Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Slaget om Okinawa: USA kjemper mot usynlig hær

Bare en øy ligger mellom USAs endelige seier og det japanske imperiets totale nederlag. Men da en halv million amerikanere går i land på Okinawas tomme sandstrender, speider de forgjeves etter keiserens soldater. Øya ligger tilsynelatende øde, og ingenting tilsier at stillehavskrigens blodigste uker står for døren.

Polfoto/Corbis

De åpne landgangsfartøyene duver jevnt på de rolige bølgene. Marineinfanteristene sitter skulder ved skulder, ingen av dem veksler et ord.

Hvite kjølvannsstriper leder tilbake til de forankrede marinefartøyene der infanteristene gikk fra borde noen minutter tidligere. De færreste soldatene ser for seg at de vil leve så mange minutter til.

Kapteinen på et av skipene denne påskedagen 1. april 1945 har valgt å ta farvel med sine menn med de muntre tonene av Irving Berlins “Easter Parade”, i et forsøk på å løfte den trykkende stemningen.

Melodien dør hen jo nærmere landgangsfartøyene kommer kysten, før den til slutt overdøves helt av bølgeskvulp og motorstøy.

Alle infanteristene stirrer mot stranden i det grå morgenlyset og kniper urolig med øynene i et forsøk på å danne seg et bedre bilde av hva som venter dem inne på land.

Ingenting faretruende i sikte så langt – bare øde sandstrand, lysegrønne trær og lavt, tett kratt.

En uhyggelig stilhet henger over øya Okinawa. Hvor er fienden?

Amerikanerne må klare seg med håndvåpen i kampen mot japanske snikskyttere. Vegetasjonen bak stranden er brent ned til knehøyde av marineartilleriet, og gir ingen dekning.

© Polfoto/Corbis

Ny taktikk skal slå USA

Synet av de mennesketomme strendene kom overraskende på den allierte styrken da landgangsfartøyene gled opp på sandstranden på midten av den sørlige halvdelen av den japanske øya Okinawa – bare 515 km fra Japans hovedøyer.

Siden slaget ved Midway sommeren 1942 hadde krigen gått japanerne imot, og krigføringen deres var blitt stadig mer brutal og desperat.

Amerikanerne forventet derfor et av de sedvanlige frontalangrepene fra keiserens styrker i samme sekund som de gikk i land.

Med skarpladde geværer og skjerpede sanser undersøkte amerikanerne stranden og forsøkte å se gjennom det ugjennomtrengelige mørke skogbrynet.

Bare bølgeskvulp, løvets rasling og lyden av deres eget åndedrett kunne høres.

Fra en høyde et stykke unna ble amerikanerne imidlertid nøye overvåket. Generalløytnant Mitsuru Ushijima og hans nestkommanderende, generalmajor Isamu Cho fra den japanske 32. armé, sto med hver sin kikkert og fulgte nøye med på hvordan titusenvis av amerikanere gikk i land, og hvordan en stadig strøm av lastebiler, tanks og annet materiell rullet opp på strendene.

Begge mennene visste at bare de og deres egne styrker sto mellom fienden og det totale kollapset av Solen rike, som ikke hadde tapt en krig på 1000 år. Og de var forberedt og selvsikre.

Med hjelp fra stabsoffiseren oberst Hiromichi Yahara hadde de to lagt en ny taktikk. Denne gangen skulle de ikke kaste seg løpende over den overtallige fienden i ville angrep med løftede bajonetter og høye banzai-rop.

I løpet av flere måneder hadde japanerne gjennomsøkt terrenget, sørget for kamuflasje til tropper og våpen og gravd huler i et underjordisk nettverk på nesten 100 kilometer under den godt 1200 kvadratkilometer store øya.

De var klar for geriljakrig, utkjempet kratt for kratt, meter for meter, og klar til å gå i døden for keiseren. Sakte, men sikkert skulle amerikanerne forblø på Okinawa.

“Et slagskip for et fly! Et skip for en båt! Ti fiender eller en stridsvogn for én mann!”, lød ordren.

Hangarskipet USS Franklin var et av mange marinefartøyer som ble truffet av selvmordsfly.

