Slaget om Oslo: Motstand forpurrer tyske planer

Den tyske flåten ville ha Norge

Angrepet begynte som en idé blant tyske admiraler. En aksjon mot Norge skulle sikre leveransen av skandinavisk jernmalm, skaffe havner ut mot Nord-Atlanteren og involvere marinen i andre verdenskrig, som så langt bare hadde vært et triumftog for hæren.

Generalene lovet videre marinen baser og jerngruver i Frankrike. Dette skulle hæren sørge for ved å foreta et lynfelttog.

Men admiralene trodde ikke på at de ambisiøse målene kunne innfris, og foretrakk uansett en operasjon mot Norge der geografien sikret marinens skip en viktig rolle.

Overfor Hitler ble angrepet solgt inn som forebygging mot en britisk aksjon mot Nord-Norge.

Tyskland var avhengig av jern fra Sverige, og i vintermåned- ene, da havnene i Nord-Sverige var stengt av is, ble malmen skipet ut fra Narvik.

Dersom det kom til en britisk landgang, ville det stenge trafikken, argumenterte admiralene.

Hitler godkjente operasjonen, og han gikk et skritt lenger enn marinens ledere hadde sett for seg. De ville bare ta kontroll over enkelte norske havner.

Men det avviste Hitler som helt urealistisk – okkupasjon av hele Norge var den eneste løsningen.

I de første dagene av april 1940 ble fem flåtestyrker sendt fra Nord-Tyskland slik at de skulle være klar til å sette i land tropper ved alle strategiske norske kystbyer om morgenen 9. april.

Gruppe 1 besto av de tunge krysserne Blücher og Lützow, den lette krysseren Emden og flere mindre fartøyer.

I ly av nattemørket skulle flåtestyrken gli opp Oslofjorden og sette soldater i land direkte på kaiene i hovedstaden.

Målet for aksjonen var å ta kong Haakon og den norske regjeringen til fange og å beslaglegge militærdepotene i Oslo for å unngå mobilisering og opprusting av hæren.

På vei opp fjorden ville de tyske skipene måtte passere flere kystbatterier.

Men operasjonsplanen la til grunn at de altfor få og dårlig trente norske artilleristene ikke ville rekke å gjøre sine gamle kanoner klar i tide til å utgjøre noen fare.

Bedømmelsen viste seg å være korrekt – med ett enkelt, dramatisk unntak.

Norge sneglet seg i krig

I løpet av de første timene av 9. april ble den norske overkommandoen i Oslo nedringt med rapporter om inntrengende skip.

Etter en kort rådslaging ga regjeringen ordre om mobilisering av fire av hærens brigader i Sør-Norge, der trusselen om angrep ble vurdert som størst.

Den nytiltrådte forsvarsministeren visste ikke at radioen bare sendte ut ordre til reservister om å møte opp dersom det var snakk om komplett mobilisering av samtlige norske styrker.

Ved delvis mobilisering som nå, ble ordren sendt med vanlig brevpost.

Generalstaben gikk derfor i gang med papirarbeidet som skulle gjøre de fire brigadene klar til operasjoner to dager senere.

Imens ringte statsministeren – som trodde at reservene ville gripe til våpen i løpet av få timer – til kongen:

«Deres Majestet, vi er i krig», meddelte statsminister Johan Nygaardsvoll.
«Mot hvem?» svarte Haakon 7.

Britiske og tyske skip krenket stadig det nøytrale Norges territorialfarvann, så det var ikke opplagt for monarken hvem landets fiende var.

Mens forvirringen hersket i Oslo, var de tyske skipene allerede på vei opp fjorden. Hovedstyrken holdt kursen mot hovedstaden, mens mindre skip dreide av og satte soldater i land for å okkupere norske kystforsvarsstillinger.

Uvitenhet om geografien og undervurdering av de norske garnisoners slagkraft førte imidlertid til stygge overraskelser.

Bare bløff og griseflaks reddet situasjonen for tyske tropper da angrepet deres på flåtebasen i Horten slo feil.

To offiserer gikk frem under beskyttelse av et hvitt flagg og truet med at Luftwaffes fly ville jevne basen og selve Horten med jorden dersom ikke de norske forsvarerne kapitulerte.

Kravet ble sendt videre til marinens overkommando, som ga tillatelse til overgivelse.

Men på vei tilbake gjennom det militære hierarkiet ble beskjeden misforstått, og i stedet for bare en liten og ubetydelig base ga hele Oslos kystforsvar opp å kjempe.

Også kystbatteriene som den tyske invasjonflåten ennå ikke hadde passert.

Hvis alle norske offiserer gjorde sin soldatplikt og adlød, fikk fienden fri bane til Oslo, kongen og regjeringen. Men særlig én person valgte å ta opp kampen.

Oberst gikk sine egne veier

På festningsøya Oscarsborg var oberst Birger Eriksen sjef. Han skulle snart pensjonere seg etter en 45 år lang karriere – og de store, tyskproduserte kanonene han førte kommando over, hadde en tilsvarende alder.

