Collage av bilder fra slaget om Stalingrad under 2. verdenskrig

Slaget om Stalingrad: De siste dagene

Den 10. januar 1943 innleder sovjetiske styrker en storoffensiv ved Stalingrad. Målet er å knuse restene av Hitlers innesperrede 6. Armé og befri byen. De neste 20 dagene blir et mareritt for de tyske soldatene.

Den 10. januar 1943 innleder sovjetiske styrker en storoffensiv ved Stalingrad. Målet er å knuse restene av Hitlers innesperrede 6. Armé og befri byen. De neste 20 dagene blir et mareritt for de tyske soldatene.

Scala/BPK & BPA Bundesarchiv

Raskt overblikk over Slaget om Stalingrad

Bakgrunn

Krigen raser på andre året på østfronten, der tyskerne angriper den strategisk viktige byen Stalingrad.

Forløp

I en knipetangmanøver fanger de sovjetiske styrkene 300 000 tyske soldater, som siden må overgi seg.

Konsekvens

Nederlaget svekker den tyske hæren. Resten av krigen er Sovjetunionen på offensiven på alle fronter.

Frontlinjen nær Stalingrad, 10. januar l943

Den tyske 6. armé har vært omringet i to måneder. I all hemmelighet har Den røde armé oppmarsjert 200 000 soldater for å knuse fienden.

Etter noen rolige dager bryter helvete løs på steppene vest for Stalingrad 10. januar 1943, klokken 08.05.

En bitende snøstorm herjer det øde landskapet, da munningsild fra tusener av kanoner og stalinorgler lyser opp himmelen.

Et sekund senere blir stillheten flerret av et øredøvende brak.

De tyske soldatene kryper tettere sammen i skyttergravene mens sovjetisk artilleri ubønnhørlig hamrer ned de neste 55 minuttene.

Hvert granatnedslag sender byger av jord og dødbringende metallsplinter gjennom luften.

Bombardementet er så intenst at en sovjetisk artillerioffiser konstaterer med dårlig skjult tilfredshet at fienden bare kan unnslippe kanonilden «med døden eller med evig sinnssykdom».

Kart over Stalingrad og omegn, blant annet beliggenhet ift. Kaukasus

Oljefeltene rundt Kaukasus var tyske Wehrmachts primære mål, men Hitler kunne ikke motstå sjansen til å innta byen som var oppkalt etter Stalin.

© Shutterstock/Jonas Sjöwall Haxø

Den tyske generalen Edler von Daniels beskriver nonsjalant dagen som «en ganske urolig søndag ved fronten», men den sovjetiske skildringen er nærmere virkeligheten.

På den stivfrosne steppen har det ikke vært mulig å hakke skyttergravene dype nok.

Samtidig er de tyske frontsoldatene utmagret og forkomne etter ukevis på en diett av vannsuppe og noen få hundre gram brød. Det er dårlig med ammunisjon og altfor langt mellom de tunge våpnene i forsvarslinjene.

Presis klokken 09.00 dør kanontordenen ut og blir avløst av den illevarslende rumlingen fra dieselmotorer. Bakken rister da hundrevis av flere tonn tunge sovjetiske T-34-stridsvogner setter seg i bevegelse mot de sønderskutte tyske stillingene.

Like etter følger tusener og atter tusener av sovjetiske soldater – kledd i snøhvite uniformer og med påsatte bajonetter på automatgeværene.

Med høye hurrarop og til tonene fra den kommunistiske kampsangen Internasjonalen setter den levende muren seg i bevegelse og ruller innover de tyske stilingene.

«Operasjon Ring» – nedkjempingen av de tyske styrkene i Stalingrad – er i gang.

Frontlinjen ved Stalingrad, 11. januar

Den røde armés offensiv fortsetter på andre døgnet. Sovjetiske styrker bryter gjennom de tyske forsvarslinjene langs store deler av fronten.

For de tyske styrkene kommer ikke det sovjetiske angrepet som noen overraskelse. To dager før har den sovjetiske øverstkommanderende, general Georgij Zjukov, utstedt et siste ultimatum til den 6. armé.

Ved hjelp av knitrende høyttalere på lastebiler langs fronten og i titusenvis av flygeblader har Zjukov forlangt øyeblikkelig kapitulasjon, og lovet rettferdig behandling av alle krigsfanger.

Alternativet, med generalens egne ord, er «den totale utslettelse av de tyske styrkene til siste mann».

Foto av den sovjetiske generalen Georgij Zjukov

Georgij Zjukov var Sovjetunionens beste general. Han ledet frigjøringen av Stalingrad, og senere angrepet på Berlin.

