Faren lurte overalt. Tyskerne var redde for å møte en norsk maskingeværstilling rundt hver sving, og søkte ly bak de små stridsvognene sine (Panzer I).

Norges fall: Churchill ga tyskerne seieren

I 1940 kaster Hitler seg ut i en farlig styrkeprøve med Stor­britannia og Frankrike. Under okkupasjonen av Norge møter tyskerne voldsom motstand i Narvik, der allierte styrker har gått i land. Etter en måneds kamp er tyskerne klar til å flykte hjem gjennom Sverige, men de allierte har gitt opp.

25. mars 2010 av Jan Ingar Thon og Torsten Weper

9. april 1940 lå panserskipene Eidsvold og Norge for anker utenfor Narvik. De var Norges sterkeste krigsskip – men også de eldste som var i bruk i noen lands marine. Spøkefullt kalte admiralen dem «mine gamle badekar».

Med ett gled et slankt, grått fartøy ut av mørket. Så ett til og deretter et tredje. Til sammen ti topp moderne, strømlinjeformede tyske destroyere stevnet inn gjennom Ofotfjorden mot Narvik, rett mot de to gamle panserkolossene.

Det tyske flaggskipet Heidkamp sendte en båt over til Eidsvold. Tyskerne kom som venner, hevdet de utsendte, og oppfordret nordmennene til å overgi seg uten kamp. Men Eidsvolds kaptein Willoch gjennomskuet bløffen og sendte utsendingene tilbake. Øyeblikket etter gikk en rød signalrakett til værs fra Heidkamp. Den norske kapteinen Willoch visste hva som ventet:

«Klar ved kanonene! Nå skal vi slåss, gutter!» ropte han.

Det gamle panserskipet dreide langsomt siden til den tyske destroyeren og økte hastigheten. Men før Eidsvold kom rundt, rev tre eksplosjoner opp skroget. Tyske torpedoer hadde truffet det norske skipet nær ammunisjonsdepotet. Eidsvold gikk til bunns på bare 15 sekunder. 175 av skipets mannskap på 183 døde i det kalde vannet.

Lenger inne i fjorden ble eksplosjonen hørt på panserskipet Norge. Fra dekket så mannskapet ukjente skip dukke ut av tåken, og Norge åpnet ild. I mørket traff ingen av granatene, men to torpedoer fra den tyske destroyeren Armin traff Norge midtskips. Et minutt senere var skipet borte fra overflaten, sammen med 101 sjøfolk.

Med senkingen av panserskipene var motstanden i Narvik overvunnet. Øverstkommanderende for byens forsvar var oberst Konrad Sundlo – et ivrig medlem av Nasjonal Samling. Nå gikk han med på en halvtimes våpenhvile, og ga dermed tyskerne god tid til å sikre seg kontrollen over Narvik.

Tyskerne inntok byen uten å løsne et skudd, og Heidkamps kommandør Bonte kunne tilfreds notere at hans del av den storstilte operasjon «Weserübung» var gjennomført; Narvik – knutepunktet for den livsviktige transportruten for svensk jernmalm til Tyskland – var sikret. Kommandør Bonte gikk til køys, utmattet etter flere dagers anspent seilas gjennom fiendtlig farvann.

Tysk overraskelsesangrep

I dagene og ukene før operasjon «Weserübung» hadde det begynt å ryktes at et tysk angrep var i emning. Men de ble ikke tatt alvorlig. Da tidenes største tyske marinestyrke forlot de nordtyske basene natt til 7. april, forsto verken skandinavene eller de allierte hva som skulle skje. Var det et angrep på Island? På Murmansk? Eller bare en øvelse? Teoriene var like feil som de var absurde.

Klokken 04.15 om morgenen 9. april slo tyskerne til mot en rekke strategisk viktige byer, havneanlegg og broer i Danmark og Norge. Overraskelsen var total. I løpet av bare to timer hadde Wehrmacht tvunget Danmark til å gi opp motstanden, og landets regjering erklærte seg klar til å samarbeide med okkupasjonsmakten. Tyskerne hadde håpet at det samme skulle skje i Norge, men i stedet for å forhandle fred flyktet kong Haakon med regjering og storting fra Oslo, og mobiliserte hæren.

