Slaget ved Dunkerque: Baktropper sikret britisk mirakelseier

Den 28-årige britiske kapteinen Marcus Ervine-Andrews vet at han har en nesten umulig oppgave foran seg da han speider ut i morgendisen.

På den andre siden av en kanal utenfor Dunkerque som han er satt til å forsvare med 200 utmattede menn, står nemlig en hel tysk divisjon.

Og nettopp denne morgenen, 1. juni 1940, da mennene er på sitt aller trøtteste, kan han konstatere at tyskerne har satt inn et angrep langs hele linjen.

Infanterigrupper er på full fart over kanalen i gummibåter.

«Vent til jeg blåser i fløyta», roper Ervine-Andrews til sine menn. Da tyskerne er midt ute på vannet, gir han signalet, og sekundet etter pisker britiske maskingevær opp vannoverflaten.

Tyskerne faller i hopetall, men på tross av store tap fortsetter de å sende frem nye angrepsbølger.

Få timer senere har de første angrepsgruppene kommet seg over og presser de undertallige britene tilbake.

Ervine-Andrews innser straks at han må gå forrest for å fylle sine etter hvert desperate menn med nytt mot.

En kaptein med et gevær på en stråtekt låve

Det som så skjer skal senere få den engelske kongen til å tildele kapteinen Viktoriakorset.

Ervine-Andrews klatrer nemlig opp på en låve med stråtak, og fyrer av gårde enkeltskudd med rifla si derfra.

17 tyskere får han lagt i bakken før han griper et maskingevær og skyter så vilt rundt seg at fiendens fremrykning stoppes.

Først da låven blir mål for mortér- og antitankgranater, og det stråtekte taket bryter ut i brann, hopper Ervine- Andrews ned på bakken og leder sine menn i sikkerhet.

Slaget er tapt, men Ervine-Andrews’ har fullført oppdraget: Wehrmacht er satt tilbake med nok et par livsviktige timer.

Baktroppen skal ofres for flertallet

Lignende scener utspiller seg samtidig rundt hele Dunkerque, der 44 000 allierte soldater i baktroppen kaster seg inn i den ujevne kampen mot overmakten.

Alle har fått ordre om å kjempe til det siste for å utsette Dunkerques fall slik at hele den britiske ekspedisjonsstyrken, og så mange franskmenn som mulig, kan rekke å bli evakuert sjøveien til Dover i Sør-England.

Selve Storbritannias overlevelse avhenger av disse svært utsatte soldatene.

Hvis tyskerne renner baktroppen over ende og utsletter alle de profesjonelle soldatene i ekspedisjonsstyrken, kan ingenting forhindre Hitler i å krysse Den engelske kanal og innta London.

Bare 14 dager tidligere – 16. mai – buldret tyske panserdivisjoner anført av general Erwin Rommel inn over den franske grensen.

Med massiv flystøtte brølte opp mot tusen stridsvogner med ekspressfart mot kysten, og fremdriften gjorde Rommel euforisk.

«Vi er gjennom Maginot-linjen! Jeg kan ikke tro det. Vi er på vei inn i fiendeland», heter det i tyskerens erindringer.

I en enorm knipetangmanøver når tyskerne Den engelske kanal fire dager senere og omringer opp mot 500 000 soldater fra det britiske ekspedisjonskorpset samt den belgiske og franske hæren.

Tyskerne stopper sin egen fremrykning

En uke etter Rommels gjennombrudd er forsvarerne i lommen nær en fullstendig kollaps, men så snapper den britiske etterretningstjenesten opp en melding som vekker et lite håp.

Tyskerne vil stoppe fremrykningen slik at de spredte styrkene kan forsterkes med infanteri.

Ordren er en gave for lederen av den hardt prøvede britiske ekspedisjonsstyrken, lord Gort, som griper sjansen til å redde hæren.

Britiske og franske soldater skal trekke seg tilbake langs en smal korridor til havnebyen Dunkerque, og evakueres derfra til England før tyskerne når frem.