© Scanpix/AKG-Images

Svaret fra den 6. armés øverstkommanderende, general Friedrich Paulus, er et rungende nei.

Ingen i den tyske hæren har derfor vært i tvil om at et angrep kan komme hvert øyeblikk.

Likevel er ikke tyskerne i stand til å holde forsvarslinjene da Den røde armé setter i verk offensiven.

I snøstormene har tyskerne mange steder gitt opp å hakke gjennom den frosne bakken og skape brukbare skyttergraver.

I stedet bruker soldatene de gjennomfrosne likene av falne kamerater og døde sovjetiske soldater som dekning. Men de harde kroppene hjelper ikke mye mot stridsvogner og tungt artilleri.

Tyskernes eneste mulighet er derfor å flykte baklengs, ikke mot hjemlandet Tyskland og sikkerheten i vest, men lenger og lenger mot øst, inn i en stadig krympende forsvarslomme ved Stalingrad.

Frontlinjen ved Stalingrad, 13. januar

De sovjetiske styrkenes første mål er flyplassen ved Pitomnik, der hoveddelen av den 6. armés depoter befinner seg.

I tre dager har sersjant Günther Wallrawe ledet troppen sin i en organisert tilbaketrekning.

I 20 kuldegrader og med snøen piskende i de frostbitte ansiktene har mennene hans flere ganger hakket provisoriske forsvarsstillinger i den frosne bakken, men hver gang har de sovjetiske styrkene brutt gjennom forsvarslinjene i nærheten.

For å unngå at de skal bli omringet har Wallrawe igjen og igjen beordret sine menn baklengs. Mot Pitomnik og Stalingrad.

Kart over frontlinjene ved Stalingrad i 1943
© Unknown

Gigantisk offensiv knuste lommen

  1. januar innledet Den røde armé en offensiv som skulle befri Stalingrad.

I november 1942 lukket en jernring seg rundt den tyske 6. armé.

Til tross for flere unnsetningsforsøk forble armeen innesperret, og i januar 1943 bestemte sovjetledelsen seg for å knuse den gjenværende motstanden.

Omtrent 200 000 soldater – med støtte fra stridsvogner og tungt artilleri – presset de neste to ukene tyskerne sammen på et stadig mindre område.

Mot slutten av januar kom de frem til elva Volga ved Stalingrad, der de delte de tyske styrkene i to. To dager senere overga den 6. armé seg.

Her, 12 kilometer vest for den livsviktige flyplassen, har Wallrawe imidlertid fått ordre om å stanse tilbaketrekningen ved en jernbanestasjon. Ordren er klar: Stillingen skal forsvares til siste mann.

Den unge sersjanten har for lengst innstilt seg på å dø da sovjetiske stormtropper angriper jernbanestasjonen. I den første angrepsbølgen river en kule opp magesekken hans – i en normalsituasjon ville skaden ha vært dødelig, men ikke ved Stalingrad.

I likhet med mange andre tyske soldater blir sersjanten reddet av at magesekken hans er så tom at den produserer langt mindre magesyre enn vanlig. Dermed blir ikke Wallrawes vitale organer ødelagt av etsende magesyre etter skuddet i magen.

Alvorlig såret kryper sersjanten til feltsykehuset i Pitomnik. Få timer senere blir han fløyet ut om bord på et av Luftwaffes store transportfly.

Startbanen ved Pitomnik, 13. januar

Tusener av sårede søker mot Pitomnik, der det nå bare er få fly som lander og letter.

For Raymond Beyer er situasjonen uvirkelig. To måneder tidligere var den 39 år gamle veteranen en av de siste som ble fløyet inn i Stalingrad-lommen. I dag blir han en av de siste som forlater den.

Beyer ligger på en båre nær landingsbanen med skuddsår i begge beina, og ser frustrert fly etter fly lette uten ham. 12 kilometer unna kjemper tyske soldater med håndvåpen for å gi de sårede tid til å slippe ut.

Beyer venter et helt døgn i Pitomnik, før han omsider blir båret inn i et av de ventende flyene. Rundt ham står SS-vakter med maskinpistoler og forsøker å holde andre sårede unna.

Kampen om en plass i de livreddende flyene er nådeløs, og flere ganger klaprer maskinpistolene mot mengden av jamrende soldater. Først da Beyer er på plass i flyet, kan han puste lettet ut.

Da en av flygerne legger et stykke brød i hendene på ham, river en korporal maten ut av hendene på Beyer og sluker den.

For Raymond Beyer er det en slags rettferdighet i at korporalen kort etter synker skrikende sammen i kramper og dør.

Den underernærte kroppen tålte ikke det plutselige matinntaket.

