«Ikke ett skritt tilbake!» Ordre nr. 227 til Den røde armé, 28. juli 1942.

© Shuttersock & Ullstein Bild

Slaget om Stalingrad: Hitler og Stalins personlige duell

Høsten 1942 utkjemper Stalin og Hitler en personlig duell i Stalingrads gater. Begge gjør krav på den ulmende ruinhaugen, og ingen av dem bekymrer seg om prisen målt i menneskeliv.

1. oktober 2018 av Esben Sylvest

Den unge sovjetiske soldaten Mikhail Panikakha ble møtt av et uvirkelig syn da han ankom østbredden av Volga en septembernatt i 1942.

På den andre siden av elven fikk flammer og eksplosjoner Stalingrad til å lyse opp som en fakkel, og sporlysprosjektiler og kjeglene fra lyskastere danset på himmelen.

Midt i infernoet forsøkte utrente sovjetiske soldater å bremse tyskernes angrep inn i ruinene av den tidligere så pulserende industribyen. De desperate forsvarernes eneste livline var Volga, der en armada av prammer og småbåter hver natt fraktet mat, ammunisjon og forsterkninger over fra østbredden.

Den natten krysset Panikakha og kameratene hans fra 883. regiment elven. De ble sendt rett til frontlinjen, der det fløt av stinkende lik i ruinene. Utmattede soldater kunne fortelle de nyankomne at den forventede levetiden for rekrutter i Stalingrad bare var noen dager.

Panikakhas skjebne ble som for gjennomsnittet. 1. oktober – tre dager etter sin ankomst til Stalingrad – lå han i en skyttergrav ved stålverket Røde Oktober da en tysk stridsvogn kom rullende mot ham. 

Han tente på klutene som fungerte som primitive lunter i to molotov-cocktailer, men i prosessen fikk han en del av den brennbare væsken over seg. 

Uniformen sto allerede i flammer da han hoppet frem fra skjulestedet og løp som en levende fakkel mot panserkolossen. Panikakha kylte flaskene mot grillen foran motoren, og stridsvognen eksploderte i en ildkule.

Den unge mannens offer var perfekt for den sovjetiske propagandaen, og snart oppfordret flygeblader ved fronten andre til å følge hans eksempel. Panikakha var den typen soldat Den røde armé trengte til å forsvare Stalingrad.

Tyskerne brukte stormkanonen StuG III til å bryte seg gjennom murene når de rykket inn i byen. Men inne i byen ble kjøretøy hindret av ruinhaugene.

© Scanpix/AKG Images

Alle odds i tyskernes favør

Slagkraftige tyske styrker hadde nådd frem til Stalingrads forsteder i slutten av august 1942. De deltok i Hitlers store offensiv «Fall Blau»‚ der endemålet var erobringen av Kaukasus med de store oljefeltene som forsynte Den røde armé.

I de opprinnelige tyske planene utgjorde Stalingrad bare et sekundært mål, men for Josef Stalin hadde den stor betydning. 

Han mente at de sovjetiske styrkenes kampmoral ville stupe hvis fienden sikret seg byen med hans navn. Den var også et knutepunkt for transporten av den kaukasiske oljen nordover. På diktatorens ordre skulle derfor Stalin­grad forsvares til siste mann.

Men byen fikk ingen forsterkninger, for Stalin fryktet på det tidspunktet en tysk offensiv mot Moskva, og derfor måtte Den røde armés svake 62. armé kjempe alene. Den besto av dårlig trente soldater som allerede hadde lidd store tap i kamper vest for byen og nå bare fikk hjelp fra lokale arbeidermilitser.

På andre side av frontlinjen sto den kampvante 6. armé på mer enn 250 000 mann, og sjefen, general Friedrich Paulus, forventet en rask seier. 14. september sendte han frem sine divisjoner. En sovjetisk soldat beskrev synet av de tyske panserkolonnene og kamptroppene.

«Det så ut som om en sverm av svarte insekter fortærte byen. De var så godt bevæpnet, og det kom bare flere og flere. Vi trodde de skulle rulle rett over oss».

I løpet av få timer erobret tyskerne Mamajev Kurgan-høyden mellom sentrum og industriområdet mot nord, og herfra hadde de fri utsikt nedover Volga. Samtidig trengte andre tyskere inn i hjertet av byen, der de nærmet seg det livsviktige ferjeleiet med faretruende hast.