© BPK Images

Japanere kunne ikke avslå selvmord

Mer enn 4600 kamikazepiloter mistet livet ved Okinawa. De unge soldatene fryktet for familiens sikkerhet hvis de unnlot å melde seg.

“Jeg frykter døden så mye, men likevel er den allerede bestemt for oss... Mor, jeg vil at du fortsatt skal elske og dulle med meg... jeg vil ligge i dine armer og sove”.

Slik skrev den unge kamikazepiloten Hayashi Ichizo i april 1945, like før han lettet mot skyene for siste gang.

Det var tungt for de unge mennene å si nei. Rekrutteringen foregikk gjerne på åpne møter der soldatene vervet seg ved å rekke opp hånden.

Samtidig visste de at deres overordnede kunne gjøre hverdagen til et helvete for dem og familien deres hvis de ikke lot seg rekruttere, og når en pilot først sto på listen over frivillige, var det ingen vei tilbake.

Resten av livet var da en nedtelling til døden. Angret han etter at han først hadde kommet på vingene, ville han få en ny mulighet til å fullføre oppdraget sitt, men skjedde det for mange ganger, sto en eksekusjons-pelotong klar ved landingen.

Det hendte at befalet førte opp trassige rekrutters navn på listen.

Etter hvert som Japans militære situasjon ble mer og mer håpløs, ga selvmord i stadig større grad en grotesk mening.

Hvis soldatene likevel skulle dø i det uunngåelige nederlaget, kunne de like gjerne dø som helter, sa rekruttene til hverandre. I dagboken sin prøvde Hayashi Ichizo å innfinne seg med sin skjebne:

“Man må finne en form for fred i sjelen ved å gi sitt liv for keiseren”, skrev han og la til: “Skal jeg være helt ærlig kan jeg ikke si at jeg i mitt hjerte ønsker å dø for keiseren. Men det er likevel bestemt for meg at jeg skal dø for keiseren.”

Amerikanerne nyter strandlivet

Etter landgangen fortsatte den amerikanske styrken inn i landet. Bortsett fra enkelte snikskyttere, som raskt ble overmannet, møtte amerikanerne ingen motstand, og fremmarsjen foregikk forbløffende raskt.

To flyplasser ble inntatt og tatt i bruk omtrent med det samme.

Allerede 4. april – tre dager etter landsettingen – hadde amerikanerne sikret seg kontroll over hele den midtre delen av den avlange øya. Så langt hadde de først regnet med å nå etter to ukers heftige kamper.

Glede og lettelse begynte så smått å avløse frykten. Soldatene drev omkring på stranden, kastet seg i gresset for å snakke eller lese.

De fikk tak i og stekte noen av de ville grisene på øya, og begravde tærne sine i den varme sanden mens solen glitret i havet.

Menn som bare få dager tidligere var overbevist om at de ikke ville leve lenge nok til å se en ny soloppgang, fikk tilbake troen – ikke bare på at de selv ville overleve, men på at krigen ville ta slutt om ikke lenge.

Hvem ville ha trodd at det skulle gå så lett?

Japanerne ligger på lur

Tiden var kommet til å sette i gang andre fase av invasjonen, og de amerikanske troppene ble delt i to og sendt henholdsvis mot nord og mot sør for å innta resten­ av øya.

Amerikanske rekognoseringstokt over den sørlige delen av øya hadde vist at det ikke fantes noen soldater der, men selve landskapet var nok til å få det til å gå kaldt nedover ryggen på enhver feltherre.

Stupbratte høyderygger reiste seg på alle kanter. Hele øya var en eneste stor naturlig festning, og ingen kunne se hva som gjemte seg bak neste bakketopp eller klynge med trær.

Himmelen åpnet seg og et voldsomt regnskyll forvandlet på kort tid Okinawas røde leirjord til en sump. Strømmer av okerfarget vann fløt ut på veier og i hjulspor og fikk hjulene på lastebiler og jeeper til å sette seg fast. Vannet trengte inn i teltene og gjorde alt gjennomvått.

