Den tilfrosne bukten Frisches Haff er eneste fluktmulighet for tyskerne som er fanget i den beleirede byen Königsberg. Flere tusen begir seg over isen, mens sovjetiske fly angriper, og isen sprekker opp.

© Bildarchiv Preussischer Kulturbesitz

Millioner av tyskere på desperat flukt fra russerne

Høsten 1944 – etter tre års hensynsløs krigføring – står Den røde armé endelig på tysk jord. Nå tar de sovjetiske soldatene hevn for nazistenes krigsforbrytelser. Den første massakren sprer redsel blant sivile tyskere. Midt i den iskalde vinteren prøver de å nå i sikkerhet mot vest. Det er begynnelsen på en av krigens største humanitære katastrofer.

17. oktober 2018 av Torsten Weper

Churchill, Stalin og Roosevelt i viktig møte

I slutten av november 1943 møtes “de tre store” til toppmøte i Teheran: Statsminister Winston Churchill, marskalk Josef Stalin og president Franklin D. Roosevelt skal drøfte krigens videre gang. 

Etter middagen føler Roosevelt seg dårlig, og må trekke seg tilbake. Churchill og Stalin slår seg ned i en sofa for å røyke og – ganske uformelt – legge planer for tiden etter de alliertes seier over Nazi-Tyskland.

“Skal vi forsøke å trekke grenselinjer?” spør britenes leder. “Ja,” svarer Stalin, som lufter ønsket sitt om å innlemme det østlige Polen i Sovjetunionen, ettersom landsdelen hovedsakelig er bebodd av hviterussere og ukrainere. 

Churchill foreslår at Polen ganske enkelt vandrer et par hundre kilometer mot vest – “at soldater går til venstre”: De landområdene som polakkene mister i øst, kan kompenseres med områder som Tyskland avstår til Polen i vest.

Statsministeren legger tre fyrstikker ved siden av hverandre på bordet. Den høyre representerer Sovjetunionen. Hvis den flyttes mot venstre, må de to andre – Polen og Tyskland – også flytte mot venstre. Stalin nyter logikken.

Få uker senere står Churchill i Underhuset og forklarer at tyskerne må ut av Øst-Europa:

“Fordrivelse av tyskerne er etter vår oppfatning den mest tilfredsstillende og holdbare metoden. Den vil avskaffe blandingen av folkeslagene som har ført til endeløse vanskeligheter,” sier han.

Etter erobringen av landsbyen Nemmersdorf skyter sovjetiske soldater alle innbyggerne. Bildene utløser panikk i hele Tyskland.

© Ullstein Bild

Nemmersdorf, 21. oktober 1944

Den røde armé trenger for første gang inn på tysk territorium og erobrer landsbyen Nemmersdorf i Øst-Preussen.

Flesteparten av Nemmersdorfs 637 innbyggere har flyktet etter hvert som kanontordenen nærmer seg, men noen har valgt å bli for å passe dyrene og eiendommene sine. Så galt kan det vel ikke gå når russerne kommer, mener de.

21. oktober kl. 07.30 ruller de første sovjetiske panservognene inn i landsbyen. Innbyggerne – for det meste kvinner, barn og eldre – overgir seg. De trekker seg tilbake til hjemmene sine og venter. 

Om ettermiddagen trenger sovjetiske soldater inn og leter gjennom husene etter verdier. Gerda Meczulat, det eneste overlevende øyenvitnet, forteller senere at soldatene egentlig er ganske høflige. 

Men om kvelden kommanderer en sovjetisk offiser alle innbyggerne ut på gaten.

“Da vi kom ut, sto det soldater med ladde gevær på begge sider. Jeg hadde polio, og falt om. Da jeg kom til meg selv igjen, hørte jeg barneskrik og geværskudd. Så var alt stille.”

Gerda Meczulat overlever fordi soldatene bommet da de skjøt mot henne. To dager etter
klarer den tyske hæren å erobre tilbake Nemmersdorf. Det er et grufullt syn som møter soldatene. Døde landsbyboere ligger i hauger – alle skutt eller med knust kranium.