Tyskernes øverstkommanderende general Nikolaus von Falkenhorst, mannen bak den omfattende operasjon «Weserübung», visste at en kamp nå var uunngåelig. Norge skulle inntas dal for dal helt til folket innså at situasjonen var håpløs, og overgi seg.

Forsvarsviljen blant folk i Norge var stor, men mulighetene begrenset. Soldatene manglet trening og materiell. Landet var stort sett uforberedt på angrepet. Eneste håp var at de allierte ville komme Norge til unnsetning.

Kaos hos de allierte

Landgang i Bjerkvik. I stedet for et direkte angrep mot Narvik gikk de allierte styrkene i land ved Bjerkvik, der tyskerne bare hadde et lett forsvar.

Tyskernes angrep 9. april utløste en hektisk møteaktivitet hos de alliertes militære og politiske ledere. Frankrike og Storbritannia var klar til å gjengjelde det tyske angrepet, men uenige om hvordan det skulle skje. Britene hadde en sterk flåte i området, så en landgang et sted langs norskekysten var en opplagt mulighet. Men akkurat hvor var det mange meninger om.

Den britiske statsministeren Neville Chamberlain mente at Bergen, Trondheim og Narvik måtte gjenerobres, mens den franske statsministeren Paul Reynaud holdt på Narvik: «De alliertes hovedmål er å stanse Tysklands malmtilførsel. Øyeblikkelig og kraftig reaksjon er derfor en ubestridt nødvendighet».

Norge på sin side håpet at de allierte ville konsentrere kreftene om Trondheim på grunn av byens posisjon som havneby. Også Værnes lufthavn ble brukt til å forsyne de isolerte tyske troppene i Narvik, 640 km lenger mot nord. Uten Trondheim ville de være fortapt.

Men de alliertes innsikt i norske forhold var begrenset, og kontakten med den norske hæren var ennå ikke etablert. Diskusjonene fortsatte, nye angrepsmål ble fremsatt og igjen forkastet. I midten av april ble tre allierte ekspedisjonskorps endelig sendt av gårde:

«Mauriceforce» til Namsos og «Sickleforce» til Åndalsnes, begge for å innta Trondheim. Det siste korpset, «Rupertforce» med 4000 briter, 3000 franske alpejegere, 2000 fremmedlegionærer og 4000 eksil-polakker, satte kursen mot hovedmålet, Narvik.

Allerede fra begynnelsen av var det åpenbart at operasjonene var dårlig organisert. Korpsene ble omdirigert opptil flere ganger, og utrustningen var verken gjennomtenkt eller godt nok pakket. Blant annet hadde «Mauriceforce», som skulle til Namsos, bare kart over Narvik. I tillegg var deler av utrustningen – og korpsets øverstkommanderende! – sendt til Narvik.

Første angrep på Narvik

14. april gikk de første britiske troppene i land i Harstad. Her anla de en midlertidig base, men troppene manglet tungt utstyr som artilleri og antiluftskyts. De var heller ikke forberedt på de norske værforholdene – selv om det var vår lå det fortsatt mye snø, og britene hadde verken vinterklær, truger eller ski. Da marinekommandanten lord Cork gikk i land for å rekognosere, sank han dypt ned i snøen og mistet monokkelen sin. Det måtte to soldater til for å trekke ham opp. I rapporten skrev han:

«Jeg har personlig tes­tet snøen, og det er lett å synke ned til livet. Enhver fremrykning er utmattende».

Tross problemene ble det bestemt at det skulle foretas et angrep på Narvik 24. april, men det endte i kaos. På angrepsdagen brøt det ut en voldsom snøstorm. De britiske slagskipene avfyrte flere salver, men snøen gjorde det umulig å se hvor granatene slo ned. Britene hadde ikke noe annet valg enn å avbryte landgangen – og det var nok like greit, for granatene hadde ikke gjort noen skade på de tyske stillingene. Byens hus hadde derimot tatt imot flere fulltreffere.

