“Riksdagen ble erobret rom for rom”

Stemmer det at det nazistiske diktaturet i 1945 brukte sine siste krefter på å forsvare demokratiets høyborg?

Stemmer det at det nazistiske diktaturet i 1945 brukte sine siste krefter på å forsvare demokratiets høyborg?

SZ-photo/Imageselect

Den kjente historikeren Antony Beevor legger ikke fingrene imellom når han utmeisler kampen om Riksdagen i sin bok ”Berlin – nederlaget 1945”: “Enda flere selvgående kanoner og stridsvogner ble brakt til stedet. Katjusja-batterier og ca. 90 kanoner skjøt uavbrutt mot Riksdagen”.

Kvelden den 30. april var bygningen mørbanket: «Man klarte etter hvert å trenge inn i den store foajeen, men de tyske forsvarerne kastet håndgranater eller avfyrte panservernvåpen ned mot dem fra balkongene høyere opp. En av angriperne, løytnant Beljaev, husker tydelig hvordan blod ble sprøytet ut på de enorme søylene”.

Riksdagen var sterkt medtatt etter kampene i Berlin.

© No 5 Army Film & Photographic Unit, Hewitt/Wikimedia

Lignende blodige beretninger finnes i mange andre historiebøker og på nett – felles for dem er at tekstene er basert på russiske kilder. De tyske soldatene kommer aldri til orde.

Et nytt blikk på slaget kom i 2010, da HISTORIE brakte et intervju med flak-hjelperen Ernst Bittcher, som i en alder av bare 16 år befant seg foran Riksdagen. Han opplevde en time med kraftig beskytning rundt lunsjtid den 30. april, men så ble alt stille og Ernst ble sendt ut med mat og kaffe til soldatene i området. Offisielt falt bygningen to dager senere.

”Det var så stille at du kunne høre fuglene synge,” forklarte Bittcher, som antok at alle forfattere av bøker om riksdagsslaget skriver av hverandre og tar de russiske beretningene for god fisk: ”Hovedsaken er at det ble kjempet, ​​skreket og utgytt blod,” sa Bittcher med et skuldertrekk.

©

  • Tyskerne ga først opp da Riksdagen falt
    Det er et tidsmessig sammenfall mellom Den røde hærs påståtte erobring av riksdagsbygningen den 2. mai og de fredsforhandlingene som Berlins kommandant, general Weidling, innledet samme morgen.

  • Ekstra forsvarsverk
    Riksdagen var godt befestet, ifølge de fremrykkende russerne. Vinduene i bygningen var murt igjen, og foran på Königsplatz var det anlagt en dyp vollgrav.

  • Ingen har motsagt russerne
    I tiårene etter krigen har overlevende tyskere hatt mulighet til å korrigere beretningene om slaget. Men ingen har uttalt seg.

©

  • Det var ingen vollgrav
    Den dype vollgraven russerne beskrev var i virkeligheten en sammenstyrtet tunnel som inngikk i hovedstadens bredt anlagte trafikksystem. Tunnelen ble fylt med vann fra Spree.

  • Riksdagen betydde lite
    Etter Hitlers maktovertakelse i 1933 mistet parlamentet sin betydning. Langt viktigere var ministeriene i Wilhelmstrasse og ikke minst Førerbunkeren, som Den røde hær ikke kjente til i slutten av april 1945.

  • Hvor er de tyske vitnene?
    At ingen tyskere har meldt seg, kan ha en helt enkel forklaring: De var så få, og ingen har siden tillagt deres mer udramatiske beretninger noen betydning.

KONKLUSJON: Den røde hær trengte en unnskyldning til Stalin

Etter hvert som det ble klart for alle at Nazi-Tyskland sto overfor en umiddelbar kollaps, falt kampiveren blant de russiske soldatene.

Ingen ønsket å dø i krigens siste dager, men Den røde hærens generaler hadde lovet Stalin å erobre Berlin før den kommunistiske festdagen 1. mai, og dermed hadde generalene et problem: Den langsomme fremrykkingen krevde en håndfast forklaring – og den beste forklaringen var at tyskerne kjempet bittert videre. Som kulisse var Riksdagen et perfekt valg, for den var kjent i Sovjetunionen.

I Moskva avventet Stalin utålmodig Berlins fall. Hans generaler ga ham en røverhistorie.

© iNTERFOTO TV-Yesterday/Imageselect

En av de mest gjennomskuelige overdrivelsene i Beevors bok er de ca. 90 kanonene som ”skjøt uavbrutt mot Riksdagen” en hel dag – i tillegg til stridsvogner og Katjusja-batterier.

Hvis tallet står til troende, må antall avfyrte granater alene ha vært over 30 000.

MYTEKNUSERNES DOM: Kampene har blitt overdrevet.