Monte Cassino: De alliertes erobring kostet dyrt
En fjellskrent står i veien for de alliertes erobring av Roma. For soldatene på begge sider blir kampen om høyden med det vakre, gamle klosteret på toppen en gjentakelse av vanviddet i første verdenskrigs skyttergraver. De må kjempe om hver kvadratmeter jord i fire måneder, mens bomber og granater gjør livet i frontlinjen til et helvete.
Under slaget om Monte Cassino innrømmer de allierte generalene at ingen tropper i verden kjemper mer innbitt enn tyske fallskjermsoldater.
På et øyeblikk forvandles nok en kald og langtrukken natt til et mareritt for de tyske vaktpostene. Uten forvarsel fylles skråningene foran stillingene deres ved fronten ti mil sør for Roma av brølende skikkelser som kommer stormende. Over dem prøver de søvnige forsvarerne febrilsk å gjøre seg klar til kamp, men det er for sent.
Natten til 12. januar 1944 løper marokkanske kolonisoldater fra den franske hæren de tyske forpostene over ende før de får sukk for seg. De dødsforaktende nordafrikanerne er i sitt rette element:
«Marokkaneren elsker natten og fjellene», skriver en stolt oberst Lappara senere. Han leder et av de marokkanske regimentene. «Klipper, kratt og sprekker, alle skjult i det forræderske mørket, er hans beste allierte, og gjennom tusen år har øynene hans vennet seg til nattens svake lys. Han vet når han skal gå frem, og når han skal vente».
Divisjoner bestående av marokkanske og algeriske soldater er på vei gjennom Appenninene, fjellkjeden som deler den italienske halvøya på langs.
Terrenget er vanskelig og natten er beksvart, men fremrykningen går likevel raskt. Frankrikes nordafrikanske soldater beviser hvorfor de går for å være en av verdens beste angrepstropper.
Tyskerne setter inn sine spesialister: alpejegere. De er trent til kamp i ufremkommelig terreng. Marokkanerne og algerierne må kjempe med håndgranater og bajonetter for å innta hver enkelt
tinde, mens sjefene på begge sider forgjeves prøver å få oversikten i denne hengemyren av fjelltopper og juv:
«Det var ikke lenger en kamp mellom små enheter, men snarere mann mot mann i et terreng der man kunne ligge i dekning i timevis uten noen idé om hva som foregikk bare ti meter lenger fremme», heter det i en rapport fra den marokkanske divisjonen.
Slaget fortsetter etter daggry, og de neste døgnene arbeider nordafrikanerne seg møysommelig fremover. Endelig, den femte dagen, er alle mål inntatt. Soldatene kan få seg en velfortjent hvil.
Operasjonen vitner om hvor stor hindring den italienske geografien og de erfarne tyske troppene utgjør til sammen. For offensiven har bare flyttet fronten fem kilometer. Og først nå er de allierte fremme ved den egentlige tyske forsvarsstillingen: Gustavlinjen.
Oppover, oppover. Polske soldater klatrer i Monte Cassinos bratte skråninger, mens tyskerne har fritt utsyn fra toppen.
Geografien er den verste fienden
Siden september 1943, da tropper fra USA, det britiske imperiet og de franske koloniene gikk i land i Sør-Italia, har de bare beveget seg langsomt nordover.
Tyskerne har sprengt alle broer over de dype kløftene i fjellene og de frådende elvene i lavlandet. De smale og dårlige veiene er blokkert av miner, og fra høydedragene har skjulte kanoner, kasteskyts og maskingeværer tatt mange liv.
Frem til nyttår har tyskerne likevel blitt presset bakover av de overlegne allierte hærene. Men feltmarskalk Albert Kesselring har lovet Hitler at han kan forsvare Roma til sommeren 1944. Derfor har han forberedt Gustavlinjen – et belte av stillinger fra kyst til kyst som skal stoppe fiendens offensiv.
Stedet er langt fra tilfeldig valgt, for nesten hele linjen er dekket av fjell. Ved Adriaterhavet mot øst er kystsletten bare en smal stripe, og i vest reiser Aurunci-fjellene seg fra havet.
Mellom disse og de mektige Appenninene er Liri-dalen det eneste stedet allierte stridsvogner kan rykke frem. Men først må de krysse elven Rapido, og hver kilometer av den kan overvåkes fra høydene bak byen Cassino.
Monte Cassino er den perfekte observasjonspost. Herfra kan tyskerne rette en dødbringende kanonild mot den eneste brukbare fremrykkingsveien mot nord. Vil general Harold Alexander, den britiske sjefen for de allierte styrkene, bryte gjennom Gustavlinjen, er Monte Cassino nøkkelen.
