Frontlinjen nær Stalingrad, 10. januar l943
Den tyske 6. armé har vært omringet i to måneder. I all hemmelighet har Den røde armé oppmarsjert 200 000 soldater for å knuse fienden.
Etter noen rolige dager bryter helvete løs på steppene vest for Stalingrad 10. januar 1943, klokken 08.05.
En bitende snøstorm herjer det øde landskapet, da munningsild fra tusener av kanoner og stalinorgler lyser opp himmelen.
Et sekund senere blir stillheten flerret av et øredøvende brak.
De tyske soldatene kryper tettere sammen i skyttergravene mens sovjetisk artilleri ubønnhørlig hamrer ned de neste 55 minuttene.
Hvert granatnedslag sender byger av jord og dødbringende metallsplinter gjennom luften.
Bombardementet er så intenst at en sovjetisk artillerioffiser konstaterer med dårlig skjult tilfredshet at fienden bare kan unnslippe kanonilden «med døden eller med evig sinnssykdom».
Oljefeltene rundt Kaukasus var tyske Wehrmachts primære mål, men Hitler kunne ikke motstå sjansen til å innta byen som var oppkalt etter Stalin.
Den tyske generalen Edler von Daniels beskriver nonsjalant dagen som «en ganske urolig søndag ved fronten», men den sovjetiske skildringen er nærmere virkeligheten.
På den stivfrosne steppen har det ikke vært mulig å hakke skyttergravene dype nok.
Samtidig er de tyske frontsoldatene utmagret og forkomne etter ukevis på en diett av vannsuppe og noen få hundre gram brød. Det er dårlig med ammunisjon og altfor langt mellom de tunge våpnene i forsvarslinjene.
Presis klokken 09.00 dør kanontordenen ut og blir avløst av den illevarslende rumlingen fra dieselmotorer. Bakken rister da hundrevis av flere tonn tunge sovjetiske T-34-stridsvogner setter seg i bevegelse mot de sønderskutte tyske stillingene.
Like etter følger tusener og atter tusener av sovjetiske soldater – kledd i snøhvite uniformer og med påsatte bajonetter på automatgeværene.
Med høye hurrarop og til tonene fra den kommunistiske kampsangen Internasjonalen setter den levende muren seg i bevegelse og ruller innover de tyske stilingene.
«Operasjon Ring» – nedkjempingen av de tyske styrkene i Stalingrad – er i gang.
Frontlinjen ved Stalingrad, 11. januar
Den røde armés offensiv fortsetter på andre døgnet. Sovjetiske styrker bryter gjennom de tyske forsvarslinjene langs store deler av fronten.
For de tyske styrkene kommer ikke det sovjetiske angrepet som noen overraskelse. To dager før har den sovjetiske øverstkommanderende, general Georgij Zjukov, utstedt et siste ultimatum til den 6. armé.
Ved hjelp av knitrende høyttalere på lastebiler langs fronten og i titusenvis av flygeblader har Zjukov forlangt øyeblikkelig kapitulasjon, og lovet rettferdig behandling av alle krigsfanger.
Alternativet, med generalens egne ord, er «den totale utslettelse av de tyske styrkene til siste mann».
Georgij Zjukov var Sovjetunionens beste general. Han ledet frigjøringen av Stalingrad, og senere angrepet på Berlin.
Svaret fra den 6. armés øverstkommanderende, general Friedrich Paulus, er et rungende nei.
Ingen i den tyske hæren har derfor vært i tvil om at et angrep kan komme hvert øyeblikk.
Likevel er ikke tyskerne i stand til å holde forsvarslinjene da Den røde armé setter i verk offensiven.
I snøstormene har tyskerne mange steder gitt opp å hakke gjennom den frosne bakken og skape brukbare skyttergraver.
I stedet bruker soldatene de gjennomfrosne likene av falne kamerater og døde sovjetiske soldater som dekning. Men de harde kroppene hjelper ikke mye mot stridsvogner og tungt artilleri.
Tyskernes eneste mulighet er derfor å flykte baklengs, ikke mot hjemlandet Tyskland og sikkerheten i vest, men lenger og lenger mot øst, inn i en stadig krympende forsvarslomme ved Stalingrad.
Frontlinjen ved Stalingrad, 13. januar
De sovjetiske styrkenes første mål er flyplassen ved Pitomnik, der hoveddelen av den 6. armés depoter befinner seg.