Flyplassen i Pitomnik, 14. januar

Tyskerne kjemper for å beholde kontrollen over de to flyplassene Pitomnik og Gumrak, den 6. armés eneste veier inn og ut av Stalingrad-lommen.

Kaoset i Pitomnik er totalt. Hundrevis av menn med bandasjer og blødende sår slåss om å rykke frem i de lange køene. Frem til legene, som flankert av soldater bevæpnet med maskinpistoler sorterer de sårede i tre kategorier:

De hardest sårede blir sendt ut på landingsbanen, litt nærmere en mulig redning. Soldater med forfrysninger og kjøttsår blir straks sendt tilbake til fronten. Og menn med skuddsår i høyre hånd blir slept utenfor i snøstormen og henrettet.

Legene drar raskt kjensel på denne vanligste måten å skade seg selv. Mange tyr til en så desperat handling i håp om å slippe ut av Stalingrad.

Foto av etterlatte soldater, stridsvogner og artilleri ved Stalingrad

Det lå både stridsvogner, artilleri og sårede kamerater igjen etter tyskerne da de flyktet i panikk.

© Scanpix/AKG-Images

For de som slipper gjennom sorteringen, begynner en ny kamp ute på startbanen – kampen om en plass i flyene.

De som ikke kan gå selv, har ikke en sjanse, og ligger apatiske på bårer.

Menn på krykker og med hodet viklet inn i bandasjer slåss om plassene, og frontlinjen er nå så tett på at granater fra de tunge sovjetiske kanonene jevnlig hamrer ned på landingsbanen.

«Det er uunngåelig at vi kollapser» Friedrich Paulus, tysk general under slaget om Stalingrad

Selv soldater som blir lempet i sikkerhet i flyene, er ikke reddet. Ofte krabber altfor mange om bord i Luftwaffes transportfly.

De store flyene må stige bratt for å vinne nok høyde til å slippe forbi den sovjetiske luftvernilden noen kilometer unna, og den tunge lasten er livsfarlig.

Enkelte ganger presser flygerne flyene for hardt, og i nesten loddrett stilling begynner motorene å hyle, for så å slokne. For soldatene som blir kastet rundt er panikken kortvarig.

Flyene er dødsdømte. Uvirkelig sakte faller de baklengs mot bakken og eksploderer i et inferno av ild.

Den russiske steppen, øst for Pitomnik, 15. januar

Tyskerne har gitt opp å forsvare Pitomnik. Sårede soldater forsøker å nå frem til feltsykehuset ved Gumrak-flyplassen.

De hardt sårede i Pitomnik blir etterlatt til de sovjetiske styrkene da tyskerne trekker seg tilbake mot den mindre Gumrak-flyplassen.

På steppen sleper, krabber og kryper uthungrede, sårede og levende døde seg gjennom snøen. Soldatene marsjerer på frostsprengte føtter, med teppestrimler viklet rundt.

En eldre sovjetisk kvinne blir funnet av tyske soldater i Stalingrad

Sivile var fanget i kryssilden mellom de sovjetiske og de tyske styrkene. På bildet ses en eldre sovjetisk kvinne som forsøkte å gjemme seg men ble funnet av tyske soldater sommeren 1942.

© Shutterstock

Forfrysninger har revet opp leppene deres, og ansiktene har en voksaktig karakter. Med jevne mellomrom faller noen om, døde av utmattelse.

I slike situasjoner teller hvert sekund. Andre soldater flokker seg om liket og river klærne av den døde før kulden fryser klærne fast til kroppen.

De heldigste sikrer seg nye støvler, og det kan utgjøre forskjellen mellom liv og død. I et øyeblikks oppstemthet marsjerer de heldige videre med et ekstra lag klær på kroppen.

Stalingrad-lommen, 16. januar

600 leger har fulgt med den 6. armé inn i Stalingrad. Gjennom hele slaget forsøker de fryktløst å hjelpe sårede.

Stalingrads egentlige helter er ambulansesjåførene og legene.

I sønderskutte ambulanser som det omtrent bare er understellet igjen av, freser de fryktløst mellom fronten og Gumrak, vel vitende om at kjøretøy er det primære målet for sovjetiske flygere og stridsvognskyttere.

Igjen og igjen ser de tyske frontsoldatene ambulansene dukke opp i rasende fart, for så raskt å forsvinne med sårede om bord.

VIDEO: Sovjetisk øyenvitne forteller om kampene i Stalingrad

Ved Gumrak er mengden våpen så enorm at den sovjetiske 64. armé gir opp å finne en bar flekk der de kan stille opp artilleriet sitt.