Mens flertallet av britene haster mot sjøen, skal en baktropp på 40 000 soldater snu front mot tyskerne og sammen med den franske hæren kjøpe livsviktig tid til redningsaksjonen.

Det er ikke mannskap nok til å forme en ubrutt forsvarslinje, så i løpet av de neste 48 timene etablerer lord Gort en rekke tungt befestede bolverk i form av landsbyer, gårder og broer.

De vet det ikke ennå, men da baktroppens soldater 26. mai rykker inn i landsbyer som Cassel og Le Paradis, er generalene deres overbevist om at flertallet ikke vil se hjemlandet igjen – de er et nødvendig offer som skal redde ekspedisjonsstyrken og den britiske nasjonen.

Et av de sterkeste bolverkene skal være den franske byen Cassel, som ligger knappe 30 kilometer fra Dunkerque.

Den murbefestede byen ligger på en bakketopp, og britene kan herfra få panoramautsikt utover de flate våtmarkene – og fremrykkende tyskere.

På byens torg får britene en forsmak på redslene de har i vente.

Her har tyske granater haglet over en fransk kolonne, og brosteinene er dekket av forkullede lik og døde hester.

«Jeg husker fortsatt en død svart ponni som lå med åpne kjever og blottede hvite tenner», skriver en britisk menig i dagboken sin.

To britiske infanteribataljoner begynner å forbedre byens forsvarsverk.

Veisperringer og panservernkanoner plasseres ved de tre innfartsveiene, og bymurene bemannes. I tillegg plasserer britene fremskutte stillinger i en ring rundt tre kilometer fra byen, der små kampgrupper skal forsinke tyskerne så mye som mulig.

27. mai beslutter den tyske general von Rundstedt at fronten er styrket tilstrekkelig til å iverksette et nytt fremstøt.

Britiske panservernkanoner mot tyske tanks

Kort etter rykker en panserdivisjon i stilling i en skog nær Cassel, som britene tydelig kan se fra sine stillinger på bymurene.

Da tre tyske stridsvogner kjører ut gjennom et skogbryn og tordner frem, vet kanonkommandør Harry Munn, som er plassert på muren med en panservernkanon, at han må handle raskt.

«Da de kom nærmere, kunne jeg tydelig se flaggene med hakekors», skriver han senere.

Da vognene er 600 meter unna, avfyrer Munn den første granaten. Tyskerne besvarer straks ilden. 15 granater preller av på henholdsvis bymuren og stridsvognens panser før Munn setter en stopper for den tyske maskinen ved å skyte larveføttene i stykker.

Det får det tyske mannskapet til å flykte ut på markene med engelske kuler flygende rundt ørene. Neste stridsvogn er mindre motstandsdyktig overfor Munns kanon.

«Denne gang boret granaten seg gjennom panseret, eksploderte inne i stridsvogna og sprengte den i småstykker. Ingen overlevde», skriver Munn. Tredje vogn får samme tur.

Takket være til sammen 24 panservernkanoner får britene demmet opp for den første tyske angrepsbølgen mot Cassel og kan puste ut for en stund.

SS begår krigsforbrytelse

Tre mil sør for Cassel har et britisk kompani fått et selvmordsoppdrag. De skal forsvare en bondegård litt utenfor landsbyen Le Paradis mot en tysk panserbataljon, og blir vekket før daggry til lyden av granater.

Tyskerne er et par kilometer unna og i ferd med å nedkjempe de fremskutte postene.

Den 19 år gamle signalmannen Bob Brown holder kontakten med forpostene fra gården frem til de blir tause én etter én.

En desperat soldat får tak i Brown i tide.

«Jeg er redd spillet er over. Ikke glem meg», roper han i røret, før eksplosjonene i bakgrunnen øker i intensitet, og signalet plutselig forsvinner.

Alle linjer er nå døde, så Brown løper selv ut til gårdens yttermur og slutter seg til rundt 130 andre britiske soldater som like etter åpner ild mot de fremstormende tyskerne.

Gården er i overhengende fare for å bli omringet, men kompani- sjefen vil ikke tillate tilbaketrekning.