I tre dager har sersjant Günther Wallrawe ledet troppen sin i en organisert tilbaketrekning.
I 20 kuldegrader og med snøen piskende i de frostbitte ansiktene har mennene hans flere ganger hakket provisoriske forsvarsstillinger i den frosne bakken, men hver gang har de sovjetiske styrkene brutt gjennom forsvarslinjene i nærheten.
For å unngå at de skal bli omringet har Wallrawe igjen og igjen beordret sine menn baklengs. Mot Pitomnik og Stalingrad.
Her, 12 kilometer vest for den livsviktige flyplassen, har Wallrawe imidlertid fått ordre om å stanse tilbaketrekningen ved en jernbanestasjon. Ordren er klar: Stillingen skal forsvares til siste mann.
Den unge sersjanten har for lengst innstilt seg på å dø da sovjetiske stormtropper angriper jernbanestasjonen. I den første angrepsbølgen river en kule opp magesekken hans – i en normalsituasjon ville skaden ha vært dødelig, men ikke ved Stalingrad.
I likhet med mange andre tyske soldater blir sersjanten reddet av at magesekken hans er så tom at den produserer langt mindre magesyre enn vanlig. Dermed blir ikke Wallrawes vitale organer ødelagt av etsende magesyre etter skuddet i magen.
Alvorlig såret kryper sersjanten til feltsykehuset i Pitomnik. Få timer senere blir han fløyet ut om bord på et av Luftwaffes store transportfly.
Startbanen ved Pitomnik, 13. januar
Tusener av sårede søker mot Pitomnik, der det nå bare er få fly som lander og letter.
For Raymond Beyer er situasjonen uvirkelig. To måneder tidligere var den 39 år gamle veteranen en av de siste som ble fløyet inn i Stalingrad-lommen. I dag blir han en av de siste som forlater den.
Beyer ligger på en båre nær landingsbanen med skuddsår i begge beina, og ser frustrert fly etter fly lette uten ham. 12 kilometer unna kjemper tyske soldater med håndvåpen for å gi de sårede tid til å slippe ut.
Beyer venter et helt døgn i Pitomnik, før han omsider blir båret inn i et av de ventende flyene. Rundt ham står SS-vakter med maskinpistoler og forsøker å holde andre sårede unna.
Kampen om en plass i de livreddende flyene er nådeløs, og flere ganger klaprer maskinpistolene mot mengden av jamrende soldater. Først da Beyer er på plass i flyet, kan han puste lettet ut.
Da en av flygerne legger et stykke brød i hendene på ham, river en korporal maten ut av hendene på Beyer og sluker den.
For Raymond Beyer er det en slags rettferdighet i at korporalen kort etter synker skrikende sammen i kramper og dør.
Den underernærte kroppen tålte ikke det plutselige matinntaket.
Flyplassen i Pitomnik, 14. januar
Tyskerne kjemper for å beholde kontrollen over de to flyplassene Pitomnik og Gumrak, den 6. armés eneste veier inn og ut av Stalingrad-lommen.
Kaoset i Pitomnik er totalt. Hundrevis av menn med bandasjer og blødende sår slåss om å rykke frem i de lange køene. Frem til legene, som flankert av soldater bevæpnet med maskinpistoler sorterer de sårede i tre kategorier:
De hardest sårede blir sendt ut på landingsbanen, litt nærmere en mulig redning. Soldater med forfrysninger og kjøttsår blir straks sendt tilbake til fronten. Og menn med skuddsår i høyre hånd blir slept utenfor i snøstormen og henrettet.
Legene drar raskt kjensel på denne vanligste måten å skade seg selv. Mange tyr til en så desperat handling i håp om å slippe ut av Stalingrad.
Det lå både stridsvogner, artilleri og sårede kamerater igjen etter tyskerne da de flyktet i panikk.
For de som slipper gjennom sorteringen, begynner en ny kamp ute på startbanen – kampen om en plass i flyene.
De som ikke kan gå selv, har ikke en sjanse, og ligger apatiske på bårer.
Menn på krykker og med hodet viklet inn i bandasjer slåss om plassene, og frontlinjen er nå så tett på at granater fra de tunge sovjetiske kanonene jevnlig hamrer ned på landingsbanen.