Da regnet stilnet av, viste landskapet mot nord seg å være ufremkommelig. Store eiketrær og høye furuer raget i været over alt, og under vokste det en tykk underskog.

Det fantes stort sett ikke veier på den nordlige delen av øya, og stridsvognene var ubrukelige i det ufremkommelige terrenget. Snart innså amerikanerne hva slags hensikter japanerne hadde.

Når marineinfanteristene minst ventet det, ble stillheten brutt av bakholdsangrep fra japanske geriljasoldater som gjemte seg i kratt og huler. Geriljaene avfyrte korte salver på få meters avstand uten forvarsel, og forsvant igjen like raskt som de hadde dukket opp.

Som en offiser sa det: “Det er som å bekjempe en imaginær fiende”.

“Ja, de har jo pistoler alle mann, men hvor i alle dager er de henne?”, kom det fra en frustrert soldat.

En av de mer fredfylte plettene i landskapet viste seg å være rene dødsfellene. Skråningene var prydet med flere små buede kapeller av sandstein og sement, og amerikanerne gikk nå rundt dem i det høye gresset med løftede geværer mens de speidet etter enhver liten bevegelse i landskapet. Ingen fiender var å se. Det eneste som kunne høres var summingen fra insektene.

Plutselig hørtes en øredøvende lyd av maskingeværsalver fra kapellene. Skuddene traff soldatene i ryggen, og i samme sekund kom japanere stormende fra alle kanter – fra huler, groper i bakken og fra de store, runde tankene som ble brukt til å samle opp regnvann til jordene.

På et øyeblikk forsto amerikanerne hvorfor de ikke hadde sett noen japanske soldater fra luften.

Underjordiske huler skjulte hundrevis av soldater og store mengder håndvåpen og ammunisjon. En front i ordets rette forstand fantes ikke, bare trefning etter trefning om klipper og høyder som stadig skiftet hender.

På tross av den innbitte japanske motstanden rykket amerikanerne nordover. Meter for meter. Bakke for bakke. Bare en uke etter invasjonen var 4500 japanere og 1500 amerikanere drept.

“Horder av amerikanere strømmet opp på kysten...vi var fristet til å angripe med en gang... men vi hadde ordre om å bli i bunkerne våre”.

  • Løytnant Hidara, Japan
Polfoto/Corbis

“Brennende napalm trengte inn gjennom små sprekker i hulene våre... svarte røykskyer rullet over landskapet”.

  • Oberst Yahara, Japan
Scanpix/AFP

“Jeg hadde fått nok. Overalt rundt meg kastet folk seg ut fra skrenter eller skjøt seg... alt jeg ville ha var et varmt måltid og litt søvn”.

  • Løytnant Hidara i amerikansk fangenskap, juni 1945
Polfoto/Corbis

Selvmordspiloter mot flåten

Mens marineinfanteristene på land kjempet mot en skjult fiende, ble kameratene deres på havet utenfor øya utsatt for et vanvittig bombardement fra himmelen.

Den første bølgen kom 6. april, da rundt 900 japanske fly fylte himmelen. Mer enn hvert tredje av disse var et av de fryktede kamikazeflyene, selvmordsfly, som stupdykket direkte ned i skipene og fikk den store lasten med sprengstoff til å detonere.

Pilot Junie B. Lohan var blant de flere hundre tusen marinefolkene på de 430 skipene som lå like nær kysten. Han sto som forsteinet på dekket av et hangarskip da et japansk fly dekorert med en rød sol kom brølende ut av det lave, grå skydekket.

Alle som sto rundt ham dukket, men Lohan greide ikke å ta øynene fra flyet idet det kom stupende rett mot dekket i stor fart.

“Jeg var for fascinert til å røre meg så mye som en tomme. Jeg sto bare og så på hvordan han styrtet ned mot oss. Jeg var ikke redd, jeg ville vel se hva piloten hadde tenkt å gjøre når alt kom til alt. Jeg trodde ikke at han ville greie å treffe oss, men det gjorde han”, fortalte Lohan etter slaget­.