Franskmann legger en plan

I fire dager etter det mislykkede angrepet 24. april kranglet de to britiske kommandantene om strategien videre. Marinekommandant lord Cork stolte på Royal Navys styrke og ville prøve seg på et nytt frontalangrep på Narvik. Kommandant for landstyrkene, general Mackesy, var mer forsiktig. Han ville omringe Narvik med hæren. Generalene hadde samme rang – og holdt hverandre i sjakk.

28. april kom det endelig forsterkninger i form av den franske general Bethouart. Han var veteran fra første verdenskrig og ekspert på krig i fjellene. Med seg hadde han tre bataljoner utålmodige chasseurs alpins (alpejegere).

General Bethouart la seg mellom de to stridende britene og foreslo et konstruktivt kompromiss: De allierte skulle landsette tropper ved Bjerkvik, der tyskerne bare hadde et lett forsvar. Herfra kunne de allierte rykke sørover og angripe tyskerne i flanken.

Samtidig skulle en styrke bestående av eksilpolakker trenge frem fra sørvest, og norske tropper gjøre et fremstøt fra nordøst, alt sammen mens Royal Navy skjøt på tyskerne i Narvik fra fjorden.

Dette var en plan som begge britiske kommandanter kunne bifalle. Forberedelsene til slaget om Narvik var i gang.

Krigen i fjellene

Inne på land var de cirka 10 000 norske soldatene hardt presset. Tyskerne mottok daglig nye forsyninger fra luften og fikk inntatt store landområder nord og øst for Narvik.

16. april angrep tyskerne de norske stillingene på Bjørnefjell nær svenskegrensen. Målet var å sikre full kontroll med Malmbanen, som fraktet malm fra Sverige. I noen timer holdt de norske styrkene fienden tilbake. Men da tyskerne angrep med en hurtigskytende 20-mm kanon, brøt forsvaret sammen. Bjørnefjell var tapt.

De norske styrkene var utmattet, manglet trening, tungt materiell og luftstøtte. Men motgangen herdet dem, og under ledelse av general Carl Gustav
Flei­scher begynte de å venne seg til soldatlivet. Ikke minst lærte de å utnytte sitt naturlige kjennskap til ski og den norske vinteren.

Snart kom de norske styrkene på nivå med de topptrente tyske alpejegerne, og fra begynnelsen av mai rykket de sakte, men sikkert frem mot Narvik. Den tyske motstanden var seig, men nordmennene kjempet seg fra topp til topp. 7. mai sikret de norske soldatene seg den strategisk viktige fjellkammen Roasme, 856 m.o.h. Derfra kunne de se ned til Ofotfjorden. Og i det fjerne blinket lyset fra en by. Narvik.

Slaget om Bjerkvik

Like før midnatt 12. mai sto den franske general Bethouart på dekket av krysseren Effingham. Sammen med fjorten andre skip gled krysseren over den stille Bjerangsfjorden. Den sene kveldssolen avslørte at fire landgangsfartøyer med nesten 500 fremmedlegionærer nærmet seg Bjerkvik. Da fartøyene var oppe under land, ga Bethouart ordre om å åpne ild. «Feu!»

Trykkbølgen fra kanonløpene rev sigaretten ut av munnen på ham. Sekunder senere slo granatene ned i Bjerk­vik. Blant de første husene som ble truffet, var kirken. Tyskerne brukte den som ammunisjonslager, og nå eksploderte kirken i et flammehav. På kort tid spredte flammene seg til trehusene i hele Bjerkvik.

Så stormet fremmedlegionærene i land. På forhånd hadde soldatene fått vite at Bjerkvik var tømt for sivile. Men korporal Favrel fra Fremmedlegionen oppdaget at det ikke var tilfellet:

«Det ble et redselsfullt blodbad. Vi massakrerte flere sivile enn tyskere. Maskingeværene pepret dører og vinduer, infanteristene stormet frem og kastet granater, så gikk de inn i husene som hadde overlevd infernoet. Med våpen i hånd vandret jeg gjennom et fryktinngytende Golgata, bestrødd med lemlestede lik, veltede vugger med døde spedbarn og stønnende sårede i pøler av blod».