Alexander har for lengst innsett at veien til Roma er lang og kronglete. Derfor har han lagt en ambisiøs plan som skal gjøre et stormløp mot tyskernes naturlige festning overflødig. Med en landsetting på kysten bak fiendens rygg vil han stille tyskerne i Gustav-linjen overfor valget mellom å bli omringet og utslettet, eller flykte.
Lørdag 22. januar 1944 strømmer fartøyer fulle av amerikanske og britiske soldater inn mot kysten ved Anzio på vestkysten mellom fronten og Roma.
Landgangen overrasker imidlertid ikke Kesselring, og han har en reservestyrke klar. Tyske elitestyrker legger raskt en ring rundt brohodet på kysten og stopper alle forsøk på å bryte ut.
Anzio-operasjonen er en fiasko. Alexanders styrker blir nødt til å kjempe seg vei gjennom Gustavlinjen.
Amerikanerne angriper forgjeves
Samtidig med landsettingen er det igangsatt angrep ved munningen av Liri-dalen. Hensikten er å binde tyske styrker til fronten, og nå trappes offensiven opp i et forsøk på å bryte gjennom Kesselrings linje.
Igjen går den franske hærens nordafrikanere frem mot de tyske alpejegerne. Men angrepet har knapt begynt før det løper inn en ordre om å endre retning. Kolonisoldatene skal snu mot sørvest for å hjelpe amerikanerne som prøver å sikre seg kontrollen over byen og fjellet Monte Cassino like bak.
De robuste nordafrikanske soldatene er ikke imponert over sine allierte, og oppdager snart at fiendens respekt for amerikanerne er like lav:
«Tyske patruljer opererte overalt i ingenmannsland, de kastet granater og fornærmelser mot oss», skriver den algeriske sersjanten Ben Bella senere. «Vi skjønte etter hvert at fornærmelsene var på engelsk fordi tyskerne trodde at det fortsatt fantes amerikanere her. Amerikanerne hadde knapt sendt ut noen patruljer, og de kunne ikke engang fortelle oss hvor fiendens forposter var».
Nord for Cassino prøver en amerikansk divisjon å krysse Rapido-elven. Men angrep etter angrep bremses av miner og gjørmete elvebredder, mens tyske kanoner og maskingeværer hamrer løs. Oversersjant William Kirby opplever redslene:
«Vi var under konstant beskytning. Synet som møtte oss på den andre siden, var som hentet ut fra en filmscene. Jeg hadde aldri sett så mange lik – våre egne gutter. Jeg glemmer aldri den unge karen som ble truffet av ilden fra et maskingevær – kulene fikk kroppen hans til å sprette som en hermetikkboks. Stort sett alle ble truffet. Jeg hadde ikke en eneste god venn i kompaniet som ikke ble drept eller såret».
Kampene går også hardt utover tyskerne. En underoffiser fra et regiment i forreste linje skriver i dagboken sin:
«22. januar: Jeg er ferdig. Artilleriilden gjør meg gal. Jeg er mer redd enn noen gang før – og kald. Om natten kan man ikke forlate hullet. Disse siste dagene har kjørt meg helt ned».
Etter tre blodige døgn kom de seg endelig over elven. Langsomt drives de tyske soldatene oppover Monte Cassinos skråninger. En av de forreste enhetene i amerikanernes fremstøt er en bataljon etniske japanere fra Hawaii.
Selv om forsterkninger kastes inn i slaget i februar, tar angripernes krefter slutt. Frontlinjen er under 400 meter fra klosteret øverst på Monte Cassino, men så lenge tyskerne holder toppen, er fremskrittene verdiløse.
Et nytt, avgjørende angrep skal vinne hele fjellet og bane vei til Liri-dalen slik at fremrykkingen mot Roma kan starte. Men først må nye indiske og newzealandske divisjoner avløse amerikanerne.
De allierte styrkene i Italia var en salig blanding av nasjonaliteter. I tur og orden ble de kastet inn i den blodige kampen om Monte Cassino. Frankrikes marokkanske fjellkrigere gikk for å være uhyggelig effektive med kniv.
Klosteret ødelagt
Forut for den neste allierte offensiven ved Cassino gir general Alexander en alvorlig ordre. Han sender bombefly mot middelalderklosteret på Monte Cassino.
Hittil har den staselige bygningen fått stå i fred, for tyskerne har erklært den nøytral sone og unnlatt å sette ut soldater bak de tykke steinmurene. Med sin plassering på toppen av fjellet er klosteret ellers en sterk festning med fritt utsyn over slagmarken i kilometers omkrets, men feltmarskalk Kesselring ønsker å redde Italias enestående kulturskatter.
