Maskingeværene avfyrte knatrende salver hele natten. Geværskudd smalt med en uregelmessig rytme, og begge lydene ble overdøvet når artilleriets granater eksploderte. Lyden av menneskerop føyde seg til infernoet av krigslarm. Hese amerikanere ropte på mer ammunisjon, og japanerne brølte sitt trassige «Banzai!»
Skråningen var allerede dekket av japanske lik, likevel angrep de igjen og igjen oppover høyderyggen. Små kaki-kledde skikkelser som rykket frem med fanatisk mot, og selv om skuddsalver felte japanere i hopetall, fortsatte resten fremad uten å nøle.
«Tilbake dit dere kom fra! Det eneste japanerne har, er det dere mangler: ryggrad!» Amerikansk major under Japans angrep på Guadalcanal.
Mange av de amerikanske marine-infanteristene som bemannet sandsekkstillingene på høyderyggen fikk totalt sammenbrudd. Sjokkert vaklet de bakover for å komme unna støyen og redslene. Men ingen kunne unnværes denne septembernatten i 1942, for et nederlag ville bety fullstendig utslettelse av styrken på Guadalcanal.
«Tilbake dit dere kom fra!» herset en amerikansk major. «Det eneste japanerne har, er det dere mangler: ryggrad!»
Marineinfanteristene ble tvunget tilbake til postene sine, der de gjenopptok nedslaktingen, og omsider hadde de ikke flere japanere foran seg. Bare døde og sårede lå igjen i skråningen.
Japanerne prøvde igjen, men kom ikke over åsryggen som lå bare tusen meter fra den amerikanske flybasen Henderson Field. Denne primitive landingsplassen var nøkkelen til Guadalcanal, og dermed til Salomonøyene og herredømmet over hele det sørvestlige Stillehavet. På generalenes kart utgjorde øya bare en liten flekk, men her kjempet amerikanske soldater en konstant kamp mot japanerne i seks desperate måneder.
VIDEO: Jungelen spolerte japanernes planer
I oktober 1942 iverksetter japanerne sitt hittil største angrep på Guadalcanal. Amerikanernes flybase skal erobres en gang for alle gjennom et dristig overraskelsesangrep. Den japanske angrepsplanen tar høyde for alt – bortsett fra den barske naturen på tropeøya.
Admiral ville ha sin egen slagmark
I første fase av 2. verdenskrig hadde japanerne gått fra seier til seier i Stillehavet. Det hersket en følelse av uovervinnelighet i den keiserlige marinens hovedkvarter, der admiralene i april 1942 bestemte seg for også å innta Salomon-øyene. De begynte fra nord og fortsatte så fra øy til øy mot Guadalcanal, der det skulle anlegges en flyplass. Med dette fremstøtet ville japanerne avskjære sjøveien mellom Australia og den amerikanske vestkysten og dermed holde USA unna Øst-Asias råstoffer.
I Washington vakte meldingen om japanernes ankomst til Guadalcanal bekymring. Men for den amerikanske marinens øverstkommanderende, Ernest King, var bekymringen blandet med et lite snev av tilfredshet.
Storbritannias statsminister Winston Churchill og USAs president Franklin D. Roosevelt ble enige om at Europa skulle frigjøres før de alliertes skyts ble rettet mot Japan.
Kort tid før hadde USAs president Roosevelt og den britiske statsministeren Churchill nemlig avtalt at de først skulle knuse Nazi-Tyskland, og deretter gjøre opp regnskap med Japan. Denne strategien falt ikke i Kings smak, for her ble marinen dømt til å spille annenfiolin i flere år. Han var derfor på jakt etter en slagmark der alt avhang av marinens angrepskraft og transportkapasitet.
I Kings øyne utgjorde Salomonøyene en perfekt mulighet for å slå sprekker i «Tyskland-først»-strategien. Uten å overdrive kunne han peke på at det ville få alvorlige konsekvenser hvis japanernes operasjoner ikke ble stoppet. Hærsjefen måtte bøye seg, men nektet å bidra med styrker til et mottrekk. Presidenten ga sin tillatelse, men operasjonen måtte være liten og kreve få ressurser.