I dagene som fulgte fortsatte kamikazeangrepene. Når kuleregnet fra maskinkanonene på skipene traff de japanske flyene, styrtet de mot vannet mens de spant rundt og rundt med haler av ild og røyk etter seg. Hver gang var lettelsen stor på de amerikanske skipene.

Men det kom stadig flere fly, og selv om mennene ved kanonene skjøt og skjøt, gikk det som det måtte gå. Flyene stupdykket og slo ned i dekkene, der de eksploderte i en kule av ild og tykk røyk.

Den intense varmen og lukten av brennende drivstoff slo imot amerikanerne når de etter noen sekunder nærmet seg med brannslanger i et forsøk på å bekjempe flammenes herjinger. Ofte var kampen tapt på forhånd.

“Flyet styrtet inn i skipet ved det bakerste dekkshuset og eksploderte. En sprut med drivstoff satte i gang en serie med branner, både dekkshus og kanon-affutasjer ble liggende igjen som en forvridd masse... forsøk på brannslukking var nytteløse, for slangene var gjennomhullet og sprinklerventilene ødelagt i sammenstøtet og eksplosjonen som fulgte”, forteller orlogskaptein Albert O. Momm fra destroyeren Mullany.

På bare nitten timer ble seks skip senket.

Japanernes massive forsvar fortsatte både til lands og i luften, og i løpet av 11. og 12. april ble grepet strammet ytterligere rundt de amerikanske styrkene.

Til sjøs ble skipene utsatt for enda en voldsom bølge av kamikazeangrep, og på land gikk oberst Yahara – oppmuntret av japanernes suksess – for en stund bort fra geriljataktikken og gjennomførte et samlet angrep på amerikanerne.

Sårede og døende fylte feltlasarettene, og om bord på skipene lå rekke på rekke av innpakkede lik klar til å overlates til havets dype grav.

I disse mørke dagene følte mange atter en gnagende tvil om USA overhodet var i stand til å vinne slaget og dermed hele krigen mot Japan.

Presidenten dør midt i slaget

Da de utmattede besetningene på marineskipene møttes til frokost tidlig om morgenen 13. april, ble de møtt med en beskjed som traff dem som et hogg i hjerteroten.

“Giv akt. Giv akt. President Roosevelt er død. Gjentar! Vår øverstkommanderende, president Roosevelt, er død”, runget det fra høyttalerne om bord.

Selv om alle visste at presidentens helse skrantet, kom hans død få måneder inne i hans fjerde presidentperiode som et sjokk.

I snart tolv år – gjennom den økonomiske krisen i 1930-årene og verdenskrigen i 1940-årene – hadde Roosevelt vært nasjonens faste holdepunkt.

De yngste soldatene kunne knapt huske noen annen president enn ham.

Overalt samlet amerikanske soldater seg med bøyde hoder og sørgmodige øyne for å minnes sin øverstkommanderende. Hvem skulle nå føre dem helskinnet ut av denne blodige hengemyren?

Napalm knekker japanerne

Amerikanerne fattet nytt mot da deres mannskapsmessige og materielle overlegenhet ga dem uttelling. De siste japanerne på den nordlige delen av øya ble nedkjempet 21. april – bare tre uker etter landgangen på den tomme stranden. Nå sto slaget om den sørlige delen.

Amerikanerne prøvde forgjeves å trenge gjennom den japanske forsvarslinjen som strakte seg over den sørlige delen av øya. Linjen sperret amerikanernes vei til det japanske hovedkvarteret i byen Shuri og var på det nærmeste ugjennomtrengelig.

  1. april utsatte amerikanerne forsvarslinjen for stillehavskrigens hardeste artilleriangrep. Fra land, hav og luft ble de japanske stillingene bombet og landskapet overøst med et inferno av brennende napalm. Først etter fem dager kom amerikanerne seg gjennom.

Det grønne landskapet var forvandlet til en avsvidd, hullete slette med en skarp stank av napalm over seg. De japanske soldatene var forsvunnet – på jakt etter nye forskansninger.

Japanerne led under desperat mangel på forsterkninger, noe generalstaben i Tokyo bevisst ignorerte. Den hadde i stedet blikket rettet mot det avgjørende slaget om hovedøyene.

