtte bli på bakken når fienden angrep. Til slutt rommet matvare- og ammunisjonsdepotene bare forsyninger til to ukers kamp. Deretter måtte Malta overgi seg.

På begynnelsen av august sendte britene derfor den hittil største konvoien mot øya: 4 hangarskip og 41 andre krigsskip beskyttet 14 fraktskip lastet til bristepunktet.

Oljetankeren SS Ohio holdt på å synke da den kom i havn på Malta 15. august 1942 med drivstoff til britenes fly.

© Imageselect

Et hangarskip samt tre krigsskip ble senket av tyskerne, og bare fire fraktskip pluss en oljetanker nådde frem, men det var nok til å sikre øyfolket mat i to måneder og få alle fly på vingene.

Med drivstoff til fly og ubåter angrep britene Rommels livline med fornyet styrke. Feltmarskalk Kesselring ga til slutt opp å knekke Malta og overførte i løpet av november sine siste fly til Afrika, der Rommel desperat manglet flystøtte og fraktfly.

Etter to år og fem måneders utmattende kamper var beleiringen av Malta omsider forbi.

©

Rommel ble tvunget ut av Nord-Afrika

I juni 1942 måtte Hitler overføre hundrevis av fly til Østfronten, der en offensiv mot Russlands oljefelt i Kaukasus skulle finne sted. Med færre bombemaskiner i luften over Malta fikk øya omsider et hardt tiltrengt pusterom.

Nye britiske jagere kunne flys inn, så da tyskerne vendte tilbake til sine baser på Sicilia fire måneder senere, var det for sent. Nå sendte britene hele 300 Spitfire-fly i luften og desimerte bølge etter bølge av tyskernes bombeformasjoner.

Britiske fly og ubåter fra Malta fortsatte med å herje Rommels forsyningslinjer og svekket Afrikakorpset, som våren 1943 måtte overgi seg i Tunisia.