Flåten improviserte seg i land
Admiral King visste ennå ikke hvor på Salomonøyene han ville slå til mot japanerne. Men når slaget kom, måtte det leveres av marinekorpsets 1. divisjon, som våren 1942 var hans eneste reserve. Til nå hadde styrken bare fungert som gjennomgangsleir for andre amerikanske enheter, og den kunne knapt beskrives som klar til operasjoner.
Korpsets general, Alexander Vandegrift var derfor mildt sagt forbløffet da han fikk ordre om å seile fra USA til New Zealand med hele divisjonen sin. Og 1. marinedivisjon rakk knapt å komme frem før admiral King befalte at Vandegrift skulle erobre Tulagi på Salomon-øyene allerede 1. august.
Generalen hadde nesten ingen tid til å gjøre soldatene klare, samle etterretning om fiendens styrker og studere landskapet rundt operasjonsmålene. I all hast måtte han og de amerikanske flåtesjefene i Stillehavet improvisere, mens de bønnfalt King om en utsettelse. Admiralen nedlot seg til å gi dem seks dager.
Alt forløp med en letthet og presisjon som om det var en standardøvelse i fredstid». General Alexander Vandegrift om amerikanernes landgang på Guadalcanal.
Den 7. august lå en hurtig sammenrasket flåte utenfor Tulagi og den større naboøya Guadalcanal, som i mellomtiden også var utpekt som mål. Marineinfanteristene klatret ned i landgangsbåter, som så la seg i formasjon og satte kursen mot kysten. Den første av mange amerikanske invasjoner fra havet var begynt.
Japanerne på den vesle øya Tulagi bet fra seg, men etter et blodig døgn var de nedkjempet til siste mann. På Guadalcanal møtte marineinfanteristene ingen motstand på stranden, og amerikanerne strømmet i land.
«Usedvanlig vellykket», noterte Vandegrift i sin rapport. «Alt forløp med en letthet og presisjon som om det var en standardøvelse i fredstid».
Med radioer drevet av bilbatterier sendte kystobservatørene viktige opplysninger til amerikanerne.
11 000 ble etterlatt i jungelen
Etter å ha kjempet seg gjennom seks kilometer jungel ankom Vandegrifts menn omsider den ødeliggende og forlatte japanske leiren på Guadalcanal. Japanerne, mange av dem bare arbeidere, hadde kommet seg i sikkerhet lenger oppe på kysten, og etterlatt tonnevis av forsyninger. Amerikanerne skulle snart få stor nytte av fiendens ris og gravemaskiner, for katastrofen lurte like utenfor kysten av Guadalcanal.
Øya ble bevoktet av to amerikanske hangarskip, og det første halvannet døgnet slo flyene fra skipene tilbake en rekke japanske luftangrep. Men kampene kostet 21 av de opprinnelig 99 jagerne om bord, og det skremte skipenes admiral, som regnet fartøyene som viktigere enn utfallet av operasjonene på Salomonøyene.
Den 8. august trakk han tilbake de to flytende flybasene, og bare en liten eskorte av krigsskip ble liggende for å forsvare invasjonsflåten, som til nå bare hadde losset en brøkdel av lasten sin av forsyninger til styrkene på land.
Da de første marinesoldatene ankom Guadalcanal, møtte de ingen motstand. Seks måneder senere hadde de opplevd tragedier, død og ødeleggelse.
Samme natt slo den japanske marinen til. En eskadre dukket opp i mørket, senket fire amerikanske og australske kryssere og stakk av igjen. Sjøslaget ved Savo-øya var en ydmykende katastrofe.
Nederlaget hadde tatt fra transportskipene den siste beskyttelsen de hadde, slik at de allerede neste morgen lettet anker og forlot Guadalcanal med nesten fulle lasterom. General Vandegrift ble etterlatt på øya med 11 000 mann, og de manglet både feltrasjoner, medisin og piggtråd.
Japanernes ekspertise i nattangrep overrasket de selvsikre amerikanske marinekapteinene.
Admiral Kings ønske om å landsette tropper på Salomonøyene var innfridd. Men ingen hadde en plan for hvordan de skulle overleve i det barske tropiske klimaet eller forsvare seg når japanerne bestemte seg for å sette hardt mot hardt.
Amerikanerne la alle krefter til for å få ferdigstilt rullebanen og omgi den med en ring av forsvarsstillinger. 20. august var arbeidet kommet så langt at Guadalcanal fikk sitt eget flyvåpen i form av 31 jagere og bombefly.