Angriperne hadde omtrent dobbelt så mange soldater som 62. armé, fem ganger så mange stridsvogner og komplett herredømme i luften. Bare en iskald beslutning reddet byen fra å falle allerede på slagets første dag.

Bondesønn tok kommandoen

Flere uker med tyske luftangrep hadde allerede lært de sovjetiske troppene at det var best å krysse Volga i ly av natten. Men 14. september var 62. armé i Stalingrad så presset at flere tusen soldater ble befalt over elven i klart dagslys.

Båtene seilte spissrot mellom bomber, granater og prosjektiler, og under halvparten av de forsvarsløse soldatene overlevde turen. Men resten ble straks kastet frem i motangrep som satte en stopper for en rask tysk seier.

De neste ukene truet hver eneste nye tyske offensiv med å presse russerne ut i Volga. Men etter det første sjokket begynte generalløytnant Tsjujkov å få skikk på forsvaret.

42 år gamle Vasilij Tsjujkov hadde først fått kommandoen over 62. armé like før det tyske angrepet kom i gang, men han var en kriger av natur.

Av sin far, som var bryter ved siden av å dyrke jorden sør for Moskva, hadde han arvet ikke bare fysiske krefter, men også en sterk personlighet som forente utholdenhet med et eksplosivt temperament.

Offiserer som ikke levde opp til Tsjujkovs høye forventninger, fikk erfare raseriet, og det endte flere ganger voldelig. Men blant de menige soldatene var han populær. De kjente seg igjen i Tsjujkov, med sine grove ansiktstrekk, mørke og bustete hår og tvilsomme humor. Han var heller aldri langt unna forreste linje.

Mens tyskeren Paulus utstedte ordrer fra betryggende omgivelser ti mil bak fronten, lå Tsjujkovs hovedkvarter midt i Stalingrads inferno under hele slaget.

«Det hadde en kolossal effekt på oss: Vår egen øverstbefalende var der med oss, midt i helvetet. Det ga oss fornyet vilje til å holde våre stillinger», fortalte en kompanisjef om generalen, som ofte besøkte skyttergravene iført sin karakteristiske sorte frakk.

Vasilij Tsjujkov oppfordret offiserene til å dele sine utvidete rasjoner av smør, kjeks, sukker og sigaretter med de menige soldatene, og nektet dem å utnytte rangen til å oppnå privilegier. Lidelsene i ruinene skapte en helt spesiell fellesskapsånd i 62. armé, tross uhyrlige tap.

Generalens største fortrinn var imidlertid hans taktiske sans. Den gjorde ham i stand til å forstå vilkårene som lå til grunn for bykamp.

Soldatene lærte seg å gå med bøyd hode når de gikk rundt i ruinene.

© Scanpix/AFP/Ria Novosti

Stalingrads hus ble festninger

Josef Stalin hadde gjort det klart at Stalingrad skulle forsvares, uansett pris.

«Ikke ett skritt tilbake», hadde han forlangt. Enhver offiser som lot sine menn gå baklengs, ville bli stilt for en krigsdomstol.

Tsjujkovs viktigste forsvarslinje besto av en rekke tungt befestede stillinger plassert i byens mest solide bygninger. De var omkranset av piggtråd og miner som gjorde det vanskelig for tyskerne å nærme seg. Festningene fungerte som bølgebrytere som hindret en koordinert tysk fremrykning.

Når stillingene ble angrepet, tilkalte mannskapet hjelp fra et stadig voksende antall kanonbatterier på Volgas østbredd.

«De fascistiske troppene vil bli knust mot dem, akkurat som bølger brytes av klipper», hadde Tsjujkov erklært. Det var rene ord som soldatene kunne forstå.

En bygård kalt Pavlovs hus på Pensenskaja-gaten fikk en spesiell betydning for soldatene i 62. armé, for den dukket stadig opp i den sovjetiske propagandaen. Her holdt en sovjetisk garnison til, anført av sersjant Jakov Pavlov. Den kjempet videre lenge etter at alle andre sovjetiske styrker var drevet bort.

Ifølge den offisielle beretningen om Pavlovs to måneder lange kamp hadde han kastet seg inn i bygningen med bare 25 mann, grepet av offervilje. Men ifølge flere øyenvitner var Pavlovs hus sterkt befestet og godt bemannet.

