Lignende blodige beretninger finnes i mange andre historiebøker og på nett – felles for dem er at tekstene er basert på russiske kilder. De tyske soldatene kommer aldri til orde.
Et nytt blikk på slaget kom i 2010, da HISTORIE brakte et intervju med flak-hjelperen Ernst Bittcher, som i en alder av bare 16 år befant seg foran Riksdagen. Han opplevde en time med kraftig beskytning rundt lunsjtid den 30. april, men så ble alt stille og Ernst ble sendt ut med mat og kaffe til soldatene i området. Offisielt falt bygningen to dager senere.
”Det var så stille at du kunne høre fuglene synge,” forklarte Bittcher, som antok at alle forfattere av bøker om riksdagsslaget skriver av hverandre og tar de russiske beretningene for god fisk: ”Hovedsaken er at det ble kjempet, skreket og utgytt blod,” sa Bittcher med et skuldertrekk.
KONKLUSJON: Den røde hær trengte en unnskyldning til Stalin
Etter hvert som det ble klart for alle at Nazi-Tyskland sto overfor en umiddelbar kollaps, falt kampiveren blant de russiske soldatene.
Ingen ønsket å dø i krigens siste dager, men Den røde hærens generaler hadde lovet Stalin å erobre Berlin før den kommunistiske festdagen 1. mai, og dermed hadde generalene et problem: Den langsomme fremrykkingen krevde en håndfast forklaring – og den beste forklaringen var at tyskerne kjempet bittert videre. Som kulisse var Riksdagen et perfekt valg, for den var kjent i Sovjetunionen.
En av de mest gjennomskuelige overdrivelsene i Beevors bok er de ca. 90 kanonene som ”skjøt uavbrutt mot Riksdagen” en hel dag – i tillegg til stridsvogner og Katjusja-batterier.
Hvis tallet står til troende, må antall avfyrte granater alene ha vært over 30 000.
MYTEKNUSERNES DOM: Kampene har blitt overdrevet.