«Nå kan de drittsekkene bare komme!» jublet en av de amerikanske soldatene. Noen timer senere var det akkurat det japanerne gjorde.
Bare ett skip overlevde trefningen med japanerne. Bilder av skipets skader ble holdt skjult for offentligheten.
Amerikanerne fortiet pinlig katastrofe
På papiret var de allierte overlegne på Guadalcanal, men i løpet av sommeren holdt det på å gå galt. Det katastrofale slaget ble holdt hemmelig for å sikre den folkelige oppbakkingen om krigen.
Den amerikanske marinens største nederlag gjennom tidene ble holdt hemmelig i månedsvis av admiral Ernest King. Folkets tro på seier – og hans egen karriere – måtte ikke ta skade av nyheter om dyp inkompetanse i marinen.
Den 9. august 1942 hadde nemlig japanerne i ly av mørket klart å slippe forbi de amerikanske destroyerne som patruljerte Savo-øya ved Guadalcanal. Med to skudd satte japanerne to kryssere ut av spill. Deretter seilte japanerne videre, mens de skjøt krigsskip etter krigsskip i senk. Da oppdraget var fullført, snudde den japanske admiralen kaldblodig styrken og seilte bort i samme retning som han kom fra.
Da magasinet «Time» første gang omtalte sjøslaget i slutten av august, hadde marinen ennå ikke frigitt detaljer. Dermed lot den patriotiske journalisten pennen fylle hullene, og omtalte slaget som «en nesestyver for japanerne». Først i desember, da japanerne var på vei bort fra Guadalcanal, turde admiral King frigi de bitre realitetene rundt slaget til pressen. Taktikken virket. Innrømmelsen vakte lite oppsikt, for i mellomtiden hadde USAs marine vunnet flere betydelige seiere.
4 allierte bommerter sikret japanerne seieren
Allierte fly så japanerne seile mot Guadalcanal, men alle trodde at det bare var snakk om en ufarlig forsyningskonvoi.
De allierte marinekapteinene hadde ikke forstand på det nyutviklede radarsystemet som var installert på de amerikanske skipene. Japanerne var derfor som usynlige på radarskjermen.
Bare tåper angrep i mørke, mente amerikanske og australske marinekapteiner, som ikke hadde gjennomført nattøvelser på månedsvis. Japanerne, derimot, trente hele tiden på nattkamp.
Allierte radioer var tause under slaget. Da de første japanske granatene traff, slo ingen alarm, og forvirringen lammet hele flåten.
Japan svarer
Den japanske hærledelsen tok i første omgang lett på situasjonen på Guadalcanal, for den tolket marineinfanteristenes landgang som en nålestikkoperasjon. Ett eneste japansk regiment på knappe 2500 mann fikk derfor i oppgave å seile ned og drive dem bort.
Mannen som skulle løse oppgaven, var oberst og regimentssjef Kiyanao Ichiki – en erfaren soldat som gikk for å være ekspert på infanteritaktikk. Ichiki stolte på sine evner, sine menn og deres overlegenhet overfor viljeløse amerikanere. Derfor ga han ordre til angrep så snart den første tredjedelen av regimentet kom i land øst for amerikanernes flybase.
Japanernes fanatisme drev dem til å løpe rett mot fiendens maskingeværild.
Ichiki angrep først om natten, slik japanerne hadde for vane, men på vei over en elv ble soldatene fanget i et kuleregn. Amerikanske maskingevær og kanoner massakrerte hele første angrepsbølge. Oberst Ichiki svarte med et morterbombardement, før han sendte soldater frem til nye stormangrep. Blodbadet fortsatte til soloppgang, da lyset gjorde det enklere for amerikanerne å treffe.
«Hvem som helst kunne ha meid ned de dumme svinene. De sto oppreist, for fanden! De hadde ikke engang vett til å åle seg frem», mintes en amerikansk maskingeværskytter senere.
Etterpå var marineinfanteristene like forundret over japanernes primitive taktikk som over den fanatiske offerviljen.
«Jeg har aldri hørt om kamper som denne», skrev Vandegrift i rapporten sin. «Disse menneskene nekter å overgi seg. De sårede ventet på at vi kom for å hjelpe dem – og så sprengte de seg selv og de som sto rundt i småbiter med en håndgranat».
De japanske toktene førte til mange sammenstøt med amerikanske skip i mørket.