Selv om de også ville tape dette slaget, tilsa kultur og tradisjon at alle krefter skulle settes inn på å gjøre forsvaret så heroisk og nederlaget så ærefullt som mulig.

Sett fra Tokyo hadde de japanske troppene på Okinawa derfor bare en eneste funksjon: å forsinke, utmatte og ødelegge amerikanerne og deres materiell mest mulig før de kunne nå frem til selve Japan.

De japanske soldatene kjemper en håpløs kamp mot den mektige­ amerikanske styrken.

© Polfoto/Corbis

Japanerne graver seg ned i huler og tunneler

Generalløytnant Ushijima unngår en frontal konfrontsjon med den overlegne amerikanske styrken. Han velger en uprøvd taktikk.

Gjennom hele krigen blåser japanerne til massivt og frontalt motangrep med bajonettene hevet hver gang amerikanerne setter sine bein på en strand et sted i Stillehavet.

Taktikken er en katastrofe.

Den ses på som ærefull, men har kostet opp mot to millioner japanske soldater livet og har ikke bremset amerikanerne.

Dette er siste sjanse til å endre­ taktikk. Japanerne skjuler og forskanser seg i tunneler og huler i bakken og på høyder – særlig sør på øya.

Selv gravsteder blir brukt som maskingeværreder.

Herfra kan japanerne slå til i små nålestikk for å tappe amerikanerne for soldater og gjøre det vanskelig å angripe selve Japan.

Sta offiser endrer taktikk

Da Tyskland, Japans eneste viktige allierte, kollapset i slutten av april, ble det for mye for øyas nestkommanderende, generalmajor Cho. Det viste seg nå at han aldri helhjertet hadde gått inn for utmattelsestaktikken.

Den staute generalmajoren Cho var selve innbegrepet av en utenrikspolitisk hauk. Gjennom tidene hadde han vært involvert i en rekke kuppforsøk i okkupasjonen av Mandsjuria og i massakren i Nanking, som i 1937 kostet 300 000 kinesere livet.

Selv i et gjennommilitarisert samfunn som 1930-årenes Japan, var han en ekstrem figur.

Nå var han grundig lei geriljakrigen, som tydeligvis var mer dødbringende for japanerne selv enn for amerikanerne. Med stor kraft gikk han inn for å stoppe geriljataktikken og gå direkte i frontal kamp mot amerikanerne.

Oberst Yahara protesterte, men argumentene hans fant ikke lenger gehør blant generalstaben hjemme i Tokyo; dag for dag skrumpet den japanske styrken inn.

Tokyo var enig med generalmajor Cho – heller bli utslettet sammen enn dø langsomt og ynkelig.

USA har aldri angrepet så massivt i Stillehavet

Fra Okinawas havner og flybaser vil USA avskjære Japans forsyningslinjer­ og forberede den endelige invasjonen av hovedøyene.

USA er forberedt på at keiserens hær vil kjempe til siste blodsdråpe­.

Presidenten og generalene ser seg derfor nødt til å knuse Solens rike én gang for alle, og før atombomben er klar, er det ensbetydende med en konvensjonell landgang av gigantisk omfang i selve Japan.

Til det trenger USA et utgangspunkt i nærheten av Japan, og Okinawa er et opplagt valg.

Øya er det siste gjenværende leddet i forsvarsringen rundt Japans hovedøyer, og Okinawas havner er dessuten de eneste mellom det som i dag er Taiwan 600 km mot sør og selve Japan 500 km mot nord. “Operation Iceberg” blir stillehavskrigens største.

USAs erobring av Okinawa 1945

Japanere skyller opp på stranden

En offensiv fra det sørligste Okinawa ble satt i verk 3. mai. Målet var å presse amerikanerne mot nord.

“Vis deres samlede styrke. Hver eneste soldat skal drepe minst én amerikansk djevel”, het det i ordren.

Japanerne satte først inn med artilleriangrep. I en halv time haglet det med granater over amerikanerne, som ble blendet av et kraftig røykteppe.