Men sjefen for den indiske divisjonen stoler ikke på fiendens garantier. Han krever klosteret jevnet med jorden før han sender sine menn opp skråningen. Alexander bøyer seg – soldaters liv veier tyngre enn murstein.
Om morgenen 15. februar dekkes himmelen over slagmarken av en fly-armada, og motorstøyen er øredøvende. Over 250 allierte bombefly passerer over Monte Cassino og slipper lasten mot klosteret. Det er andre verdenskrigs hittil største allierte luftaksjon til støtte for tropper på bakken. For en tysk løytnant føles eksplosjonene som om en «enorm hånd rister i fjellet».
Inne i klosteret omkommer flere hundre italienske flyktninger. De allierte hadde på forhånd advart om angrepet via flygeblad sluppet fra oven, men de færreste som befant seg i bygningen, trodde at det ville bli noe av bombingen.
På tysk radio får de alliertes aksjon gjennomgå de neste dagene:
«Klosteret Monte Cassino er helt ødelagt. En meningsløs maktdemonstrasjon fra det britisk-amerikanske luftvåpenet har frarøvet den siviliserte menneske-heten et av dens mest verdifulle kulturmonumenter».
Militært er bombingen en fiasko. Tyske enheter nær klosteret lider riktig nok store tap, men den indiske divisjonen er ikke klar til å angripe før to dager senere.
Da soldatene 17. februar begynner å ta seg opp skråningene, blir de møtt av en infernalsk ild fra stillinger i ruinen som tyskerne nå har inntatt.
Etter katastrofale tap får troppene neste dag ordre om å avbryte angrepet. De vesle soldatene har vunnet av terreng, må gis opp igjen fordi det ikke gir dekning mot tyske våpen. Nede i Cassino har også newzealendernes angrep slått feil, og for å slippe å ofre flere soldater stoppes offensiven.
Tyske elitetropper nekter å gi opp
Newzealenderne gjør et nytt forsøk en måned senere – 15. mars. Også denne gangen settes det inn tunge bombefly for å svekke målet, og Cassinos gamle hus forvandles til en ruinhaug. De tyske fallskjermtroppene som forsvarer byen, lider enorme tap, men murhaugene sperrer også veien for allierte strids-vogner. Infanteriet må angripe alene.
Hus for hus kjemper newzealenderne seg inn i byen, mens inderne også går langsomt frem i Monte Cassinos skråninger. Men selv om divisjonens utholdende nepalesiske gurkhaer kommer så nært klosteret at de nesten kan ta på murene, greier de ikke å innta det. Fallskjermsoldatene stopper de allierte i Cassino og på fjellet.
- mars sender den britiske stats-minister Churchill et kritisk telegram til general Alexander:
«Jeg håper du kan forklare meg hvorfor passasjen ved Cassino-klosterhøyden – en frontlinje på rundt to-tre miles – er det eneste stedet du er nødt til å hamre løs på. Fem eller seks divisjoner har gått tapt i dette gapet».
I sitt svar forklarer Alexander Monte Cassinos strategiske betydning. Samtidig innrømmer han at forsvarets styrke har tatt de allierte på sengen:
«Disse tyske fallskjermsoldatenes kampvilje er bemerkelsesverdig tatt i betraktning at de har vært utsatt for hele luftvåpenet i middelhavsområdet samt 800 kanoner i tidenes største konsentrasjon av ildkraft. Jeg tviler på at noen andre tropper i verden kunne ha greid seg gjennom dette og likevel kjempet videre med samme intensitet».
Generalen har imidlertid tatt Churchills ord til seg, for offensiven avblåses. I stedet begynner han å planlegge et fremstøt over en bred front i mai.
Imens graver de allierte troppene seg ned i sine nye stillinger, og en form for hverdag begynner – full av artilleriets endeløse torden og blodige småkamper.
Allierte og tyske styrker kjempet i husene i Cassino i nesten et halvt år.
Hverdag i helvete
For soldatene på begge sider av fronten ved Monte Cassino består våren 1944 stort sett bare av lidelser og tap.
«Det vi gjennomlever her, tåler ingen sammenligning. Jeg opplevde aldri noe lignende i Russland. Ikke et øyeblikks fred, bare dette fryktelige drønnet fra kanonene og morterne», skriver en tysk menig i et brev. «Her er ikke annet enn redsel og frykt, død og forbannelse».
Den korte avstanden mellom partene betyr at enhver bevegelse bort fra skytterhullet eller skjulestedet i kjelleren under en ruin er livsfarlig:
«På vei til kompaniets hovedkvarter mindre enn 200 meter unna ligger minst 20 døde tyskere – hvordan det skjedde er bare altfor innlysende», forteller en tysk soldat fra Cassino.