«Andre soldater er avhengige av at vi kjemper videre», roper han til sine folk, før han beordrer krigsdagboken, kart og hemmelige dokumenter kastet i gårdens dam.

Det er snart tomt for ammunisjon, så de siste patronene fordeles blant mennene. Først da gårdens tak tar fyr og like etter raser sammen, velger britene å vifte med et hvitt håndkle og tre frem med hendene over hodet.

De vet ennå ikke at de marsjerer rett i armene på soldater fra den fryktede SS-divisjon Totenkopf.

De overlevende forventer ikke å bli møtt av vennlige tyskere, men møtet med Totenkopf-divisjonen overgår deres verste mareritt.

Tyske geværkolber hagler over de 99 avvæpnede britene, som kort etter blir vitne til et opphisset møte mellom en liten gruppe SS-offiserer.

Massakren ved Le Paradis

Tyskerne mener at fienden har brukt ulovlige dum-dum-kuler og skutt mot sanitetsfolk, og det skal hevnes.

De oppskakede soldatene marsjeres inn på en gård og plasseres på en linje med utsikt til to tunge maskingevær.

«Det var det skrekkeligste synet i mitt liv», husker menig Pooley.

De som ikke dør i kuleregnet, skytes senere i hodet eller stikkes i hjel med bajonetter før tyskerne fordufter.

Da mørket faller på, begynner to skikkelser i haugen av lik å røre på seg. De er hardt såret, men Pooley og en kamerat har overlevd og sleper seg over til en grisebinge like ved for å gjemme seg i gjørma.

I løpet av natten hører de ropene fra enda en overlevende, men de tør ikke redde sin venn av frykt for at tyskerne skal komme tilbake.

Det viser seg å være et klokt valg, for kort etter høres et pistolskudd, og ropene stopper. I dagene etter overlever Pooley og kameraten ved å spise rå poteter og drikke regnvann.

Samme dag som massakren kjemper andre baktropper for å forsvare en kanal mellom Ypres og Comines som skal fungere som en naturlig barriere mot tyskernes fremrykning.

Like før daggry angriper det tyske infanteriet, krysser kanalen i gummibåter og presser britene halvannen kilometer tilbake.

Den britiske kommandanten har ingen stridsvogner til rådighet, så i ren desperasjon lar han sine ubevæpnede personellvogner kjøre raskt frem mot tyskerne.

Det skaper panikk i de tyske rekkene. Flere infanterister stikker fra maskingeværstillingene de bemanner og blir tromlet ned av britene.

27. mai har vært lang og ytterst blodig for britene. Overalt presses de tilbake, men innsatsen har betydd at 7669 soldater har hatt den nødvendige tid og ro til å bli evakuert fra havnebyen Dunkerque.

Britene flykter fra Cassel

Mot alle odds holder britene stand i byen Cassel, men 29. mai er ressursene tømt.

Gatene flyter med lik, de fleste bygning- ene har rast sammen, og de overlevende er i ferd med å gå tomme for ammunisjon.

Først nå får brigadesjef Somerset høre at en storstilt evakuering er i gang ute ved kysten.

«Jeg innså nå at vi var Dunkerques offerlam», skriver Somerset senere.

Samme kveld får Somersets 450 menn endelig ordre om å forlate Cassel og prøve å ta seg til Dunkerque til fots.

I ly av natten begir en lang kolonne seg ut gjennom den nordlige byporten, men som ventet kommer de ikke langt.

Etter en halv time utsettes de for en voldsom beskytning, men uten tunge våpen er de sjanseløse. De fleste blir drept, såret eller, som Somerset, tatt til fange.

Langs hele korridoren trekker de britiske baktroppene seg tilbake mot Dunkerque. Her sendes de fleste mot stranden, mens 4000 soldater omgrupperer og befester en tre mil lang jernring rundt byen sammen med franske soldater.

Som en siste skanse skal de holde tyskerne tilbake i minst tre dager.

70 000 soldater er allerede evakuert fra strendene rundt Dunkerque, venter fortsatt nesten 300 000, inklusive baktroppen selv, på å komme i sikkerhet.