Den nattlige Tokyo-ekspressen holdt japanerne i live
Amerikansk luftherredømme tvang japanerne til å frakte tropper til Guadalcanal på hurtige destroyere, som dukket opp etter solnedgang.
Japanerne måtte frakte soldater, krigsmateriell og mat til Guadalcanal i ly av mørket, for det var rent selvmord å sende skip innenfor rekkevidde av de amerikanske flyene i dagslys. Bare destroyerne var raske nok til å komme seg unna igjen før soloppgang. Amerikanerne kalte disse faste nattoktene for «Tokyo-ekspressen». Seilasene foregikk nemlig etter fast timeplan og rute.
Men nattransportene hadde alvorlige begrensninger, for destroyerne var ikke bygd for frakt av tungt gods. Hvert skip kunne maksimalt transportere 150 mann eller 30-40 tonn forsyninger.
Det tok derfor mange tokt å seile et regiment soldater til Guadalcanal, og det ble vanskeligere og vanskeligere å levere nok proviant etter hvert som den japanske hæren på øya vokste.
Destroyerne hadde heller ingen havn eller kai der de kunne legge til og losse. Derfor ble forsyninger fylt i ståltønner og sluppet på sjøen nær land, der de fløt helt til soldater på øya hentet dem. Metoden viste seg å være så usikker at langt over halvparten av tønnene aldri kom i land.
Marinen måtte tigge om hjelp
Etter oberst Ichikis nederlag fortsatte den japanske overkommandoen med å bygge opp en slagkraftig styrke som skulle drive amerikanerne bort fra Guadalcanal. Den neste måneden utkjempet amerikanske og japanske patruljer hissige småslag i jungelen, og høyt over dem foregikk det luftdueller, når japanske bombefly med jagereskorte ankom på hyppige tokt. De konstante tapene slet på begge luftstyrkene, men amerikanske flygere kunne tross alt nødlande nær basen sin. Japanerne, derimot, var langt hjemmefra, og mange omkom på havet.
Bølgene slukte også utallige skip som ankom øya med forsyninger på et uheldig tidspunkt og møtte på overlegne fiender. Flåtene kjempet om herredømme i det omkringliggende Stillehavet, og begge sider mistet flere av de kostbare hangarskipene sine.
Admiral King måtte erkjenne at han hadde fått mye mer enn det han hadde ønsket seg om våren. Slaget om Guadalcanal krevde så mange ressurser at marinen ikke lenger var i stand til å takle oppgaven alene.
Omstendighetene tvang ham til å bønnfalle hæren om både soldater og fly som kunne erstatte de utslitte styrkene på øya. Til hans store hell hadde kampen om Guadalcanal fått så stor symbolsk betydning i amerikansk presse at det ikke var mulig med en tilbaketrekning. Hensynet til folkemeningen tvang presidenten til å støtte en forsterket innsats.
Imens holdt de japanske militærstrategene på troen om at amerikanerne hadde få menn og var så svekket at et tilstrekkelig kraftig dytt ville kaste dem på sjøen. Dermed var scenen satt for slagets avgjørende fase.
Amerikanske gutter var ikke kledd for jungelen
Amerikansk marinesoldat
Unge menn på 18-19 år utgjorde størstedelen av marinekorpsets 1. divisjon som befant seg på Guadalcanal. Sersjantene var likevel erfarne soldater, som hadde bemannet fjerne utposter i 1930-årene og videreførte marinens sterke korpsånd.
Hjelmen var den nye M1. Til tross for grønnmaling og en ru overflate skinte hjelmen når den ble våt. Derfor dekket noen soldater metallet med hjemmelagde nett.
Marineinfanteristene bar opptil fire Mk II «Frag»-håndgranater per mann. Granatens kraftige eksplosjon var effektiv mot japanske stormløp.
Geværet Springfield M1903 traff presist, men måtte lades manuelt etter hvert skudd. Uthvilte soldater ankom i løpet av slaget med den selvladende M1 Garand, som ga enhetene større ildkraft.
Uniformen av bomull var vevd i en slitesterk, men også altfor tykk og varm kvalitet til kamp i tropene. I den sterke solen falmet den olivengrønne fargen snart til en blek grågrønn.
Støvlene var dobbelt-sålte og av høy kvalitet.Men den høye luftfuktigheten i jungelen førte til at mange fikk koldbrann i føttene.