Da advarselen fra oppsynsskipet Pol III spredte seg oppover fjorden og nådde Oscarsborg, ga gamle Eriksen mannskapet ordre om å gjøre klar skytset.

Den vesle garnisonen kunne imidlertid bare bemanne to av kanonene, selv når kjøkkenpersonalet hjalp til. Og det ville være umulig å lade igjen etter første salve.

Kl. 03.40 meldte signalstasjonen ved Filtvedt ti kilometer lenger sør: «Krigsskip passerer stasjonen med slokte lanterner». Inntrengere var på vei, men Eriksen visste fortsatt ikke hvilken nasjonalitet de hadde.

En nervøs underordnet foreslo å skaffe instruks fra overkommandoen, men det ville ikke obersten høre snakk om.

Han lot mannskapet stå klar ved kanonene, som var kjent under de gammeltestament­lige navnene «Moses» og «Aaron».

Om bord på den tunge krysseren Blücher, som ledet tyskernes ferd mot Oslo, var stemningen optimistisk. Hittil hadde ingen kystbatterier beskutt flåtestyrken.

Og da skipene kom innenfor rekkevidde av Oscarsborg, kom det ikke en lyd fra de kraftige norske kanonene, og ingen av festningens lyskastere ble rettet mot Blücher.

Tyskerne visste ikke at lyskasterne var ute av drift, eller at Eriksen, som ikke kunne lade kanonene på ny, ville ha byttet nærmere innpå.

Kl. 04.21 var Blücher bare 1800 meter fra Oscarsborg. Ifølge det norske militærets forholdsordre skulle han skyte varselskudd før han sendte granater direkte mot målet.

Men han visste at de fremmede skipene allerede hadde vært i kamp med norske fartøyer og baser lenger sør, så han bestemte seg for å hoppe over formalitetene.

«Enten blir det medalje eller så blir det krigsrett», skal oberst Eriksen ha konkludert med. «Skyt».

Gamle kjemper åpner ild

Kanonene på Oscarsborg hovedbatteri var kanskje gamle, men på så kort avstand kunne de umulig bomme. Det første skuddet kom fra «Moses» og traff Blüchers kommandotårn.

Granaten gikk tvers gjennom panseret og fortsatte ut på motsatt side uten å eksplodere. Men trykket fra de 345 kiloene med stål og sprengstoff var nok til å ta livet av alle i rommet.

Krysseren hadde mistet folkene som skulle peke ut mål for skipets kanoner. Neste salve kom fra «Aron», og tennsatsen på denne granaten virket.

En kraftig eksplosjon antente drivstofflageret til skipets observasjonsfly, og det brøt ut kraftig brann.

Mens Blücher fortsatte fremover i det smale sundet, stemte batterier på drøbaksiden i. Granater av forskjellig kaliber hamret inn i krysseren, som prøvde å svare igjen med luftvernskyts.

På Oscarsborg hadde Eriksen brukt sine to skudd, men han hadde også et skjult torpedobatteri til rådighet. Han ringte ansvarshavende offiser.

Tusen tyskere omkom i fjorden

Kommandørkaptein Andreas Anderssen hadde egentlig gått av med pensjon da han ble tilkalt av Birger Eriksen på Oscarsborg for å ta kommandoen over torpedoene.

Sjefen for torpedobatteriet var syk, og Anderssen kjente torpedoanlegget fra 1901 inn og ut.

Men som besetning hadde han bare ferske elever fra Kystartilleriets befalsskole, og han holdt akkurat på med å instruere dem da oppringningen fra oberst Eriksen kom.

«Skal hun torpederes?» spurte Anderssen festningskommandøren.
«Hun skal torpederes», kom det kontant fra obersten.

Anderssen ga seg til å vente på at Blücher skulle entre skuddfeltet hans. Imens begynte han å tenke på om de 40 år gamle torpedoene overhodet fungerte.

Så kom det store fartøyet til syne med flere røyksøyler veltende opp fra skroget. Avstanden var bare 500 meter.

«Jeg trykker på knappen og hører til min store lettelse hvordan torpedoen buldrer av gårde fra undervannsrampen», husket Anderssen senere.

På tre meters dyp strøk den motoriserte sprengladningen mot målet. Anderssen hadde ikke tid til å følge torpedoens kjølvannsstripe, for han var i full gang med å gjeninnstille siktet.

Et øyeblikk senere trykket den norske offiseren på knappen en gang til. Den første torpedoen traff Blücher i forskipet, den neste midtskips.

Skroget begynte umiddelbart å krenge, og det brøt ut brann flere steder. Da flammene nådde et av magasinene og granater begynte å eksplodere, var krysserens skjebne beseglet.

Etter en timelang dødskamp fikk de overlevende kl. 05.30 ordre om å forlate skipet. Kommandørkaptein Anderssen ble stående og se på Blüchers endelikt:

«‘Deutschland, Deutschland über alles’ strømmer mot oss, sunget med djevelsk fanatisme av de som går under med fartøyet. De som svømmer i den brennende oljen, og de som har reddet seg i land på en holme, stemmer i dette uhyggelige koret. Det var det verste jeg noen gang har hørt».