«Britenes finskyttere treffer altfor godt. Hodeskudd gang på gang. Kasteskyts og hvislende granater. Det smeller i ett sett døgnet rundt. Noen ganger, bare et øyeblikk eller to, stilner det av. Da drømmer jeg meg hjem».
Også allierte soldater overøses med granater, og miner tar flere liv. I månedene før krigen nådde Gustavlinjen, hadde tyske ingeniørtropper god tid til å fylle jorden foran de opprinnelige stillingene sine med eksplosive feller. Siden har fronten beveget seg, men minefeltene gjør innhogg i folkene som beveger seg til og fra forreste linje. Også terrenget hemmer trafikken bak fronten, forteller krigs-dagboken til et britisk regiment:
«Det tok en tungt lastet mann fire og en halv time å klyve opp til bataljonens område. Vann, ammunisjon og rasjoner måtte bæres fordi ruten var ufremkommelig for muldyr».
På begge sider begynner det å tære på kreftene. Men de allierte har en klar fordel, for general Alexander kan skifte ut de mest utslitte soldatene. Forut for fjerde offensiv i mai blir fronten ved Monte Cassino overtatt av uthvilte polakker og briter. Styrker flyttes også fra østkysten, så Alexander har 25 divisjoner og 11 brigader i vest.
Kesselring har ikke samme mulighet, for den tyske hæren i Italia er spent til bristepunktet. Feltmarskalken kan bare samle ni divisjoner mot de allierte, og derfor må fallskjermtroppene bli på sin post ved Monte Cassino.
«Ikke en eneste mann fra min opp-rinnelige tropp er igjen», skriver en tysk soldat hjem til sin far. «Det samme gjelder for alle kompani».
Oddsene snur seg langsomt til de alliertes fordel forut for Alexanders neste forsøk på å slå hull i Gustavlinjen.
Gustavlinjen faller
Under kodenavnet operasjon «Diadem» begynner det fjerde og siste slaget om Monte Cassino 12. mai. I mørket før daggry går to polske divisjoner frem mot klosteret for å markere seg overfor tyskerne med sitt overlegne antall.
Som ved tidligere angrep svarer fallskjermsoldaterne med velrettede maskingeværsalver. Sårede og døde fraktes til lasarettene bak fronten:
«Noen krøp inn selv, andre ble støttet eller kom inn liggende over skuldrene på folk som sekker», husker feltlegen Majewski etter krigen. «Stemningen var høy. Det hendte jeg trodde jeg drømte. Det var ingen frykt å spore, bare raseri».
Likevel bryter angrepet sammen over hele linjen. I likhet med andre allierte styrker før dem må polakkene innse at tyskernes stilling på Monte Cassino er for sterk. Angrepet avbrytes i håp om at det skal dukke opp en gunstig anledning senere. Den kommer etter fem dager.
Igjen er det Frankrikes nordafrikanere som baner vei for de allierte. Nærmere vestkysten av Italia bryter de gjennom det tyske forsvaret, og dermed får britiske divisjoner sjansen til å rykke inn i Liri-dalen. Hele Gustavlinjen vakler, og nå går polakkene frem til angrep igjen.
Tyskerne prøver å forsvare seg, men ved synet av britiske styrker på vei bak ryggen deres nede i dalen sprekker linjen opp. De polske soldatene kan storme klosteret. Monte Cassino faller.
- mai gir feltmarskalk Kesselring endelig opp Gustavlinjen av frykt for å få sine tropper omringet. For samtidig med at de allierte trenger inn i Liri-dalen, har andre styrker brutt ut fra Anzio, der de gikk i land fire måneder tidligere.
Fra brohodet kan amerikanske styrker avskjære det tyske tilbaketoget. Men i stedet setter de kursen mot Roma for å vinne æren ved å være de første allierte styrkene i byen.
Kesselrings skakkjørte divisjoner slipper ut av fellen og danner en ny forsvarslinje lenger nord. Felttoget ender derfor først 2. mai 1945, da de siste tyske styrkene overgir seg i fjellene i Nord-Italia.
Prisen for herredømmet over Monte Cassino blir over 75 000 døde og sårede soldater fra begge sider. Blant de overlevende etterlater de blodige kampene arr på sjelen. I en alliert krigsfangeleir forbyr den tyske sersjanten Richard Kruppa sine menn å nevne slaget:
«Snakk om kvinner, ikke Cassino!»
For de nordafrikanske regimentene, som har skapt større resultater enn noen andre i fjellene i Italia, nærmer enden på deres stolte historie seg. Foran dem venter frihetskampen mot Frankrike, der mange av soldatene skal komme til å kjempe på opprørernes side. Etter at Algerie får sin selvstendighet i 1962, inntar den tidligere sersjanten Ben Bella posten som president.