En krigsfotograf dokumenterer redslene, og i tiden som kommer bruker nazistene bildene
til å oppildne de tyske troppene: Se hva som skjer med kvinner og barn når russerne kommer!

Bildene er ledsaget av beretninger fra de tyske soldatene som befridde landsbyen. Generalmajor Erich Dethlefsen kan for eksempel fortelle at noen av ofrene ble naglet til låvedører før russerne skjøt dem.

Et annet øyenvitne, løytnant Heinrich Amberger, sier: “Jeg så mange kvinner som – etter klærnes tilstand å dømme – var voldtatt, og så drept med nakkeskudd. Ved noen av kvinnene lå døde barn, de var også skutt i nakken.”

Historikere diskuterer fortsatt om beretningene om voldtekter og bestialske henrettelser er sanne, eller om øyenvitnene fikk beskjed om å overdrive for å styrke propagandaeffekten.

Uansett gjør Nemmersdorf et voldsomt inntrykk på tyskerne. På østfronten kjemper soldatene med større mot og fortvilelse enn på noen annen front, og sivilbefolkningen gripes av panisk angst for russerne. 

Ingen ønsker å falle i hendene på dem, da vil de heller forlate alt og flykte – eller begå selvmord.

Øst-Preussen, 12. januar 1945

Sovjet-unionen innleder en samlet offensiv over hele østfronten – fra Østersjøen til Karpatene. En flodbølge av flyktninger setter seg i bevegelse mot vest.

Vinteren 1944-45 er nådeløs med snøføyke og temperaturer ned mot minus 20 grader. Dette infernoet må tyskerne ut i hvis de vil redde seg fra de fremrykkende russerne.

Til det siste har nazistene avvist en evakuering av de truede områdene og betraktet flukt som feighet – som straffes med døden. Den røde armés store offensiv er i gang, og tiden renner ut for innbyggerne i Øst-Preussen.

Togtrafikken mot Berlin bryter sammen. I stedet pakker titusener hestevogner, barnevogner, kjelker og ryggsekker med de viktigste eiendelene sine og finner en plass i de endeløse flyktningekolonnene som sleper seg mot vest.

Etter noen dager blir det kaos på veiene. De kraftige drønnene fra fronten gjør flyktningene engstelige. De kommer nærmere. Veiene er speilglatte. 

Ofte sklir en hestevogn ut i grøften, og er umulig å få på veien igjen. Mange fryser i hjel i kulden, og blir liggende i veikanten, begravelser har ingen tid til. 

Enkelte mister tålmodigheten og prøver å komme frem over jordene, men snøen når hestene til langt over buken. I veikanten står nye flyktninger. De venter på et hull i kolonnen, slik at også de kan komme seg vekk.

Om natten søker flyktningene ly i skur eller forlatte bondegårder. Noen ganger er de heldige og finner etterlatt mat i et spiskammer – ellers må de sulte. Møblene blir brukt som brensel. Straks dagen gryr fortsetter marsjen.

Hver gang en tysk hærenhet skal passere, blir flyktningene presset ut til siden. Ved veikryss og byer går kolonnene helt i stå. Gjennomsnittsfarten er et par kilometer i timen, mye langsommere enn de fremrykkende russiske soldatene.

Josefine Schleiter, en ung medisinstudent som i 1945 må flykte fra Øst-Preussen, beskrev senere hva som skjedde da kolonnen hennes ble tatt igjen av sovjetiske panservogner som ganske enkelt braste inn i menneskemengden:

“Hestevognene ble slynget ned i grøften, hester lå døde. Menn, kvinner og barn kjempet med døden.” Midt i kaoset overhørte hun bruddstykker av en samtale. 

En såret jente tryglet faren sin: “Skyt meg!” Også sønnen ba ham om et nådeskudd: “Ja, far, jeg forventer meg ikke mer av livet.” Faren gråt da han svarte dem: “Vent litt, barn.”