I det uhyggelige, blodrøde skjæret fra morgensolen kjempet legionærene seg fra hus til hus. Tyske alpejegere overøste dem med maskingeværkuler fra hvert hushjørne, og først etter flere timers kamp var Bjerkvik omsider på allierte hender. Men Bjerkvik var bare et brohode. Ennå ventet erobringen av Øyjord, som var innfallsporten til Narvik.

Bethouart sendte Fremmedlegionens motorsykkeltropper sørover i høyeste hastighet. Fra vest rykket polske tropper frem, og to britiske destroyere var klar med artilleristøtte. Men den var unødvendig. Infernoet i Bjerkvik hadde drevet de tyske troppene på flukt, og legionærene nådde Øyjord uten å møte motstand. Narvik var omringet.

Churchill fikk kalde føtter

Narvik bombet og beskutt. Krigen tok hardt på Narvik. Den ble beskutt av allierte skip og bombet av tyske fly. Før tyskerne flyktet ut av byen 28. mai, ødela de havneanleggene, og de allierte sprengte Malmbanen før evakueringen 7. juni.

Om morgenen 15. mai ble Storbritannias nyutnevnte statsminister Winston Churchill vekket av telefonen. Da han løftet røret, hørte han Frankrikes statsminister Reynaud i den andre enden rope hysterisk: «Vi er beseiret! Vi er slått! Vi har tapt!»

Fem dager tidligere hadde Tyskland innledet Hitlers lenge planlagte lynangrep på Nederland, Belgia og Frankrike. 157 divisjoner krysset grensen, og intet syntes å kunne stoppe de tyske pansertroppene. Langs hele fronten var de allierte på flukt, og med ett var kampen om det fjerne Narvik ikke så viktig for de allierte lenger.

17. mai samlet Churchill kabinettet og sa:

«Vi bør vurdere om Narvik sluker ressurser som burde vært brukt til vårt eget forsvar». Samme dag inntok tyskerne den belgiske hovedstaden Brussel.

Tre dager senere uttalte han at han var skuffet over fremgangen i Norge: «Vi må vurdere om vi selv etter å ha erobret Narvik vil få noe ut av okkupasjonen. Det er klart at operasjonen legger beslag på tropper, skip og utstyr som er sårt tiltrengt andre steder».

23. mai mottok krigskabinettet i London en rapport fra stabssjefene. Konklusjonen var klar: Narvik burde erobres, fulgt av en umiddelbar evakuering fra Norge. De allierte fryktet et blodbad hvis tyskerne oppdaget evakueringen. Erobringen av Narvik skulle bare tjene som dekke for flukten.

Neste dag mottok lord Cork i Norge ordrene sine. Men de skulle for alt i verden holdes hemmelige for de norske styrkene! Britene så for seg at Norge ville kapitulere hvis den svikefulle tilbaketrekkingen ble kjent. Dersom det skjedde, ville de allierte miste ryggdekning under tilbaketoget. Den britiske general Auchinleck greide ikke å legge av seg den dårlige samvittigheten:

«Det verste av alt er å være tvunget til å lyve for alle og enhver for å bevare hemmeligheten. Situasjonen overfor det norske folk er spesielt vanskelig når vi skal late som om vi har til hensikt å fortsette kampene, mens vi i virkeligheten er i ferd med å gi opp. Man føler seg som et foraktelig vrak».

Erobringen av Narvik

Det endelige fremstøtet mot Narvik begynte ved midnatt 28. mai. Landgangsfartøyene var få, og overfarten fra Øyjord måtte foregå i flere omganger. Det var livsviktig at de første soldatene nådde usett frem slik at et brohode kunne bygges opp. Derfor foregikk overfarten i største taushet. Først da fartøyene var nær land, steg en rød signalrakett til værs, og britisk marine begynte bombardementet av de tyske stillingene.

Til å begynne med rykket soldatene frem nesten uten å møte motstand bak veggen av artilleriild. Men snart begynte problemene. To stridsvogner som skulle delta i angrepet, kjørte seg fast i mudderet på stranden. Norske og franske tropper ble blandet sammen i kampens kaos – og forsto ikke hverandres ordrer. Dessuten møtte de allierte troppene sterk motstand. En gruppe tyske soldater forskanset seg i en tunnel som de allierte måtte passere. Først da en gruppe fremmedlegionærer fikk trukket en kanon helt frem til tunnelmunningen og åpnet ild, ble det trygt å passere.

