Monte Cassino: De alliertes erobring kostet dyrt
En fjellskrent står i veien for de alliertes erobring av Roma. For soldatene på begge sider blir kampen om høyden med det vakre, gamle klosteret på toppen en gjentakelse av vanviddet i første verdenskrigs skyttergraver. De må kjempe om hver kvadratmeter jord i fire måneder, mens bomber og granater gjør livet i frontlinjen til et helvete.

Under slaget om Monte Cassino innrømmer de allierte generalene at ingen tropper i verden kjemper mer innbitt enn tyske fallskjermsoldater.
På et øyeblikk forvandles nok en kald og langtrukken natt til et mareritt for de tyske vaktpostene. Uten forvarsel fylles skråningene foran stillingene deres ved fronten ti mil sør for Roma av brølende skikkelser som kommer stormende. Over dem prøver de søvnige forsvarerne febrilsk å gjøre seg klar til kamp, men det er for sent.
Natten til 12. januar 1944 løper marokkanske kolonisoldater fra den franske hæren de tyske forpostene over ende før de får sukk for seg. De dødsforaktende nordafrikanerne er i sitt rette element:
«Marokkaneren elsker natten og fjellene», skriver en stolt oberst Lappara senere. Han leder et av de marokkanske regimentene. «Klipper, kratt og sprekker, alle skjult i det forræderske mørket, er hans beste allierte, og gjennom tusen år har øynene hans vennet seg til nattens svake lys. Han vet når han skal gå frem, og når han skal vente».
Divisjoner bestående av marokkanske og algeriske soldater er på vei gjennom Appenninene, fjellkjeden som deler den italienske halvøya på langs.
Terrenget er vanskelig og natten er beksvart, men fremrykningen går likevel raskt. Frankrikes nordafrikanske soldater beviser hvorfor de går for å være en av verdens beste angrepstropper.
Tyskerne setter inn sine spesialister: alpejegere. De er trent til kamp i ufremkommelig terreng. Marokkanerne og algerierne må kjempe med håndgranater og bajonetter for å innta hver enkelt
tinde, mens sjefene på begge sider forgjeves prøver å få oversikten i denne hengemyren av fjelltopper og juv:
«Det var ikke lenger en kamp mellom små enheter, men snarere mann mot mann i et terreng der man kunne ligge i dekning i timevis uten noen idé om hva som foregikk bare ti meter lenger fremme», heter det i en rapport fra den marokkanske divisjonen.
Slaget fortsetter etter daggry, og de neste døgnene arbeider nordafrikanerne seg møysommelig fremover. Endelig, den femte dagen, er alle mål inntatt. Soldatene kan få seg en velfortjent hvil.
Operasjonen vitner om hvor stor hindring den italienske geografien og de erfarne tyske troppene utgjør til sammen. For offensiven har bare flyttet fronten fem kilometer. Og først nå er de allierte fremme ved den egentlige tyske forsvarsstillingen: Gustavlinjen.