Kort etter blir Josefine Schleiter dratt til side av tre russiske soldater. De kaster henne opp på en lastebil og kjører vekk med henne:

“En av mennene ser glisende på meg. “Kald?” spør han. Nå følger mitt livs mest nedverdigende øyeblikk, som ikke kan beskrives.”

Da lastebilen endelig stopper et øyeblikk, klarer hun å hoppe av og løpe vekk.

Josefine Schleiter deler skjebne med omkring en million tyske kvinner som blir voldtatt i
krigens siste måneder. Hvis kvinnene ikke lystrer oppfordringen “Frau, komm!”, blir de drept på stedet. Hvert tiende offer overlever ikke voldtekten. 

Om de ikke blir drept eller dør av kvestelsene de blir påført under den ofte timelange mishandlingen, får skammen dem til å begå selvmord.

I dag, 62 år etter krigen, diskuterer historikerne fortsatt om overgrepene må regnes som enkelte, avstumpede soldaters verk, eller om de var ønsket av Stalin og den sovjetiske hærledelsen.

Det forelå ingen direkte ordre om å begå voldtekt mot tyske kvinner – tvert imot risikerte
pågrepne voldtektsmenn dødsstraff for forbrytelsen. 

Men samtidig blir soldatene gjennom radio og hærens aviser ansporet til å hevne den tre år lange utryddelseskrigen som tyskerne har ført på russisk jord:

“For oss fins det ikke noe lystig­ere enn et berg av tyske lik. Heng dem opp og se hvordan de spreller i løkken. Brenn husene deres ned, og gled deg over flammene,” het det i en sovjetisk soldatsang.

Plyndringer forekommer daglig. Med humoren som et skjold ler tyskerne bittert av de kulturløse seierherrene som drikker vann av toalettskålen og ikke forstår hvordan de skal trekke opp lommeurene de nettopp har stjålet.

Men russerne stjeler mer enn tyskernes eiendeler. Stalin har i all hemmelighet beordret at tyske sivile skal tas til fange for å brukes i gjenoppbyggingen av Sovjetunionen. 

På den måten skal de nedbetale Tysklands krigsgjeld. Ettersom de fleste tyske menn er ved fronten, plasseres tusenvis av unge kvinner i kuvogner og ender som tvangsarbeidere i sibirske fabrikker og gruver.

Arbeidet er hardt, og dødeligheten høy. Kvinnene lider av forfrysninger og tyfus. For noen varer marerittet i åtte år før de får vende hjem.

Flyktningeskipene har bare plass til mennesker om bord – eiendelene må etterlates på kaien.

© Bildarchiv Preussischer Kulturbesitz

Frisches Haff, 26. januar 1945

Den røde armé har trengt dypt inn i Tyskland og har avskåret Øst-Preussen fra resten av landet. Flyktningene må over den tilfrosne bukten Frisches Haff for å nå Østersjøen.

“Murer styrter i grus – det gjør ikke hjertene våre,” lyder slagordet i Königsberg, Øst-Preussens viktigste by. 

Mange flyktninger strømmer hit i håp om å finne sikkerhet, men de møter bare fortvilelse. Byen er blitt avskåret fra Tyskland, og den eneste veien videre går mot nord, til havnebyen Pillau ved Østersjøen.

Russerne har riktignok erobret landeveien til Pillau, som ligger på en halvøy, men for en gangs skyld er vinteren på flyktningenes side. 

Bukten Frisches Haff er frosset til, slik at det likevel er mulig å komme frem. I tiden som kommer begir tusenvis av flyktninger seg over bukten.

“Ved ni-tiden gikk vi ut på isen. Hestevognene og de gående ble ordnet i tre kolonner. I dag kan jeg knapt fatte det som skjedde i løpet av den dagen,” forteller Kurt Koslowski, som var 16 år gammel i 1945.