Tusen mann omkom på Blücher, og aksjonen mot Oslo gikk i stå. Resten av den tyske flåtestyrken torde ikke å gå i sikksakk mellom de norske kanonene og snudde.

Hvis tyskerne skulle klare å innta hovedstaden før den norske hæren var mobilisert, måtte de sette sin lit til de flybårne troppene som var på vei.

Katastrofen nærmer seg

Erobring av baser til Luftwaffes fly var høyt prioritert i den tyske operasjonsplanen. Derfor var det viktig at fallskjerm- tropper inntok Fornebu flyplass slik at fly med soldater og utstyr kunne lande der.

Men akkurat som lenger sør i fjorden, ble virkeligheten en helt annen enn den tyske generalstaben forventet.

Skydekket lå tett over Sør-Norge om morgenen 9. april, og da den første tyske angrepsbølgen nådde luftrommet over Oslo, var det umulig å se Fornebu.

Sjefen for fallskjermsoldatene måtte bare konstatere at hoppene ikke lot seg gjennomføre.

«Fly tilbake til Schleswig», beordret lederen for 10. flygerkorps. Været hadde utsatt begge aksjonene mot Oslo, og dermed vaklet hele den tyske planen for Operasjon Weserübung.

Men tilfeldighetene ville det annerledes.
Kaptein Richard Wagner var sjef for tredje angrepsbølge, som skulle lande på Fornebu og slutte seg til fallskjerm- troppene.

I den innviklede tyske invasjonsorganisasjonen var han imidlertid ikke underlagt 10. flygerkorps, og han mente derfor ikke at ordren om å snu hadde betydning for hans styrke. Derfor fortsatte han med sine ca. 350 mann.

Imens foregikk det en hissig luftduell over Oslo. Tyske bombefly og deres eskorte av langtrekkende Messer­schmitt Bf-110-jagerfly ble angrepet av sju norske piloter i britisk-produserte Gloster Gladiator-fly.

I 1940 hadde dobbeltdekkere av denne typen for lengst gått ut på dato, men i kamp mot de tunge tyske jagerne viste flyet seg å være lettere å manøvrere.

To Messerschmitt og to bombefly ble skutt ned, mens bare én norsk pilot måtte nødlande.

Mangel på ammunisjon tvang likevel de norske pilotene til å avbryte kampen. To landet på Fornebu for å få ladet maskingeværene, men flyene ble straks angrepet og ødelagt av stupende tyske jagerfly.

De fem andre Gladiatorene måtte fly bort, og luftkampen var over da transportflyene med kaptein Wagners styrke ankom like etter.

Improvisering reddet dagen

Alle planer for erobringen av Oslo hadde slått feil, men det visste ikke Wagner. Tyske jagere sirklet over Fornebu, og gjennom et hull i skydekket kunne han se flammene fra de to ødelagte flyene på bakken.

Fallskjermtroppene måtte ha inntatt flyplassen, mente kapteinen, og han ga piloten i transportflyet han satt i ordre om å lande med det samme.

Det tre-motors Junkers-flyet dalte forsiktig, og hjulene hadde nettopp rørt bakken da maskingeværbyger plutselig slo inn gjennom skroget.

Piloten ga panisk full gass for å komme opp igjen. Men før flyet kom utenfor rekkevidde, var Wagner og flere andre i kabinen døde – drept av den norske luftvernstillingen som forsvarte Fornebu.

Et øyeblikks rådvillhet spredte seg i luften over Fornebu. Så tvang en ødelagt motor det senere tyske luft-esset Helmut Lent til å nødlande sin Messer­schmitt på flyplassen.

Maskinen endte på buken i et gjerde utenfor start­banen, men herfra kunne navigatøren beskyte de norske luftvernstillingene med aktermaskingeværet.

De andre jagerne gjorde som Lent, for turen fra Nord-Tyskland til Norge og morgenens luftduell hadde tømt drivstofftankene.

Ilden fra jagernes våpen tvang de norske skytterne i dekning, og dermed kunne de tyske transportmaskinene lande med bare få tap blant lasten av kampklare soldater.

I løpet av kort tid var Fornebu på tyske hender – og dermed hadde de likevel sikret seg et fotfeste nær hovedstaden.

Oslo falt uten kamp

Mens fly etter fly satte tropper av på Fornebu, marsjerte en kolonne mot Oslo.

Byen var bare bevoktet av noen få gardekompanier og en rytterenhet som mottok forvirrende og motstridende ordrer.

Noe forsvar hadde ikke blitt organisert i tide, så det var fritt frem for de tyske troppene.

Der generalenes planer hadde slått feil, hadde flaks og improvisering reddet den tyske operasjonen mot Oslo.

Men noen få egenrådige nordmenn hadde forsinket invasjonstroppene så mye at kongen og regjeringen fikk tid til å komme seg ut av byen.

Haakon 7. forble samlingspunktet for norsk motstand mot den tyske okkupasjonen.

I motsetning til Danmark som de allierte utropte til «Hitlers kanarifugl», ble det kjempende Norge regnet som en del av alliansen mot Nazi-Tyskland.