Mellom kampene oppholdt de russiske soldatene seg i kjellere og bunkere, der de var best beskyttet mot granater.
I kjelleren under Pavlovs hus laget soldatene mat på en støpejernskomfyr, og de sov til og med på madrasser, men det skjedde alltid med støvlene på.

I kjelleren befant det seg også flere familier som ikke hadde kommet seg ut av byen i tide. Her fødte en gravid kvinne jentebarnet Sina. 

Barnets far falt som soldat i slagets første dager, og den nyfødte ble ikke levnet noen mulighet for å overleve. Men Pavlovs menn, som ellers raskt vennet seg til lidelsene de omga seg med, risikerte livet for å skaffe mat til den ammende moren. Sina overlevde.

62. armé kjempet om natten

I løpet av de første kampene så Tsjujkov hvordan tyskernes store overlegenhet i fly og kanoner kunne motvirkes. Han ga troppene sine ordre om å «omklamre» fienden. Avstanden mellom frontlinjene skulle være så kort – gjerne helt ned i 25-50 meter – at tyskerne ikke kunne bombardere sovjetiske stillinger uten å treffe sine egne samtidig.

«Vi må ikke la fienden skape avstand til oss», het det i Tsjujkovs instruks.

Mens tyskerne prøvde å skape orden og overblikk, tilpasset han seg det uunngåelige kaoset under kamp i den sønderskutte byen. I stedet for store operasjoner med soldater i tusenvis, delte han sine menn inn i sjokkgrupper på bare 50-80 soldater, som bedre kunne manøvrere i labyrinten Stalingrad.

Hver sjokkgruppe besto av en stormgruppe, en forsterkningsgruppe og en reservegruppe. De opererte etter solnedgang for å kunne bevege seg uten å frykte luftangrep. Da hvilte som regel tyskerne og samlet krefter til neste dag, for de gikk sjelden fremover i mørket, der kanoner og fly hadde problemer med å yte presis støtte.

En menig russisk soldat har beskrevet et nattangrep på en bank der 30 tyske soldater oppholdt seg. 

Russerne sprengte seg inn i bygningen og befant seg plutselig så tett på fiendene at kampen måtte foregå med kniver og feltspader. En tysker grep ham rundt halsen og prøvde å kvele ham, men russeren svarte med å jage kniven i nakken på ham.

«Den typen nærkamp var ulik alt annet. Når du først er inne i en bygning, er ikke et maskingevær til særlig nytte, det er ikke tid til å lade det og ikke plass til å bruke det effektivt. Kniver og små skarpe spader var de beste våpnene i nærkamp med stormgrupper – det handlet om psykisk hardhet og raske reflekser», beskrev han.

Kampen på så nært hold skremte tyskerne, og det samme gjorde de evinnelige bakholdsangrepene, der sovjetiske soldater plutselig angrep patruljer i ryggen. 

Når tyske enheter rykket frem, snek Tsjujkovs sjokkgrupper seg rundt bak dem gjennom kloakker, bygninger og kjellere der de på forhånd hadde slått hull i skillemurene.

Tyskeren Wilhelm Hoffman var soldat i den 94. infanteridivisjon og tok del i kampene om Stalingrad sentrum. Han noterte sin avsky i dagboken:

«Du ser dem ikke, de gjemmer seg i bygninger og kjellere og angriper oss fra alle kanter – selv bakfra. Russerne har plutselig dukket opp i en sektor vi okkuperte for to dager siden, og kampene har begynt forfra igjen», skrev Hoffman.

Slik fortsatte kampen med store tap og ufattelige lidelser på begge sider frem til slutten av september, da Stalingrad sentrum endelig var på tyske hender. Men oppgjøret hadde bare vært blodbadets første akt, og nå skulle det neste til å begynne – med enda større villskap og enda flere falne.

De tyske soldatenes moral sank kraftig etter hvert som slaget om Stalingrad trakk ut.

© Ullstein Bild

Solen forsvant bak røyk og støv

For Josef Stalin og Adolf Hitler gled de strategiske hensynene nå i bakgrunnen, mens forfengelighet grep dem begge. Slaget skulle vinnes for enhver pris, mente diktatorene, og titusenvis av friske soldater ble kastet inn i kampen.

Mens de tyske soldatkirkegårdene bak fronten vokste, var Hitler besatt av tanken på å innta Stalingrad.

«Intet menneske skal fjerne oss fra dette stedet», tordnet han om byen i en tale til berlinerne 30. september 1942. 