Det tar en dag å krysse bukten, og ferden er langt fra ufarlig. Til tross for den harde frosten er isen utrygg, og vekten av så mange mennesker fører til brudd. 

Mange hestevogner havner i råker slik at den forfrosne kolonnen må traske i en bue rundt faren; det faller de færreste inn å prøve å redde de paniske hestene eller de druknende menneskene. 

Sovjetiske fly angriper flyktningene jevnlig, dessuten finkjemmer SS-folk kolonnene på jakt etter gutter og menn som forsøker å unnslippe krigstjeneste.

I Pillau venter flyktningene på skipene som skal bringe dem til havner i Nordvest-Tyskland eller til Danmark. 

Plassene blir tildelt etter strenge kriterier – mødre med barn står fremst i køen. Eiendelene som de møysommelig har slept med seg, er det ikke plass til om bord. Det etterlatte godset hoper seg opp på kaien.

Iskorridoren mellom Königsberg og Pillau står åpen i flere uker, i alt unnslipper 592 000 flyktninger via denne havnen.

I Königsberg blir situasjonen desperat. Russiske granater hagler ned over byen, og byens apotekere begynner å selge gift til selvmord.

“Alle snakker om cyanid, som apotekerne utleverer i store mengder. Om man i det hele tatt skal bruke det, er det ingen som snakker om – bare den nødvendige dosen blir diskutert,” skriver en av byens leger i dagboken sin.

I tre måneder prøver en kvart million russiske soldater å knekke “Festning Königsberg”, som Hitler ikke under noen omstendighet vil gi opp. 

Først 9. april, da Den røde armé inntar universitetsplassen, kapitulerer nazistene endelig – de sitter i en bunker fire meter under Sovjet-soldatenes føtter. 

110 000 mennesker overlever beleiringen, men nå bryter epidemiene ut, og samtidig tar Den røde armé en grusom hevn over byen som nektet å bøye seg. Sykdommer og vilkårlige henrettelser koster 95 000 livet.

Gotenhafen, 30. januar 1945

Skipet “Wilhelm Gustloff” ligger klar til avgang med 10 000 flyktninger om bord. Bare 1000 av dem overlever natten.

Passasjerskipet “Wilhelm Gustloff” ble bygget til den nazistiske fritidsorganisasjonen Kraft durch Freude, men det var få feriegjester som fikk nyte godt av skipet. 

Da krigen brøt ut ble “Wilhelm Gustloff” overtatt av marinen og gjort om til en flytende kaserne. I 1945 får det mektige skipet en ny oppgave; det skal bringe tusener av flyktninger i sikkerhet.

Havnen i Gotenhafen (i dag Gdynia, Polen) er full av mennesker som nærmest slåss om å få plass på en av de mange prammene, ferjene og fraktskutene som går i skytteltrafikk. 

Trengselen på kaien er så stor at de som står ytterst på kaikanten faller i det iskalde havnebassenget. 

Og allerede før et skip har lagt til kai, kaster desperate kvinner småbarna sine i armene på sjøfolkene.

Ved “Wilhelm Gustloff”s anløpssted går det mer sivilisert for seg, i alle fall i begynnelsen. En nesten endeløs kø stiller seg opp og venter på tillatelse til å gå om bord. 

Mannskapet fører passasjerlister, men da 8000 flyktninger har gått opp leideren, sprer panikken seg blant de ventende på kaien. 

De vet at det ikke er plass til alle, og mer enn 2000 mennesker presser seg utenom byråkratiet og om bord.

Ved middagstid den 30. januar bukserer fire slepebåter “Wilhelm Gustloff” ut av havnen. Som beskyttelse har flyktningene bare et eneste følgeskip, torpedobåten “Löwe”.

De østlige delene av Østersjøen er farlig farvann. Utenfor Gotenhafen patruljerer flere sovjetiske ubåter, blant dem “S-13” under kaptein Aleksandr Marineskos kommando. 