To tyske kompanier rykket nedover det strategisk viktige Taraldsvikfjellet og de allierte troppene ble overøst med granater. Lenge bølget kampene frem og tilbake, og en stund så det ut til at de allierte troppene ville bli avskåret fra landgangsstedene. De allierte linjene begynte å vakle, og flere soldater la på flukt.

Men midt i larmen lød ropet «A moi! La Legion!»

Det var kaptein de Guittaud fra Fremmedlegionen. Han blødde fra et gapende sår i hodet, likevel kommanderte han kompaniet sitt fremover. Nå trakk den norske kaptein Hanekamhaug pistol og truet med å skyte alle som tok så mye som ett eneste skritt tilbake. Legionærene begynte å rykke frem mot den tyske ilden, og snart hadde 60 menn falt, blant dem kaptein de Guittaud. Mange norske falt også, men de overlevende klorte seg fast, nordmenn ved siden av legionærene. Meter for meter krøp de fremover, mot toppen.

I løpet av morgenen ble de tyske troppene drevet sammen på et stadig mindre område, og til slutt hadde Narviks kommandant, major Haussel, bare 400 mann igjen.

Etter sju timers kamp – kl. 06.50 den 28. mai ­– ga Haussel ordre om at alle tyske soldater skulle forlate Narvik, og utpå ettermiddagen rykket de allierte soldatene inn i den befridde byen. Befolkningen sto i gatene for å takke frigjørerne sine.

«Gamle og unge sloss for å komme til og hilse på soldatene, trykke våre hender og ønske oss velkommen», fortalte major Hyldmo senere.

Den tapte seieren

Etter Narviks fall så det mer eller mindre ut til å være et spørsmål om tid før de tyske styrkene i Nord-Norge var beseiret. De var trengt sammen på et lite område på Bjørnefjell ved grensen til Sverige, og den norske 6. divisjon rykket stadig nærmere.

Tyskerne hadde erkjent nederlaget som nå virket uunngåelig – på den andre siden av grensen hadde de flere tog som sto klar til å evakuere tyske tropper. Men samtidig med at de norske soldatene kjempet seg frem mot Bjørnefjell, begynte de allierte evakueringen av egne styrker ved kysten. Og da norske soldater sto klar til å gi tyskerne nådestøtet på fjellet, var det allerede for sent. Stormen på Bjørnefjell skulle finne sted 8. juni, men den kom aldri. Dagen før trådte den norske regjeringen sammen for siste gang i Norge og kom frem til at situasjonen var håpløs. Samme kveld talte kong Haakon til folket over radioen:

«Etter nøye å ha overveiet situasjonen er jeg kommet til den faste overbevisning at jeg og min regjering under de nåværende omstendigheter ikke har noe annet valg enn å forlate landet for å arbeide for Norges beste fra utlandet», sa han.

9. juni forlot de siste allierte soldatene Norge. Samme dag fikk de norske troppene ordre om å oppløse seg for å unngå å bli sendt i fangenskap. Soldatene byttet uniformene ut med sivile klær. Humøret var på bånn.

«Det var det sørgeligste øyeblikket i mitt liv å se guttene dra hjem. De så på meg med spørrende øyne. De forsto ikke hva som hadde skjedd. De hadde kjempet og hadde rykket frem centimeter for centimeter, uke etter uke. De visste like godt som jeg at Bjørnefjell i løpet av få dager ville ha vært renset for tyskere», fortalte en norsk oberstløytnant om hva de deprimerte soldatene følte etter det avlyste slaget.

Tilbake lå Narvik i ruiner. Ødelagt av Royal Navys granater, tyskernes bomber og de heftige kampene. Blant de nedbrente ruinene flakket herreløse esler omkring. Dyrene var blitt etterlatt da de allierte forlot byen. Mange av dem hadde gjort tjeneste med Fremmedlegionen under den brennende solen i Nord-Afrika. Nå sto de der, fortapt under den nordnorske midnattsolen.

Kanskje du er interessert i