Allerede i mars 1943 fikk den sovjetiske hærledelsen Stavka mistanke om at tyskerne ville innta Kursk. Stalin beordret 300.000 arbeidere ut for å konstruere et sinnrikt forsvarssystem av miner, anti-tank-grøfter, skyttergraver og strategiske utkikkspunkter hvor sovjetiske styrker kunne ligge i bakhold.

Panserslaget ved Kursk var historiens største

I en siste krampetrekning på østfronten gir Hitler i 1943 den tyske hæren ordre om å innta byen Kursk. Men sovjethæren er godt forberedt. Slaget om Kursk kulminerer når tusenvis av stridsvogner barker sammen sør for byen.

25. september 2019 av Jeppe Nybye

Synet av silhuetten av en person som står over ham får den søvndrukne sovjetiske soldaten Pavel Krylov til å sperre opp øynene. Han befinner seg i en trang skyttergrav nær landsbyen Prokhorovka rundt ti mil sør for storbyen Kursk i Russland.

«Våkn opp», kommer det bryskt fra personen som røsker i ham. Etter mer enn en ukes harde kamper mot tyske styrker på østfronten er den 20 år gamle Krylov segneferdig, men morgenvekkingen før daggry 12. juli 1943 varsler enda en dag på slagmarken.

«En time til angrep. Få deg noe å spise!» kommanderer den ukjente befalingsmannen. 

Frem til Pavel Krylovs dødsdag vil den kommende dagens begivenheter stå som de verste i hele hans liv. Snart vil historiens største panserslag forvandle områdets vakre, gylne kornåkrer til et blodig inferno.

Hitler beordret 2928 tanks og selvgående kanoner til å innta det fremskutte frontavsnittet rundt Kursk. Angrepet var Tysklands største stridsvognangrep på østfronten.

© Ullstein Bild

Knipetang skal knekke fienden

En ukes tid tidligere, 4. juli 1943, har de tyske øverstkommanderende ved østfronten beordret sine styrker fremover i en storstilt sommeroffensiv som skal sikre Nazi-Tyskland overtaket i øst og gjenopprette moralen etter det sviende nederlaget ved Stalingrad et halvt år tidligere. 

Det tredje rikets fremste strateg, Erich von Manstein, har planlagt en knipetangmanøver med kodenavnet Operasjon Citadell. Her skal Den røde armé omringes i det fremskutte frontavsnittet ved Kursk. 

På den måten vil tyskerne avskjære Sovjetunionens muligheter for en sommeroffensiv, krympe frontlinjen og gi de krigstrette tyske troppene et tiltrengt pusterom. I beste blitzkrig-stil vil tyskerne overmanne fienden med kjappe overraskelsesangrep.

Men på den andre siden av fronten har Sovjetunionens ubeseirede marskalk Georgij Sjukov allerede kjent til tyskernes planer i månedsvis, takket være en hemmelig agent i fiendens rekker.

Velkomsten, som én gang for alle skal knekke den tyske hæren, er nøye forberedt. Ved hjelp av seks forsvarslinjer skal Den røde armé utmatte angriperne og ødelegge de fryktede stridsvognene som utgjør ryggraden i Wehrmacht. Tyskerne kan bare skyte i vei. For hver sovjetisk soldat som faller, vil fem nye marsjere frem. 

Sjukov vet at prisen for denne utmattelsesstrategien vil være ekstremt høy, både med tanke på tap av materiell og menneskeliv. Men i motsetning til fienden kan Sovjetunionen pøse på med erstatninger. Nazi-Tyskland derimot vil miste sin slagkraft på østfronten for alltid.

Tyskere bryter gjennom forsvar

Med general Walter Model og general- oberst Hermann Hoth i spissen fra henholdsvis nord og sør biter de tyske styrkene seg gjennom forsvarslinjene allerede 5. juli. 

Men selv om oberst Hoth og hans soldater kjemper seg 25 kilometer frem mot Kursk fra sør, består den sovjetiske hærledelsens selvtillit. 

Tyskerne har kanskje brutt gjennom de tre første og tyngst befestede forsvarslinjene, men de mangler ennå tre, og om kort tid vil generalløytnant Pavel Rotmistrov ifølge planen stanse dem en gang for alle ved landsbyen Prokhorovka.

«Hver eneste offiser og soldat skal kjenne viktigheten av dette angrepet. Seieren ved Kursk skal tjene som et fyrtårn for verden». Adolf Hitler like før slaget ved Kursk.