Han er en udisiplinert sjømann i den sovjetiske marinen; få dager tidligere lot han ubåten sin anløpe Turku i Finland slik at han kunne gå på fylla og være sammen med en finsk kvinne.

Marinesko risikerer å bli stilt for krigsrett, og vil ha resultater å vise til. Plutselig ser han  “Wilhelm Gustloff” foran seg, og de neste timene sniker han seg nærmere for å komme på skuddhold. Kl. 21.16 er han bare 700 meter fra målet og gir ordre om å avfyre torpedoene.

“Wilhelm Gustloff” er truffet, krenger og begynner å synke. Flere tusen flyktninger kommer seg aldri ut av skipets indre, flere tusen andre rekker å hoppe over bord, men dør etter kort tid i det kalde vannet. 

“Löwe” og andre skip som kommer til får bare reddet 1000 mennesker, mens omtrent 9000 omkommer. Halvparten av dem er barn.

Få dager etter senker Marinesko det tyske passasjerskipet “Steuben”, som er på vei fra Pillau til Kiel med 2800 sårede soldater, 900 flyktninger samt et mannskap på 540. Bare 660 blir reddet.

De aller fleste skipene fra Gotenhafen når imidlertid frem og bringer 1,35 millioner
mennesker i sikkerhet.

Kaptein Marinesko, som senket to flyktningeskip, blir en av krigens mest effektive soldater, men høster ingen heder. Etter krigen blir han degradert, og dør senere av alkoholisme.

Breslau, februar 1945

Den røde armé har nådd frem til den sørøsttyske provinsen Schlesien og omringer byen Breslau. Innbyggerne bygger en forsvarsvoll.

Allerede høsten 1944 har Hitler utnevnt byen Breslau i Schlesien til “festning”. Han krever at Wehrmacht og de 600 000 innbyggerne skal forsvare byen med alle midler. 

Derfor gjør områdets nazistiske leder, Karl Hanke, ingenting for å bringe byens befolkning i sikkerhet, selv om Den røde armé er i anmarsj. I all hast får han anlagt et forsvarsanlegg av sporvogner, allétrær, bruddstykker av mur og annet tilgjengelig byggemateriale.

Like før byen blir omringet, ombestemmer Hanke seg. Han befaler at kvinner og barn skal forlate byen. 

Tusener stormer byens jernbanestasjon, der det utspiller seg grusomme scener rundt det siste toget. Etter at det har kjørt ligger flere hundre småbarn igjen, trampet i hjel.

Busser fins ikke, svært få byfolk eier en hest – de kan bare slippe unna til fots. Endeløse kolonner drar av sted i den bitende kulden. 

Det går svært langsomt fremover, og kolonnene blir hyppig meid ned av sovjetiske panservogner. 16. februar lukker jernringen seg. 200 000 innbyggere som ikke klarte å forlate byen, er sperret inne.

Dresden er full av flyktninger da britiske og amerikanske bombefly i 1945 forvandler byen til grus og aske.

© Bildarchiv Preussischer Kulturbesitz

Dresden, 13. februar 1945

England og USA forsøker å bryte ned den tyske forsvarsviljen med bomber mot sivile.

Köln, Hamburg, Hannover – i krigens siste måneder regner bombene over tyske storbyer og dreper tusenvis av sivile. Formålet med “terrorbombene” er å skape så stor motstand mot krigen blant tyskerne at nazistene må stoppe krigen.

Som eneste storby er Dresden blitt skånet. Derfor tror flere hundre tusen flyktninger at de er trygge der. 

Men 13. februar går flyalarmen, og de neste to døgnene raser et inferno av ild, næret av mer enn 2000 tonn brannbomber som britiske og amerikanske fly slipper over byen.

Mange innbyggere redder livet ved å kaste seg i Elben, andre blir kvalt i tilfluktsrommene fordi ilden har brukt opp all oksygen.

Mange av flyktningene var ikke registrert, derfor er det ingen som kjenner det totale tapstallet. Anslagene varierer fra 20 000, mens enkelte historikere mener tallet er 200 000.