Japanernes endelige angrep
I oktober 1942 rundet japanernes styrke på Guadalcanal 20 000 mann. Ifølge deres egne etterretningsrapporter var de nå dobbelt så mange som amerikanerne – og klar til det endelige angrepet. Men tallene viste seg å være feil. I virkeligheten hadde amerikanerne hele 23 000 soldater til forsvaret av den etter hvert sterkt utbygde flybasen.
Japanernes operasjon begynte 13. oktober, da to japanske slagkryssere seilte langs kysten mens de utsatte amerikanerne for det verste bombardementet så langt. Inne på basen ble 48 fly forvandlet til skrap, og store lagre av bensin forsvant i et flammehav.
Krigsveteraner trodde på udødelighet
Keiserlig japansk soldat
Krigsveteraner fylte rekkene i de japanske enhetene. De trodde på at udødelighet ventet enhver som ga sitt liv for keiseren. Soldatenes pliktfølelse gjorde dem i stand til å sulte i hjel på post eller ofre livet i selvmordsangrep.
Hjelmen var laget av svakt stål, som ga dårlig beskyttelse. Noen soldater droppet derfor hjelmen for å spare vekt og kjempet heller i lue.
Geværet Arisaka Type 99 var robust, og egnet i nattkamp, for det avga bare en liten munningsflamme som kunne avsløre skytteren. Men i motsetning til amerikanernes Garand måtte den lades etter hvert skudd.
Remmene av lær, hesteskinn eller griseskinn råtnet fort i jungelen på Guadalcanal.
Bajonetten var 40 cm lang og et av japanernes foretrukne våpen. Under marsj i jungelen hadde den imidlertid en tendens til å sette seg fast i vegetasjonen.
Uniform Type 98 var laget av tynn bomull. Den lot huden puste, men slitasje og ekstrem luftfuktighet fikk snart stoffet til å gå i oppløsning
De japanske støvlene var laget av hesteskinn, men falt raskt fra hverandre. Derfor kjempet mange japanske soldater i sandaler eller barføtt.
Fra skjulte stillinger i jungelen stemte langtrekkende japanske kanoner i, og ødeleggelsene gjorde det vanskelig for de amerikanske flyene å lette. Nå var det opp til de japanske soldatene på bakken å utnytte øyeblikket.
Men angrepet kom ikke. De japanske soldatene i jungelen var stadig på marsj og langt bak tidsplanen. De hadde bare uregelmessig kontakt med andre enheter, fordi den tette jungelen forstyrret radiosignalene, og det var umulig å koordinere en endret dato for angrepet. Det planlagte avledningsangrepet ved kysten begynte derfor en dag for tidlig, og førte til store japanske tap uten at de også hadde vunnet noe.
«Det er 3000 japanere mellom deg og meg». Minutter før angrepet oppdaget en amerikansk sersjant japanerne som snek seg frem.
Avgjørelsen falt
Først natt til 25. oktober innledet den japanske generalen Masao Maruyama hovedangrepet fra jungelen. Mye hadde gått galt i forhold til planen, men han hadde faktisk klart å få sine 7000 mann frem gjennom jungelen uten at amerikanerne hadde oppdaget dem.
Regnet silte ned over slagmarken da japanerne gjorde seg klar til angrep. Regnet dempet støyen soldatene lagde i jungelen mens de snek seg gjennom mørket til startposisjonene sine. Men de ble likevel hørt av en amerikansk sersjant som lå i en skjult forpost foran resten av forsvarslinjen.
«Oberst», hvisket sersjanten inn i røret på felttelefonen.
«Det er 3000 japanere mellom deg og meg».
«Er du sikker?» spurte oberst Puller, som hadde kommandoen over stillingene.
«Fullstendig».
Med utplasseringen av M3 Stuart-tanksen på Guadalcanal brukte de allierte for første gang stridsvogner i jungelen.
Puller rakk knapt å slå alarm før de første japanske enhetene angrep. Japanere rykket frem med bajonetter på geværene og viljen til å seire for enhver pris. All koordinasjon var umulig i mørket, derfor slo general Maruyamas styrker til mot den amerikanske linjen etter hvert som de beveget seg frem til slagmarken.