© Ullstein Bild

Luftwaffe overrasker sovjetstyrker

Etter sju dagers intense kamper kommer Pavel Rotmistrov rullende gjennom Prokhorovka i doningen sin tidlig om morgenen 12. juli 1943. Fortsatt er det stille på slagmarken. Generalløytnanten stanser først da han er fremme ved det 29. stridsvognskorps' stillinger sør for småbyen. 

Fra de store jordene med frukttrær har Rotmistrov perfekt utsyn over slagmarken. Elva Psel snor seg som en slange gjennom de modne kornåkrene. Han panorerer kikkerten over sovjettroppene og fester så blikket på fienden. Rundt 600 stridsvogner fra tre SS-panserdivisjoner står overfor ham. Selv har han mer enn 900 bak seg.

Generalløytnantens folk er åpenbart utålmodige. Men idet klokken har slått 06.00, og han skal til å utstede ordren til det planlagte overraskelsesangrepet, dukker det opp en sverm av tyske jagerfly som formørker den allerede overskyede himmelen. 

I halen på dem følger flere bombefly – tyskerne har kommet ham i forkjøpet. Den illevarslende stille slagmarken våkner plutselig opp i et øredøvende brøl da bombene regner over de sovjetiske troppene. Rotmistrov ser de tyske stridsvognene sette seg i bevegelse med kurs mot hans linjer.

I skyttergraven hos den sovjetiske soldaten Pavel Krylov, som ble vekket så brutalt denne morgenen, gjør mennene seg klar til å storme frem mot fienden. Ut av øyekroken rekker Krylov akkurat å fange opp et tysk stupbombefly – en Stuka – før det dykker og slipper sin dødbringende last. Han hører bare et varskurop før jorden foran ham løfter seg. 

Hvis Krylov ikke visste bedre, ville han trodd at en gigant hadde tatt tak i slagmarken og filleristet den. Fortumlet hører han bjeffingen av ordrer om å holde stand. 

Mens Krylov kommer til seg selv igjen, ser han mot fiendens linjer og får til sin store skrekk øye på en tett rekke av fiendtlige stridsvogner som nærmer seg som en tidevannsbølge.

Pavel Rotmistrovs plan om å slå først har gått i vasken. Generalløytnanten finner i dette øyeblikket bare litt trøst i at de tyske stridsvognene kjører direkte inn i orkanen av granater og raketter som ellers var planlagt til å gå forut for hans eget overraskelsesangrep. 

De tyske stridsvognene – ledet av de fryktede stridsvognene Tiger 1 – sprer seg imidlertid for å bli mindre lette mål. Stridsvognenes larveføtter virvler opp støv og jord og lager dype spor i de gule kornåkrene, der det snart begynner å brenne. Klokken 06.30 stopper det sovjetiske bombardementet som planlagt, og Rotmistrov beordrer endelig angrep.

«Stal! Stal! Stal» – stål, stål, stål – roper han, og de sovjetiske stridsvognene setter i gir. 

Etter hvert vinner de fart og tromler frem mot fienden. Rotmistrov har på forhånd gitt sine stridsvognførere ordrer om å kjøre «som inn i helvete», ellers risikerer de å bli sprengt i fillebiter av de tyske stridsvognenes langtrekkende 88-mm kanoner før de overhodet kommer i kamp.

Grå-lilla røyk varsler angrep

På den andre siden av fronten rundt klokken 06.45 prøver SS-kompanisjefen Rudolf von Ribbentrop å få oversikten over slagmarken fra utsiktspunktet i sin Panzer IV. Han er sønn av Nazi-Tysklands utenriksminister og har på tross av sine bare 22 år allerede utmerket seg i kamper mot Den røde armé i Finland. 

Foran ham – bak en bred bakketopp – stiger skyer av eksos. Langs hele skråningen ser han det samme grå-lilla fare­signalet, som bare kan bety én ting: De sovjetiske stridsvognene er på vei.

Via radioen gir Ribbentrop kompaniet ordre om å kjøre opp skråningen, og oppe på toppen ser han den første sovjetiske T-34-stridsvognen forsøke å avskjære noen tyske infanterister på en skråning 200 meter lenger fremme. 

Kampvante som de er, finner Ribbentrops folk straks inn i den velkjente rutinen: Stridsvognen stopper, Ribbentrop utpeker målet, og skytteren avfyrer en granat mot tanksen. 

Prosessen tar bare noen sekunder, og på et øyeblikk har Ribbentrops kompani rasert flere stridsvogner der det sovjetiske mannskapet kjemper en desperat kamp mot ilden som eter seg innpå dem.