Demmin, 30. april 1945

Nazistene stopper den sovjetiske fremrykkingen i Nordøst-Tyskland ved å sprenge broene over elva Peene i byen Demmin.

De 15 000 innbyggerne i Demmin har tidligere ikke merket mye til krigen, men nå nærmer Den røde armé seg.

For å stoppe den sovjetiske fremrykkingen sprenger nazistene byens broer over elva Peene.

Dermed går Den røde armés offensiv plutselig i stå, og en stor sovjetisk styrke blir sittende fast i byen uten noe å gjøre. Som adspredelse for soldatene gir ansvarshavende offiser tillatelse til at de kan plyndre byen.

Den uventede permen faller sammen med 1. mai – kommunistenes viktigste merkedag. Soldatene finner frem til de store lagrene av alkohol som Wehrmacht har etterlatt, og snart får hele byen merke sovjetsoldatenes herjinger. 

Hus blir plyndret og satt i brann, hundrevis av kvinner blir voldtatt. Brutaliteten utløser panikk i byen, ifølge utallige anonyme beretninger:

“Halvannen time etter de russiske soldatenes innmarsj ble min yngste tante voldtatt flere ganger. Etter flere forgjeves forsøk på å drukne seg i Peene hengte hun og hennes mor seg på loftet,” skriver et øyenvitne.

En annen forteller: “Min svigerinne skar over pulsårene på foreldrene sine med en barberkniv. Skogvokteren skjøt sine tre barn på fire, fem og seks år og så sin kone. Til slutt skjøt han seg selv.”
Hele familier går i døden sammen. De skyter seg, tar gift, henger seg eller velger drukningsdøden. Snart er byen full av lik, begravelses-agentene har ikke mulighet til å ta unna alle.

Redslene i Demmin varer i tre dager. Da de er over, har mellom 1200 og 2500 innbyggere tatt livet av seg. Det meste av byen er brent ned fordi russerne nektet brannvesenet å rykke ut.

At beretningene fra Demmin er anonyme, skyldes at det de neste 44 årene er forbudt å snakke om forbrytelsene og selvmordene. 

Demmin ligger i den sovjetokkuperte sonen, og hører senere til DDR, der vennskapet med Sovjet er bærebjelken i samfunnet. All omtale av Den røde armés soldater som forbrytere er straffbart. Begivenhetene blir fortrengt.

Men mange av kvinnene kan ikke fortrenge overgrepene: Da mennene deres vender hjem fra krigen og ser det uekte barnet, forlanger de skilsmisse. Noen kvinner skammer seg sånn etter fødselen at de fyller en ryggsekk med stein og går ut i Peene med den nyfødte på armen.

“Frau, komm!” sier sovjetiske soldater i seiersrus, før de sleper en tysk kvinne med seg. Set­ningen brukes så flittig at tyske barn begynner å leke “Frau, komm!”. 

© Bildarchiv Preussischer Kulturbesitz

Breslau, mai 1945

Hitler er død, og Berlin har kapitulert, men “Festning Breslau” holder stand som en nazistisk øy i et sovjetiskkontrollert hav.

Sammen med tyske soldater har innbyggerne i det beleirede Breslau holdt stand i nesten tre måneder. 

Motstandsviljen skyldes ikke bare redselen for russerne, innbyggerne er like redde for SS- og Gestapopatruljene som jevnlig tråler byen. Hvis noen unndrar seg arbeidsplikten, som gjelder for barn ned til ti år, blir de henrettet.

“Den som frykter en ærefull død, skal dø i skam,” advarer byens nazistiske leder Karl Hanke, og trusselen om dødsstraff virker. Innbyggerne har blant annet anlagt en start- og landingsbane. To kirker samt statsbiblioteket ble sprengt, og murbitene måtte bæres vekk slik at det ble et 1000 meter langt og 300 meter bredt felt midt i byen. 