Samtidig rullet japanske tanks for første gang ut på slagmarken og to japanske amfibieenheter gikk i land på henholdsvis den østlige og vestlige kysten. Offensiven kom som et sjokk på amerikanerne.

Etterretningsrapporter hadde nylig forsikret dem om at en offensiv fra keiserriket var utenkelig.

Amerikanerne greide imidlertid å stable seg på beina kort etter og satte nå alt inn på å gjengjelde japanernes angrep.

Da japanerne først kom ut i det åpne terrenget, fikk amerikanerne vist hvor overlegne de var. De japanske stridsvognene ble blåst i fillebiter, og amfibieenhetene ble så godt som utslettet av en massiv sperreild fra både land og sjø. Da solen sto opp 4. mai, skyllet ille tilredte lik av unge japanske menn opp på strendene på Okinawa.

Operasjonen var en katastrofe for japanerne: Rundt hver tiende av nasjonens 76 000 overlevende menn ble drept den dagen. 700 amerikanere døde.

Søndag 5. august 1945 ble atombomben Little Boy lastet på B-29-flyet Enola Gay. Dagen etter drepte den 80 000 innbyggere i byen Hiroshima og jevnet 70 prosent av byen med jorden.

© Polfoto/Corbis

Atombomben skulle hindre et nytt Okinawa

Japan overga seg da USA slapp to atombomber over Hiroshima og Nagasaki. For amerikanerne var alternativet helt utenkelig.

De store tapstallene og de fryktinngytende kamikazeaksjonene ved Okinawa gjorde et stort inntrykk på president Harry S. Truman, som overtok embetet etter Roosevelts død.

Utviklingen fikk ham til å vurdere den neste operasjonen på nytt. Denne hadde kodenavn­ Olympic, og gikk ut på å landsette tropper på Kyushu, den sørligste av Japans hovedøyer.

Etterretningsrapporter fra juli og august bekreftet det amerikanerne var mest redd for; minst 3000 kamikazepiloter sto klar til å kaste seg i døden mot den invaderende fienden, og på tross av de mange nederlagene hadde Japan soldater nok til å imøtegå den 680 000 mann store amerikanske invasjonsstyrken en til en.

Frykten for et nytt og enda mer blodig Okinawa fikk Truman til å avlyse Olympic og godkjenne bruken av det nye atomvåpenet som var ferdig utviklet de første dagene av august.

Byene Hiroshima og Nagasaki ble bombet henholdsvis 6. og 9. august.

Den 15. august kapitulerte japanerne endelig. “Vi så på det med å slippe bomben som tvingende nødvendig”, forklarte den senere uten-riksministeren, general George C. Marshall.

Kjemp til siste mann!

I militærledelsens hule i Shuri – et vidt forgreinet nettverk av huler og tunneler som huset rundt 10 000 soldater og sivile – kalte generalløytnant Ushijima oberst Yahara inn på kontoret sitt.

Ushijima var et trist syn der han satt med beina i kors på gulvet, en slitt rismatte som underlag og med et sørgmodig uttrykk i ansiktet.

“Oberst Yahara, som du forutsa har denne offensiven vært en total fiasko”, sa han og fortsatte:

“Vår hovedstyrke er stort sett borte, men en viss styrke har vi fortsatt, og øyboerne støtter oss. Vi vil kjempe til den øverste toppen, til siste kvadratcentimeter jord og til siste mann”.

Yahara visste ikke hva han skulle si. Han visste at det ikke var lenge igjen.

Imens nærmet amerikanerne seg Shuri. Mot nord hadde de raskt fått overtaket, så det var her i sør de avgjørende kampene måtte stå.

  1. mai satte amerikanerne inn med en knipetangsmanøver mot de japanske stillingene.
  2. Taktikken hadde de endret, og prøvde seg ikke lenger med store samlede anslag mot japanerne, men utkjempet mindre geriljaslag. Med håndvåpen, flammekastere og håndgranater angrep amerikanerne hulene.

For første gang under stillehavs­krigen overga japanske soldater og sivile seg i stort antall.