Av gammel vane ser Ribbentrop seg rundt, og synet som møter ham, gjør kompanisjefen stum. Foran seg teller han først 15, så 30 og så 50 strids­vogner. Til slutt kommer han ut av tellingen. Langs sidene på samtlige T-34-vogner klamrer sovjetiske infanterister seg fast til håndtakene på skroget.

Raskt avfyrer Ribbentrops stridsvogn en granat mot en T-34 som bare er rundt 50 meter unna. Flammene eter seg rundt stridsvognen, og besetningen kaster seg brølende ut av den brennende dødsfellen. Plutselig hører kompanisjefen et høyt drønn. 

Den tyske stridsvognen like ved siden av ham er truffet rett i skroget, og snart står flammene i været. Ribbentrop ser en av sine gode venner redde seg ut av vognen, men retter så igjen raskt oppmerksomheten mot de fremstormende russerne. Lavinen av sovjetiske stridsvogner ruller ubønnhørlig videre. Stridsvogn etter stridsvogn. Bølge etter bølge. 

Seks av ti tyske stridsvogner ved østfronten ble satt inn i Operasjon Citadell for å innta Kursk. Her kjemper de i slaget ved Prokhorovka, som ble operasjonens vendepunkt.

© AKG Images

Granater gjennomborer stridsvogner  

Fra sin kommandopost observerer Pavel Rotmistrov spent sine egne beltekjøretøy pløye inn i de tyske stridsvognformasjonene i høy fart. De flere tonn tunge maskinene sirkler snart rundt hverandre i en tett dødsdans.

Ingen av sidene har tid til å innta gunstige angrepsposisjoner. På så nært hold borer granatene seg gjennom stridsvognenes panser som om det var smør. Pavel Rotmistrov kan ikke avgjøre hvem som angriper og forsvarer seg. Det eneste han med sikkerhet kan identifisere i kikkerten, er de brennende stridsvognene som lyser opp som fakler på de svidde jordene.

Soldat Krylov priser seg lykkelig over at hans tropp allerede var i ferd med å forberede seg til angrep da tyskerne rykket frem. 

Hadde Wehrmacht angrepet bare en time tidligere, hadde løpet vært kjørt. Likevel presser tyskerne Krylovs tropp over 400 meter tilbake. Øynene svir og renner, men gjennom røyken kan han se at døde soldater dekker stadig mer av slagmarken.

Stridsvogn går tom for ammunisjon

Etter Rudolf von Ribbentrops syn er det bare et spørsmål om tid før hans beryktede stridsvogner vil nedlegge de russiske T-34-vognene. Men et desperat rop inne fra tanksen hans tvinger ham tilbake til virkeligheten:

«Tomt for pansergjennombrytende!».Når laderen trenger flere granater, betyr det at Panzer IV-stridsvognen må stanse slik at skytteren, radiooperatøren og føreren av tanksen kan rekke ham ny ammunisjon fra lageret. 

Ribbentrop ved godt at dødtid er det samme som å underskrive sin egen dødsdom, så han gir føreren ordre om å snu og kjøre rundt bak en topp der dekningen er litt bedre. Men før de kommer så langt, dukker det opp en T-34 som stanser bare 30 meter til høyre for dem. Fiendens kanontårn rettes mot Ribbentrop. 

Han kan se direkte ned i løpet på kanonen, men hans egen stridsvogn kan ikke skyte, for laderen har akkurat fått nye forsyninger av pansergjennombrytende granater og fikler fortsatt med å få dem på plass.

«Klampen i bånn! Nå!» brøler Ribbentrop. Stridsvognen starter opp og kjører forbi fienden med bare fem meters avstand. Tanksen får manøvrert seg rundt bak fienden, og bare ti meter skiller dem. Den tyske skytteren kan nesten ikke unngå å treffe. Granaten hamrer rett inn i fiendens kanontårn, som flyr tre meter opp i luften.

Selv om Ribbentrops kompani etterlater mange stridsvogner som forvridde panservrak, er strømmen tilsynelatende endeløs. 

Kompanisjefens stridsvogn befinner seg midt i strømmen. Ribbentrop har imidlertid den fordel at alle tyske stridsvogner – i motsetning til de sovjetiske – er utstyrt med radio. Ved å kalle på soldatene kan han kanskje unngå at de forveksler ham med fienden.

«Kaller alle sammen! Ikke skyt», gjentar han over radioen. Intet svar.

Omgivelsene er ikke lenger en slagmark, men et slaktehus for stridsvogner. Alt står i flammer og innhyller både fiender og venner i røyk. En ubeskrivelig stank henger tungt i luften. De sovjetiske T-34-tanksene styrer på måfå og torpederer hverandre.

Ribbentrop snur

Pavel Krylov kjemper seg opp en bakke. Rundt omkring ligger døde i unaturlige stillinger, mens de sårede brøler etter hjelp. Enkelte sovjetiske infanterister lenger bak yter litt støtteild, men det tyske granatregnet er fortsatt overlegent. 

Først ved 13-tiden retter det sovjetiske artilleriet siktekornet mot tyskerne på en strategisk bakketopp og sender et regn av granater mot SS-soldatene. Flere T-34-tanks eter seg opp skråningen og inntar den til slutt.

På den tyske siden hører Rudolf von Ribbentrop igjen den illevarslende beskjeden fra stridsvognens indre:

«Mer pansergjennombrytende». Men det er tomt for akkurat denne typen ammunisjon. I stedet får Ribbentrop stridsvognen sin til å jage de sovjetiske infanteristene som dukker opp i en like jevn strøm som det stridsvognene gjør. Plutselig hører Ribbentrop et stort drønn, etterfulgt av et brøl.

«Øyet mitt! Øyet mitt!» roper skytteren. En granat har akkurat truffet skytterens kikkhull. Den har heldigvis ikke trengt gjennom panseret, men hamret periskopet inn med en slik kraft at
skytteren har gått i bakken.

Uten en skytter kan ikke Ribbentrops Panzer IV-stridsvogn kjempe videre, men den har i det minste uskadeliggjort 14 sovjetiske stridsvogner. Hundrevis av havarerte stridsvogner ligger bak ham da han kjører i sikkerhet. 

«Russerne har lært mye siden 1941. De er ikke lenger bønder med en enkel tankegang. De har lært kunsten å føre krig av oss». Den tyske general Hermann Hoth like etter panserslaget ved Kursk. 

© Ullstein Bild

Stalin raser over tapte tanks

Regnet høljer ned da mørket legger seg over slagmarken ved Prokhorovka. Pavel Rotmistrov kan høre spredte skuddsalver i det fjerne, men akkurat nå er han mer bekymret for uværet som Sovjetunionens leder, Josef Stalin, utsetter ham for.

«Hva har du gjort med din storslåtte stridsvognarmé?» spør Stalin ham over felttelefonen. Spørsmålet blir hengende i luften som en trussel. Tonen får Rotmistrov til å frykte for sitt eget hode. 

Stalin har ikke engang fått hele sannheten om at 650 stridsvogner har gått opp i røyk på én dag, mens tyskerne på hans frontavsnitt bare har mistet 17. Rotmistrov vet at han med sin ramponerte stridsvognarmé umulig kan gå på offensiven igjen neste dag, og gir
sine menn ordre om å grave seg ned.

Tyskerne holdes i sjakk

Lyn lyser opp den mørke nattehimmelen, og lyden av torden avløser brakene fra granater. Tross irettesettelsen fra Stalin gleder generalløytnant Rotmistrov seg over uværet, for neste morgen, 13. juli, er slagmarken et eneste stort gjørmehull. 

De tyske stridsvognene kommer knapt av flekken, og Rotmistrov lar artilleriet sitt hamre granater over de fremrykkende tyskerne. 

Snart setter de første tyske stridsvognene med ødelagte larveføtter seg fast, mens andre styrer rett inn i minefeltene. Infanteristene rykker stadig frem, men da stalinorglene avfyrer sine raketter, flykter de.

Rotmistrov våkner til sin glede også opp til nyheten om at de alliertes landgang på Sicilia, som begynte 10. juli, har blitt en suksess. Mer enn 160 000 soldater er nå kommet i land og har sikret et brohode før den kommende invasjonen av det italienske fastlandet. Det kommer derfor ikke som noen overraskelse da tyskerne senere samme dag avbryter Operasjon Citadell.

Den røde armés tap er enorme, men det har hele tiden vært en del av den kalkulerte prisen for en seier. Selv om Sovjetunionen har mistet tre ganger så mange menn som tyskerne, seks ganger så mange stridsvogner og nesten tre ganger så mange fly, kan de dra seirende fra Prokhorovka. Nazi-Tyskland har tapt slaget i øst for godt. 

Les mer

Lloyd Clark: Kursk – the Greatest Battle, Headline Review, 2011. Mark Healy: Kursk 1943 – The Tide Turns in the East, Osprey, 1992. Steven H. Newton: Kursk – The German View, Da Capo Press, 2002. Steven J. Zaloga: T-34/76 Medium Tank, 1941-45, Osprey, 1994 Tom Jentz & Hillary Doyle: Tiger I Heavy Tank, 1942-45, Osprey, 1993.

Kanskje du er interessert i