13 000 mennesker døde under arbeidet, som konstant ble beskutt av russerne. I løpet av beleiringen svekkes disiplinen blant de tyske soldatene. 

De bryter seg inn i leiligheter og kaster ut beboerne. Deretter blir boligene plyndret – soldatene blir ekstra glade når de finner sprit. Da kan de feste og glemme.

“I bunkere og kjellere utspiller det seg forferdelige orgier,” skriver den katolske pater Peikert i dagboken sin. 

“Piker og prostituerte er med på festene, for det er rikelig med alkohol ved disse sammenkomstene. Det er et folks moralske oppløsning.” 

Snart er kirkegårder og parker så fulle av graver at de døde må stues vekk i kjellere. Likstanken ligger over byen, og det vrimler med rotter. Breslau holder stand, men til hvilken nytte, spør Peikert. Selv om det går sakte, erobrer russerne hus etter hus. 

Peikert raser over nazistene, men det er bare i dagboken han kan få utløp for raseriet: “De ofrer en by uten at det på noen måte endrer krigens gang.”

I testamentet sitt belønner Hitler den trofaste Karl Hanke med stillingen som sjef for SS, men Breslaus kommandant, general Niehoff, har mistet troen på seier. Han innleder hemmelige forhandlinger om kapitulasjon.

Da Hanke hører om forræderiet, brøler han: “Jeg får Dem arrestert!” Niehoff svarer at hvis noen skal arresteres, så er det Hanke.

Hanke blir stille og spør hva han skal gjøre. Niehoff råder ham til selvmord. “Det kan jeg ikke – jeg er ennå ung,” svarer Hanke.

Den 6. mai overgir Breslau seg. Av en sivilbefolkning på 200 000 er 170 000 døde i den håpløse kampen for å innfri Hitlers ambisjon. Hærens dødstall er “bare” 6000.

Få timer før kapitulasjonen flykter Hanke i et fly som han har holdt skjult. Et rykte vil ha det til at Hanke etter krigen kommer seg til Sør-Amerika. Men trolig ble han tatt og skutt av tsjekkiske motstandsfolk allerede i 1945.

Øst-Europa, 8. mai 1945

Krigen er slutt, men flukten fortsetter. De befridde landene begynner å jage ut sine tyske minoriteter.

“Død over tyskerne,” lyder det fra Radio Praha. Tsjekkoslovakia er atter fritt, og hevntørsten i befolkningen er stor. Nazitoppene og Wehrmacht har forlatt landet, i stedet går hatet utover den etnisk tyske sivilbefolkningen. 

Antatte nazister tortureres, og kvinner blir skamklippet. I Polen, Ungarn, Romania, Hviterussland, Ukraina og Jugoslavia er scenene de samme. 

Men befolkningenes hevn er ikke helt spontan. I flere år har landenes eksilregjeringer arbeidet med planer for hvordan de kunne bli kvitt de tyske minoritetene sine – inspirert av møtet mellom Churchill og Stalin i Teheran i 1943.

Den etniske utrenskingen er stort sett avsluttet i 1952. Da er i alt 13,7 millioner etniske tyskere fordrevet fra sine hjem i Øst-Europa.

Andre verdenskrig etterlot seg store spor

Nazistaten fikk stor betydning for Europa - også etter krigens avslutning. Derfor behandler vi alltid temaer om nazisme og andre verdenskrig i HISTORIE.

Akkurat nå har vi et svært godt tilbud på 9 nummer - og så får du en valgfri gave med på kjøpet. Se tilbudet her.

Les mer

K. Erik Franzen: Die Vertriebenen – Hitlers letzte Opfer, Ullstein, 2002. Stefan Aust & Stephan Burgdorff (udgivere): Die Flucht – über die Vertreibung der Deutschen aus dem Osten, Spiegel Buchverlag/dtv, 2005. Marion Gräfin Dönhoff: Namen die keiner mehr nennt, Diederichs, 2004.

Kanskje du er interessert i