«Det er uunngåelig at vi kollapser» Friedrich Paulus, tysk general under slaget om Stalingrad
Selv soldater som blir lempet i sikkerhet i flyene, er ikke reddet. Ofte krabber altfor mange om bord i Luftwaffes transportfly.
De store flyene må stige bratt for å vinne nok høyde til å slippe forbi den sovjetiske luftvernilden noen kilometer unna, og den tunge lasten er livsfarlig.
Enkelte ganger presser flygerne flyene for hardt, og i nesten loddrett stilling begynner motorene å hyle, for så å slokne. For soldatene som blir kastet rundt er panikken kortvarig.
Flyene er dødsdømte. Uvirkelig sakte faller de baklengs mot bakken og eksploderer i et inferno av ild.
Den russiske steppen, øst for Pitomnik, 15. januar
Tyskerne har gitt opp å forsvare Pitomnik. Sårede soldater forsøker å nå frem til feltsykehuset ved Gumrak-flyplassen.
De hardt sårede i Pitomnik blir etterlatt til de sovjetiske styrkene da tyskerne trekker seg tilbake mot den mindre Gumrak-flyplassen.
På steppen sleper, krabber og kryper uthungrede, sårede og levende døde seg gjennom snøen. Soldatene marsjerer på frostsprengte føtter, med teppestrimler viklet rundt.
Sivile var fanget i kryssilden mellom de sovjetiske og de tyske styrkene. På bildet ses en eldre sovjetisk kvinne som forsøkte å gjemme seg men ble funnet av tyske soldater sommeren 1942.
Forfrysninger har revet opp leppene deres, og ansiktene har en voksaktig karakter. Med jevne mellomrom faller noen om, døde av utmattelse.
I slike situasjoner teller hvert sekund. Andre soldater flokker seg om liket og river klærne av den døde før kulden fryser klærne fast til kroppen.
De heldigste sikrer seg nye støvler, og det kan utgjøre forskjellen mellom liv og død. I et øyeblikks oppstemthet marsjerer de heldige videre med et ekstra lag klær på kroppen.
Stalingrad-lommen, 16. januar
600 leger har fulgt med den 6. armé inn i Stalingrad. Gjennom hele slaget forsøker de fryktløst å hjelpe sårede.
Stalingrads egentlige helter er ambulansesjåførene og legene.
I sønderskutte ambulanser som det omtrent bare er understellet igjen av, freser de fryktløst mellom fronten og Gumrak, vel vitende om at kjøretøy er det primære målet for sovjetiske flygere og stridsvognskyttere.
Igjen og igjen ser de tyske frontsoldatene ambulansene dukke opp i rasende fart, for så raskt å forsvinne med sårede om bord.
De fleste sjåførene betaler med sitt eget liv. For legene i den 6. armé er tanken på selvmord med gift nærliggende.
Men de er så pliktoppfyllende at ingen av dem kan få seg til å avslutte livet før tiden. De få som får tilbud om å komme seg vekk på et av flyene, takker nei.
Ikke en eneste av de 600 legene som følger med hæren inn i Stalingrad, forlater kampen før alt er over.
Vest for Gumrak-flyplassen, 19. januar
Forsvarslommen er halvert på ni dager. Den 6. armé blir presset sammen på et stadig mindre territorium.
I ni dager har Den røde armé igjen og igjen brutt gjennom tyskernes forsvarslinjer.
Ofte har den 6. armé forlatt skyttergraven i all hast uten kamp, og overalt vitner forlatte stillinger om den paniske tilbaketrekningen.
Den røde armés soldater er målløse over de enorme haugene med geværer, mortere og feltkanoner som tyskerne har etterlatt.
VIDEO: Sovjetisk øyenvitne forteller om kampene i Stalingrad
Ved Gumrak er mengden våpen så enorm at den sovjetiske 64. armé gir opp å finne en bar flekk der de kan stille opp artilleriet sitt.
Før har de sovjetiske soldatene også kunnet bruke erobrede skyttergroper, men etter hvert som hæren nærmer seg Stalingrad, flyter hver eneste grop med døde tyskere.
Gumrak, 22. januar
Den tidligere så disiplinerte tyske hæren er i total oppløsning. Offiserene må ta i bruk alle tenkelige midler for å opprettholde en slags orden.
