Den 1. september 1939 krysset tyskerne grensen til Polen, og dermed var 2. verdenskrig i gang. Et av de første stedene tyskerne møtte motstand, var i nærheten av landsbyen Krojanty.
Her innledet en eskadron ulaner – polske kavalerister – en blodig kamp mot den tyske krigsmaskinen. Mer enn tjue hester døde.
Dagen etter inviterte tyskerne to italienske journalister ut på slagmarken og fortalte dem at de døde hestene var resultatet av et hodeløst angrep på de tyske stridsvognene.
Journalistene skrev deretter en levende beretning om polakkenes fortvilte mot der de gikk løs på stridsvognene uten andre våpen enn lanser og sabler.
Historien gikk verden rundt, og den ble brukt flittig i tysk propaganda for å understreke hvor primitive polakkene var.
Etter krigen dukket episoden opp i mange historiebøker, blant annet i bind to av det høyt respekterte verket Det tredje rikets vekst og fall fra 1962 av journalisten William L. Shirer:
“Hester mot tanks! Kavaleristenes lange lanse mot panservognens lange kanon! Hvor modige, tapre og dumdristige polakkene enn var, ble de likevel knust under det tyske angrepet.”
FOR OG IMOT: Memoarer kontra forskning
- Tysk general husket det som skjedde Heinz Guderian, som kommanderte den nordlige delen av de tyske styrkene, beskrev kavaleristenes nytteløse angrep i memoarene sine fra 1952.
- Kavaleristene ble skutt av pansrede kjøretøyer … Slaget ved Krojanty begynte med et overraskelsesangrep fra de polske ulanenes side. Det tyske infanteriet (fotfolket) ble jaget på flukt, men deretter kjørte tyske panservogner fram og fikk angivelig inn treff på over tjue kavalerister.
- Nevnes i mange bøker Myten har versert siden 1939, og så sent som i 2014 opptrer den i boka Den store krig av den danske historikeren Søren Mørch.
- Det var ingen tyske stridsvogner til stede Senere har historikere gått gjennom kildene og funnet ut at tyskerne ikke hadde stridsvogner i slaget ved Krojanty, bare panservogner med maskingeværer.
- ... men det polske kavaleriet hadde ikke angrepet dem Da ulanene ble fanget ute i åpent lende, gikk de ikke til angrep på de tyske panservognene. Tvert imot prøvde de å komme seg unna.
- Ulanene hadde mer enn sabler og lanser De polske rytterne var utstyrt med et 7,9 mm panserverngevær som kunne trenge gjennom panseret på de lettere tyske kjøretøyene. De brukte altså mer effektive våpen enn sabler mot panservognene.
De polske ulanene var bevæpnet med panserverngevær, som var en reell trussel mot lett pansrede kjøretøyer.
KONKLUSJON: Nazistenes røverhistorie har vært seiglivet
Ulanene hadde røtter tilbake til 1700-tallet og var en del av den stolte polske kavaleritradisjonen. Myten om at dette symbolet på gammeldags krigføring gjorde håpløs motstand mot tyskernes stridsvogner, var en så god historie at den har blitt gjenfortalt helt siden 1939.
Men historieforskningen har vist at den ikke baserer seg på kjensgjerninger.
Det polske rytterangrepet med sabel og lanse er en myte skapt av den tyske propagandaen. I virkeligheten var polakkene langt fra maktesløse. I løpet av de 36 dagene det tok tyskerne å ta Polen, ble de møtt av i alt seksten kavaleriangrep, de fleste av dem vellykkede.
Ved byen Mokra klarte polakkene å ødelegge hele femti tyske stridsvogner, og her var ulanene dødelige. Rytterne kom seg rundt stridsvognen, steg av hesten og avfyrte panserverngeværet mot den sårbare baksiden.