© Polfoto/Topfoto

Japanere kaster seg i døden

I hulene under Shuri drev vannet ned langs veggene og dannet små bekker i gangene.

Det elektriske lyset flimret og begynte å svikte. I halvmørket famlet oberst Yahara rundt i den søkkvåte uniformen sin for å samle sammen og destruere dokumenter i full fart.

Med amerikanernes kanonild tordnende over hodet, forlot han sammen med de andre ledende offiserene hulen 27. mai og la på flukt sørover.

To dager senere gikk amerikanerne inn i Shuri by. Her kjempet de gate for gate mellom husruinene.

Livredde sivile dukket frem fra huler, sammenkrøket og mysende i det sterke dagslyset. En gruppe på 600 forkomne sivile kom krypende fra en av hulene.

De så ut som om de stirret døden rett i øynene.

Den japanske propagandaen hadde skremt dem fra sans og samling ved å påstå at den som overga seg til amerikanerne, kunne vente seg en smertefull død, tortur og voldtekt.

Mange begikk selvmord for å slippe denne skjebnen. Snart hang likstanken over ruinene i de sommervarme gatene i Shuri.

Soldater som var opplært til ikke å overgi seg, sprengte seg selv i luften, eller kastet seg ut fra de høye fjellskrentene som omga øya.

Japanske forskansninger på Stillehavsøyene kostet flere titall tusen amerikanere livet.

© Imperial Waer Museum

Iwo Jima var en blodig­ forsmak

Siden slaget ved Midway tre år tidligere hadde japanerne forsvart øy etter øy med nebb og klør. Med ropet “Tennoheika banzai”– måtte keiseren regjere i ti tusen år – utviste imperiets hær en uhyggelig dødsforakt.

Under kampene om øya Iwo Jima mistet nesten 7000 amerikanere livet.

Under planleggingen av den såkalte Operasjon Isfjell, kodenavnet for invasjonen av Okinawa, regnet amerikanerne med at 80 prosent av angrepsstyrken på 183 000 ville dø.

Offiserene begår harakiri

Med amerikanerne i hælene søkte Cho, Yahara og Ushijima til Mabuni på sørspissen av Okinawa.

Her, i en hule med dryppende stalaktitter hengende fra taket, utstedte Ushijima sin siste ordre:

“Mine elskede soldater. Dere har alle kjempet modig de seneste tre månedene. Dere har gjort deres plikt. Deres mot og lojalitet tegner lyst for fremtiden. Slagmarken er nå et slikt kaos at jeg ikke lenger kan lede dere. Enhver mann i fortene skal kjempe til det siste for fedrelandets skyld. Farvel!”

Ved daggry 23. juni samlet Cho og Ushijima sine nærmeste rundt seg for å begå harakiri sammen. I de tidlige morgentimene satte Cho og Ushijima seg utenfor hulen med ansiktene vendt mot havet.

De to offiserene flerret opp det blottede mageskinnet sitt. Sekundet etter svingte en kaptein sverdet to ganger og halshogde dem begge.

Noen timer senere gikk amerikanske militære inn i hulen. Ingen var i live. Rundt omkring lå døde japanske offiserer i full uniform og med sverd ved siden av seg.

De hadde kjempet til siste slutt. 26. juni hadde amerikanerne endelig sikret seg full kontroll over hele øya. For japanerne var slaget om Okinawa en militær og menneskelig katastrofe med rundt 75 000 døde.

For amerikanerne ble det en seier med bismak. 14 000 mistet livet, blant dem generalløytnant Simon Buckner, som hadde ledet landtroppene frem til 18. juni, da han ble drept i et granatned-slag.

Samtidig hadde amerikanerne fått oppleve krigen på kroppen, og på sitt mest grusomme og nådeløse. Krigens siste slag ble også et av de mest blodige.

Les også:

special air service in jeeps
Andre verdenskrig

Hvor gammelt er Special Air Service?

3 minutter
Pius 12 Holocaust vatikanet
Holocaust

Vatikan-notat: Jødene overdriver nazi-massakrer

2 minutter
Andre verdenskrig

Militærkupp skulle legge Japan i ruiner

15 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul