Stranden ved Dieppe ble raskt dekket av døde kanadiske soldater. Forliste landgangsfartøyer sto i brann, og stridsvogner kjørte seg fast i rullesteinene. 

© National Archives of Canada

Operasjon Jubilee: Generalprøven for D-dagen endte i blodbad

6000 kanadiere og briter ble en natt i 1942 sendt over Den engelske kanal. De skulle overraske tyskerne fra morgenen av i den franske byen Dieppe. Men planen var elendig, og ingen så for seg hvor galt det ville gå.

22. oktober 2018 av Morten Rendsmark

Natt til 19. august 1942 snek en flåte av krigsskip og landgangsfartøyer seg ut av flere havner på sørkysten av England. 

Flåten talte 237 fartøyer og i mørket satte den kursen mot Normandie på kysten av Frankrike, 110 km unna. Noen av landgangsfartøyene hadde stridsvogner om bord, og andre var fylt med tropper fra 2. kanadiske divisjon samt britiske kommandosoldater og marineinfanterister.

En blek måne skinte på havet og ga omtrent en sjømil sikt. Litt over 6000 soldater ventet i spenning om bord i landgangsfartøyene. 

De ble eskortert av seks destroyere og en rekke mindre krigsskip, som alle var mørklagte. Klokken 03.00 krysset flåten “point of no return” – siste sjanse til å avblåse angrepet­.

De fleste soldatene var på vei mot sin aller første kamp – ilddåpen. Ingen kunne forestille seg hvor få av dem som skulle vende tilbake fra den dristige operasjonen. 

Nazistenes fryktinngytende styrke på det europeiske fastlandet tvang britene til å presse tyskerne­ med alle midler overalt hvor det var mulig.

Tyskerne på fremmarsj

Storbritannias ledere, både i regjeringen og de væpnede styrkene, var på randen av desperasjon. I 1942 rullet Hitlers hær fortsatt frem over de russiske steppene mot Stalingrad, og i Nord-Afrika drev de britene tilbake fra Libya til Egypt, samtidig med at de tyske ubåtene truet med å utslette nasjonens forsyningslinje over Atlanteren fra USA. 

Dessuten beveget Japans keiserlige styrker seg raskt gjennom Sørøst-Asia og truet “imperiets juvel” – India.

Likevel fantes det et par lyspunkter som ga dem mot til å tenke offensivt. Tyskerne hadde tapt krigen om luftherredømmet over England i 1941, og Hitler hadde gitt opp drømmen om å invadere De britiske øyer. 

Vinteren 1941-42 hadde tyskerne også møtt motstand på østfronten. Frontenhetene deres fikk Kremls gylne tårn i Moskva­ innen synsvidde, men et massivt russisk motangrep stoppet dem i siste­ øyeblikk­.

Samtidig var amerikanerne kommet med i krigen i desember 1941, selv om de riktig nok fremdeles holdt på med å rekruttere og trene opp soldater, sjøfolk og flygere. 

I tillegg var fabrikkene i den enorme nasjonen i gang med omstillingen fra sivil produksjon til fremstilling av våpen og ammunisjon­.  

Landgangsøvelser ble utført på lignende strender­ rundt omkring i Sør-England. De aller fleste soldatene fikk sin kampdebut ved Dieppe.

© National Archives of Canada

Sovjet og USA presset britene

Stalin la politisk press på britene og ville ha dem til å etablere en “annen front” i Europa. Russerne var nemlig de eneste på kontinentet som holdt en frontlinje mot Nazi-Tyskland. 

Stalin ønsket derfor at det skulle legges ytterligere press på deres felles fiende for å tvinge tyskerne til å overføre tropper fra øst til vest. Det ville spre styrkene deres.

Også amerikanerne la politisk press på britene for å åpne det som ble kalt “den annen front”. 

De amerikanske generalene, som ennå ikke hadde erfaring med kamp mot tyskerne, mente at britene burde invadere Bretagne og Cotentin – to store halvøyer i Nord-Frankrike. Halvøyene skulle holdes gjennom vinteren slik at britene i 1943 kunne­ invadere hele Frankrike­­.

Ideen var helt urealistisk. Britene hadde ikke en sjanse til å holde halvøyene en hel vinter. Tyskerne ville ha bombet et slikt brohode sønder og sammen, og kunne dessuten lett ha avskåret det ved å torpedere forsyningsskip på vei over Den engelske kanal. 

I tillegg hadde tyskerne store troppestyrker i Frankrike som var i stand til raskt å kaste britene på sjøen. USAs president Roosevelt innså til slutt at en britisk invasjon av det tyskokkuperte Frankrike i 1942 var umulig. Men noe måtte gjøres­.

Sabotasjeaksjon eneste mulighet

Siden Tysklands invasjon av Frankrike i 1940 og seieren over de britiske styrkene ved Dunkirk, hadde britene hatt suksess med å gjennomføre kommandoangrep mot tyske styrker fra Norge i nord, til franske St. Nazaire i sør. 

Overraskelsesangrepene skulle sabotere tyske militære installasjoner. Tyskerne måtte derfor binde styrker til bevoktning og forsvar fremfor offensive aksjoner, særlig på østfronten.

Vanligvis talte den typen aksjoner toppen et par hundre mann med svertede ansikter, som rykket raskt inn og ut igjen, helst før fienden oppfattet hva som foregikk. 

Dieppe-aksjonen, med kodenavn “Jubilee” (jubelfest), talte 6000 mann og over 30 stridsvogner. Den var dermed det største kommandoraidet noensinne.

De kanadiske og britiske soldatene var utpekt til å angripe kystbyen Dieppe, som hadde 34 000 innbyggere og en tysk garnison med 2000 mann. 

Målet var å ødelegge en flyplass seks kilometer inne i landet, innta et lokalt tysk hovedkvarter, finne militære dokumenter, ta offiserer til fange og sprenge en radarstasjon i luften. 

Dessuten skulle styrken stjele cirka 40 tyske landgangsfartøyer som lå på havnen. Når oppgavene var fullført skulle styrken trekke seg tilbake til den nordvendte kysten ved Dieppe for så å seile hjem igjen.

Tyskerne tok lett på alarmberedskap

Klokken 03.47, få timer etter avgangen fra England, oppdaget en mindre tysk konvoi av kystdampere og tre kanonbåter en del av den britiske flåten. 

Tyskerne åpnet ild, men måtte snart trekke seg tilbake. Den ledende tyske kanonbåten mistet radioantennen, og meldinger fra de andre båtene nådde ikke gjennom til garnisonen på land.

En tysk soldat i en bunkerstilling 10 km øst for Dieppe våknet imidlertid av skytingen. Han hoppet ut av sengen iført undertøy og skjøt vilt utover havet med et tungt maskingevær. Men skytingen alarmerte ikke tyskerne, verken i Dieppe eller langs kysten vest og øst for byen.

Kanondueller, skuddvekslinger og lysraketter var vanlig i Kanalen, der britiske torpedobåter og kanonbåter jevnlig angrep tyske konvoier langs kysten. 

Dessuten tok de tyske kystsoldatene nokså lett på disiplinen, selv om de denne natten var i forhøyet alarmberedskap. Det skyldtes at det var bra vær, noe som økte risikoen for kommandoraid. 

Soldatene i bunkerne langs kysten og i garnisonen i Dieppe hadde derfor ordre om å sove med klær og støvler på, men svært få adlød ordren. 

Dessuten hadde en tredjedel av jagerpilotene på den nærmeste større tyske­ flybasen perm for å være med på en fest. Operasjon “Jubilee” var ennå ikke avslørt­.

Kanadiernes Churchill-tanks var totalt unyttige. Småsteinene på stranden kilte seg inn mellom larveføttene og hjulene og fikk larveføttene til å falle av. Ingeniørtroppene døde i vannkanten. Derfor ble ikke muren mellom stranden og promenaden sprengt i luften. 

© National Archives of Canada

Britene kjempet med bajonetter

To støtteoperasjoner på hver side av byen skulle utgjøre en knipetangmanøver og fjerne tungt artilleri og maskingeværstillinger. Det skulle unngå at frontalangrepet ble beskutt fra toppen av klippen.

Nesten hele kysten var en eneste lang loddrett klippe, som en flere meter høy mur. Foran den lå en rullesteinstrand som denne morgenen var smal på grunn av høyvann. 

Like før daggry begynte den første støtteoperasjonen, og to britiske kommandotropper gikk i land på stranden 10 km vest for Dieppe. De to troppene på i alt 200 mann arbeidet seg oppover de minelagte og piggtrådkledde bergkløftene. 

De kom seg usett opp på toppen og trengte en kilometer inn i landet, der de stormet et tysk batteri med tunge kanoner. Med bajonetter på riflene gikk de i nærkamp i skyttergravene og bunkersystemene rundt kanonene. 

Britene tok livet av det tyske vaktmannskapet og artilleristene og sprengte kanonene i luften. Oppgaven ble løst, og folkene trakk seg tilbake til stranden og stakk til sjøs. Første del av aksjonen var vellykket.

Øst for byen hadde nok en britisk kommandotropp iverksatt en støtteoperasjon. Troppen var delt i to. Den ene gruppen ble stoppet av ild fra tyske maskingevær og rifleskyttere. 

Tjue mann fra den andre gruppen nådde opp gjennom en kløft og snek seg frem til tyskernes tunge kanonbatteri. Men gruppen var ikke stor nok til å storme vaktmannskapet rundt kanonene. 

I stedet åpnet kommandosoldatene ild med håndvåpen og granatkastere for å avlede­ tyskerne­. De fortsatte imidlertid å skyte­ mot landgangsflåten, som fremdeles lå ute på vannet. 

Støtteoperasjonen øst for Dieppe var en katastrofe og endte i et blodbad. Stort sett alle de britiske kommandosoldatene øst for Dieppe ble drept, såret­ eller tatt til fange.

Kanadierne gikk til aksjon

Samtidig med britene gikk også de første kanadierne i land øst og vest for byen. De to støtteoperasjonene deres foregikk nærmere Dieppe, ved landsbyene Puys og Pourville.

Oppgaven deres var i likhet med britenes å komme seg opp på klippene og fjerne alle feltkanoner og maskingeværstillinger før frontalangrepet på selve Dieppe ble satt inn.

Ved Puys var tyskerne i stilling, og 500 av de 554 kanadierne ble drept, såret eller tatt til fange. Resten rakk å komme seg til sjøs igjen. Mange svømte helt ut til skipene, for de fleste landgangsfartøyene ble skutt i filler før de kom seg vekk fra klippene.

På den andre siden av Dieppe, ved Pourville, var kanadierne heldigere og greide å overraske de tyske forsvarerne. De inntok landsbyen og rykket opp gjennom en elvedal og mot Dieppe. 

De kjempet frem til 08.45, men ble så avskåret av tyske forsterkninger som var tilkalt fra området rundt Dieppe. Kanadierne måtte trekke seg tilbake til stranden. Her fikk landgangsfartøyene samlet opp de fleste og stukket til sjøs.

Begge de kanadiske aksjonene var mislykket. Altså kunne bare en av de fire støtteoperasjonene regnes som en suksess. 

Det var bare det tunge kanonbatteriet vest for Dieppe som var satt ut av spill, mens det øst for byen fremdeles var i funksjon. Knipetangmanøveren som skulle sikre støtte til frontalangrepet på Dieppe, var totalt mislykket.

Stranden var en hinderløype

Operasjon­ “Jubilee” fortsatte likevel. De allierte troppene som var utpekt til å utføre frontalangrepet, led ikke bare under de mislykkede støtteoperasjonene. 

Terrenget var også en stor utfordring. Fra vannkanten skrånet den steinete stranden opp mot en steinvoll. Den lå foran nok et stykke strand, som var dekket av piggtråd. 

Bak piggtråden lå en mur som gikk langs byens promenade og den flate esplanaden foran bygningene. I alt var det en strekning på 220 meter fra esplanaden og ned til vannet.

Ett sted var avstanden imidlertid kortere, ved et kasino. Det lå på selve promenaden foran alle andre bygninger. Der hadde tyskerne styrket bemanningen, fordi kasinoet kunne gi dekning til landgangstropper­.

Mellom klippene i øst og vest og bak den 1,5 kilometer lange stranden, var landskapet flatt. De tyske bunkerne og skyttergravene lå ikke bare oppe på toppen av klippene, men også i huler inne i dem. 

Herfra kunne de angripe de som måtte nærme seg byen fra sjøsiden. Dessuten var bygningene langs esplanaden­ fulle av tunge maskingevær og rifleskyttere­.

Gatene som gikk opp i byen fra esplanaden var sperret av store betongblokker. Disse måtte sprenges i stykker av ingeniørtropper før de britiske stridsvognene kunne passere. 

Kanadiske soldater som var tatt til fange ble ført til togstasjonen. Derfra ble de kjørt mot øst gjennom Tyskland og internert i leirer. Mot slutten av krigen tvang fangevokterne dem ut på en lang marsj tilbake mot vest i en evakuering fra de fremrykkende russerne.  

© National Archives of Canada

Kanadierne ble meiet ned

Da de kanadiske styrkene satte inn frontalangrepet klokken 05.30, var den tyske garnisonen i byen kampklar.

Solen var på vei opp da hovedstyrken seilte inn mot Dieppe klokken 05.00 Destroyerne seilte langs kysten og la et røykteppe som skjulte landgangsfartøyene til de var omtrent 200 meter fra stranden. 

De første fartøyene landsatte soldater klokken 05.20, og like etter ankom de første stridsvognene. De ble transportert av landgangsfartøyer som kunne ha tre av dem om bord samtidig. 

Bare en håndfull stridsvogner greide å komme seg helt fra fartøyenes ramper, over steinvollen, gjennom piggtråden og opp på promenaden. Alle de andre ble stoppet på rullesteinene. 

En stridsvogn kjørte av rampen for tidlig, og havnet på så dypt vann at besetningen druknet. Andre stridsvogner mistet larveføttene – enten ble de skutt i stykker av tyske granater, eller så fikk småsteinene dem til å rulle av hjulene.

Landgangsfartøyene ble også snart beskutt. Flere åpnet rampene sine rett foran en tysk maskingeværstilling, som dermed meiet ned de fremste rekkene av kanadiske soldater før de nådde i land. 

Mange av de som unnslapp salvene hoppet over bord fra landgangsfartøyene. De havnet i vannet tynget av ammunisjon, håndgranater, ryggsekker og bajonetter. Noen druknet, mens andre kjempet seg opp på stranden, mange av dem uten våpen.

Andre kanadiske soldater klarte å komme seg i dekning bak steinvollen og sønderskutte stridsvogner. Deretter klippet de seg gjennom piggtråden og søkte dekning bak promenademuren. 

Ildgivningen fra klippene og bygningene langs esplanaden var imidlertid så intens at et stormløp var rene selvmordet. Ved kasinoet, som lå nesten helt i strandkanten, klarte kanadierne å komme seg inn i underetasjen mens tyskerne ennå befant seg i etasjene over­.

Ute på esplanaden kjørte et par Churchill-stridsvogner desperat frem og tilbake. 

De kom seg ikke over betong-blokkene i gatene opp til byen, og de ble jaget av tyske antitanksoldater. Ingeniør-soldatene som skulle ha sprengt vekk betongen, lå døde på stranden.

Radiokontakten sviktet

Styrkene hadde mistet radioforbindelsen ut til skipene, ettersom stort sett alle radiooperatørene var blitt skutt. Med radioene på ryggen og antennene svaiende lett synlig over hodene, var de opplagte mål for tyske skarpskyttere.

Den kanadiske generalmajor John Hamilton Roberts, som hadde kommandoen over “Jubilee” og satt på et skip, fikk så godt som ingen meldinger fra folkene sine på land. Uheldigvis tydet de få meldingene som kom gjennom på at angrepet gikk bra. 

Røykteppet som destroyerne hadde lagt ut, førte til at mannskapet på skipene ikke kunne se hva som skjedde på land, og Roberts fikk melding om at soldater hadde trengt inn i byen. 

Det var forsåvidt riktig, men det var bare to små grupper, som ble slått raskt tilbake. Ikke desto mindre fikk det generalmajoren til å sende inn reservene. 

De endte i samme låste situasjon som soldatene som allerede lå på stranden.

Tilbaketrekningen feilet

Først rundt klokken 09.00 gikk det opp for Roberts at de manglende radiomeldingene skyldtes store tap på stranden. Han beordret tilbaketrekning, og landgangsfartøyer satte kursen mot Dieppe­ for å hente troppene.

En rekke landgangsfartøyer var imidlertid for lengst skutt i stykker, senket eller strandet. Da bare noen få fartøy dukket frem fra røykteppet klokken 10.20, brøt det ut panikk på stranden.

Altfor mange menn løp ned til vannet og klatret om bord. Flere fartøyer kantret, andre ble for tunge og gikk på grunn.

Hele redningsaksjonen foregikk under tysk beskytning og langt flere ble drept under flukten enn i selve angrepet. Av de første åtte fartøyene som nådde stranden, slapp bare to unna. Senere lyktes det imidlertid å evakuere flere.

Omtrent 400 mann ble reddet ut til skipene, men midt på dagen var beskytningen fra tyskerne blitt for tett til flere redningsforsøk. Dermed ble de overlevende latt i stikken på stranden, og hadde flere år i tysk fangenskap i vente.

Tapstallene var katastrofalt høye. Av den samlede styrken på 6000 mann lå rundt 1200 døde på strendene ved Dieppe, og 3800 ble tatt til fange.

Etter slaget sto de tyske offiserene undrende igjen. En av dem forhørte noen av fangene. Han kunne ikke forstå hvorfor de hadde forsøkt å gjennomføre en så tåpelig operasjon:

“Dere angrep med for mange til at det var en kommandoaksjon, men med for få til at det var en invasjon. Hvorfor?” 

“Det skulle jeg også gjerne visst,” svarte en av fangene.

Ledelsen løp fra ansvaret

Ingen har noensinne fått svar på det spørsmålet. Etter operasjonen ga den britiske statsministeren Winston Churchill inntrykk av at han kjente svært lite til selve planen. 

Offiserene som planla operasjonen var stort sett tause, eller de fant på unnskyldninger. Lord Louis Mountbatten, som var sentral i planleggingen, forklarte at “Jubilee” skulle gi de allierte erfaringer med store landgangs-operasjoner. 

Dette skulle komme dem til gode den dagen den store invasjonen av Hitlers­ Europa endelig skulle gjennomføres. I så fall var “Jubilee” et eksperiment. Etter krigen uttalte Mountbatten: 

“For hver soldat som falt ved Dieppe, ble det spart ti liv på D-dagen”.

6. juni 1944 landet 133 000 briter, kanadiere og amerikanere på kysten av Nord-Frankrike og befridde senere Vest-Europa. Hele livet var Mountbatten overbevist om at det var en god plan han hadde iverksatt. 

Da forfatteren Richard Hough flere år etter krigen spurte hvorfor Mountbatten ikke ville la noen skrive en biografi om ham, svarte han:

“Det kan høres underlig ut, men det er en kjennsgjerning at jeg har hatt rett i alt jeg har sagt og foretatt meg i livet. Ingen lesere ville tro en forfatter som påsto det i en bok. De ville tro at jeg sto bøyd over skuldrene på ham og hadde bedt ham skrive det.” 

Bare 2078 av de 6038 som deltok i aksjonen vendte tilbake til England. 850 av de hjemvendte hadde ikke engang vært i land på strendene ved Dieppe.  

© National Archives of Canada

For mange sjefer ødela aksjonen

En kjennsgjerning er det i alle fall at aksjonen var en katastrofe, av flere grunner. Den tyske generalløytnant Konrad Haase, som selv deltok ved Dieppe, sa senere: “Det er komplett uforståelig at kanadierne angrep frontalt uten dekningsild verken fra marinen eller luftvåpenet.”

Opprinnelig skulle angrepene på klippene ha vært gjennomført av fallskjermsoldater som ble sluppet ned over det flate landskapet bak byen. De ville ikke ha vært nødt til å kjempe seg opp gjennom kløftene i klippen. 

Andre soldater skulle ha landet med seilfly i det flate innlandet. Men planene ble forkastet fordi ustabile vindforhold kunne ha ført til at hele operasjonen blåste bort.

Dessuten nektet den britiske marinen å stille kryssere til rådighet. Krysserne hadde 20-cm kanoner, mens de seks destroyerne som deltok bare hadde 10-cm kanoner. En eller flere kryssere kunne ha bombet de tyske stillingene på klippene. 

Men marinen ville ikke risikere å miste en krysser under “Jubilee”, ettersom operasjonen ikke ville føre til en egentlig­ invasjon.

Landgangsstyrkene fikk heller ikke luftstøtte. Jagerfly skjøt riktignok mot de tyske stillingene med maskinkanoner like før angrepet. Men av hensyn til sivilbefolkningen slapp de ingen bomber. Konsekvensen var at de kanadiske soldatene ble ofret på stranden­.

Militærhistorikerne peker på enda flere feil i planleggingen. “Jubilee” var en felles operasjon der både hæren, marinen og luftvåpenet deltok. 

Derfor skulle ledere fra alle de tre forsvarsgreinene ha innflytelse, noe som forhindret en stram overordnet styring. Dersom operasjonen hadde hatt en suveren leder, kunne for eksempel marinen blitt beordret til å bruke kryssere. 

Det var en av de dyrekjøpte leksene britene lærte av “Jubilee”. Senere utpekte de alltid­ en sjef med overordnet ansvar for en operasjon, uansett hvor mange forsvarsgrener som deltok.

Er du også fascinert av 2. verdenskrig? Da bør du slå til på vårt duggfriske abonnementstilbud på HISTORIE, der du kan få de neste tre nummer av Nordens største historiemagasin til knallpris!

Her kan du lese om nye, spennende sider ved 2. verdenskrig i hvert eneste blad, samt et vell av andre artikler med dramatiske, morsomme og vanvittige episoder fra historiens utømmelige skattkiste.

Les mer

Ken Ford & Howard Gerrard: Dieppe 1942 – prelude to D-Day, Osprey Publishing, Oxford 2003. Robin Neillands: The Dieppe Raid: The Disastrous 1942 Mission, Aurum Press Ltd., 2006.

Kanskje du er interessert i