Selv de mest Hitler-tro soldatene i Stalingrad har nå innsett sannheten. Den 6. armé kommer til å bli overkjørt av de sovjetiske styrkene. I løpet av noen få timer vil Gumrak falle, og hvert fly som letter fra flyplassen, kan være det siste.
Den håpløse situasjonen har fått den disiplinerte tyske hæren til å gå i oppløsning. Selv høytstående offiserer forsøker nå å narre døden og komme seg unna.
Med en falsk ordre skaffer en ung oberstløytnant seg plass på et fly, og lander halvannen time senere på en militærflyplass utenfor lommen. Han håper at ingen skal oppdage forsvinningen midt i alt kaoset rundt Gumrak.
Stalingrad ble lagt i ruiner av tyske fly. Her fant noen av krigens mest nådeløse kamper sted.
Men da offiserens sjåfør rapporterer at han har forsvunnet etter å ha blitt kjørt til Gumrak-flyplassen, eksploderer general Friedrich Paulus i raseri.
Han kontakter straks armégruppens ledelse, og forlanger at desertøren skal flys inn igjen til øyeblikkelig henrettelse. Plassmangel på flyene gjør kravet umulig.
Han blir derfor skutt på stedet.
Øst for Gumrak, 22. januar
Tyskerne forlater Gumrak i all hast. Hardt sårede og sovjetiske fanger blir forlatt.
Like ved Gumrak, i et område avsperret med piggtråd, blir soldatene fra Den røde armé møtt av et umenneskelig syn.
I den åpne leiren ligger tusenvis av stivfrosne lik, ribbet for alt. En liten flokk forhutlede menn sitter tett sammen for å finne ly for vinden.
De sovjetiske styrkene har kommet over en tysk krigsfangeleir, der det har sittet tusenvis av soldater fra Den røde armé.
I begynnelsen av slaget om Stalingrad hadde tyskerne et overtak over de sovjetiske styrkene, som ble tvunget tilbake mot elven Volga.
Bare rundt 20 mann er fremdeles i live, men de er så utsultet at de faller døde om da redningsmennene gir dem brød og pølse fra feltrasjonene.
Et sovjetisk filmteam filmer de skjelettynne likene, og bildene blir sendt ut til den sovjetiske befolkningen.
Noen timer senere ruller sovjetiske stridsvogner inn over landingsbanen ved Gumrak. Hundrevis av hardt sårede tyskere har blitt etterlatt liggende på bårer i et feltsykehus.
Uten nåde blir de knust under stridsvognenes larveføtter, eller henrettet med en rask maskingeværsalve.
Stalingrad by, 24. januar
Etter å ha vært innesperret i to måneder er hæren nær sultedøden.
Gumrak har falt.
Og med den enhver sjanse for å overleve. De daglige rasjonene er skåret ned til 50 gram brød og en kopp såkalt vannsuppe.
På gode dager flyter det en eneste liten ert eller nudel rundt i den tynne, smakløse væsken.
De snart to månedene de har vært sperret inne har satt sitt brutale avtrykk, og nå, i slutten av januar, ligner den 6. armé et vandrende korps av levende skjeletter.
Når hvert gram med fett er borte, blir smerten ved enhver bevegelse uutholdelig. Selv herdede veteraner skriker av smerte under marsjer.
«Det kommer en dag da fremtidige generasjoner vil snakke med stolthet om den 6. armés kamper» Hermann Göring, sjef for Luftwaffe
Paulus har sett seg nødt til å utstede et forbud mot kannibalisme, men hærledelsens ordre kan trolig ikke stanse soldatene.
Det gjør derimot kulden. I mer enn 20 kuldegrader blir likene så harde at soldatene ikke kan skjære selv den minste kjøttbit av de døde kameratene.
De dypfrosne døde hestene blir også liggende urørt.
Det er først når pionertroppene kommer forbi med tomannssager, at soldatene greier å rive det sparsomme kjøttet fra de radmagre økene, og skaffe seg hardt tiltrengte proteiner.
Frontlinjen ved Stalingrad, 25. januar
Luftwaffe forsøker å forsyne styrkene fra luften. Hver dag flyr de inn over Stalingrad og slipper lasten med forsyninger.
For flygerne om bord på de tunge Condor-transportflyene blir turene til Stalingrad verre og verre. Flyene må ofte snu og flykte med Jak-jagere i halen.
Samtidig har sovjetiske enheter stilt opp endeløse rekker av antiluftskyts langs de mest benyttede rutene mellom forsyningsflystripene og Stalingrad.
Dersom flygerne endrer rute, følger luftvernilden snart etter. Siden midten av november har Luftwaffe mistet omtrent fem fly om dagen.
Selv de flyene som trenger gjennom det sovjetiske luftforsvaret, er til liten nytte. Sovjetiske etterretningsoffiserer har knekt koden for tyskernes droppsignaler.
I januar var hestene slaktet, og den 6. armé var nesten gått tom for diesel. Tyske forsyningsstyrker slepte maten og den sparsomme ammunisjonen frem til fronten på sleder.
Luftwaffe skulle holde hæren i live
Beregninger viste at den 6. armé trengte omtrent 500 tonn forsyninger om dagen for å overleve. Luftwaffe fikk i oppgave å levere dem.
Da ringen strammet seg rundt den 6. armé i november 1942, forsøkte tyskerne å iverksette en gigantisk luft-operasjon.
Militære eksperter anslo at de 200 000 innesperrede soldatene trengte 500 tonn forsyninger hver eneste dag.
Luftwaffe hentet fly fra alle frontavsnitt for å bidra, men likevel viste det seg snart at oppgaven var umulig.
Selv mens tyskerne fremdeles kontrollerte flyplassene i Gumrak og Pitomnik, klarte Luftwaffes flygere bare å frakte inn omtrent 150 tonn mat og ammunisjon om dagen.
Sovjetisk antiluftskyts skjøt ned mange tyske transportfly, og samtidig erobret Den røde armé flere av tyskernes flyplasser mot vest.
Dermed tvang de flygerne til å lette fra flystriper som lå stadig lenger unna Stalingrad.
Etter Gumraks fall sto Luftwaffe overfor en helt umulig oppgave.
Nå måtte alle forsyninger slippes ned i fallskjerm, og kassene falt like ofte på sovjetiske hender som tyske.
Når de tunge flyene nærmer seg, vifter de sovjetiske soldatene med røde, grønne og gule nødbluss.
Slik lokker de tyskernes uvitende flygere til å droppe lasten, og de sovjetiske styrkene kan konfiskere tonnevis med vinterfrakker, støvler, våpen og mat.
I de konteinerne som når frem, er mangelen på organisering tydelig. En tysk sersjant forteller hvordan troppen hans håpefullt åpner en konteiner, bare for å oppdage at den er fullpakket med pepper.
Sersjanten konstaterer tørt at soldatene kanskje kan bruke krydderet til å kaste i hodet på fienden.
Fangeleirene øst for Stalingrad, 25. januar
Tusenvis av tyskere deserterer eller overgir seg. De blir ribbet for støvler og mat, før de blir sendt videre til oppsamlingsleirer øst for Stalingrad.
For de flere tusen som ender i sovjetisk fangenskap, har helvete bare så vidt begynt.
Tyskerne blir samlet i store oppsamlingsleirer – som regel bare et stykke steppe omgitt av meterhøyt piggtrådgjerde.
På den frosne bakken ligger menn i fillete klær. De heldigste har utslitte støvler på føttene, andre har revet opp stoff fra de dødes jakker og viklet det om føttene for å verne dem mot de isnende vindene fra Sibir som fyker gjennom leiren.
De tyske soldatene ble tatt som krigsfanger etter slaget om Stalingrad under 2. verdenskrig. De fant raskt ut at prøvelsene deres langt fra var over.
Til tross for kulde, sult og væskende sår er fangenes største plage noe helt annet: lus. Kroppene til de av soldatene som er for svake til å gjøre motstand, har nærmest sitt eget liv.
De blodsugende krypene dekker hver kvadratcentimeter og etterlater kløende, røde bitt overalt på kroppen. Laget av lus er så tykt at de små snylterne kan skrapes sammen som mel fra bunnen av en tønne, forteller militærlegen Hans Dibold, som ser til de døende.
I det øyeblikket døden nærmer seg, forlater lusene de syke.
Stalingrad by, 26. januar
De sovjetiske styrkene står få kilometer fra tyskernes hovedkvarter, kjelleren under det fem etasjer høye stormagasinet Univermag.
Sammenklemt i de labyrintaktige kjellerrommene under stormagasinet Univermag sitter general Friedrich Paulus bak en mørk gardin.
Her tilbringer den mer og mer apatiske lederen for de tyske styrkene mesteparten av dagene.
Han ligger i sengen eller vandrer hvileløst frem og tilbake, mens de strategiske beslutningene er overlatt til hans nestkommanderende, generalmajor Arthur Schmidt.
Den tyske generalen Friedrich Paulus overga seg til de sovjetiske styrkene på østfronten etter å ha kjempet om Stalingrad i nesten et halvt år. Han tok beslutningen mot Hitlers ordre.
Da en adjutant overrekker Paulus meldingen om at de sovjetiske styrkene har brutt gjennom til Volga og har delt den 6. armé i to, kollapser generalens siste håp om redning.
Han sender straks et telegram til Berlin, der han tigger om tillatelse til å la den 6. armé kapitulere:
«Styrkene er uten mat og ammunisjon», skriver generalen, og forteller hvordan hæren er i oppløsning langs hele fronten.
«18 000 sårede er stuet sammen i Stalin-grad, uten medisin eller forbindinger. Det er uunngåelig at vi kollapser», skriver Paulus og avslutter telegrammet med ordene:
«Hæren ber om tillatelse til å overgi seg og redde de resterendes liv».
Etter hvert som slaget om Stalingrad skred frem under 2. verdenskrig, ble det stadig vanskeligere å finne dekning da flere bygninger var blitt jevnet med jorden.
Svaret fra Hitler er et rungende nei. Styrkene i Stalingrad binder så mange sovjetiske styrker at andre deler av den tyske hæren har tid til å etablere et forsvar lenger mot vest.
Og ikke minst vil Stalingrads fall være en katastrofe for nazistene, som om bare fire dager skal feire ti-årsjubileet for maktovertakelsen med en storslått seremoni.
Føreren utnevner kort etter Friedrich Paulus til feltmarskalk, og minner ham om det tyske offiserskorpsets stolte historie.
Ingen tysk feltmarskalk har noensinne overgitt sin hær eller seg selv. Budskapet til Paulus er dårlig skjult.
Begå selvmord, eller kjemp til døden.
Berlin, 30. januar
Selv om Paulus tigger om lov til å overgi seg, nekter føreren. Stalingrad passer perfekt inn i den nazistiske propagandaen.
I tyske byer over hele det okkuperte Europa, selv i Stalingrads ruiner, knitrer Hermann Görings stemme gjennom radioen.
Den korpulente Luftwaffe-sjefen taler om «Festning Stalingrad» som er i ferd med å falle – men som vil leve videre for evig.
Hermann Göring var sjef for Luftwaffe, og lovet flere forsyninger til fronten enn det som var mulig, hvilket fikk katastrofale følger for soldatene i Stalingrad. Her ses Göring (i midten) sammen med Hitler (helt til venstre), Martin Bormann (til venstre for Göring) og Baldur von Schirach (til høyre) ved Obersalzberg i 1936.
Soldatene lytter med raseri, vantro og latter til den nazistiske topplederen, som med bombastiske ord hyller heltene fra tryggheten i Berlin, 2200 kilometer unna:
«Det kommer en dag da fremtidige generasjoner vil snakke med stolthet om den 6. armés kamper», utbasunerer Göring og forsikrer at slaget for alltid vil bli husket som fundamentet under Det tredje rikets seier.
For de innesperrede i Stalingrad er talen dypt komisk.
Den tykkeste mannen i Tyskland prediker mot og utholdenhet for de uthungrede soldatene.
Paulus' hovedkvarter, 31. januar
Feltmarskalk Friedrich Paulus har akseptert en fredsforhandling i hovedkvarteret sitt.
To sovjetiske representanter strener nedover gangene under stormagasinet Univermag, og det brer seg en uhyggelig stillhet. Ikke et ord unnslipper de tyske soldatene. Det kan virke som det er djevelen selv som marsjerer forbi dem.
Sakte forsvinner de to sovjetiske utsendingene dypere inn i labyrinten, til de omsider når målet: et lite, spartansk lokale der et skrivebord og en stol er de eneste møblene på det harde betonggulvet.
To vegger er dekket med kart, mens et stort hakekorsflagg pryder den tredje. Her får utsendingene beskjed om å vente.
«Hæren ber om tillatelse til å overgi seg og redde de resterendes liv» Friedrich Paulus i et telegram til Hitler
Alt er stille da Paulus' nestkommanderende, generalmajor Arthur Schmidt, stiger inn i rommet. Han er ulastelig kledd i en sirlig presset uniform, nybarbert og med vannkjemmet hår.
Da generalen åpner munnen for å snakke, nærmest bjeffer han ordene ut i korte setninger: «General Paulus er blitt utnevnt til feltmarskalk. Han leder ikke lenger de tyske styrkene. Han er altfor mentalt sliten til å møte sovjetiske utsendinger».
Schmidt har fått myndighet til å lede alle fredsforhandlinger.
Den sovjetiske utsendingen overrekker ultimatumet, som inneholder krav om en betingelsesløs kapitulasjon.
Soldater fra Den røde armé jubler etter den tyske kapitulasjonen.
Alle kamphandlinger skal opphøre øyeblikkelig, og de tyske soldatene samles på «de falne krigeres plass» midt i Stalin-grad, der de skal legge ned våpnene.
Etter den formelle signeringen av dokumentene får de sovjetiske utsendingene adgang til Paulus' rom. De finner generalen marsjerende nervøst frem og tilbake på gulvet i en uknappet grå uniformsfrakk.
Feltmarskalken opplyser navn og rang, og erklærer at han ikke bærer våpen. Deretter trasker han ut gjennom Univermags ganger, ut i vintersolen og i sovjetisk fangenskap.
Stalingrad, 2. februar
Slaget om Stalingrad er slutt.
Viktor Kontradenko, journalist i Den røde armés avis, skuer målløs inn mot den sønderskutte byen.
Ut av ruinene marsjerer tusenvis av tyske soldater. En gigantisk slange av knekte menn, som etter tur legger våpnene sine i de voksende haugene av våpen.
Foran Kontradenko faller en ung løytnant om av utmattelse. Journalisten hører ham rope på vennen med svakere og svakere stemme. «Peter! Peter!»
Kameraten kaster ikke engang et blikk over skulderen. Han bretter bare opp frakkekragen, løfter skuldrene og fortsetter støvelløs videre.
Foran ham venter 5000 kilometers marsj mot fangeleirene i Sibir.
Kulde, sult og sykdommer tok livet av de fleste tyskerne under marsjen mot Sibir.
Tyskerne fikk enveisbillett til helvete
Etter kampen om Stalingrad endte nærmere 200 000 soldater fra den 6. armé i sovjetisk fangenskap og ble sendt til Sibir. Bare 5000 overlevde årene i arbeidsleirene.
Den tyske hærledelsen anslår at nesten 200 000 tyske soldater befant seg i Stalingrad da den 6. armé kapitulerte.
Den røde armé oppga antall krigsfanger til 95 000. Forskjellen kan skyldes at de sovjetiske styrkene bare registrerte antall fanger som nådde frem til oppsamlingsleirene 50 kilometer øst for Stalingrad.
Sannsynligvis har tusener tatt turen barføtt – og omkommet.
Samtidig vet historikere at sykdommer tynnet kraftig ut i rekkene av uthungrede soldater – og nærmere 100 000 kan ha omkommet på den første marsjen.
Etter å ha blitt registrert i oppsamlingsleirene fortsatte marsjen mot Sibir, 5000 kilometer borte. Her ble tyskerne en del av Sovjetunionens enorme tvangsarbeidskorps.
Ved Stalins død i 1953 innledet den tyske forbundskansleren Konrad Adenauer forhandlinger med det sovjetiske styret om å løslate tyske krigsfanger.
I 1955 løslot Sovjetunionen fangene, og etter ti år kunne 5000 overlevende vende hjem til fedrelandet.
Resten hadde omkommet av sult, kulde eller umenneskelig arbeid.
Øyenvitnenes skjebner
Det er uvisst hvordan det gikk med sersjant Günther Wallrawe og Raymond Beyer etter krigen.
Legen Hans Dibold overlevde krigen og skrev bok om opplevelsene sine.
Generalmajor Arthur Schmidt satt i sovjetisk fangenskap i tolv år. Han døde i Karlsruhe i 1987.