Generalene hans advarte om at erobringen av oljefeltene i Kaukasus ikke kunne gjennomføres før vinteren, og at den langstrakte frontlinjen burde forkortes ved å trekke noen av de spredte styrkene bakover. Hitler ignorerte dem og befalte en ny offensiv i Stalingrad.

Den 14. oktober lot Luftwaffe Tsjuj-kovs divisjoner våkne opp til slagets mest omfattende angrep. Stuka-styrtbombefly dykket ned fra himmelen og slapp først bombelasten rett over målet slik at de ikke traff tyske stillinger.

«Vi ble nødt til å skyve bombene helt frem til målet, som brød inn i en ovn», beskrev den 31 år gamle tyske majoren Paul-Werner Hozzel – en garvet pilot som ledet Stuka-flyene ved Stalingrad. Han gjennomførte til sammen 12 000 tokt over byen.

Etter luftangrepene fulgte et granatregn fra mer enn 2000 tyske kanoner og morterer. Høyt over slagmarken skinte solen den dagen, men nede på bakken hersket dunkelt kaos.

«Det var ikke lenger mulig å se solen, bare en trist brun ring som kunne anes gjennom tåken. Jord, ild og røyk sto opp rundt oss. Det var ikke mulig å skjelnede enkelte eksplosjonene fra hverandre – det var bare en rullende tordenvegg av støy», beskrev en russisk soldat.

Alle ruinene ble levende

Da kanonene stilnet, angrep 90 000 tyskere med 300 stridsvogner over en fem kilometer bred front. Målet var de tre store fabrikkene i Stalingrads nordlige ende, der Tsjujkov ennå holdt stand.

Hans 62. armé talte bare knapt 20 000 mann og rundt 20 funksjonsdyktige stridsvogner. Men de hadde barrikadert hver eneste gate for å bremse de tyske stridsvognene, slått hull i bygningene til panservernkanoner og samlet store lagre av sprengstoff.

Da de tyske soldatene og stridsvognene rykket fremover, vrimlet sovjetiske soldater frem fra dekningsrom i ruinene. Det voldsomme tyske bombardementet hadde knapt hatt noen effekt.

«Det var som om vi hadde kastet leketøystorpedoer i stedet for bomber», sa Stuka-majoren Hozzel.

De tallsterke tyske enhetene trengte likevel forsvarene bakover, og deres landstripe langs Volga svant inn til et bare 200 meter bredt belte. 

Tyskerne kontrollerte 90 prosent av Stalingrad og holdt de siste områdene under konstant beskytning. 

Selv den evig optimistiske general Tsjujkov hadde om ettermiddagen 15. oktober problemer med å se en utvei. Tyskerne nærmet seg hovedkvarteret hans, og han kalte på sin yngre bror, som tjenestegjorde i staben hans:

«Fjodor, en av oss må komme levende fra dette. Når tyskerne trenger gjennom, tar jeg med meg maskinpistolen og kjemper til det siste ved Volgas bredd. Jeg overgir meg ikke – jeg vil dø mens jeg kjemper», sa generalen. 

Han ga broren et avskjedsbrev til sin kone Valentina og sendte ham i sikkerhet på østsiden av Volga. Så ga han et kanonbatteri ordre om å bombardere hovedkvarteret hans for å utslette alt dersom tyskerne skulle greie å trenge gjennom.

Humor og snikskyttere ved Volga

I de sovjetiske bunkerne og skyttergravene langs elvebredden levde soldatene i nuet, for den forventede levetiden var så kort at ingen brydde seg om å tenke på morgendagen. Divisjonene med tusenvis av menn ble redusert til få hundre i løpet av et par dagers kamp.

De dødsdømte soldatene fikk tankene bort med tøys og tull, som for eksempel peke på en av lommene sine, peke på en vilkårlig kamerats lomme og si «bytte uten å se». Så byttet soldatene lommeinnhold og fikk kanskje en klokke eller sigaretter – eller kanskje ingenting.

Leken skulle holdet motet oppe blant soldatene, selv om livene deres ble målt i minutter. På motsatt side av frontlinjen beskrev den tyske soldaten Wilhelm Hofmann situasjonen i dagboken uten å pynte på virkeligheten.

«I Stalingrad kan alle dø, på et hvilket som helst tidspunkt».

62. armés leger og sykepleiere kjempet døgnet rundt for å redde sårede soldater, men hadde vansker med å få dem evakuert til østbredden. I noen tilfeller ble hardt sårede soldater sendt ned Volga på tømmerflåter i ydmykt håp om at andre ville ta seg av dem.