I løpet av de neste to dagene slår de tilbake flere angrep, mens alt fra fiskeskøyter til orlogsskip går i skytteltrafikk mellom Frankrike og England.

Den 31. mai blir den britiske Grenadier Guards fanget i et artilleribombardement i byen Furnes i jernringens østre sektor, cirka 24 kilometer fra sentrum av Dunkerque.

I en kjeller under byens markedsplass søker signalmannen George Jones tilflukt sammen med noen kamerater.

«Noen fant en radio, og rundt klokken 14 hørte vi at over to tredjedeler av styrkene våre var blitt evakuert», skriver Jones i sine erindringer.

«Her satt vi da, langt inne i landet, fanget i en by som raste sammen rundt ørene på oss. Det føltes veldig ensomt», heter det fra signalmannen.

På dette tidspunktet, 31. mai, er rundt 200 000 soldater evakuert fra Dunkerque, og samme kveld kommer den lenge ventede ordren: Grenadier Guards skal begi seg mot skipene ved kysten.

«I skjæret fra hundre branner marsjerte vi bort fra Furnes. Vi snublet over murbiter, knust glass og sammenfiltrede telefonledninger, men endelig var vi fri», skriver Jones.

Da dagen gryr 1. juni, vakler de på ustø bein ut på stranden og slutter seg til sine landsmenn. Men så signaliserer de britiske destroyerne, som er ankret opp langt ute på havet for å unngå de tyske kanonene, at soldatene skal marsjere inn mot Dunkerque igjen.

«Flere Messerschmitt-fly angrep oss», husker en menig soldat. «Sårede ble etterlatt og skylt bort av tidevannet».

Etter flere timers marsj klarer de fleste i gruppen imidlertid å komme med et av skipene i unnsetningsflåten.

Desertører blir skutt

«Jeg var den siste soldaten som forlot Dunkerque», kommer det senere 1. juni over en sprakende radio fire kilometer sør for havnebyen.

Løytnant Langley ler høyt da han hører den feilaktige uttalelsen. For riktig nok er 254 000 brakt i sikkerhet, men tusenvis venter fortsatt på strendene, og 4000 menn i baktroppen forsvarer stadig Dunkerque.

Langleys enhet har til og med raidet etterlatte stillinger for ammunisjon, og er innstilt på å kjempe til det aller siste.

Da det endelige tyske angrepet på jernringen rundt Dunkerque nærmer seg, får noen briter kalde føtter.

Løytnant Langley har fått ordre om å skyte mot sine egne hvis de flykter fra stillingen, og det går ikke lenge før han og en overordnet får øye på en kaptein som lusker nedover veien.

«Riflene våre gikk av samtidig», skriver Langley. Like etter dukker tyskere opp, og de britiske maskingeværene pumper bly mot dem.

Langley skyter selv ut gjennom et takvindu og rekker å få has på fem tyskere før alt blir svart.

«En bølge av varme, støv og murbiter veltet ned over meg», skriver han. «En granat hadde truffet taket. Det ble helt stille før jeg hørte min egen stemme si ‘Jeg er truffet’».

Et utall granatsplinter har truffet Langley, og han evakueres straks.

2. juni om kvelden trekker restene av den britiske baktroppen seg endelig helt tilbake til sentrum av Dunkerque mens oversvømte områder og 40 000 hardt kjempende franskmenn kjøper dem tid til å komme seg unna.

Kort før klokken 23 stevner et skip fra Dunkerque ut med de siste av i alt 193 000 britiske soldater.

Den britiske delen av operasjonen er over, men de neste dagene fortsetter evakueringen av de franske soldatene.

Fordi ingen tyske enheter har klart å kjempe seg inn til Dunkerque sentrum, blir et mindre antall britiske skip sendt på nattlige tokt tilbake til byen.

Frem til tyskerne inntar byen 4. juni om formiddagen, blir derfor ytterligere 52 000 franskmenn reddet ut.

Til sammen koster slaget om Dunkerque 11 000 briter og franskmenn livet, men 338 000 allierte soldater blir reddet og kan fortsette kampen mot Hitler.