Før har de sovjetiske soldatene også kunnet bruke erobrede skyttergroper, men etter hvert som hæren nærmer seg Stalingrad, flyter hver eneste grop med døde tyskere.

Gumrak, 22. januar

Den tidligere så disiplinerte tyske hæren er i total oppløsning. Offiserene må ta i bruk alle tenkelige midler for å opprettholde en slags orden.

Selv de mest Hitler-tro soldatene i Stalingrad har nå innsett sannheten. Den 6. armé kommer til å bli overkjørt av de sovjetiske styrkene. I løpet av noen få timer vil Gumrak falle, og hvert fly som letter fra flyplassen, kan være det siste.

Den håpløse situasjonen har fått den disiplinerte tyske hæren til å gå i oppløsning. Selv høytstående offiserer forsøker nå å narre døden og komme seg unna.

Med en falsk ordre skaffer en ung oberstløytnant seg plass på et fly, og lander halvannen time senere på en militærflyplass utenfor lommen. Han håper at ingen skal oppdage forsvinningen midt i alt kaoset rundt Gumrak.

Men da offiserens sjåfør rapporterer at han har forsvunnet etter å ha blitt kjørt til Gumrak-flyplassen, eksploderer general Friedrich Paulus i raseri.

Han kontakter straks armégruppens ledelse, og forlanger at desertøren skal flys inn igjen til øyeblikkelig henrettelse. Plassmangel på flyene gjør kravet umulig.

Han blir derfor skutt på stedet.

Øst for Gumrak, 22. januar

Tyskerne forlater Gumrak i all hast. Hardt sårede og sovjetiske fanger blir forlatt.

Like ved Gumrak, i et område avsperret med piggtråd, blir soldatene fra Den røde armé møtt av et umenneskelig syn.

I den åpne leiren ligger tusenvis av stivfrosne lik, ribbet for alt. En liten flokk forhutlede menn sitter tett sammen for å finne ly for vinden.

De sovjetiske styrkene har kommet over en tysk krigsfangeleir, der det har sittet tusenvis av soldater fra Den røde armé.

Fargelagt foto av sovjetiske soldater ved elven Volga i 1942

I begynnelsen av slaget om Stalingrad hadde tyskerne et overtak over de sovjetiske styrkene, som ble tvunget tilbake mot elven Volga.

© S. Fridlyand/Klimbim

Bare rundt 20 mann er fremdeles i live, men de er så utsultet at de faller døde om da redningsmennene gir dem brød og pølse fra feltrasjonene.

Et sovjetisk filmteam filmer de skjelettynne likene, og bildene blir sendt ut til den sovjetiske befolkningen.

Noen timer senere ruller sovjetiske stridsvogner inn over landingsbanen ved Gumrak. Hundrevis av hardt sårede tyskere har blitt etterlatt liggende på bårer i et feltsykehus.

Uten nåde blir de knust under stridsvognenes larveføtter, eller henrettet med en rask maskingeværsalve.

Stalingrad by, 24. januar

Etter å ha vært innesperret i to måneder er hæren nær sultedøden.

Gumrak har falt.

Og med den enhver sjanse for å overleve. De daglige rasjonene er skåret ned til 50 gram brød og en kopp såkalt vannsuppe.

På gode dager flyter det en eneste liten ert eller nudel rundt i den tynne, smakløse væsken.

De snart to månedene de har vært sperret inne har satt sitt brutale avtrykk, og nå, i slutten av januar, ligner den 6. armé et vandrende korps av levende skjeletter.

Når hvert gram med fett er borte, blir smerten ved enhver bevegelse uutholdelig. Selv herdede veteraner skriker av smerte under marsjer.

Da en adjutant overrekker Paulus meldingen om at de sovjetiske styrkene har brutt gjennom til Volga og har delt den 6. armé i to, kollapser generalens siste håp om redning.

Han sender straks et telegram til Berlin, der han tigger om tillatelse til å la den 6. armé kapitulere: «Styrkene er uten mat og ammunisjon», skriver generalen, og forteller hvordan hæren er i oppløsning langs hele fronten.

«18 000 sårede er stuet sammen i Stalin-grad, uten medisin eller forbindinger. Det er uunngåelig at vi kollapser», skriver Paulus og avslutter telegrammet med ordene:

«Hæren ber om tillatelse til å overgi seg og redde de resterendes liv».

Svaret fra Hitler er et rungende nei. Styrkene i Stalingrad binder så mange sovjetiske styrker at andre deler av den tyske hæren har tid til å etablere et forsvar lenger mot vest.

Og ikke minst vil Stalingrads fall være en katastrofe for nazistene, som om bare fire dager skal feire ti-årsjubileet for maktovertakelsen med en storslått seremoni.

Føreren utnevner kort etter Friedrich Paulus til feltmarskalk, og minner ham om det tyske offiserskorpsets stolte historie.

Ingen tysk feltmarskalk har noensinne overgitt sin hær eller seg selv. Budskapet til Paulus er dårlig skjult. Begå selvmord, eller kjemp til døden.

Berlin, 30. januar

Selv om Paulus tigger om lov til å overgi seg, nekter føreren. Stalingrad passer perfekt inn i den nazistiske propagandaen.

I tyske byer over hele det okkuperte Europa, selv i Stalingrads ruiner, knitrer Hermann Görings stemme gjennom radioen.

Den korpulente Luftwaffe-sjefen taler om «Festning Stalingrad» som er i ferd med å falle – men som vil leve videre for evig.

Soldatene lytter med raseri, vantro og latter til den nazistiske topplederen, som med bombastiske ord hyller heltene fra tryggheten i Berlin, 2200 kilometer unna:

«Det kommer en dag da fremtidige generasjoner vil snakke med stolthet om den 6. armés kamper», utbasunerer Göring og forsikrer at slaget for alltid vil bli husket som fundamentet under Det tredje rikets seier.

For de innesperrede i Stalingrad er talen dypt komisk.

Den tykkeste mannen i Tyskland prediker mot og utholdenhet for de uthungrede soldatene.

Paulus' hovedkvarter, 31. januar

Feltmarskalk Friedrich Paulus har akseptert en fredsforhandling i hovedkvarteret sitt.

To sovjetiske representanter strener nedover gangene under stormagasinet Univermag, og det brer seg en uhyggelig stillhet.

Ikke et ord unnslipper de tyske soldatene. Det kan virke som det er djevelen selv som marsjerer forbi dem.

Sakte forsvinner de to sovjetiske utsendingene dypere inn i labyrinten, til de omsider når målet: et lite, spartansk lokale der et skrivebord og en stol er de eneste møblene på det harde betonggulvet.

To vegger er dekket med kart, mens et stort hakekorsflagg pryder den tredje. Her får utsendingene beskjed om å vente.

Alt er stille da Paulus' nestkommanderende, generalmajor Arthur Schmidt, stiger inn i rommet.

Han er ulastelig kledd i en sirlig presset uniform, nybarbert og med vannkjemmet hår.

Da generalen åpner munnen for å snakke, nærmest bjeffer han ordene ut i korte setninger:

«General Paulus er blitt utnevnt til feltmarskalk. Han leder ikke lenger de tyske styrkene. Han er altfor mentalt sliten til å møte sovjetiske utsendinger».

Schmidt har fått myndighet til å lede alle fredsforhandlinger.

Den sovjetiske utsendingen overrekker ultimatumet, som inneholder krav om en betingelsesløs kapitulasjon.

Alle kamphandlinger skal opphøre øyeblikkelig, og de tyske soldatene samles på «de falne krigeres plass» midt i Stalin-grad, der de skal legge ned våpnene.

Etter den formelle signeringen av dokumentene får de sovjetiske utsendingene adgang til Paulus' rom.

De finner generalen marsjerende nervøst frem og tilbake på gulvet i en uknappet grå uniformsfrakk.

Feltmarskalken opplyser navn og rang, og erklærer at han ikke bærer våpen.

Deretter trasker han ut gjennom Univermags ganger, ut i vintersolen og i sovjetisk fangenskap.

Stalingrad, 2. februar

Slaget om Stalingrad er slutt.

Viktor Kontradenko, journalist i Den røde armés avis, skuer målløs inn mot den sønderskutte byen.

Ut av ruinene marsjerer tusenvis av tyske soldater. En gigantisk slange av knekte menn, som etter tur legger våpnene sine i de voksende haugene av våpen.

© Scanpix/AKG-Images

Foran Kontradenko faller en ung løytnant om av utmattelse. Journalisten hører ham rope på vennen med svakere og svakere stemme. «Peter! Peter!»

Kameraten kaster ikke engang et blikk over skulderen. Han bretter bare opp frakkekragen, løfter skuldrene og fortsetter støvelløs videre.

Foran ham venter 5000 kilometers marsj mot fangeleirene i Sibir.

Det er uvisst hvordan det gikk med sersjant Günther Wallrawe og Raymond Beyer etter krigen.

Legen Hans Dibold overlevde krigen og skrev bok om opplevelsene sine.

Generalmajor Arthur Schmidt satt i sovjetisk fangenskap i tolv år. Han døde i Karlsruhe i 1987.