Mens kampen forsatte gjennom oktober måned, ble skarpskyttere et av russernes viktigste våpen. Soldaten Aleksandr Kalentjev dannet skole da han ba om tillatelse til å gå i kamp på egen hånd. Som guttunge hadde sibireren vært en habil skytter, og nå ville han «gå på jakt etter Fritzer» med geværet sitt, som han selv formulerte det.

Han fant gode observasjonsposter i ruinene, der han tålmodig lå på lur, og i løpet av få dager hadde han fått has på ti tyskere. Ryktet gikk, og snart gjorde mange andre sovjetiske soldater som han. De kalte det «å åpne en konto» – en hevnkonto, der innskuddet var døde tyskere. General Tsjujkov så raskt potensialet og oppmuntret sine menn:

«Det vil få hver eneste tysker til å føle at han lever i enden av en geværmunning». Hærens avis hyllet snikskytterne som fikk 50 eller til og med 100 drap på sin «konto».

Tyskerne innsatte sine egne skarp-skyttere, og de skjulte jegerne utkjempet en nådeløs duell i ruinene.

Stalingrad var skarpskytterens hjemmebane med tusenvis av gjemmesteder der den tålmodige jeger kunne vente på byttet. Tidlig om morgenen forlot han dekningsrommet og snek seg frem til en post der han speidet spesielt etter tyske fly- og artilleriobservatører.

© Scanpix/AFP/Ria Novosti

Motoffensiv fikk has på tyskerne

Oktober gikk på hell, uten at tyskerne greide å skape det endelige gjennombruddet. Den mentale maktbalansen begynte å tippe. De trette soldatene i Paulus’ 6. armé mistet etter hvert troen på at de skulle klare å knuse den siste motstanden.

En sovjetisk offiser la merke til hvordan de tyske soldatene endret vaner. Tidligere sørget de alltid for å vaske og barbere seg, selv når kampene var på sitt hardeste, men nå begynte de å se skitne og nedbrutte ut. Samtidig ble angrepene deres slappere.

Mens en form for apatisk ro senket seg over Stalin­grad, falt slagets avgjørelse utenfor byen. Den sovjet­iske hærledelsen hadde samlet en reserve på én million mann, og 19. november 1942 kastet de seg frem. 

Enorme panserstyrker brøt gjennom fronten nord og sør for Stalingrad, og etter få dager møttes de bak 6. armé. De hittil så mektige tyske beleirerne var nå selv blitt de beleirede.

Ved bredden av Volga forsto Tsjujkovs soldater i sine dekningsrom at prøvelsene snart var over. Etter et par dager kunne de høre den fjerne rumlingen fra sovjetiske kanoner mot vest – bak fienden. 62. armé hadde holdt stillingen og kjempet nå ikke lenger alene.

Nedkjempelsen av den tyske 6. armé varte helt til 2. februar 1943, da general Paulus kapitulerte. 

Det nøyaktige tapstallet for slaget inne i selve Stalingrad kjennes ikke, men for tyskerne og russerne under ett nærmer tallet seg trolig én million døde, sårede og tilfangetatte. Slaget om Stalingrad og det komplette tyske nederlaget ble vendepunktet for krigen på østfronten.

Vasilij Tsjujkov tok siden del i de avgjørende kampene om Berlin i 1945 og mottok medaljen «Sovjetunionens helt» to ganger. 

Han ble forfremmet til sovjetisk marskalk, og da han døde i 1982, ble han ikke begravet i Moskva slik en offiser av så høy rang vanligvis ble. Han ble i stedet stedt til hvile i Stalingrad.

Er du også fascinert av andre verdenskrig? 

Da må du slå til på vårt duggfriske abonnementstilbud på HISTORIE, der du får tre nummer av Nordens største historiemagasin til knallpris!

Her kan du lese om nye, spennende aspekter ved andre verdenskrig i hvert eneste blad, samt et vell av andre artikler med dramatiske, morsomme og vanvittige episoder fra historiens utømmelige skattkiste.

Les mer

Michael L. Jones: Stalingrad – How the Red Army Triumphed, Pen & Sword Military, 2007. Peter Antill: Stalingrad 1942, Osprey Publishing, 2007. Antony Beevor: Stalingrad, Penguin Books, 2007.

Kanskje du er interessert i