Akkurat som under de foregående kampene led angriperne grufulle tap i møte med maskingeværsalver og byger av håndgranater. Bølge etter bølge vaklet og brøt sammen i blodbadet.
Men så kilte en patron seg fast i et av amerikanernes maskingevær. De kaki-kledde japanerne utnyttet muligheten og stormet frem. De stakk ned amerikanerne i stillingen, før de stormet videre. Det store japanske gjennombruddet lot til å være innenfor rekkevidde. Men en håndfull amerikanske soldater tettet hullet bak angriperne, og alle nye fremstøt ble avvist med dødelig ild.
«Dere har bajonetter, har dere ikke?» Den amerikanske obersten Puller til sine menn under det japanske banzai-angrepet.
Kampen fortsatte i timevis, helt til marineinfanteristene begynte å gå tom for ammunisjon. Via radioen ba de om tillatelse til å trekke seg tilbake.
«Dere har bajonetter, har dere ikke?» spurte oberst Puller barskt.
«Jo, naturligvis, oberst».
«Fint, så hold stand», lød befalingen fra Puller før han avsluttet samtalen.
Mangelen på ammunisjon var imidlertid langt verre hos japanerne, for mange av dem hadde kastet nesten alt fra seg under marsjen gjennom jungelen for å spare på kreftene. Noen av dem innledet angrepet med bare 15 patroner.
Amerikanerne kunne derimot løpende sende forsterkninger og forsyninger frem til utsatte stillinger.
Det kom ikke flere japanske gjennombrudd, og ved daggry utslettet Vandegrifts reserver de siste japanerne. Angrepet hadde vært nok en militær katastrofe for de overmodige japanske styrkene. Mer enn 2000 mann hadde falt, mot 80 på amerikansk side.
Flere amerikanske soldater ble drept av malariamyggen enn av japanske kuler.
Malaria var soldatenes verste fiende
Både de amerikanske og de japanske soldatene var plaget av de barske forholdene på Guadalcanal. Særlig tropesykdommen malaria herjet og gjorde mange soldater på begge sider kampudyktige. Mygg infiserte soldatenes blod med malariaparasitter, som medførte høy feber og i verste fall døden.
Medisin var mangelvare på begge sider. Særlig amerikanerne led fordi de ikke klarte å skaffe kinin. Dette middelet, som utvinnes fra barken på kinatrær, var i 1942 den mest effektive kuren mot malaria. Problemet var bare at nesten all kinin kom fra øya Java, som japanerne nettopp hadde erobret.
Amerikanerne brukte i stedet legemiddelet Atabrine, men det var ikke like effektivt som kinin. Mange soldater lot dessuten være å ta medisinen, fordi det gikk rykter om at den kunne føre til impotens. Derfor skjulte soldatene pillen under tungen til de kunne spytte den ut igjen.
Marinekorpset takket av
Med amerikanernes innbitte forsvar i oktober endte de med å vinne slaget om Guadalcanal. Generaler i Japan innså at ytterligere operasjoner på øya bare ville koste enda flere soldater, fly og skip som ikke kunne unnværes.
Fra da av kjempet japanerne på Guadalcanal bare for å forsvare seg. De bet som alltid innbitt fra seg, men stillingene kunne ikke holdes. Etter en langtrukken kamp gjennom jungelen ble ordren om en japansk evakuering gitt i januar 1943.
Mer enn 25 000 japanske soldater døde på Guadalcanal som følge av nytteløse angrep og forferdelige forhold.
På det tidspunktet befant ikke general Vandegrift og hans marineinfanterister seg lenger på øya. Hæren hadde overtatt felttoget, og den utmattede 1. marinedivisjon hadde seilt bort til en velfortjent hvil i Australia. Vandegrift deltok i nye invasjoner i Stillehavet, før han i 1944 dro til Washington for å overta posten som øverstkommanderende for hele marinekorpset.
Sammen med den store seieren amerikanerne vant ved Midway sommeren 1942, ble Guadalcanal vendepunktet i stillehavskrigen. Japanernes flaks var oppbrukt, og fremmarsjen deres stoppet opp. Nå begynte det lange felttoget fra øy til øy med kurs mot Tokyo.
Marinekorpset førte an under utallige landganger, og etter krigen kom belønningen. Styrken ble løsrevet fra marinen og ble en selvstendig våpengren i tillegg til hæren, marinen og flyvåpenet.